Jeg kommer til å såre de religiøse følelsene til mange mennesker med dette innlegget, og ber på forhånd om unnskyldning.
Det hedenske trossamfunnet Bifrost har fått sin egen jordlapp på gravlunden. Gratulerer! Den veldig artige bloggen til Astrid Meland har sjekket ut hvem disse hedningene egentlig er, og har skrevet en – ja, du gjettet riktig – artig gjennomgang av de pussigere sidene ved deres lovsett.
Her vil jeg bare gjengi deler av det man vel må kunne kalle de æsatroendes credo:
Jeg trur på et bedre liv gjennom åsatruas liv og lære.
Jeg trur på et liv og en oppbyggende livskraft i natur og menneske. Jeg trur på naturens evige gjentakelse i fødsel og død av hver skapning og skapende kraft. Jeg trur på naturens samspill og gudenes oppgave som begrensere av naturens urolige makter i form av jotner og vetter. Jeg setter min lit til at de samme guder som en gang gav mine forfedre mening, trøst og hjelp, vil åpne mine øyne til en hel verden, og vil tjene og ære meg, slik jeg også skal tjene, ære og vedkjenne meg dem, og gi meg mening, trøst og hjelp i min tilværelse. Jeg trur på de hellige vanene og deres makt til å påvirke min kropp, mine lyster og den naturen jeg omgis av, idet de er en del av naturens organiske elementer. Jeg trur på de høye æsene og deres makt til å påvirke mitt sinn, mine følelser og den naturen jeg omgis av, idet de er en del av naturens åndelige elementer. (…) Jeg vil hevde mine forfedres skikk og hedensk sed så langt det er mulig i min samtid og utifra mine forutsetninger. Jeg vil ære mine forfedre og gudemakter, og ta hensyn til alt liv i naturen. Jeg vil søke å hevde min ætts og egen ære, og leve i pakt med hva som er god skikk, hedensk sed og gudenes vilje.
I utgangspunktet tenker jeg at det er noe kult med den norrøne gudetroen. Den har noe kaldt og nådeløst ved seg, noe rått og upolert – og samtidig noe besnærende og dypt. Dette ville fått en autentisk åsatro til å skille seg positivt ut på det nyreligiøse livssynsmarkedet. Den ville vært som et skarpt drag av islandsk sjøluft midt i den tunge, søte røkelsesosen som ellers ligger over alternativmessen. Derfor merker jeg at jeg blir litt skuffet over denne trosbekjennelsen. Den er så sørgelig blottet for rå poesi. Det burde blåse en frisk sagavind fra den, men istedet kommer det bare en daff rap med innestengt luft fra Märthas engelskole: «Oppbyggende livskraft i natur og menneske»… «Mening, trøst og hjelp i min tilværelse»… «Ta hensyn til alt liv i naturen»… Ærlig talt. Hvordan var det nå egentlig med disse vikingtoktene til England? Dro de for å plyndre, drepe og voldta, eller var det for å protestere mot Sellafieldanlegget?
Kort sagt: Det blir litt kjedelig, litt som å ønske seg hardcore kristendom og uforvarende ende opp hos unitarene. Apropos unitarene, så finner vi her en likhet som går helt ned på detaljnivå: Det er «tillatt å informere andre omsitt åsatrulag og Bifrost, men en organisert form for spredning av trua, dvs.misjonering, er uønsket» (§ 2.2). Og obs! – «Enhver har selvsagt sitt eget personlige forhold til guddommene og til ritualene, og sin egen individuelle oppfatning av det religiøse. Vi forsøker å unngå dogmer». Halleluja.
Vi må nesten sitere litt til: «Bifrosts administrasjon består av en høvding, en fehird, og en skriver». I § 3.7.5 leser vi at høvdingen bl.a. skal «gi de tjenestene som er nevnt i punkt 3.6. (Jfr. lov nr.25, av 13. juni 1969, 25 under kap.2; ”Trudomssamfunn utanom Den norske kyrkja”)». Én gang i året holder hele organisasjonen ting. I tillegg til å blote og «bortvise medlemmer som viser seg uverdige, æreløse eller som nidinger» (§ 3.5.6), skal tinget bl.a. «gå igjennom alle sakene på sakslisten» (§ 3.5.2). Høvdingens oppgave på Tinget er å «føre ordet», «gå igjennom sakslisten» og «lese opp referat» (§ 3.5.7). Er det bare meg, eller minner dette mindre om et hedensk ting og mer om et styremøte i borettslaget?
Ja ja, nå får de ihvertfall gravlegges for seg selv – på Voksen gravlund. Selv over lokaliseringen av gravstedet er det noe malplassert besteborgerlig.
Borisoglebskij 
15.05.09 at 11:01
Ja, nå ble jeg virkelig fornærmet; )
Såvidt jeg forstår det er Æsatruen en del av den nypaganistiske bevegelsen som har fremgang i hele den vestlige verden. Jeg er forsåvidt sympatisk innstilt til en bevegelse som søker å leve mer i pakt med naturen, men forstår din kritikk over at det kan bli romantiserende og klamt.
Når det gjelder unitarene(som nå er sammenslått med universalistene m.a.o. unitarian universalism), så er dette et kirkesamfunn jeg synes er fascinerende. Ikke bare har de en interessant og lang historie, som det mest liberale og kirkesamfunnet vi har, men det har også hatt en rekke fremtredene personer blant sine rekker. Spesielt i USA hadde unitarene en viktig rolle i forbindelse med uavhengighetserklæringen og grunnloven, flere av de første presidentene i USA var også unitarer. I teologihistorien er Albert Schweitzer den som har har spilt den mest sentrale rollen. Her hjemme er Edvart Grieg den mestberømte unitaren, i en kirke som hadde en kort blomstringstid på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. I dag har den norske unitarkirken/ Unitarforbundet Bét Dávid gjenoppstått. Anbefaler et besøk på kirkens hjemmeside; http://unitarforbundet.org/
Forstår at du gjerne vil finne frem til den harde kjerne, men det finnes en del spennende i periferien også, og som kjent beveget jo Jesus seg hos de mariginaliserte, som befant seg i samfunnets ytterkant; )
15.05.09 at 18:12
Hvorfor kaller du unitarene for et kirkesamfunn? De er ikke kristne, og det ville være en selvmotsigelse å kalle de for et kirkesamfunn. Selv om verken de selv – eller wikipedia – vet hva ordet «kirke» betyr, innebærer ikke dette at vi andre plutselig skal bli like historieløse.
19.05.09 at 15:44
Jeg reagerer litt på den mildt hånlige og arrogante tonen i ditt innlegg. Hvis et menneske eller en gruppe bekjenner som etterfølgere av Kristus, så tenker jeg at vi skal være sjenerøse i forhold til om de skal få kalle seg kristne eller for et kirkesamfunn. Dette vil jeg også mene i forhold til for eksempel Mormonene eller Jehovas vitner, selv om disse har sekteriske trekk og har en dogmatisk forståelse som avviker fra de tradisjonelle kirkesamfunnene.
Jeg vet ikke hvor konstruktivt det er å drive eksklusjonsleken, selv om det kan være en interessant debatt fra et ekklesiologisk synspunkt. Vil være enig i at grensen må settes et sted, scientologikirken er et eksempel på et ”kirkesamfunn” jeg ikke vil anerkjenne, da denne ikke kan sies å stå i noen som helst sammenheng med den kristne tradisjon.
Når det gjelder unitarene, så har de en historie som går tilbake til reformasjonen, og den konservative; ) delen av unitarene vil derfor definitivt kalle seg kristne(de er også opptatte av kristendommens jødiske røtter, og jeg vil derfor nøle med å kalle dem historieløse). Men sammenslåingen med universalistene åpnet opp i forhold til andre religioner, og du vil derfor også finne unitarier som ikke vil kalle seg kristne.
19.05.09 at 16:03
Er jeg både hånlig og arrogant fordi jeg ikke stole blindt på wikipedia?
Det eneste unitarene mener om Jesus er jo at han IKKE er Gud, ellers kan de visst plukke og velge som om NT er et hvilket som helst gatekjøkken.
Dette er ingen eksklusjonslek, Ivar, men jeg synes det må kunne gå an å reise spørsmål ved noen som gjøre seg helt uangripelige ved å skulle mene hva som helst bortsett fra at Kristus er noe mer enn et menneske. Både muslimer, og bahai-tilhenger blir jo kristne hvis vi skal holde på sånn, siden de tross alt mener at Jesus var en profet og noe mer enn et vanlig menneske. Er jeg nødt til å minne deg på Kierkegaard-sitatet? «Hvis alle er kristne, er ingen det» 😉
Jeg vet ikke om vi også skal begynne å diskutere Jehovas vitner, men de har jo tross alt et minstemål av konsistens og lære.
Noe av det vittigste med dette «kirkesamfunnet» må være at de både tilbyr borgelig og «kirkelig» vigsel.
19.05.09 at 16:23
Aiaiai – det skal unitarene ha: De er faktisk så redelige at de gjør oppmerksom på at unitarisk dåp ikke nødvendigvis er en kristen dåp fordi den ikke skjer i «Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn». 🙂
15.05.09 at 13:12
Presidenter, Albert Schweitzer, Edvard Grieg – typiske eksempler på marginaliserte mennesker..?
At Schweitzer var unitar, var ukjent for meg, enda jeg har lest en del av ham – og derfor måtte jeg nesten sjekke det ut litt. På norsk Wikipedia sier de ganske rett ut: «Schweitzer var unitar.» Så langt – støtte til Ivar. Men engelsk Wikipedia er noe mer moderate: «At the age of 86 (!), Schweitzer became a Unitarian-Universalist.» Tysk Wikipedia derimot, som burde ha greie på dette, nevner ikke Schweitzers unitarisme med et ord, heller ikke den danske eller svenske artikkelen. Etter å ha søkt litt rundt, fant jeg en klargjørende artikkel, som etter min mening virker pålitelig:
http://chalicechick.blogspot.com/2006/04/linguist-friend-unitarian-more-or-less.html
15.05.09 at 13:28
Hehe. Kommentaren om de marginaliserte var vel av det mer ironiske slaget: )
Takk for oppklaring omkring Albert Schweitzer, jeg hadde tydeligvis ikke drevet grundig nok research for min påstand. Men morsomt at du tok på deg å grave dypere.
Mitt innlegg var ikke et misjonsfremstøt for unitarkirken, selv om jeg av og til leker med tanken på at det hadde vært deilig å være del av et trossamfunn der mine hertiske tanker ikke ble møtt med motstand. Jeg legger fremdeles min ære i å stå i den Luthersk/Tillichianske tradisjon; )
15.05.09 at 16:19
Den henvisningen til unitarene var vel mest ment som agn til deg, Ivar, og det overrasker ikke at du bet entusiastisk på 🙂 Når det gjelder anbefalingen om å gå på unitarkirkens hjemmeside, så er jeg litt usikker på hva du ville oppnå med det. «Et liberalt, kristent trosamfunn som ikke har dogmer eller trosartikler»… bortsett fra dogmet om ikke å ha dogmer og trosartikler, selvfølgelig. Tror nok ikke det hjelper hverken din eller deres sak i debatten at jeg lærer mer om hva de egentlig står for:)
Når det er sagt så har jeg litt dårlig samvittighet for å ha harslert både med hedningene og unitarene i dette innlegget. Men akk så fristende…
19.05.09 at 15:41
Hehe. Forstod det var et agn: ). Jeg vil understreke at jeg ikke er imot dogmer, og jeg er enig i at et dogmeløst trossamfunn i seg selv er dogmatisk i sin reletivisme. Fordelen med å ha gått på MF er at jeg har fått en grunnleggende forståelse av hva som ligger i ”tradisjonell ortodoks og dogmatisk kristendom”(jeg har til gjengjeld lite kunnskap om ”Hip hop- teologi” og andre rarieteter ; )
Jeg vil ikke tas til inntekt for unitarenes/universalistenes tro på en dogmeløs kristendom, selv om jeg sympatiserer med unitarenes vektlegging av Guds enhet (obs. jeg fornekter ikke treenigheten, selv om jeg vil ta på alvor kristendommens jødiske røtter; Hør Israel! Herren er EN…) og universalistenes forståelse av religion som sådan. Jeg henviste tidligere til universalisten Forrest Churchs religionsdefinisjon i vår religionsteologidebatt; «Religion is our human response to the dual reality of being alive and having to die.»
Jeg er likevel enig med deg i at Unitarene blir litt blasse, spesielt i deres liturgiske uttrykk. De minner jo faktisk litt om den norske folkekirkeideologien i sin mest konsekvente form, alle skal inkluderes enten de vil det eller ei.
Det som skiller oss er nok vår forståelse av dogmenes natur, jeg har et pragmatisk forhold til dem i det jeg ser dem som symboler(trosbekjennelsene kalles da vitterlig for oldkirkens symboler) og ikke som absolutte sannheter senket ned fra oven. Dogmene er slik jeg ser det et uttrykk for kristendommens kjernesymboler, og at disse har en logisk struktur i forhold til hverandre(at de ikke står i motsetning til hverandre). Når det gjelder min forståelse av dogmenes tilblivelse, vil jeg henvise til ”The Genesis of Doctrine: A Study in the Foundation of Doctrinal Criticism” av Alister E. McGrath. Dette er en glimrende innføring i hvordan dogmene har utviklet seg, og som avdekker at de er kulturelt betingede uttrykk for oldkirkens tro.
20.05.09 at 00:44
Hippetihop-teologien ligger litt nede for øyeblikket, men vi har en mengde andre, synkretistiske fag for den «søkende» grunnfagsstudent! Imidlertid har man nå valgt å la det villeste tankegodset bli forkynt i kapellet istedetfor fra kateteret 😀 Du kunne kanskje ha trengt litt hiphop selv i ditt arbeid med å nå ut til Blinderns uomvendte? Som TF-prest er det spesielt viktig at du kontekstualiserer og taler «vårt» språk. På onsdag foreslår jeg derfor rap-preken på Domus Theologica.
Jeg tror ikke så mye det er synet på dogmenes «natur» som skiller oss, heller ikke hvorvidt de i en eller annen forstand er «symboler» eller «bilder». Jeg har også gått på skolen, og er fullt klar over at hverken Bibel eller konsilvedtak har falt ned fra himmelen. Ingenting er mer selvsagt enn at konsilvedtak fra oldkirken er «kulturelt betingede uttrykk for oldkirkens tro». Jeg trenger ikke Alister McGrath for å «avdekke» dét, selv om det sikkert er en utmerket bok på andre måter (har den i hylla). (Forresten: Hvem av oss ville han generelt ha vært mest enig med, tror du? Har ikke lest ham, så jeg aner ikke, og spør derfor deg).
Jeg opplever heller at det stedet hvor vi skiller lag er ved hvorvidt dogme-ord-bilde-symbolene er prinsipielt utskiftbare. Kall det gjerne et «bilde», sogar et «symbol» – men det er ikke slik at disse kan byttes ut etter forgodtbefinnende og likevel vise til den samme virkeligheten!
Kanskje kan man si det slik (vet ikke om dette er helt gjennomtenkt, men jeg må snart legge meg): Jeg ser på de overleverte ordene som DET man må begynne med for å komme nærmere den virkeligheten som ligger bak dem. Er det rettferdig å si at du ser på virkeligheten bak som noe du har mer eller mindre umiddelbar tilgang til, og som du så tilfeldigvis beskriver med de overleverte ordene fordi du nå engang befinner deg i en kristen tradisjon? (Dette er det jeg mener med «prinsipielt utskiftbar»).
Påstand: Vi tar ikke utgangspunkt i de overleverte ordene fordi vi tror de har falt ned fra himmelen, men fordi vi er kirke. I en eller annen forstand, en teologisk forstand, er vi nødt til å tro at vår tro og oldkirkens tro er DEN SAMME tro (uavhengig av all verdens religionsfenomenologiske undersøkelser). Jeg ønsker ikke å tro på min umiddelbare religiøse opplevelse, fordi jeg er et syndig menneske. Jeg ønsker å tro på den Gud som reiste Jesus Kristus opp fra de døde, Israels og den kristne kirkes Gud – FORDI jeg tror dette er den ene, sanne Gud.
Derfor trenger jeg å tro MED kirkens språk. Det jeg tror PÅ er virkeligheten bak språket, men man kan ikke uten videre skille den virkeligheten man tror PÅ fra det språket man tror MED. Man kan si: Ja, det er ord; ja, det er diskurs. Men ikke BARE ord! Ikke BARE diskurs! For du kan rett og slett ikke, f.eks., bytte ut «Fader, Sønn og Hellig Ånd» etter forgodtbefinnende og likevel gå ut fra at du fremdeles snakker om Den treenige Gud. Det krever i alle fall nøye kvalifikasjon.
Noen kommentarer til slutt: Jeg tviler på at hverken du eller unitarene er noe mer i kontinuitet med «kristendommens jødiske røtter» enn det jeg er. Historisk sett tror jeg det mest korrekte er å si at den kristne kirke og den rabbinske jødedommen utgikk fra senjødedommen som to mulige måter denne kunne utvikle seg på på et bestemt tidspunkt i historien. Ovenfor ser jeg at du mener unitarene ikke kan kalles historieløse siden de feirer jødiske høytider. Til det er å si at man behøver ikke å bli mindre historieløs av å ha veldig mange skikker som i og for seg er «gamle». Det vil være historieløst å rive ned en barokkirke og bygge en gotisk, selv om gotikken også er en del av «historien» og sogar er eldre (har «mer historie»?)
Jeg synes også det blir altfor vilt når du trekker inn «shema Jisrael» som noe du og unitarene prøver å forsvare mot alle angrepene fra den trinitariske kristendommen. Hvis du tror det er en motsetning mellom å forfekte treenigheten og å tro at «Herren er EN», da blir jeg litt usikker på hvordan det egentlig står til med den «grunnleggende forståelsen av hva som ligger i tradisjonell ortodoks og dogmatisk kristendom» som du påberoper deg.
18.05.09 at 22:56
Du skriver om denne åsatroen: «Den er så sørgelig blottet for rå poesi.» La meg invitere deg til noe som burde fenge:
INVITASJON
Ta en titt på bloggen min!
Du må tro at den er fin.
Dikt jeg skriver – livet om.
Kom og voks ved blikk og dom!
27.05.09 at 14:57
Til Audun.
Hvis du hadde kommet på mine messer ville du til din forskrekkelse ha oppdaget at jeg som regel er ganske ortodoks i min forkynnelse, og formen min er i alle fall traust, så det blir nok ikke noen rap -preken fra meg med det første. Ellers synes jeg det er trist hvis du mener at ordet ”søkende” er negativt ladet, og at det er noe en bør legge av seg i løpet av teologistudiet. En tro som ikke søker er en tro uten bevegelse, og en tro uten bevegelse er død tro..
Selvfølgelig er jeg klar over at du ikke tror at Bibelen eller konsilvedtak er senket ned fra himmelen, men derfor er det et mysterium for meg at du og andre, argumenterer som om dere trodde at de var det. Hvis det er selvsagt at konsilvedtak fra oldkirken er “kulturelt betingede uttrykk for oldkirkens tro”, hvorfor skal vi da ikke kunne stille spørsmål ved deres gyldighet i dag? Du har nok at Allister McGrath generelt sett er mest enig med deg, men det er jo intet argument, og det forhindrer ikke at han kan skrive en god bok; ).
Så til spørsmålet om symbolene er prinsipielt utbyttbare? Her vil jeg benytte meg av en analogi, og spørre; er det norske flagg prinsipielt utbyttbart? Kunne for eksempel Norge og Sverige bestemme seg for å bytte flagg? Dette er selvfølgelig en hypotetisk problemstilling, men jeg tenker at svaret må bli nei. Det norske flagg er så tett vevd sammen med det som det symboliserer, at det ikke kan fjernes uten at den norske kultur og nasjon vil lide et stort tap. På samme måten er det med religiøse symboler, vi kan ikke bestemme oss for å bytte ut korset eller for den sagt skyld oppstandelsen som symbol, de er uløselig knyttet til den virkelighet de fortolker.
Hva er så det primære, virkeligheten, eller ordene som fortolker denne? Til dette vil jeg si at vi har en umiddelbar erfaring av virkeligheten, både som et hele og i det partikulære. Denne umiddelbare erfaringen har vi med oss fra vår språkløse barndom, og den er også tilgjengelig for oss som voksne, som mystiske erfaringer av virkeligheten som gjør det mulig å oppleve livet som noe nytt og overveldende. Men det som skjer etter hvert som vi evner å ta i bruk språket, er at vi i stadig større grad kontrollerer virkeligheten gjennom språkets kategorier. Dette skaper en avstand til den umiddelbare erfaringen, men det er også avgjørende for hvordan vi fortolker våre erfaringer. Når det gjelder å fortolke våre erfaringer kommer språket altså likevel først, fordi det gjør oss i stand til å ta inn og ordne erfaringene i allerede internaliserte kategorier og begreper. Den religiøse erfaring er spesiell fordi den både er umiddelbar, samtidig som den formidles gjennom språket, m.a.o. språket skaper klangbunn for nye religiøse erfaringer.
Du sier du ikke vil tro på din umiddelbare religiøse erfaring fordi du er et syndig menneske. Med all respekt så synes jeg ikke at dette gir noen mening, i og med at det samme argument kan brukes i forhold til alt, hvorfor skal du da stole på den kristne tradisjon, på bibelen, nattverden eller hva det skal være, du er jo et syndig menneske, og kan derfor per definisjon ikke stole på dine erfaringer. For ja, det er dine erfaringer som gjør at du har en opplevelse av å kunne stole på den kristne tradisjon, på bibelen, på nattverden eller hva det skal være. Du kan ikke frikjøpe deg fra dine erfaringer, fra din grunnleggende subjektivitet, og den tvil det innebærer. Jeg merker at denne skepsisen mot erfaringen, er et tema som går igjen i våre debatter, og jeg må si at jeg synes det er rart å diskutere med dere som legger så stor vekt på Luthers lære, uten at dere ser hvor grunnleggende hans erfaringer er for hans utformingen av hans teologi. Jeg vil hevde det er en tett sammenheng mellom språk og erfaringer, og at vi ikke kommer utenom dette, i det begge konstituerer vårt møte med verden og troen som vårt svar til livet selv.
28.05.09 at 20:25
HVA SOM MÅ KONFRONTERES…
”Hvis det er selvsagt at konsilvedtak fra oldkirken er “kulturelt betingede uttrykk for oldkirkens tro”, hvorfor skal vi da ikke kunne stille spørsmål ved deres gyldighet i dag?”
Ivar! Hva mener du med at du har et ”pragmatiske forhold” til dogmene? Er det en sport eller øvelse som du innbyr til, eller er det for at kristendommen skal ha mening i vår tid. Jeg regner med at det er såpass alvorlig at det er det siste, eller liker du bare å spille provokatorisk rabulist (”Se på meg! Så fri, radikal, liberal og modig jeg er som stiller spørsmål ved alt!” Det er andre som allerede overspiller den rollen 😉 )?
Når du skriver at vi har en ”umiddelbar erfaring fra vår språkløse barndom” virker det som om du er påvirket av Løgstrup. For meg høres det ut som at du forfekter et metodistisk menneskesyn når du hevder at vi som voksne har fjernet oss fra denne umiddelbare erfaringen fordi vi i ”større grad kontrollerer virkeligheten gjennom språkets kategorier” (Jeg mener ikke å ”disse” verken Løgstrup eller metodistene, det er tross alt et osean av vantro mellom dem og unitarene).
SPRÅK OG VIRKELIGHET
Når du tegner opp vår ”språkløse barndom” som en idealtilstand er vi nødt til å se nærmere på hvorfor vi har språk og hva språk egentlig er for noe. Jeg er IKKE enig i at vi gjennom språket prøver å kontrollere virkeligheten, vi prøver å NAVIGERE i den. Virkeligheten er større enn oss, men for å kunne overleve er vi nødt til å lage en kopi inne i hodet vårt. Derfor kategoriserer vi, setter i bås, og ordner virkeligheten. EKS: ”Tyskland” inne i mitt hode er satt sammen av alt fra tysklandskartet, til bilder, tysk musikk, tyske artikler, fordommer om tyskere og opplevelser/erfaringer av å ha vært i Tyskland og møtt tyskere. Jeg kan aldri få hele Tyskland inn i hodet, og min mentale Tysklands-kopi må være i forminsket målestokk. Kopien kan stemme mer og mer med originalen ettersom jeg innhenter ny informasjon om Tyskland, og min og din Tysklandskopi er kanskje ikke så veldig forskjellig fra hverandre.
Språket gjør ”kopibyggingen” mulig. Språket er – ganske riktig – det som gjør oss i stand til ”å ta inn og ordne erfaringene i allerede internaliserte kategorier og begreper”. Jeg vil påstå at vi lykkes meget godt, og at språk er en genial oppfinnelse. Du skriver at vi ”kontrollerer virkeligheten gjennom språkets kategorier. Dette skaper en avstand til den umiddelbare erfaringen”. Men stemmer dette? Dersom jeg i tillegg blir flinkere i å snakke tysk språk vil jeg lykkes i større grad enn om jeg beveger meg rundt i Tyskland og snakker engelsk. Vi nærmer oss virkeligheten gjennom språket, vi fjerner oss ikke! (Med ditt – unnskyld meg –”Løgstrup-metodistiske” menneskesyn mener du kanskje at språket er erfaringens fiende og at det beste hadde vært at vi forble språkløse).
Hva er språk, Ivar? Her er vi kanskje ikke så uenige…
Charles Peirce har en interessant teori om ”tegnets” tre deler (Kanskje den også kan gi oss et bidrag til hva oldkirkens symboler er, og ikke er). ”Tegnets” tre deler er følgende: 1) En ytre form (et uttalt eller skrevet ord, eller en lyd), 2) et mentalt bilde, 3) og den virkeligheten tegnet peker på.
Dette betyr at tegnet knytter den ytre verden til indre mentale verdener. Tegnet fungerer som en bro. Jeg mener at det er meningsløst å spørre som du gjør om det er virkeligheten eller ordene som er det primære. Alle de tre delene av tegnet hører med som lenge vi snakker om virkelighet og oss mennesker. Vi erfarer aldri uten språk, vi erfarer aldri uten at det samtidig bygges en kopi av virkeligheten i vårt eget hode, enda så skrudd og ”syndig” både hode og kopi måtte være. Har vi lært et språk kan vi ikke avlære det, og vi kan heller ikke velge å stoppe opp med å bygge mentale kopier. EKS: På togreise i Tyskland sitter to andre norske turister på det samme toget. Jeg skjønner hva de snakker om, – og jeg kan gremmes og bli flau fordi det er mye dumt som nordmenn på tur i utlandet sier når de tror at ingen kan forstå dem.
… OG OLDKIRKELIGE SYMBOLER
Det finnes flere ulike tegn! Det er viktig å ha klart for oss. De kan deles inn i følgende grupper: 1) Indekser 2) Ikoner og 3) Symboler. Gruppe 1 – Indekser er produsert som en følge av noe annet. For eksempel et fotspor etter en fot. Vi kan se av fotavtrykk i snøen om det er en hund, eller bjørn som har laget avtrykket. Avtrykket står igjen og i hodet vårt får vi opp bilder, ikke fordi vi så dyret som passerte, men vi har sett andre hunder tidligere i livet. Ditt og mitt mentale hundebilde vil ikke være identiske, men vi vil begge to gå derfra og ha en oppfattelse av hva som har skjedd, vi har funnet SANNHET. Er det en bjørn som har passert, får vi også opp bilder i hodet fordi vi har sett fotografier og malerier av bjørner. Dette er gruppe 2 – Ikoner som er avbildinger eller speil av virkeligheten.
Verken de oldkirkelige bekjennelser eller den hellige Skrift hører så klart hjemme i gruppe 1) Indekser. De er ikke ”Jesu fotavtrykk”. De er heller ikke innenfor gruppen ikoner: ”Fader, Sønn og Hellig Ånd” og ”Sann Gud og Sant Menneske” er ikke et fotografi eller speil av guddommen – selv om du i din harselas med disse dogmene vil presse dem til å skulle være nettopp det. De er innen for gruppe 3). Symboler er mer generelle og er alt det som står for noe annet, og ord og språk er innenfor denne gruppen. ”Tre”, ”hus” og ”vei” refererer til virkeligheter i den ytre verden. Riter hører også inn under kategorien symboler, også kristne riter gjøre det. Symboler har to viktige funksjoner i et samfunn: De skal kommunisere informasjon, og har et performativt aspekt ved at de skal forandre virkeligheten (Det skjer derfor forvandlig i dåpen!).
SANNHET OG PRAGMATISME
Vi tror ikke på de overleverte ordene bare fordi vi er kirke, men fordi vi er mennesker! Vi tror på virkeligheten bak ordene – det gjør vi alltid – men vi får ikke en helt korrekt kopi av virkeligheten inn i hodet. Vi ser det klart når vi ser gamle Europakart fra Hansatiden: Kartet er ”dårlig”, målt utifra vår kartstandard, kanskje vil vi si feilaktig fordi virkeligheten må ha vært den samme: Avstanden fra Bremen til Bergen var den samme, og Danmark var ikke større på 1500-tallet enn det er idag selvom det ser sånn ut på kartet. Folk fant fram likevel. Kartet var brukendes, det var nødvendig, det gav dem SANNHET!
På samme måte er det med våre kjære Oldkirkelige symboler. De fanger ikke inn Gud fullstendig, og gir ikke et eksakt bilde av Gud, – men de funker og er derfor sanne! Og, hvorfor skal vi finne på å bytte de ut med ennå dårligere og kanskje til og misvisende kart som for eksempel ”Vår skaper, friggjører og livgiver”?
Din pragmatisme må begrunnes, Ivar! Dersom du har funnet bedre oppmålingsutstyr for Guds vesen må du påvise dette. Vi skifter ikke språk for gøy. Norsk er heller ikke verdens vakreste språk, – men det er likevel vårt språk!