Die grosse Stille

“Die grosse Stille” av Phillip Gröning er en ganske makeløs liten film om hverdagslivet i et karteuserkloster utenfor Grenoble. Den er ikke så liten, heller, forresten: To timer og førti minutter. Med stillhet.

Nyutnevnt talsmann for den tenkende delen av kirkenorge, Eskil Skjeldal, har allerede skrevet en svært vakker og innsiktsfull kommentar til filmen; smak for eksempel på dette utdraget:

De ulike skikkelsene under de store kappene blir vi aldri bedre kjent med. Vi får et ca 10-15 sekunders nærbilde av dem alle stående foran kamera, og det er det. Nysgjerrigheten på hvem munkene er, hva de forlot da de trådte inn i ordenen, får vi aldri slukket. Alt vi får se er menn i munkekutter, som fluer som sirkler rundt Guds evig brennende lampe.

Dette er eksempel på det vakre; det innsiktsfulle får dere lese selv. Jeg trenger m.a.o. ikke si stort, bare anbefale folk å se filmen. Og i samme åndedrag diskré henvise til at hele filmen ligger på Youtube. Velbekomme.

PS: Filmens titel gir jo også en god beskrivelse av tilstanden på denne bloggen. Om jeg har tenkt å skrive mer fremover, vet jeg sannelig ikke, men det kan jo være lov å håpe, eller hva man skal kalle det.

 

Folkekirkelig vekkelse på Borisoglebskij!

Idag har jeg vært valgfunksjonær ved kirkevalget, noe jeg også skal være i hele morgen. For det første er det utrolig godt betalt for en som er vant til å tjene sine lommepenger i eldreomsorgen. For det andre viser det seg å fungere som en liten folkekirkelig vekkelse for en som tidligere har vært mer enn skeptisk til “folkekirken”, både som ideologi og realitetsbeskrivelse.

Idag tok folkekirken hevn. Jeg er veldig overrasket over hvor mange som kom. Ikke at valglokalene ble rent ned, men det var en jevn strøm av folk fra vi åpnet klokken fire til vi stengte klokken åtte. Jeg trodde det skulle slenge innom et par stykker i timen, og hadde belaget meg på en rolig lesekveld i selskap med de andre funksjonærene. Sekken var full av pensumlitteratur: kirkevalget måtte vel være en anledning så god som noen til endelig å komme gjennom Golubinskijs klassiske Istorija kanonizacija svjatykh v russkoj cerkvi. Tenkte jeg.

Golubinskij ble altså ikke rørt, istedet ble jeg sittende og krysse av i manntallet, stemple stemmer og forklare fremgangsmåte for bispedømmerådsavstemningen.

- Må jo gjøre min borgerplikt, sa folk.

- Er jo ikke helt gudløs, sa folk.

Og jeg, folkekirkeforakteren og teologistudentsnobben, måtte tenke: Nei, det er du såmenn ikke.

Jeg mener fremdeles at organisatorene har gjort en dårlig jobb med å spre informasjon om valget. De har sagt “Nå er det kirkevalg”, punktum. Mange som kom til valglokalene visste ennå ikke hva det skulle velges til, hvem man kunne velge blant og hva de ulike kandidatene mener. Å gjøre kandidatenes meninger lett tilgjengelig er noe organisatorene (antagelig helt bevisst) har latt være å gjøre. Det kan det være flere grunner til, men resultatet er i alle fall at  Nordisk nettverk for ekteskapet og ÅK har kunnet kuppe debatten om hva kirkevalget skal handle om. Hadde det ikke vært for NNE hadde vi ikke visst hva kandidatene til bispedømmerådet mener om kjønnsnøytral ekteskapsliturgi! Hadde organisatorene vært villig til å øke personprofileringen hadde det kanskje i det minste vært mulig å få vite hva de mener om andre ting også. Erling Rimehaug skrev nylig i Vårt Lands Verdidebatt:

Helt siden det kirkelige demokratiet ble innført, har kirkemøtet vært dominert av det moderate sentrum i kirken. Men nå kan det bli annerledes. Den mobiliseringen som skjer både blant liberale og konservative, kan komme til å skvise sentrum ut. Det trykkes ingen lister med anbefaling av moderate sentrumskandidater som ikke vil tone flagg i homofilistriden. Dermed kan de komme til å falle ut, og kirkemøtet bli preget av to uforsonlige fløyer – hvilken som blir størst er ikke godt å si. Men det vil gi oss en polarisering på toppen av kirken.

Om hans bange anelser slår til får vi vel vite når valgresultatet kommer. Selv gjorde jeg mitt beste for å stemme på kandidater som ikke var anbefalt av noen som helst, og iallfall ikke i noen av de talløse, og utrolig irriterende, facebook-formaninger fra velmenende, men akk så dyprøde venner: “I kirkevalget bør du stemme på Klara, Martin, Sissel, Knut Arne og Laila. De er mot diskriminering av homofile og mot oljeboring i nord!” Takk og pris at man har en blogg, så man kan si til disse folka: Nei, dere vet faktisk ikke hvem jeg bør stemme på, og ikke kan jeg huske å ha bedt om hjelp til det heller.

Det positive med den mystifiserende informasjonskampanjen synes å være at den faktisk har vekket nysgjerrigheten hos folk. Folk i menighetsrådet og på menighetskontoret fortalte meg at de hadde fått mange henvendelser fra forskjellige folk som lurte på hva kirkevalget egentlig var for noe, utover klokkeklang og dirrende ettermiddagskaffe. Og det er jo en stjerne i margen til folkekirketilhengerne, dette at man tydeligvis ikke trenger å fortelle hva et kirkevalg er, sålenge man lar alle vite at et kirkevalg skal gjennomføres. Da er det, selv i Oslo, og selv i 2009, overraskende mange som sier til seg selv: Det må jeg være med på. Stemme skal vi saktens gjøre. Man har jo sin borgerplikt. Gudløs er man jo, tross alt, ennå ikke.

 

Homofile venner

Espen Ottosen har gitt ut den litt kvalmt titulerte boken Mine homofile venner på Lunde forlag. Her kan du lese Ottosens forord.

Kristne homofile som samtidig er motstandere av homofilt samliv finnes jo. Tidligere pleide jeg å følge Dreadnought, bloggen til den australske katolikken John Heard. Heard var dengang ung, kjekk og nyfrelst på Wojtylas Theology of the Body; resultatet var en blogg som var personlig, rørende, in-your-face og til tider svært lesverdig. Så sluttet han å banne, sluttet å legge ut bilder av halvnakne menn, sluttet egentlig å være menneskelig. Istedet tok han rollen som den perfekte romersk-katolikk, apostel for den hellige pavestol og begynte å dosere den sanne aristoteliske lære som en annen ex-addict. Med andre ord: Kjeeeedelig.

Det virker nå som om Heard i stor grad er omfavnet av det romerske lederskapet i Australia; ut fra det han skriver ser det i alle fall ut som at han stadig vekk er rundt og taler på katolske ungdomskonferanser o.l. Katolikkene har bestandig kunnet dette med markedsføring. Selvfølgelig har det mer tyngde at en som selv har måttet betale for å følge budene står og forsvarer dem. Det er derfor ungdomslederen forteller gutta på leir at også han blir fristet av fine damer i dype utringninger. Han vet hvordan de har det – og likevel ventet han til han var gift og holder seg nå til kona.

Ottosen viser altså nok en gang sitt betydelige talent som informasjonssjef; de gjengse ”komme ut”-historiene er elsket av media fordi det er utrolig sterke narrativer. De kan ikke møtes effektivt med papirknitrende bibelvers, de må møtes med andre narrativer som også er sterke. Og det er sterkt å lese i dagens Vårt Land (og Dagen; ikke fullt så inspirerende i Dagbladet) om hvordan det føles når kirken blir stadig mer liberal, og man selv har ofret så mye for å følge det den samme kirken har ment i 2000 år:

Vi har forsøkt å leve et liv etter kristne normer, men tenker nå: ”Var det verdt strevet?” Var det nødvendig å kjempe for å leve slik vi [har] trodd Guds ord og kirkens lære tilsa? Hvor er kirkens sjelesørgeriske omsorg for dem som sliter med slike tanker? [fra Vårt Lands papirutgave]

Det er sterkt fordi jeg ikke vet hva jeg skal svare. Jeg er glad for liberaliseringen og mener den er riktig. Samtidig har jeg dyp respekt for dem som ser på sin homofile legning som et kors de er kalt til å bære. Hvordan uttrykke respekt, og samtidig holde på det jeg mener – uten at respekten oppfattes som helt teoretisk og irrelevant? De liberale fløyene i kirken bør stanse opp og lytte nøye. Hvor er vår sjelesørgeriske omsorg?

Debatten mellom Ottosen og ÅK-leder Gard Sandaker-Nielsen på P2s Nyhetsmorgen var talende i så måte. Min påstand er at boken burde være interessant, om ikke annet fordi den gir stemme til en gruppe som har vært totalt marginalisert, like mye innenfor en kristelig antihomo-diskurs som innenfor de ulike ”homofile diskursene” (Gaysir, gay pride, kampen for ekteskapsloven osv.). At Ottosen har skrevet en slik bok er kanskje et tegn på at legfolkets berøringsangst er iferd med å mildne. Pussig er det derimot å høre ÅK avfeie at det skulle være noe som helst interessant med disse menneskene som kjemper en kamp ingen er interessert i: Alle vet jo at det finnes kristne selvhatere! Alle vet jo at det også fantes kvinner som kjempet mot kvinnefrigjøring!

Emansipasjonens kampgny lyder så høyt at Sandaker-Nielsen ikke engang husker å ta med en formell frase om at han tross alt respekterer andres valg. Langt mindre en berømmelse av det motet som kreves for å stå frem på denne måten. (En Arnfinn Nordbø vet tross alt at han kan stå frem og få sympati; disse kan bare forvente seg almen hoderysting og fnising i krokene når de går forbi). Sikkert er det iallfall at kravene til livsstil og korrekte meninger ikke er mye mindre i ”åpne” kirkegrupper enn de er i forsamlingshuset på Randaberg.

Kanskje er det som jeg skrev om ovenfor (hvordan kombinere respekt og eget standpunkt) noe av det samme de ”homokonservative” føler i møte med homofile som har valgt å ”leve ut sin legning”. De forstår at de kan ha hatt det vanskelig, de forstår at de opplever sine samliv som dypt meningsfulle. De respekterer at folk har fattet (iallfall delvis) informerte valg om hvordan de skal leve livene sine. De ønsker ikke på noen måte å bli oppfattet som fordømmende, og de opplever heller ikke selv at de fordømmer. Men hvordan i huleste skal man uttrykke denne respekten, denne forståelsen, dette ønsket – og samtidig holde fast ved det som er deres faste overbevisning, nemlig at homofilt samliv er uforenelig med Skriften og at de ikke vil anbefale noen å følge deres eksempel? Ligger det ikke i sakens natur at den ”sjelesørgeriske omsorg” som etterlyses nødvendigvis må innbefatte total aksept?

Jeg registrerer forøvrig at promoteringen av boken er preget av polemikk mot dem som skifter syn etter personlige erfaringer med homofile, f.eks. i nær familie. “Hva har de bygd sitt syn på hvis deres forståelse av Bibelens tekster ikke tåler møtet med virkeligheten?” spør Bjørn Helge Sandvei. Å møte en slik bok handler selvsagt ikke bare om å forholde seg til menneskeskjebner, men også om å forholde seg til et politisk utspill fra en forholdsvis innflytelsesrik samfunnsaktør (altså NMS NLM). Jeg håper den ikke paradoksalt nok blir en bruksanvisning for hvordan man skal la være å lytte til andres erfaringer. Men jeg gleder meg uansett veldig til å lese den.

 

“Der det skjer”

Bispemøtets arbeidsutvalg har konkludert med at en fremtidig 12. biskop bør ha kontoret sitt på ”Kirkens hus” i Oslo. Tunsberg biskop har vært med i utvalget og gir følgende forklaring på hvorfor Den norske kirke trenger enda mer sentralisering:

Preses må være der det skjer.

Klarere kan det vel knapt sies. Hvor er det det ”skjer noe” i Den norske kirke idag? I kirkene, sa du? Langt ifra. Jo da, de driver fremdeles på der, med noen gammeldagse greier med bibelen og sakramentene og sånn. Men det er ikke der det ”skjer”.

Takk og lov at vi har ”Kirkens hus”. Der ”skjer” det ting. Et dynamisk miljø av dresskledde broilere sørger for en jevn strøm av visjonsdokumenter, internasjonale konferanser og utredninger. Håndfaste, begripelige ting. Moderne arkitektur (enorme mengder lys og luft, såk. ”luftslott”) gir inntrykk av en kirke som følger med i tiden og alltid er på hugget. Plasseringen mellom børsen og Skippergata signaliserer en ”kirke” som trives best blant tollere og syndere (riktignok med litt hjelp fra Securitas).

Det skulle tatt seg ut om en 12. biskop hadde sittet et annet sted, et kjedelig sted hvor det ikke ”skjer” annet enn at ordet forkynnes og sakramentene forvaltes. Et sted hvor ingen ”jobber politisk”, hvor det ikke skrives en eneste utredning, hvor ingen andre toppfolk er tilstede for å drive ”nettverksbygging”.

Spørsmål før kirkevalget: Hvilke av kandidatene vil gå inn for å flytte tyngdepunktet i Den norske kirke bort fra glassmonteren og svadafabrikken ”Kirkens hus” og tilbake til kirkene? Ikke biskopene, iallfall. Preses må jo være ”der det skjer”.

”Hvilken kirke vil du ha?” Vel, jeg ønsker meg en kirke som er en kirke, med tårn og spir, prest og menighet, ord og sakrament. Ikke et byråkrati, ikke en organisasjon, men en kropp.

 

Klokketårn i solnedgang

Den norske kirke har betalt for en slags reklamefilm for å få flere til å stemme i kirkevalget. Filmen har allerede fått kritikk av reklamefolk for å være intetsigende og meningsløs, og det er fristende å ta furtebuksene på og stemme med i klagekoret. Filmen forteller ingenting om hva det skal velges til, hvem som skal velges dit og hvorfor man skal gidde å stemme. Til slutt stilles spørsmålet: Hva slags kirke vil du ha? Alternativene synes å være: steinkirke, trekirke, arbeidskirke, langkirke… Filmen består nemlig bare av opptak av en rekke vakre kirkebygninger, akkompagnert av svært pompøs musikk og en prest som tydeligvis også er dirigent for det lokale filharmoniorkesteret (0:28).

Kirkevalg skal man jo ha; de fleste synes å være enige om å det. Og jo, oppslutningen har pleid å være temmelig miserabel, men jeg tror neppe det skyldes mangel på reklamefilmer av typen “klokketårn i solnedgang”.

Problemet, såvidt jeg kan se, er at selve konseptet med valg forutsetter at man dyrker, fremhever, maksimerer konfliktene. Grunnen til å ha en avstemning må jo være at det har oppstått motstridende alternativer som man kan velge mellom. I reklamen for kirkevalget finnes det ingen konflikt overhodet, bare vakker arkitektur, begeistrede barn og et strykeorkester. Det blir som om en reklame for stortingsvalget hadde hatt som sitt eneste poeng at det er vakkert interiør i stortingsbygningen. Reklamefilmen gir ingen ting å velge mellom, ingen ting å stemme på. Du får ikke opp valgdeltagelsen da. Hvis Siv og Jens hadde sittet på Redaksjon En, delt en kurv jordbær og pludret om nuperelloppskrifter ville vi ikke ha giddet å stemme på dem, heller.

Uansett: Dette er et problem fordi ingen er villige til å fremheve konfliktene i kirken så mye at det kan høyne valgdeltagelsen nevneverdig. For å illustrere dette har jeg tenkt ut tre reklamefilmer som kirken kan bruke før valget om to år dersom de virkelig ønsker å få opp valgdeltagelsen:

Reklamefilm #1: Stedet er en stor, majestetisk stenkirke. Et ungt, vakkert homofilt par står i sin fineste puss, klare til å gå sammen ned midtgangen. De ser på hverandre og smiler forelsket. Folk reiser seg mens organisten begynner å spille bryllupsmarsj: Du-dudu-du… Du-dudu-du… Du-dudu-du, dudu-du, dudu… duuu… Den siste tonen der ender i en langtrukken, sur vræling idet det forelskede paret ser opp – - – og rett inn i det fårete gliset til biskop Kvarme!! Han legger ansiktet i alvorlige folder og sier: “Den norske kirke er bundet av Guds ord slik det er nedfelt i Den hellige skrift. Vi kan ikke under noen omstendigheter velsigne det som Guds ord fordømmer”. Så løfter han hånden og peker taust mot utgangsdøren. Skjermen går i svart: Hva slags kirke vil du ha?

Reklamefilm #2: Biskop Jørgensen går i spissen for en svær demonstrasjon og roper: “Nei til oljeboring i nord!” “Kirken krever fem års utvinningspause!” “Gjør som Gud – si nei til olje!” Det er tjukt av pressefolk på alle kanter, blitsregnet hagler over biskopen og de dresskledde kirkebyråkratene med rødgrønne partimerker på jakkeslaget. Skrikene fra massen blir høyere og høyere. Plutselig ser vi demonstrasjonstoget gjennom et vindu med glassmalerier. Istedetfor rop og skrål lyder rolig, meditativ musikk. En fromt utseende kvinne betrakter all viraken med mild hoderysting før hun snur seg og går inn i kirkerommet. Der er vennefellesskapet samlet: de sitter i ring med Bibelen foran seg. Kvinnen setter seg inn i ringen, de tar hverandres hender, bøyer hodene og begynner å be stille. Panorering mot taket. Skjermen går i svart: Hva slags kirke vil du ha?

Reklamefilm #3: Kirkeklokkene ringer tungt og dystert. En enorm, nesten folketom kirke. Et foreldrepar sitter stramt tilkneppede i søndagsstasen. En unggutt i konfirmasjonsalder sitter og vrir seg ved siden av. Moren kaster et strengt blikk på ham, settter fingeren foran leppene og sier: sjsjsjsjsj! Orgelet spiller… utroooolig sakte. En eldgammel dame pusser nesen. Ekstrem close-up av noen som fukter leppene med tungen. Noen kremter. Vi ser rett inn i konfirmantens desperate ansikt idet orgelet spiller saktere og saktere helt til lyden er redusert til en mørk grøt. Plutselig slår det lys inn gjennom vinduene og et digert lovsangsteam dukker opp i koret. På den andre siden er det dukket opp et band med el-gitarer, keyboard og digert trommesett. Foran alteret står en ung, kul fyr med hettegenser og et bredt glis. Han roper: “Let’s dance for the Lord!” Kirken er plutselig full av ungdommer som står og digger den dritkule musikken. Vi ser konfirmantens ansikt lyse av forbløffet begeistring: Ikke ante han at det kunne være så kult å være kristen! Skjermen går over i ungdommelige farver og kul, håndtegnet skrift: Hva slags kirke vil du ha?

Alle tre reklamefilmer baserer seg på karikerte dikotomier. De tilbyr eierskap til én side i en konstruert, men tydelig definert konflikt; så tydelig definert at det blir et argument for å stemme. Greia er at ingen i kirken ønsker slike reklamer, eller slike karikaturer, eller slike fremhevelser av konflikter. Vi krangler nok som det er, og velger å prøve å trekke folk med arkitektur heller enn saker og ideer. Det er edelt, men jeg vedder på at resultatet er tilnærmet nullvekst i valgdeltagelsen.

Etter dette og det forrige innlegget mitt om kirkevalget virker det jo som jeg er nærmest fanatisk motstander av kirkedemokrati, og det skal jeg presisere at jeg ikke er. Men jeg er litt bekymret: Vil det være mulig å få valgdeltagelsen opp på et nivå som er akseptabelt for videreføring av stat/kirkeforliket, uten å institusjonalisere et kirkelig partivesen som vil være mye mer skadelig for kirken enn menighetsrådenes manglende demokratiske legitimitet?

 

SÆLE. Tredje akt, del I: Første angrep

Tredje akt er den lengste og mest sentrale av aktene i Sæle. Dessverre bærer den også tydelige tegn på materialtretthet fra forfatterens side. Den kan til tider virke litt uinspirert. På grunn av lengden må omtalen av tredje akt deles i to, og denne første delen dekker Satans første angrep på avisen og slutter med en skikkelig cliffhanger.

Det er gått flere år siden første nummer av Dagen kom ut og Børre Knudsen forlot scenen for å bli biskop. Det er møte i Dagens redaksjon. Redaksjonen viser seg å bestå av det noe umake trekløveret Ludvig Nessa, Jan Aage Torp og Gunnar Prestegård. Min eneste forklaring på at jeg har bragt disse folkene inn i musikalen, er at de må ha blitt ramset opp som representanter for ”konservative kristne” i en tabloidavis. Graden av min uvitenhet omkring hvem disse personene faktisk er, kommer bl.a. til syne ved at Ludvig Nessa tydeligvis snakker en slags bisarr nordlandsdialekt. Hans første ord (etter at de tre har sunget sangen Møte i det kristenkonservative miljøet) er:

Hå, dær va de nære på atte æ flira, førr derre me sønging e no ganske arti!

Denne introsangen deres kan forøvrig tyde på at persondyrkelsen av Finn Jarle har nådd ganske usunne høyder:

I flere år har landet vårt hatt en frelser
I flere år har landet vårt rommet en stedfortreder for Gud!

Finn Jarles selvforståelse er på høyde med de andres oppfatning av ham:

Jeg redder alle sammen
Jeg er Herrens apostel
Jeg er jordens redningsmann

Foruten denne idoliseringen av redaktøren merker vi oss en påfallende militant ordbruk:

Dagen! Dagen!
Satans hode blir skjært av med sagen
som Finn Jarle holder i sine arme!
(…)

Dagen dreper Satan med sag og hammer
Dagen dreper Satans folk med meisel og kjøttøks og spett

Idyllen viser seg meget raskt å ha sprekker: Akkurat som de gamle ørkenfedre blir Dagen fra første stund utsatt for de frykteligste angrep fra Djevelen. Redaksjonen viser seg å ha to medlemmer til, i tillegg til Nessa, Torp og Prestegård: To høflige unge herrer ved navn F. F. F. Vignes og Erik Borg sr. Ifølge sceneanvisningene ser de ”sleipe og rotteaktige” ut, de har en “svak antydning til spisser på hver side av hodet”, og “når de snur ryggen til kan man se at de har noe oppkveilet innenfor buksebaken”. Straks de sanne kristenkonservative har forlatt rommet river de to av seg dressene og

… blir til djevler, ildrøde med øgleføtter, horn, lang hale og slangetunge. De holder hver sin djevelgaffel og spretter rundt i rommet på øglevis [!], smidig og elegant.

De synger sangen ”Misnøye med Finn Jarle”:

Finn Jarle tror at alle mann i Dagens redaksjon
kjemper mot Satan med øks og med ammunisjon
(…)
Han vet ikke at Borg og Vignes får leserne til å tro
at Gud er en dust og at Satan er snill og god!

De hevder at det er “krise for Satans sak” nå når Finn Jarles avis selges fritt over disk:

Alle tror at Finn Jarle Sæle er gud!
Snart følger alle menn’skene på jorden de ti bud…
Ånei!!!! Ånei!!!!
Det er krise!! Det er krise!!
Det er krise!! Det er krise for Satans sak!!

Takket være dem er det imidlertid endelig oppstått “misnøye med Finn Jarle / i Dagens redaksjon”. Dette tærer så sterkt på Finn Jarle at han i neste scene lar sin vanskelige situasjon gå utover den personen han elsker mest av alle. Dette er begynnelsen på tredje akts hjerte, den lange sangen “Splid i redaksjonen”:

Anita! Kan du bare holde deg der du hører hjemme?!
(…)
Du er dum! Heslig! Feit og stygg!!
Jeg giftet meg med deg kun for å få meg et ligg!!

Anita gjennomskuer heldigvis ektemannens utfall, og han åpner sitt hjerte for henne (Anitas linjer står her i kursiv):

Å, Anita! Å, Anita! Alt går den gale veien for meg…
Nu er det splid i Dagens redaksjon…
Ånei! Hva har skjedd, Finn Jarle…
Der er to, to staselige menn
De ønsker å aldri se meg igjen
Som sjefsredaktør i Dagen.
Som sjefsredaktør i mitt kall…
Å, min stakkars, stakkars Finn Jarle
Og jeg lot alt gå ut over deg.
Mitt livs lys, min varmrøde rose
Forladels, la oss nusse og kose.
Du er tilgitt, Finn Jarle, la oss nusse og kose…

Akkurat idet de skal til å “nusse og kose” blir døren slått opp, og Nessa, Torp, Prestegård, Vignes og Borg sr. marsjerer inn. De er meget alvorlige, og Vignes setter seg øverst ved bordet, klar med  dommerklubben: Retten er satt! Borg sr. har rollen som anklager, og fremfører absurde anklager om at Sæle har veket bort fra den sanne kristendom:

Du hevder du er from! Men er det fromhet, mine herrer
å gå inn for drap og brann
av menner som har bollet seg med – si, en annen mann?
(…)
Jeg mener dette ikke er fromhet!! For det står skrevet på de hellige stentavler:
Ikke lyg, ikke hor, ikke stjel
Men først og fremst så står det skrevet: DU SKAL IKKE SLÅ IHJEL!!!

Vignes og Borg sr. hopper igjen ut av dressene og viser sine sanne, djevelske jeg. Vignes hypnotiserer redaksjonsmedlemmene slik at de ikke skjønner hva som foregår:

Dere blir søvnige…
Dere blir søvnige…
Det som Erik Borg sr. nettopp sa
er ikke satanisk bla-bla-bla
Det er faktisk guddommelig sannhet
Det er alt det Gud egentlig vil!
Det er ordet til Jesus Kristus, dere vet
at det viktigste er å være snill
MOT ALLE!!!

De hypnotiserte Nessa, Torp og Prestegård svarer monotont og apatisk:

For det har Rosemarie Köhn sagt!

Finn Jarle prøver desperat å forsvare seg og å tale sine venner til fornuft. Det virker imidlertid som at Borg og Vignes’ vanvidd har fått feste seg i redaksjonen. Nessa, Torp og Prestegård danser rundt mens de synger:

Finn Jarle!! Vranglære!! Disse to ord
trodde jeg var antonyme som sølibat og hor!
Men endelig så vet jeg at de ord jeg nettopp sa
Er like synonyme som lykkelig og glad!

Ludvig Nessa synger:

Men Finn Jarle har jo leda Dagen værre einn ein sau
For Dagens skyld så håpe æ Finn Jarle ska dau

Gunnar Prestegård:

Finn Jarles linje er så gammeldags, den e’kke sann
Vi må bli liberale slik som tidsskriftet «Vårt land!»

Finn Jarle og Vignes/Borg blir stående på hver sin ende av langbordet mens de begge gjør sitt beste for å få redaksjonen over på sin side. I midten står de tre forvillede og aner ikke hvem de skal gå til:

[Finn Jarle:] Kom hit!! Kom hit!! Til Herrens side!!

[Vignes/Borg:] Kom hit, følg Satan!!  Det er på tide!!

[Finn Jarle:] Følg Gud, følg Gud, følg deres hjerte!!

[Vignes/Borg:] Kom hit, og påfør Herren smerte!!

Nessa, Torp og Prestegård velger tilslutt å trekke seg tilbake ”over et glass cognac og en røyk” for å avgjøre avisens videre skjebne…

 

Kirkevalg

Alle nettaviser med respekt for seg selv tilbyr nå mer eller mindre seriøse ”partitester” som forteller oss hvem vi bør stemme på. Foreløbig venter jeg forgjeves på at også www.kirken.no skal komme med en tilsvarende test for kirkevalget. Disse lappene som vi har fått tilsendt er jo bare en remse med tilfeldige navn. Hvem bør jeg stryke? Hvem bør jeg kumulere? Her har kommunikasjonsavdelingen på ”Kirkens hus” tydeligvis en jobb å gjøre. Ikke bare med testen, forresten: Hvis jeg vil ha info om kandidatene til bispedømmerådet i Nidaros må jeg først lete i ti minutter (på kirken.no er det umulig å finne, men det viser seg at det kan oppdrives via mylder.no!), og deretter åpne et Word-dokument for hver eneste av de 24 kandidatene. Som kandidat til et menighetsråd har jeg selv fylt ut en egenpresentasjon, men på internett ligger den ikke; der presenteres jeg og de andre kandidatene bare som tilfeldige navn på en liste.

Valgkort er sendt ut. Sammen med listene over kandidater til menighets- og bispedømmeråd ligger også en lapp som viser hvordan man skal fylle ut stemmesedlene på korrekt vis. Her har en av kirkens demokratiforkjempere tydeligvis sittet og fantasert sammen en arketypisk idealliste til et menighetsrådsvalg i folkekirken. Overskriften er ”menighetsrådsvalg i XXX sokn”, og så følger en liste med 16 tilfeldige tullenavn, med eksempler på hvordan man skal stryke og kumulere. Det interessante er hvilke yrker og aldersgrupper disse tenkte legfolkene tilhører.

På førsteplass har XXX sogn satt en femogtyve år gammel frisør som heter Olga. Deretter følger, i rad og rekke, en lærer, en bokhandler, en friluftsinstruktør, en ergoterapeut, en farmasøyt, en lydtekniker, en revisor, en sykepleier, en sykkelreparatør, en fotojournalist, en pensjonist, en kundekonsulent, en gravferdskonsulent og en flyveleder. Selvsagt er det mulig at lærereren jobber på Kvitsund gymnas, bokhandleren på Bok&Media og fotojournalisten i Agenda 3:16, men i utgangspunktet tyder alt på at dette er ment å være legfolk i ordets reneste betydning. Det er vanlige folk med et nært og kjærlig forhold til sin kirke. De steller hår om dagen, jobber som søndagsskolelærer på søndagen og ønsker å gjøre en innsats for lokalmenigheten gjennom å sitte i menighetsrådet. Den eneste som jobber med noe som direkte kan knyttes til kirkelig arbeid må være gravferdskonsulenten.

Tar vi en titt på kandidatene til Oslo bispedømmeråd kan det først synes som at denne folkekirkelige utopi ikke er så langt unna virkeligheten. Det er imidlertid ikke så godt å vite, siden praktisk talt alle de 24 (!) kandidatene til tre legmannsplasser i Oslo bispedømmeråd skjuler seg bak vidunderlig vage stillingsbeskrivelser som ”rådgiver”, ”prosjektleder”, ”pensjonist” og ”koordinator”.

En litt nærmere titt avslører at det kan stilles store spørsmålstegn ved hvor ”lege” disse folkene er. ”Professoren”, ”organsisasjonskonsulenten” og ”kommunikasjonsrådgiveren” har alle sitt daglige virke på MF. De to ”studentene” går på henholdsvis MF og TF. ”Rådgiverne” jobber i IKO og Kirkerådet, mens ”prosjektlederen” har Oslo bispedømme som arbeidsgiver. ”Generalsekretæren” sitter i Norske Kirkeakademier, ”avdelingsdirektøren” i Bymisjonen og ”administrasjonssjefen” i Bibelselskapet. Programkoordinatoren er prest fra MF og jobber i KFUK/M. ”Pensjonistene” viser seg å være ingen ringere – enn Ole Herman Fisknes og Anfinn Skaaheim!

Dette er altså legfolkskandidatene! Frisører, flyveledere og sykkelreparatører er det temmelig få av, for å si det sånn. For all del: Not that there’s anything wrong with that! Listen inkluderer helt sikkert veldig mange flinke folk som vil gjøre en strålende jobb i bispedømmerådet (selv holder jeg min foreløbig største knapp på Kristin Gunleiksrud fra IKO). Det merkelige er bare at politikere og kirkeledelse fremstiller ”økt kirkedemokrati” som en prosess hvor vanlige kirkemedlemmer får mer å si, på bekostning av en teologisk utdannet elite.

Det det i virkeligheten er snakk om, er å flytte makt fra én elite til en annen. Den første eliten var proster og biskoper med makt i kraft av sin rolle som forvaltere av det som konstituerer kirken: Ord og sakrament. Den nye eliten er styregrossister med makt i kraft av sin evne til å skrive visjonsdokumenter.

Nok en gang: Det er ikke nødvendigvis noe galt i dette. Men ”demokrati” kan være så mangt, og makten har nå en tendens til å trives blant elitene. Det kan være nyttig å huske når politikere og representanter for de kirkelige råd blåser seg opp og besynger de forestående kirkelige ”demokratireformer”.

 

SÆLE. Første akt: Oppvekst og kall.

Dette er første del av en serie på fire som skal gi et morsomt – eller kanskje heller litt bittersøtt og endog forstyrrende – innblikk i min ungdomsskoletid. Dette var en periode av livet mitt som ikke var preget av overdreven sosial omgang, og svært mange kvelder gikk med til å skrive såpeoperamanuskripter (min fascinasjon for Dallas var uten grenser) som jeg lagret på disketter og ikke viste til noen.

Innimellom såpeoperaene hendte det at jeg også skrev andre ting, deriblant en musikal om lederstriden i avisen Dagen, den som endte med at Finn Jarle Sæle ble sparket som redaktør. Musikalen heter Sæle: En musikal i 4 akter, og forsvarer etter mitt skjønn en plass i norsk litteraturhistorie, om ikke i kraft av sin kvalitet, så definitivt i kraft av sin kuriøsitet. Jeg har nettopp lest gjennom hele verket på nytt, og vil nå presentere dette ukjente opus for bloggens lesere. Men først litt bakgrunnsstoff: Hva får en femtenåring til å skrive en musikal om Finn Jarle Sæle?

Først må vi skylde på konfirmasjonsundervisningen, som gjorde meg tildels aggressivt antikristelig. Jeg ble fascinert og frastøtt av de ”kristenkonservative” (som jeg ikke ante noenting om), og festet meg voldsomt ved denne lederstriden i avisen Dagen, slik den ble fremstilt i tabloidpressen. Som eneste person i salen så jeg Oliver Stones Nixon på Steinkjer kino, og moret meg med å fantasere om en norsk versjon av den dramatiske filmplakaten: Istedetfor Nixon skulle filmen hete Sæle. Samtidig spilte vi Morten Harket-hiten Kamilla og Sebastian i skolekorpset. Jeg moret meg med å fantasere om en bisarr motversjon hvor refrenget skulle lyde: Finn Jarle, Finn Jarle, hva tenker du på? Disse elementene smeltet sammen til en innskytelse om å lage en musikal om lederstriden i Dagen. Så gjorde jeg det; jeg hadde jo ikke noe annet å gjøre de kveldene uansett.

Tema for første akt er Finn Jarles barndom, og det hele leder frem til det guddommelige kallet om å stifte en kristenkonservativ dagsavis. Sæle har ifølge musikalen tydeligvis vokst opp på en slags fjellgård; instruksjonene i manuskriptet oppgir at vi befinner oss på ”[d]en norske landsbygden, for lenge siden”. For å underbygge dette presiseres bl.a. at guttene ”går i nikkers”, og det nevnes at familien lever av ”sild og poteter”. Familien Sæle presenterer seg for publikum i en sang som heter nettopp ”Familien Sæle”. Her er et utdrag som gir en god pekepinn både på tendensen i åpningssangen, og på musikalen som helhet:

[Finn Jarle:] Men i verden idag er det mange
som spytter på Guds bibel og sier det som står der ikke gjelder nu i dag
Liberale teologer infiltrerer
aviser og forlag

[Søsknene:] De vil la en voldtatt prestedatter
ganske enkelt slippe fri! fri! fri!
Og muslimene? Gud bedre, ja de skal visst behandles som mennesker
- selv de!!

Ref.: Men ikke i fam. Sæle!
Her følger vi hvert bibelbud
Her er der ingen ting som heter Allah eller Buddha, nei
Her sitter vi og ber til Gud!

… og så videre og så videre.

Parallelt med denne rettroenheten kan man spore en ganske veltilfreds besteborgerlighet over det sæle hjem. Finn Jarle har ingen planer om et liv i Herrens tjeneste, men tenker tvert imot å bli sakfører – for, som faren sier: “Det er der pengene ligger”. (Finn Jarle: “Å, far! Tusen takk for rådet! Jeg melder meg på sakførerskolen allerede i dag!”)

Fremtiden virker lys, men Gud har andre planer for vår helt. En dag Finn Jarle er ute og går, blir han overrasket av et voldsomt tordenvær, og gjennom tordenen taler Herren selv til ham. I det følgende gjengir vi Guds tale med store bokstaver, og Finn Jarles svar med små:

FINN JARLE HØR MITT ORD!
DU ER IKKE KOMMET TIL JORDEN
FOR Å HJELPE ANDRE MENSKER
FOR Å FØRE ANDRES SAKER!
DU SKAL BARE
FØRE EN SAK
OG DEN SAKEN
DU FØRER
ER MIN!!

Hvem er det som snakker?

DET ER GUD SOM TALER TIL DEG

Er det – å! – nei det kan ikke være
Ikke Gud, ikke Herren – å nei!

Å, FINN JARLE! Å, FINN JARLE!
DU ER FØDT TIL Å FØLGE DITT KALL!
FOR FINN JARLE! FOR FINN JARLE!
DU SKAL FØLGE DITT KALL

Nei!

DU SKAL!!!

Istedetfor å bli sakfører skal Finn Jarle altså bli “fattig sjefsredaktør”. Avisen skal han “døpe til ‘Dagen’, forstått?” – en ordre som selvsagt suppleres med opplysningen om at avisen er “konservativ, stilig og flott”. Finn Jarle løper sporenstreks hjem for å forteller foreldrene at det er kommet forandring i planene. Han vinner imidlertid ikke gehør hos faren, og første akt kulminerer i at den jordiske far, i en grotesk parodi på den himmelske fars tale, overprøver Finn Jarles kallelse:

Finn Jarle! Hør mitt ord!
Du har ikke kommet til jorden
For å ta mot kall fra Herren
Men for å føre andres saker!
Du skal bare
føre saker
godt betalt
av ditt klientell!!

Coming up: Eksklusive utdrag fra 2. akt: Unge Sæle mottar avgjørende impulser fra Børre Knudsen og den underskjønne Anita Apelthun! “Dagen” ser dagens lys! Og det kristenkonservative miljøet reagerer med glede… Men den enes brød er som alltid en annens død.

 

24. juli: Boris’ død

Nok en gang får jeg ta forbehold og si at dersom den ortodokse kirke hadde fulgt ordentlig tidsregning, så ville dagen idag, den 24. juli, vært minnedag for de hellige martyrene Boris og Gleb. Tradisjonen sier at 24. juli var dagen for drapet på Boris, den eldste av de to.

Flere moderne historikere hevder at 24. juli egentlig var datoen for det avgjørende slaget mellom brødrene Jaroslav og Svjatopolk ved elven Alta. Jaroslav (senere kalt ”den vise”) innførte da etter sigende en årlig minnemarkering for denne seieren, og det var først senere (da han forsøkte å innføre kulten av sine myrdede brødre for å sakralisere sin egen kongeslekt) at denne datoen ble knyttet til St. Boris. Samtidig, mener de samme forskerne, oppstår også tradisjonen om at Boris ble drept på samme sted som det avgjørende slaget sto – ved Altas bredder. I Nestorkrøniken kommer dette dramatisk til uttrykk i innføringen for året 1019, og det er ikke til å undres over at mange ser på hele denne tidlige delen av krøniken som en eneste lang hyllest til Jaroslav:

Jaroslav stilte seg på det sted hvor Boris var blitt myrdet, løftet hendene mot himmelen og ropte: Herre! Min brors blod roper til deg fra jorden! Hevn denne rettferdige manns blod, slik du en gang også hevnet Abels blod ved å føre sukk og skjelven over Kain. Legg det også på denne mann [d.v.s. Svjatopolk].
Han bad og sa: Mine brødre! Legemlig har dere forlatt dette sted, men hjelp meg likevel med deres bønner så jeg seirer over min morderiske og stolte bror.

Kain-typologien er gjennomgående i Boris-og-Gleb-syklusens behandling av morderen Svjatopolk. Når det gjelder Jaroslavs bønn til sine brødre mener mange at dette må tolkes som hedensk farvet forfedredyrkelse. Her på Borisoglebskij støtter vi selvsagt ikke slike revisjonistiske undergravningsforsøk. Vi går derfor raskt over til den mest kjente, utbredte og populære beskrivelsen av de hellige brødrenes endelikt, nemlig den såk. Fortellingen om de hellige pasjonsbærere Boris og Glebs’ lidelse og lovprisning.

Forhistorien er at Boris’ far, fyrst Vladimir, har sendt ham ut for å kjempe mot en invaderende steppehær. På vei tilbake får han vite at faren er død, og forstår allerede hvilken skjebne han går i møte:

Hvis han [Svjatopolk] spiller mitt blod og bestemmer seg for å ta mitt liv, da blir jeg martyr for min Herre. Jeg vil ikke sette meg til motverge, for det står skrevet: ”Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.” Og hos apostelen står det skrevet: ”Den som sier ’jeg elsker Gud,’ men hater sin bror, er en løgner.” Og videre: ”I kjærligheten finnes ingen frykt; den fullkomne kjærlighet jager frykten bort.”

På veien mot Kiev tar forfatteren i bruk et bredt spekter av virkemidler for å få frem Boris’ tanker. Vil han i det minste få se igjen sin bror Gleb? Forklaret ro i meditasjon over skriftsteder  veksler med tung sorg og bitre tårer når han tenker på på “sin skjønnhet og ungdom”.

Han slår opp leir ved elven Alta og avslår hirdens råd om å gå mot sin svikefulle bror: ”Ikke kan jeg løfte hånden mot min bror, og det endog en som er eldre enn meg, en jeg regner som min far.” Istedet begynner han forberedelsen til sin martyrdom gjennom bønn og gudstjeneste. Han fremsier sin aftenbønn “under bitre tårer, hivende pust og stadige stønn”; likeledes blir hans søvn forstyrret av “bitter, tung og grufull sorg”. Om morgenen byr han presten å feire morgengudstjeneste, samtidig som morderne rykker stadig nærmere. Foran Frelserens ikon ber han:

Herre Jesus Kristus! Gjør meg i stand til å ta imot lidelsen likesom du, som i dette billede viste deg på jorden og av din egen fri vilje ga deg selv til å spikres til korset og ta på deg lidelsen for våre synder!

På dramatisk vis bygges fortellingen opp mot det uunngåelige klimaks: Boris “hører den ondsinnede hvisken utenfor teltet”, det går en “skjelving gjennem ham”. Så “styrter” morderne mot teltet, det “glimter” i sverd og Boris’ legeme blir gjennemboret av fire navngitte illgjerningsmenn, som tidligere har avlagt troskapsed til Svjatopolk: “De usalige Putsja, Talets, Jelovitsj, Ljasjko”. Boris’ elskede tjener, Georgij, blir også drept når han prøver å verge sin herre med sitt eget legeme.

Fremdeles i live sjangler Boris ut av teltet mens hans takker Gud for å ha blitt funnet verdig til “denne seier”, og ber til Gud for sine drapsmenn og for sin bror Svjatopolk. Og her, melder forfatteren, overgav han sitt liv i Guds hender, den 24. dag i juli måned. Liket blir pakket inn og fraktet bort, men på veien viser det seg at Boris ikke er helt død likevel: På veien begynner han “å løfte sitt hellige hode. Da Svjatopolk fikk høre om dette, sendte han to varjager, og disse gjennomboret Boris med sverd i hjertet”. I Vysjhorod blir liket begravet ved Vasilij-kirken.

 

En blogganbefaling

Ivar har vært en av de flittigste bidragsyterne til kommentarfeltet på denne bloggen, og har nå gått til det gledelige skritt å føde sin egen blogg. Jeg sier “gledelig”, ikke fordi han da vil bli mindre å se her, men fordi han har mange og høye tanker som er verdt å dele med andre. Han er også forbilledlig lett å være uenig med, selv om det iallfall for undertegnede kan være ganske uklart hva han mener av og til. Det er en del av den harde pakken, som nå tilbys under navnet “Tanke og tro”. Les og bli klok, fascinert eller grønn av irritasjon! Og skulle du fremdeles være i tvil, så still deg selv spørsmålet: Hvor mange Tillich-apologeter under 65 år kjenner jeg egentlig?