DagenMagazinet viderebragte for noen dager siden det de antagelig så på som en gladsak: Stavanger-prostar usikre på ny biskop. Saken viste seg riktignok å ha ualminnelig lite kjøtt på bena, og bør vel helst plasseres i kategorien (ondsinnet) baksnakking. Pettersen kan få “ei krevjande oppgåve”, lyder profetien (som tydeligvis håper å bli selvoppfyllende). “Fleire” proster er “usikre”, usikre på hva de skal “gjere” i forhold til sin nye biskop. Det er ikke bare på Randaberg at visitasene kan komme til å føre med seg endel anstrengt stillhet under festkirkekaffen.
Den eneste man har fått til å uttale seg – og også da svært kort – er Ludvig Bjerkrheim, prost i Sandnes. Bjerkrheim var som kjent en av Pettersens sterkeste konkurrenter til embedet som stavangerbisp, en av dem med mest lokal støtte. Han er sitert på at han er “litt avventande enno”. Han sier han må diskutere med kollegene sine om “korleis vi skal forholde oss til denne situasjonen”. Han lover avisen å ha et svar klart innen månedsskiftet august/september på hvorvidt det vil bli “vanskelig” for ham å “fungere som prost under den nye biskopen”.
Dette synes jeg er uhyre interessant. En som selv var høyaktuell kandidat til et bispeembede mener at prestene etter en utnevnelse er i sin fulle rett til å spleise på en wienerkrans, trakte en kanne kaffe, sette seg i salongen og “diskutere” hvordan de skal “forholde seg” til sin nye biskop! Er det sånn å forstå at de kan velge hvorvidt de skal være under biskopens tilsyn eller ikke? Er det sånn at det er opp til presten om han vil være i kommunion med biskopen eller ikke? Kan en prest la være å håndhilse på sin biskop, eller la være å svare på brevene hans hvis han føler for det? Hvis Bjerkrheim mener noen av disse tingene må jeg si det blir ganske utydelig hva som var hans egen motivasjon til å stille som bispekandidat.
Jeg reagerte selv både heftig og bedugget på utnevnelsen av Erling Pettersen. Det var det gode grunner til, synes jeg, selv om det også var gode grunner til å hilse den velkommen. En ting er å kritisere utnevnelsen, noe ganske annet er å ta en slik uenighet med seg frem til alterringen.
Det er ett embede i den lutherske Kirke. Biskopen er ikke viktigere eller på noe vis høyere i et kirkelig hierarki enn presten. I kraft av sin person er hun heller ikke på noen måte forskjellig fra enhver som gjennom dåpen er blitt vigslet til prest i Jesu Kristi kirke. Man kunne først tro at det dermed blir mindre viktig å være i formell kommunion med biskopen i en luthersk kirke, i forhold til kirkesamfunn som opererer med ontologiske og kvalitative skiller mellem biskop, prest og legfolk. Utfra en communio-ekklesiologisk tenkemåte forholder det seg, såvidt jeg kan se, i virkeligheten motsatt. Nettopp fordi biskopen stiller likt med alle, så er deltagelse i det kirkelige fellesskap utenkelig uten å ha kommunion med biskopen. Å være kirke er å være i kommunion – med alle troende. I sin person uttrykker og symboliserer biskopen hele kirken, nettopp fordi det ikke er noe spesielt med henne. Fordi hun er som oss, kan hun i sin person både ivareta enheten og romme mangfoldet i den geografiske del av kirken som er henne betrodd. Hvis man av en eller annen grunn ikke er istand til å være i kommunion med biskopen, da er man ikke i stand til å ha kommunion med noe kirkemedlem. For biskopen rommer – i all sin almindelighet og syndighet, med sin mangelfulle teologi og problematiske behandling av medarbeidere – hele kirken.
Å underordne seg biskopens tilsyn, legge vinn på å elske henne som en søster og lytte til hennes råd er bare å innrømme at ingen av oss klarer å være kirke alene. Kirken er ikke meg. Kirken er ikke deg. Kirken er ikke Bjerkrheim. Vi trenger hverandre.
Det er Ignatius som skriver til prestene i Efesos at deres “ansette presbyterium er knyttet til biskopen som strengene til en citar”. Ingen kan skille mellem biskop og Kirke og si de er i kommunion med sistnevnte, men ikke førstnevnte. Det øyeblikk noen ikke er istand til å være i kommunion med biskopen, da har man de facto to kirkesamfunn. Nå er det slett ikke sikkert at Ludvig Bjerkrheim et eneste sekund har vurdert å bryte med biskopens tilsyn, hverken formelt eller i praksis. Eller la være å hilse på ham, eller ikke svare på brevene, eller ikke følge ham på visitas. Han har jo egentlig ikke sagt noen ting, antagelig bare svart i forbifarten på spørsmål fra en DM-journalist som ønsket å konstruere en sak.
Men jeg synes det er problematisk når det gis inntrykk av at det finnes alternativer for hvordan man forholder seg til sin biskop – særlig siden det er så mange som høylytt gir uttrykk for akkurat en slik tenkemåte. Det finnes ingen alternativer. For kristne er det ikke valgfritt å elske hverandre.
04.07.09 at 23:17
Ja og amen!
Så herlig sagt – og for en gjennomført og gjennomtenkt post. Takk for den!
Jeg har sagt det lenge, til alle som har ville gidde høre på meg: Når to kristne viser at de ikke kan feire nattverd sammen, da er det snakk om faktisk og synlig kirkesplittelse. Noe klarere uttrykk for skisma enn det å ikke være i kommunion finnes ikke. Det er derfor ekskommunikasjon er et så kraftig virkemiddel, og det er derfor det er så trist (selv om det er både teologisk konsekvent og fullt forståelig) når den katolske pateren som besøker Røros og feirer messe i kapellet vårt med (u)jevne mellomrom alltid passer på å understreke at stedets katolikker gjerne må gå til gudstjeneste hos oss lutheranere og gjerne lytte til vår forkynnelse men for all del ikke må ta imot nattverden.
Et lite á propos: Jeg tenker på dette hver eneste gang noen holder seg borte fra nattverden også, jf. den annensteds belyste nattverdvegringen som er så utbredt i folkekirken. Også dette er et uttrykk for at kirken er splittet. Den er i det minste ikke hel. Derfor kan jeg ikke se noe område det er viktigere å arbeide med i vår kirke enn nettopp nattverddeltakelsen. Og derfor tematiserer jeg dette i så å si alle samtaler jeg har med folk. Ikke minst i dåpssamtaler.
04.07.09 at 23:21
[...] skriver om kirkesplittelse borte på Borisoglebskij. [...]
05.07.09 at 01:32
Audun,
jeg har blitt kjent med bloggen din de siste ukene, og leser den med stor interesse. Digger perspektivene og skrivestilen din!
Men i denne posten skjønner jeg ikke argumentene.
La meg først få ha sagt at selv om jeg deler Bjerkhreim syn i homosaken, mener jeg dette ikke er et kirkesplittende spørsmål. Jeg reagerer likevel på flere ting av det du skriver:
1) Du overser at å snakke om kommunion bare er meningsfullt der det hellige samfunn er konstituert. Det er det etter luthersk lære bare der evangeliet forkynnes rent og sakramentene forvaltes rett. Jeg kan ikke se at det er noen grunn til å kritisere en prest som bryter med en biskop hun mener ikke forkynner evangeliet rent. Det foreligger da ikke noe kommunitetsbrudd, fordi det ikke finnes noen kommunitetsfellesskap i utgangspunktet! Dette er også et apropos til Harald: Jeg har vanskelig for å forstå hvorfor du er så opptatt av nattverden isolert sett. Det er da ikke nok bare med rett sakramentforvaltning for å unngå skisma?
2) Det virker svært merkelig at en communio-ekklesiologisk tenkemåte skal ende opp med en enda tyngre embetsteologi enn om man opererer med ontologiske og kvalitative skiller? Du synes å ikke bare gjøre biskopen til en representant for apostlenes læreembete, men for alle medlemmer i det hellige samfunn (!) Du skriver: I sin person uttrykker og symboliserer biskopen hele kirken, nettopp fordi det ikke er noe spesielt med henne. Her mener jeg du snur saken fullstendig på hodet. I en luthersk kirke representerer ikke biskopen i sin person noen andre enn seg selv. Det er i sin funksjon hun representerer noe annet. Og dette annet er ikke alle kirkemedlemmer, det er det kirkelige embetet, som er en offentlig og ordnet tjeneste, verken mer eller mindre. En biskop fungerer imidlertid bare som biskop dersom hun forkynner evangeliet rent og forvalter sakramentene rett.
Det er riktig at biskopen i sin person er både alminnelig og syndig. Det er heller ikke noe problem, fordi det hellige samfunn er et samfunn av tilgitte alminnelige og syndige mennesker. Det som imidlertid er et problem er hvis biskopen ikke oppfyller sin funksjon som embetsbærer.
05.07.09 at 21:42
Du skriver:
“Hvis man av en eller annen grunn ikke er istand til å være i kommunion med biskopen, da er man ikke i stand til å ha kommunion med noe kirkemedlem. For biskopen rommer – i all sin almindelighet og syndighet, med sin mangelfulle teologi og problematiske behandling av medarbeidere – hele kirken.”
Hvor har du det fra at et brudd med biskopen er et brudd med hele kirken? Er det ikke et alternativ at enbiskop kan representere et brudd med kirken på grunn av lære?
06.07.09 at 00:24
Håvard: Jeg registrerer at du er av den typen som tenker før du skriver. Denne gangen gjorde ikke jeg det, jeg kommenterte i en eller annen form for rus. Ditt innspill og din lille sidekommentar til meg utfordrer meg til å tenke klarere. Vel, her kommer noen ettertanker. Beklager lengden.
Du trekker inn CA VII. Det er bra. La oss diskutere CA. Når vi gjør det, synes jeg det må være et poeng å ha klart for seg konteksten CA ble til innenfor. CA ble strengt tatt ikke skrevet for å trekke opp grenser mellom lutheranere og andre mer eller mindre heretiske grupper. Tvert imot: CA ble skrevet for å vise at de lutherske menighetene også hørte hjemme innenfor den katolske kristenheten. CA ble til i en prosess hvor reformatorenes mål nettopp var å unngå, ikke å fremkalle eller besegle, et skisma. At resultatet ble et annet er en annen sak, likeså at CA at har blitt anvendt i en del andre kontekster senere.
CA er i spørsmålet om nattverd og kirkesplittelse (som i andre spørsmål) ikke primært opptatt av å sette skiller, men av å holde sammen.
Det var det med å snu tingene på hodet, da… Slik jeg har forstått det er poenget med CA VII at kirken trer synlig fram der evangeliet forkynnes rent og sakramentene forvaltes rett. Men kirken konstitueres ikke i og med dette. Kirkens konstitusjon er noe som er gitt (fortid) oss i Kristus. Jeg kan nok i det jeg selv anser for å være god luthersk ånd strekke meg til å si at kirken kontinuerlig konstitueres (blir til) ved dåpen, men ellers vil det etter mitt skjønn være mer sakssvarende å si at den holdes oppe ved evangelieforkynnelsen og nattverden. Poenget i CA VII er uansett et annet enn spørsmålet om konstitusjon: Det er å si noe om hvilke kjennetegn kirken har når den blir synlig lokalt, på et bestemt sted, i tid og rom. (Og, som Audun allerede har vært inne på et annet sted, når dette skjer, da er hele kirkens fylde til stede der, fordi den lokale kirke er en del av et mystisk fellesskap i Kristus som holder alt og alle sammen.)
Striden på reformasjonstiden sto om hvorvidt de lutherske menighetene kunne regnes som en del av den sanne kirken selv om de ikke godtok alle de kirkelige overleveringene om dette, hint og diverse. Reformatorenes poeng, som også kommer fram gjennom det som sies og kirkeskikkene i CA (VII m.fl.), er at det ikke er disse skikkene som er kjennetegnet på kirka, men forkynnelsen av evangeliet (rent, altså uten sammenblanding med loven) og rett sakramentsforvaltning.
(Hva som er rett sakramentsforvaltning er i og for seg en spennende diskusjon. Men jeg er mildt sagt skeptisk til tanken om at rett nattverd forutsetter at man stenger døpte kristne medsøsken ute fra feiringen etter bestemte kriterier. Den slags smaker av lov, ikke evangelium. Jeg vet at en slik måte å tenke på har lange tradisjoner i kirken, men jeg lar meg likevel ikke begeistre ved denne tanke. Nuvel.)
Reformatorenes poeng i CA VII er, som andre steder, at kirkens enhet ikke skapes gjennom våre ”forhandlinger” eller ”avtaler” men gjennom evangeliet som rekkes oss i nådemidlene. Jeg er selvsagt fullt klar over at CA VII også snakker om ”sann enhet i kirken”, men jeg synes likevel det er noe dypt problematisk over tanken at enheten er noe vi i fellesskap gjennom en eller annen form for ”forhandlinger” skaper forut for eller i prosessen rundt sakramentsforvaltningen. I stedet vil jeg løfte fram tanken om at denne enheten er noe som gis oss utenfra. Er det ikke dette som er den lutherske grunntanken, da, at der evangeliet forkynnes rent og der sakramentene forvaltes rett, der gis Guds nåde oss nettopp utenfra, før oss og utenfor oss selv, slik at vår tillit (tro) til den Gud som gir uavhengig av oss kan vekkes? (Sagt med andre ord: Slik at vi blir i stand til å oppdage den virkelighet som allerede er?)
Slik tenker i hvert fall jeg om nattverden, at der gis det en enhet i Kristus som er før oss, før våre handlinger og våre tanker. Enheten skapes ikke av oss selv rundt bordet. Den gis oss der, som en enhet som allerede er – i Kristus.
Som apostelen sier: Velsignelsens beger som vi velsigner, gir ikke det oss del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir ikke det del i Kristi kropp? Fordi det er ett brød, er vi alle én kropp. For vi har alle del i det ene brød. Det står ikke: Fordi vi er én kropp kan vi spise av det ene brødet. Rekkefølgen er fra Kristus til enhet, ikke omvendt.
I og med at jeg tenker grunnleggende materialistisk hva sakramentalteologien angår tenker jeg at Kristus selv, i og med løftesordet som ledsager sakramentet, er helt og fullt til stede i sakramentet uavhengig av om jeg er i stand til å se dette eller ikke. Når jeg er i stand til å se dette blir dette nærværet til troens liv for meg. Men Kristi nærvær kommer først. Og Kristus er der sammen med løftesordet, uansett om ingen i den aktuelle forsamlingen skulle få det med seg. (Virkekraftig i seg selv, altså? Ja, jeg er ikke fremmed for tanken. Troen, tilliten, er vår respons på det Kristus er og gjør, men Kristi gjerning er ikke avhengig av vår tro.)
Når jeg ved anledning skal forsøke å forklare denne enheten i Kristus, for eksempel for konfirmanter, liker jeg å benytte bildet av et hjul med mange eker som samles i ett nav. Navet er Kristus, som vi alle er døpt til, han vi tilhører, han som lever i oss. Ekene er oss kristne. Hjulets krets er kirken, Kristi legeme (hans faktiske fysiske framtreden) på jord. Men hjulet er altså, på tross av enheten i Kristus, oppsplittet i flere ulike seksjoner eller sektorer. Kirkesamfunn kaller vi dem. (Og ja: Bildet har helt sikkert sine svakheter, som alle andre bilder.)
Av alt jeg har sagt til nå kan jeg trekke følgende konklusjon: Når jeg deltar i nattverden i min lokale kirke, da gis jeg det synlige tegn på det fellesskap som jeg allerede har med alle som er i Kristus. Dette fellesskapet, som da trer synlig fram for mine øyne og fysisk tar bolig i min kropp, gis oss nettopp i Kristus. Jeg har med andre ord fellesskap med paven i Rom, pinsevennen nedi gata og de frie vennene (med all sin alba-tross) på bedehuset – selv om vi ikke kan samles rundt samme nattverdbord. (Og nei, jeg vil på det sterkeste protestere på å bli omtalt som ekklesiologisk doketist; jeg mener tross alt at det er den fysiske virkeligheten som gestaltes i den fysiske kirken knyttet til det fysiske brødet og den fysiske vinen som er ”greia”. Man kan kalle det mye, men doketisme er det ikke!)
Økumenikkens mål er å synliggjøre denne enheten som allerede er gitt i praksis. Jeg mener dette arbeidet må ha full kommunion med alle kristne som et naturlig mål. At veien fram dit er lang og kronglete er det ingen tvil om, men vi er kalt til å prøve.
Som kirke må vi ha en dobbelt strategi: På den ene side forsøke å samle alle våre kirkemedlemmer rundt alterbordet, og på den andre side forsøke å få til bordfellesskap også med andre kirker. Alt dette for at enheten skal bli synlig ”for at verden skal tro” (Jesus i Joh 17:21).
Personlig deltar jeg i nattverd alle mulige steder, selv om jeg sterkt misliker lavkirkelige varianter uten ordentlig evkjaristibønn. Minimumsvarianten med bare innstiftelsesord og totalt fravær av noen form for embete eller ordinasjon, vel, det er ikke min greie i det hele tatt, jeg mener til og med at det er mye som er direkte feil med slik nattverdfeiring. Men likevel er det altså min tro at Kristus er der – også. Derfor deltar jeg, når det faller seg slik at jeg er til stede ved en slik anledning, for å øve meg i å se den enheten som går på tvers av mine teologiske preferanser og smak og behag. Jeg har til og med sneket meg til nattverd i en katolsk kirke – mea culpa!
Det ble langt dette, men altså, for å forsøke å komme til en slags avslutning: Jeg tror virkelig ikke at det vi trenger er enda større oppsplitting i enda flere kirkelige fraksjoner. Kommunionsbrudd kan være et aktuelt virkemiddel dersom man mener at den andre part ikke er kristen. Ellers ikke. Jeg gjentar: Vi trenger ikke flere brudd.
Dersom prostene i Stavanger mener at Erling Pettersen ikke er kristen, da får de heller bryte kommunion med ham. I så fall synliggjør de at det eksisterer (minst) to kirker under samme tak innenfor den bevegelsen som kalles Den norske kirke. Jeg sier ikke at det ikke kan finnes anledninger hvor et slikt brudd kan være det eneste riktige, men etter mitt skjønn er homoliberalisering og Pettersen-utnevnelser milevis fra å være slike anledninger.
PS: Hva gjelder embetsteologien og episkopatet lar jeg det så godt som ligge i denne omgang. Men la oss ta med én ting: Du kritiserer Audun når han skriver ”For biskopen rommer – i all sin almindelighet og syndighet, med sin mangelfulle teologi og problematiske behandling av medarbeidere – hele kirken.” Jeg vil tilføye: Det gjør biskopen, slik vi alle gjør, i og med vår mystiske enhet i Kristus. Det er derfor jeg vil mene det er så sant, det Audun sier til slutt: For kristne er det ikke valgfritt å elske hverandre.
06.07.09 at 17:10
Harald:
Men korleis vert denne einskapen konstituert? Kristus snakkar om at dersom du vet døypt og trur, så skal du verta frelst. Her trur eg det er viktig å understreke kva “tru” er. Det er ikkje ein intellektuell prestasjon, men ein tillit til Herren. Ein tillit til den Herren som skipa kyrkja, og som sa til apostlane: “Dei som høyrer dykk, høyrer meg.” Vidare står det om dei fyrste kristne at dei “heldt seg trufast til læra frå apostlane, til fellesskapet, brødsbrytinga og bønene.” Men kva skal ein gjere når ein person som har fått eit hyrde- og/eller læreansvar — t.d. ein biskop, ein prest eller ein kateket — ikkje berre privat er ueinig i ein del av “læra frå apostlane,” men i tillegg offentleg går imot dette?
Seier ikkje Kristus at vi som kristne skal forbli i Hans ord? Slik eg ser det, vil det vere grunnlag for kommunionsbrot når ein person med eit hyrde- og/eller læreansvar (som nemnt oppfor) går imot læra. Ergo trur eg vi kan seie at einskapen er i Kristus, men den er basert på læra (frå apostlane). Og dette leier meg til eit anna punkt.
Men er det verkeleg meiningsfullt å snakka om at kyrkja kan vera konstituert utan å samstundes tre synleg fram? Vil ikkje dette stå i ein klar motsetnad til Pauli bilete av kyrkja som Herrens kropp? Ein kropp er jo nettopp karakterisert ved at den er synleg, konkret og handgripleg. Sjølv om du seier at du ikkje er ein ekklesiologisk doketist, så kan det virka som du ligg farleg nær dette her.
I austleg-ortodoks teologi forkastar ein heilt og halde tanken om at kyrkja eksisterar utanom den samla kyrkja. Dette vert ofte kalla for “eukaristisk ekklesiologi,” dvs. at kyrkja vert konstituert i kyrkjelydsfellesskapet. Og der er det viktig å påpeike at i luthersklære er sakramenta og evangeliet — ord og sakrament — umogelege å skilje frå kvarandre. I den tyske teksten til CA står det i art. 5 at kyrkja er “forsamlinga av dei heilage der evangeliet vert preika reint og dei heilage sakramenta vert utetla i samsvar med evangeliet.”[*]
I liturgien er altså forkynninga og sakramenta totalt knytt saman. Men problemet er at enkelte ikkje forkynner i samsvar med evangeliet, og at dei difor ikkje forvaltar sakramenta i samsvar med det. Då vil det vere grunnlag for kommunionsbrot, med mindre din ekklesiologiske modell ikkje tek omsyn til læra. Men dette er ein modell som står i motsetnad til det vi ser i Bibelen. Der ser vi jo nettopp at einskapen var i lære, fellesskap, brødsbryting (nattverd) og bøn.
[*] Arve Brunvoll, Vedkjenningsskriftene åt Den norske kyrkja. Ny omsetjing med innleiingar og notar. Oslo: Lunde 1979, s. 48
07.07.09 at 01:03
Kjetil: Jeg kommer tilbake til dette. Foreløpig tenker jeg og prøver å følge noen tankerekker til den logiske konklusjonen.
Se også kommentar til Håvard nedenfor her.
06.07.09 at 23:29
Bare et lite velkommen til dere som er nye på bloggen, og en beklagelse for at det har tatt tid for noen å bli moderert inn (og for alle å få svar). Skal få skrevet et svar iløpet av morgendagen. Pax et bonum i mellomtiden.
07.07.09 at 00:22
Jeg registrerer at du er av den typen som tenker før du skriver. Denne gangen gjorde ikke jeg det, jeg kommenterte i en eller annen form for rus.
He he, takk for det, men du er ikke den eneste som er blitt utfordret av denne debatten – du utfordrer meg også ved å gå så grundig og ordentlig inn i saken. Ellers synes jeg lengden var helt fin, jeg, og du skriver også mye fint om enhet og nattverd som jeg er enig i. Jeg skjønner at dette er en sak du er opptatt av.
Slik jeg har forstått det er poenget med CA VII at kirken trer synlig fram der evangeliet forkynnes rent og sakramentene forvaltes rett. Men kirken konstitueres ikke i og med dette.
Det er mulig at jeg har formulert meg litt klønete, men det jeg mener med at kirken blir konstituert er dette: Kirken er i sitt vesen et usynlig åndelig fellesskap, det er sant. Men dette usynlige fellesskapet blir til gjennom synlige midler. Gud har knyttet sine løfter og sine fortidige handlinger til nådemidlene, som er det redskap han bruker for å gi evangeliet til oss.
Jeg ser ingen grunn til å kalle deg for en ekklesiologisk doketist, men jeg blir sittende å lure litt på hva du mener er de synlige nådemidlenes rolle? Hvis du mener at enheten er der forut for nådemidlene spiller det vel knapt noen rolle verken hva som forkynnes eller hvordan sakramentene forvaltes?
Slik jeg forstår CA VII er dette imidlertid i høyeste grad relevant. For uten en rett forvaltning og en ren forkynnelse skjer det ingen evangelieformidling, og dermed har vi heller ikke noe hellig samfunn. (Hva Gud gjør uavhengig av dette er et annet spørsmål, han har som kjent bundet oss til nådemidlene, ikke seg selv. Det er imidlertid en annen diskusjon).
I lys av dette var mitt (første) poeng at jeg godt kan forstå, selv om jeg ikke deler, Bjerkrheims og andre presters reaksjon, hvis de anser Pettersens forkynnelse som uren. I så fall er det ikke snakk om å bryte noen enhet – det finnes ikke noen enhet der i utgangspunktet, for den krever som sagt en ren forkynnelse.
Jeg har ellers ingen problemer i å istemme at det for kristne ikke er valgfritt å elske hverandre. Det jeg ikke skjønner er hvordan det skulle stå i motsetning til å stille krav til kirkelige ledere om å oppfylle sin embetsfunksjon?
P.S. Alba-tross-vitsen din har kanskje en viss geistlig tørrhet over seg, men jeg lo godt likevel…
07.07.09 at 01:02
He, he.
Det er et godt spørsmål. Og jeg er helt enig: Spørsmålsstillingen melder seg helt naturlig i forlengelsen av det jeg skrev over. (Du kunne kanskje til og med vært enda slemmere og sagt: “Dersom enheten er noe mystisk som blir gitt oss forut for og (virker det som) uavhengig av nådemidlene, hva er da vitsen med nådemidlene i det hele tatt?” Eller enda litt slemmere: “Hva er vitsen med disse kirke-greiene?” Spørsmålet er vel på sett og vis en variasjon over, eller i det minste i slekt med, klassiske spørsmål av typen “Dersom alle likevel blir frelst, hvorfor da drive misjon?” eller “Dersom udøpte barn likevel kan bli frelst uten dåp, hvorfor da alt dette fokuset på (barne)dåpen?”)
Jeg lover å komme tilbake med noen flere og kanskje litt mer konkluderende spekulasjoner etter hvert, enten her eller borte på egen blogg. Foreløpig får spørsmålet bare henge der. Det er ikke alle tanker jeg har fått tenkt til endes ennå. (Men når jeg nå leser kommentaren min om igjen synes det meg at jeg argumenterer for en renspikket universalisme. Og jeg liker det.)
07.07.09 at 08:33
Jeg synes det blir sagt mye interessant om CA og luthersk teologi her. Men én ting er teologien, en annen ting er praksis. At det i luthersk teologi finnes bare ett embete, er vel kun av akademisk interesse, når vi ser hvilken uavhengig stilling biskopene har, med stor frihet til å gå i mot sitt eget kollegium med egen lære og praksis. Og hvilken underordnet stilling prestene har i forhold til biskopene.
Jeg har også tro på kristen enhet som noe som er gitt oss gjennom forsoningen i Kristi kropp. Vi har alle del i Kristus, og vi er alle lemmer på hans legeme, derfor er vi ett.
Jeg har nettopp skrevet en bloggpost hvor jeg tar utgangspunkt i Paulus´ spørsmål: Er Kristus blitt delt? Jeg framhever at kristen enhet presenteres av Paulus både som et faktum og et imperativ. Vi er kalt til å underordne oss det faktum at Kristus ikke er delt.
Det interessante i dette skriftstedet (1. Kor 1:10flg) er at Paulus samtidig avviser at forvaltningen av Ordet og sakramentene er forbeholdt visse personer i fellesskapet, når han kritiserer dem for at noen holder seg til Paulus og andre til Kefas (dvs. Peter, hvilket bør være en hilsen til katolikkene) og sier: Jeg er glad jeg ikke har døpt noen av dere. Paulus avviser dermed en tenkning hvor vi hierarkiserer det kristne fellesskapet. Fordi hierarkiene splitter de kristne.
Å velge biskoper er en skikk som Ignatius innførte i etterapostolisk tid. Det er ikke mulig å leve i overenstemmelse med kirkens enhet uten å slutte å velge biskoper. Er det ikke det Paulus egentlig sier?
“For kristne er det ikke valgfritt å elske hverandre.” Godt sagt. Jeg tror ikke kristen enhet er valgfritt heller. Den er et faktum vi er kalt til å forholde oss til.
07.07.09 at 09:00
Eg vil også legge til at Bibelen seier klart i frå om at vi skal halda oss borte frå vranglærarar og skismatikarar. Eg vil ikkje nemne einskildpersonar i Den norske kyrkja, men poenget er at ein person — både geistleg og lek — kan oppfatta at ein biskop eller ein annan med eit visst ansvar er vranglærar. Dersom biskopen er vranglærar, så skal ein halda seg unna han (ikkje nødvendigvis som person, men som lærar). Problemet er at den ekklesiologien som vert lagt ut av Audun ser ut til å fjerna eit einaste høve for kommunionsbrot, fordi det ikkje betyr noko likevel. Men kva er då vitsen med desse formaningane?
Det kan virka hardt, men eg ser ikkje korleis ein kan halda både på desse, og på den ekklesiologiske modellen som Audun har utvikla. Og det at ein skal elska kvarandre er eigentleg ein raud sild. Ein elskar ikkje ein person ved å la han eller ho forbli i villfaring.
07.07.09 at 10:50
[...] diskusjon omkring ekklesiologi og høve for kommunionsbrot på den særs velskrivne bloggen Borisoglebskij. Dette innlegget er ei lettare redigering av det eg skreiv i kommentarfeltet, med utgangspunkt i [...]
08.07.09 at 00:29
Først må jeg bare si at jeg er litt stolt og glad for at det foregår en såpass oppegående og interessant diskusjon her. Jeg tror generelt at Dnk har et stort behov for en skikkelig diskusjon om embedsteologi; knapt noe teologisk felt er preget av like stort spenn i oppfatninger, like mye uklarhet og tvil. (Det hjalp ikke at kirkerådets utredning “Embetet i Den norske kirke” var ganske uforløst, for å si det mildt…). Hvis en slik blogg kan bidra til en slik samtale, så er jeg veldig glad for det.
Jeg har mottatt noen innvendinger som jeg synes er meget gode, og vil derfor først prøve å si noe om hvorfor dette innlegget ble skrevet slik det ble. Akkurat som CA, men uten sammenligning forøvrig, så er et blogginnlegg av ovenstående type skrevet inn i en bestemt kontekst. For å illustrere denne konteksten skal jeg ta et eksempel fra en litt annen vinkel enn den vi har diskutert så langt:
For en måneds tid siden hadde Dagbladet Magasinet en sak om prester som av ulike årsaker opplevde seg ”presset ut” av kirken. I den forbindelse intervjuet de også en lesbisk prest som nå var trådt ut av prestetjenesten. Hun var en av de aller første åpne homofile som ble ordinert i Dnk, og hennes opplevelse var at hun hele tiden siden den gang hadde måttet kjempe for å bli akseptert som prest. Nå orket hun ikke mer. Denne presten uttalte bl.a. at hun opplevde det som en ”personlig fornærmelse” at Ole Chr. Kvarme var biskop i Oslo, og at det var utenkelig å gå tilbake i prestejobb før han var blitt byttet ut.
Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor det er vanskelig for denne presten å ha kommunion med sin biskop, ei heller respektere at hun har tatt et vanskelig og for henne dypt alvorlig valg. Akkurat det samme gjelder for Carissimi-prestene, og for evt. Stavanger-proster som bryter med Pettersen.
Min fortvilelse over å lese slike utsagn og høre om slike grep skyldes selvsagt at jeg er uenig i deres bedømmelse av virkeligheten. Jeg ønsker med hvert fiber i kroppen min at homofilisaken ikke skal splitte den kirken som jeg er døpt inn i, og jeg ser heller ikke en eneste god grunn til at den burde gjøre det.
I denne konteksten synes jeg det er forholdsvis uinteressant at luthersk teologi er nødt til å beholde en prinsipiell åpning for tilsynsfrasigelse. Det er greit, jeg aksepterer det, men jeg klarer ikke å se at det er det vi trenger å høre. Jeg er helt åpen for at det av og til kan være både mulig og nødvendig å bryte med en biskop som ikke lenger oppfyller sin funksjon som embedsbærer (vil skrive mer om dette imorgen). Men her ønsker faktisk ganske mange ganske høylytt å bryte med sine biskoper over denne, konkrete saken. Og i den konteksten synes jeg det er like viktig å si at vi er tvunget til å elske hverandre, som å si at vi skal holde oss borte fra vranglærere. Det er like greit å oppfordre til å se på biskopen som “test case” for hvorvidt man er istand til å være i kommunion med noe kirkemedlem overhodet, som å se på biskopen som en potensiell vranglærer som det evt. er opp til oss å ta avstand fra.
Mer følger, forhåpentligvis litt mer på det saklige innholdet. Det irriterer meg at jeg ikke rakk å sende dette inn før midnatt, slik jeg hadde lovet. Jeg er tilbake i lønnet arbeid for første gang på lenge, og innser at jeg ikke er skapt for arbeidslivet; det sliter meg ut for mye til å kunne tenke klart på kveldstid;)
08.07.09 at 11:12
Talende eksempel, Audun!
Og ja, jeg er enig med deg: Det er noe med retningen vi velger å se i her, hvilke prinsipper vi velger å gi størst vekt.
Jeg tenkte forresten å preke litt om embetet på søndag (Aposteldagen). Kanskje jeg klarer å få på plass litt embetsteologi før den tid, hvem vet? Håpet lever…
08.07.09 at 15:14
Audun skriver:
<>
Det virker som du setter opp en motsetning mellom det å elske hverandre på den ene siden og det å ta avstand fra det man mener er vrang lære på den andre siden. Jeg synes nesten det er absurd at åndelig fellesskap med noen man mener godtar et liv i synd, skal være en forutsetning for å elske denne personen. Selv om det gjelder bare én konkret sak…
08.07.09 at 15:17
Jeg prøver igjen, hehe.
Audun skriver:
“Og i den konteksten synes jeg det er like viktig å si at vi er tvunget til å elske hverandre, som å si at vi skal holde oss borte fra vranglærere. Det er like greit å oppfordre til å se på biskopen som “test case” for hvorvidt man er istand til å være i kommunion med noe kirkemedlem overhodet, som å se på biskopen som en potensiell vranglærer som det evt. er opp til oss å ta avstand fra.”
Det virker som du setter opp en motsetning mellom det å elske hverandre på den ene siden og det å ta avstand fra det man mener er vrang lære på den andre siden. Jeg synes nesten det er absurd at åndelig fellesskap med noen man mener godtar et liv i synd, skal være en forutsetning for å elske denne personen. Selv om det gjelder bare én konkret sak…
09.07.09 at 03:04
Ok, det ble mange tanker, så jeg har prøvd å dele dem litt opp. Først litt mer om homofilisaken som konkret grunn til kommunionsbrudd.
Håvard sier:
Først et grunnleggende poeng: Også jeg mener at det finnes vrang lære, d.v.s. lære som står i entydig motsetningsforhold til evangeliet om frelse i Kristus ved troen alene. Man kan ikke utfra CA kategorisk utelukke den enkelte troendes mulighet til å nekte biskopen lydighet i nødssituasjoner. Den lutherske kirke er så å si blitt til gjennom en stor tilsynsfrasigelse, tvunget frem av et korrumpert hierarki som stilte seg i veien for den frie forkynnelsen av evangeliet. Problemet for den som skal prøve å leve opp til dette idag er selvsagt at det er mulig å lese inn både svært mye og svært lite i CAs formulering om den kirkelige enhet: at det er tilstrekkelig å være enig om ”evangeliets lære og om sakramenternes forvaltning”…
Ola Tjørhom prøver å oppsummere det på denne måten (i boken Kirken – troens mor, s. 77):
Her må det selvsagt påpekes at Tjørhom, til tross for dette, vil være enig med Håvard og Kjetil i spm. om tilsynsfrasigelse (generelt, men også spesielt over homofilispørsmålet), og uenig med meg. Likevel klarer jeg ikke la være å synes at det blir et ganske far-fetched firkløver: Gyldige grunner til kommunionsbrudd blir CAs hovedartikler, realpresensen, dåpens virkekraftige karakter… OG homofili.
Jeg vil tro vi har hatt endel biskoper oppigjennom med en forholdsvis shaky forståelse av realpresensen, kanskje også av dåpens virkekraftige karakter. Likevel er det ingen, såvidt meg bekjent, som har brutt med biskopen fordi denne konsekvent la det konsekrerte brødet tilbake i esken med oblater. Er det ikke noe pervertert med at det skal være akkurat denne ene etiske saken som gjør at hele fylkinger av prester både på ja- og nei-siden samler seg rundt det ibsenske utsagn: “Jeg må! Så byder mig en stemme…”? Mens i spørsmålet om realpresensen, et spm. som går rett inn i hjertet av luthersk teologi, der er det både lett og behagelig å være pragmatisk? Er det fordi vi har lettere for å være mot homofili (eller homofiliundertrykking) enn vi har for å være for realpresensen?
Mer interessant enn en generell bekreftelse på at det ikke skjer noen evangelieformidling uten en ren forkynnelse er det å vite konkret om et positivt syn på homofili kan gjøre hele forkynnelsen uren. For det er jo det folk på begge sider av kløften synes overbevist om. I en slik situasjon er det all grunn til å lede oppmerksomheten mot kirkens karakter av fellesskap, et fellesskap som vitner om sin Herre også gjennom sin synlige enhet, og bort fra selvopptatt bekreftelse av egen rettro i opposisjon til alle andre.
Kjetil sier:
Man elsker heller ikke en person ved å la være å invitere dem inn i måltidsfellesskapet, tror jeg. Problemet med et slikt konfronterende perspektiv er at man mister endel nyanser som faktisk kan være viktige. Jeg opplevde for ikke så lenge siden å se en ”homokonservativ” biskop feire messe sammen med en homofilt samboende sogneprest under en visitas. De sto foran samme alter, de var sammen om å dele ut brød og vin. Lot biskopen dermed presten ”forbli i villfarelse”? Aksepterte presten dermed biskopens homofilisyn? Den konfronterende holdningen sier entydig JA; begge hengav seg, fra hver sin kant, til uren evangelieformidling. De gjorde Kristus mindre – hver for sine tilhengere, vel å merke.
Jeg mener svaret må være nei. Begge visste hvem den andre var; uenigheten var ikke borte, eller feid under teppet. Ved å feire sammen sa de ikke: ”Nå er det det samme at du lever i synd” eller ”Nå er det det samme at du undertrykker homofile”. De sa bare: Kristus er større. Tross alt. Uenigheten forsvant ikke, den bare bleknet i lyset fra den forklarte Kristus (for nok en gang å være litt pompøs).
Er det logisk? Er det helt konsekvent? Er det ideologisk renhåret? Nei, ikke helt. Men sånn må det gjerne bli når man legger den ekklesiologiske doketismen på hylla og begynner å forholde seg til de faktiske, konkrete menneskene som man deler tro med. Og derfor synes jeg heller ikke det er noen rød sild i denne debatten å si at vi er tvunget til å elske hverandre. Det er konkrete mennesker vi er tvunget til å elske, ikke ”Kirken” som abstrakt idé. Det betyr at vi er tvunget til å elske en hel drøss med ekstremt vilfarne sjeler. Uten å akseptere vilfarelsen er vi tvunget til å snakke sammen, spise sammen, be sammen og håpe sammen at Kristus, tross alt, makter å forene oss. Selvfølgelig finnes det grenser, men jeg mener det må være en dyd å prøve å tøye dem.
Egentlig er det jo et uttrykk for det samme at Ludvig Bjerkrheim, som nå er ”usikker” på hvordan han vil forholde seg til en homoliberal biskop, selv sa ja til å være bispekandidat. Da sa han jo faktisk ja til å være biskop i en kirke som har vedtatt at den har to syn i homofilisaken. Jeg går ut fra at han som biskop ikke ville vært usikker på hvordan han evt. skulle ha forholdt seg til det flertallet i bispekollegiet som aksepterer homofili. Ting kan tyde på at ikke alt her er så logisk eller konsekvent, men jeg foretrekker det egentlig slik.
09.07.09 at 10:51
Audun:
Spot on, som man sier…
Ellers må jeg bare beklage, men jeg tror ikke jeg har så veldig mye mer meningsfylt å tilføye til det embetsteologiske. Jeg har fortapt med i universalistiske communio-ekklesiologiske spekulasjoner de siste dagene, og nå sitter jeg helt fast i ei hengemyr av rare tanker. Jeg skal gjøre et forsøk på å løsrive meg og komme i gang med en Aposteldag-preken i løpet av dagen, men jeg tviler vel på at den blir av et slikt kaliber at den har noe som helst i denne samtalen å gjøre…
Til saken om mulig kommunionsbrudd har jeg, med fare for å gjenta meg selv, følgende å si:
Jeg tror for det første ikke at det verden trenger nå er enda flere kirkesamfunn, enda flere skudd på den lutherske grenen av kirketreet, enda mer oppsplitting. Det er riktignok bare en magefølelse, men magen skal man ta på alvor.
For det andre er det ikke til å komme forbi at jeg er slik skrudd sammen at jeg først og fremst ønsker meg en raus kirke. Ikke bare kirke, forresten, men verden også! Kanskje blir det lettere å holde sammen dersom man tenker om alle mennesker, uansett bakgrunn eller meninger, at du er jammen min bror du også, og vi skal begge tilbringe evigheten hos vår himmelske Far – selv om du kanskje ikke har oppdaget det selv engang! -?
Jeg vet ikke. Men jeg tror det er sant, det Herrens disippel skriver: Den fullkomne kjærlighet driver frykten ut. Han skriver noe mer om denne kjærligheten også: Gud er kjærlighet. Hvis det er sant, da har vi ikke noe å frykte – og vi har tilsvarende mye rom til å gruble og spekulere.
For ikke å forglemme være – sammen.
09.07.09 at 12:52
[...] på dette er at jeg har forsøkt å tenke noen tanketråder helt til endes. Tanketrådene finnes i et vas av en kommentar som jeg skrev borte hos Borisoglebskij-Audun for noen dager siden. Samtalen har senere forgrenet [...]
10.07.09 at 18:21
Gyldige grunner til kommunionsbrudd blir CAs hovedartikler, realpresensen, dåpens virkekraftige karakter… OG homofili.
He he, når du stiller det opp slik ser det jo unektelig ganske komisk ut. Men er nå virkelig saken så enkel?
Du er jo selv inne på at spørsmålet om at realpresensen går rett inn i hjertet av luthersk teologi. Det kan jeg være enig i. Men det er jo ikke slik at det er selve saksinnholdet i spørsmålet, som jo er svært teknisk og spekulativt, som gjør det så viktig. Det hadde vel i så fall også vært ganske pervertert? Det som er viktig er de teologiske premisser og implikasjoner svaret fører med seg.
På samme måte vil jeg tro det er for Bjerkhreim i homosaken. For de fleste er det jo ikke er selve saksinnholdet i spørsmålet – kjærlighet mellom personer av samme kjønn – som gjør at de reagerer. Det som gjør spørsmålet viktig er de premissene og implikasjonene svaret, og særlig resonnementet bak svaret, fører med seg.
Hvis Bjerkhreim i Pettersens homo-ja ser tilsidesettelse av viktig skapelsesteologi, underkjennelser av sentrale bibeltekster og et knefall for tidsånden, er det kanskje mulig å forstå at han mener Pettersen forkynner “et annet evangelium”? Og da er det kanskje heller ikke så vanskelig å forstå reaksjonen?
Når det gjelder mitt personlige syn, er jeg på linje med deg i det du skriver til Kjetil i siste svar. Den messen du beskriver og refleksjonene rundt den, istemmer jeg gjerne, selv om jeg har et annet syn enn deg i homosaken. Det var heller ikke derfor jeg skrev mitt opprinnelige innleg. Det jeg reagerte på der var hvordan du begrunnet synet på enhet med en ganske utagerende communio-ekklesiologisk tankegang. Jeg tenker simpelten at man ikke skal elske mennesker fordi de er biskoper. Man skal elske dem fordi de er mennesker.
Til slutt: Jeg er glad for at du ikke ønsker å skyve uenighet under teppet. Det er derfor jeg rygger litt unna når det å ta konsekvensen av sin overbevisning, gitt at den er reelt og saklig begrunnet, selvsagt, blir avvist med at “det ikke er valgfritt å elske hverandre”. Da oppfatter jeg det som at kjærligheten blir brukt som en slags retorisk hersketeknikk. Og det tjener vel ingen av oss på?