Og så er det kanskje litt i tiden: For en stund siden skrev Sunniva Gylver et innlegg om helvete på “Verdidebatt”, denne syndens pøl som gode kristne prøver å holde seg lengst mulig unna. Hun fikk selvsagt tusen millioner svar, med varierende grad av fryktelighet. Det klart mest interessante, og utfordrende, svaret kom fra Gunn Hild Lem, som skrev om “Helvete for fall”  i sin trosspalte i Aftenposten. Helvete og dommedag er ikke helt det samme, men de henger sammen, og Lems tanker går rett inn i sjelen på det vi forkynner og det vi driver med i kirken. I tillegg er det et fantastisk velskrevet innlegg, som vanlig når Lem skriver. Det er fristende å sitere lange utdrag, men jeg skal prøve å være selektiv:

Ingenting tramper så grundig på menneskers verdighet som forestillingen om helvete. (…)

Frihet er ikke å befinne seg for enden av et våpen med frihet til å adlyde eller dø. (…)

Det er et paradoks at Bibelen lover de frelste kjøtthjerter i stedet for steinhjerter, men likevel tilbyr dem en forestillingsverden som ikke kan forenes med medlidenhet. (…)

Sunniva Gylver skriver at hun bøyer kne i ærefrykt og tillit. Ikke med min beste vilje kan jeg forstå at det er mulig, med mindre hun er overbevist om det hun ikke tør skrive: At helvete selvsagt ikke kan eksistere.

Dette er ikke et svar på de utfordringene som Lem gir oss, men iallfall et annet innsteg… Med ønske om en god og velsignet domssøndag til alle.

LJODEN AV DOMEDAG: OM DOMEDAGSSALMANE I NORSK SALMEBOK

Det har vorte vanleg å ha sokalla “familiegudstenester” på siste sundagen i kyrkjeåret. Denne sundagen, som òg vert kalla “domssundag”, handlar om at Jesus skal koma att i herlegdom og døme levande og daude. Eg skjønar godt at mange vél å ha familiegudsteneste denne dagen: Dom og daude, himmel og helvete er rett og slett ikkje sèrleg morosame ting å snakke om. Iallfall ikkje samanlikna med at Jesus elskar alle borna osb., som ein snakkar om i familiegudstenestene.

Norsk salmebok frå 1985 har ti salmar (NoS 251-260) som ein tenkjer seg høver sèrleg godt til denne ‘domssundagen’. Dei spenner frå mellomalderen, via luthersk ortodoksi og pietisme fram til vår eiga tid. Når statskyrkjeprestar og sentrumsteologar idag ikkje tør å nemne domedagen meir, fær me heller vende oss til kva folk har tenkt og trudd før i tida. Me er nøyddt til det, for utan domedagen finst det inga kristen von. Dette er altså eit høve kor ein med full rett kann tala om salmearven vår som ein ‘skatt’. Om tungane stilnar i kyrkjene, så har me i alle høve orgelet der til å gje oss ein heilt naudsynt atterklang av domedag.

I. “DOMSBASUN MED TUNGE TONAR”

Me byrjar i mellomalderen. Tenk deg å sitje i ei halvtom kyrkje og syngje av full hals saman med alle pensjonistane:

Vreidedagen, han skal renna
og til oske verdi brenna,
som Guds ord oss grant lèt kjenna.

Redslerop mot himlen ljomar
når han kjem, den høge domar.
Tungt som klokkemalm det ômar.

Dette er Dies irae, vreidens dag (NoS 252). Og dette er berre byrjinga. Dies irae er ei hymne som retteleg meiskar seg i djup, menneskeleg redsle. Redsla for Gud, for den rasande allmakta.

Årsaka til dette fryktelege gudsraseriet som salmen syner fram, det er synet av ei verd som har vend seg bort frå kjærleiken. Som har vald djevelen framfor Gud. Som har vald Auschwitz, Hiroshima, Rwanda. Som har vald byrgskap og misunning, svik og undertrykkjing, grådigskap og hat. Som, når ho møtte den absolutte og potensielt alt-forløysande kjærleiken, istaden valde å spikre han til ein kross for å døy. Ei slik verd kann ikkje halde fram i møte med Gud; ho er allereie og må vera fordømd for all æve. Men Guds vreide i møte med den syndige verda er samstundes ein grufull dom over kvar og éin av oss, ein dom so total at ingen utan vidare kann vita seg frelst:

Å, kva skal eg arme svara?
Kven kan reknaskapen klara
når ein rettvis snautt vert spara?

Me er alle dømde, saman med den verda me bur i. Det skal me vera inderleg glade for – for viss me ikkje tek denne domen på oss og talar klårt om han, då gjer me samstundes Gud til ein gud som ikkje bryr seg om uretten. Me skal ottast og elske domen; noko anna ville vore eit svik mot alle ofra og eit svik mot det gudbilledlege i oss sjølve.

No er det sjølvsagt ikkje berre dom i Dies irae, all tale om dom som ikkje vert halde saman med ei tale om nåden og frelsa er ukristeleg. Men det segjer noko om Guds vreide i møte med uretten at forfattaren er nøyddt til å minne Jesus om det han leid på krossen:

Kom i hug, du Jesus milde,
du for mi skuld koma ville;
lat mi sjel ei gå til spille.

II. “RENS DITT SORTE SYNDEKLEDE HVITT I LAMMETS RØDE BLOD!”

Dies irae er veldig oppteken av det individuelle ved domen, det går mykje i den “syndeangesten” som eg kjenner ved tanken på domen. Seinare århundre vert endå meir opptekne av dette individuelle. Ambrosius Stub (NoS 254: Tiden svinner, tiden rinner) synest vera meir oppteken av dauden åt den enkelte enn av sjølve domedagen. Han på ein måte krympar domen. Det viktigaste er at ein har rukke å vende om før ein døyr; domedagen vert i røynda berre ein formalitet:

Hvor du går i verden vide,
døden alltid står på lur.
Tenk på evighet i tide,
om den ei skal bli deg sur.

Dén av salmane som tek den individualistiske tendensen klårt lengst, det er Mathias Orheim og hans Å, tenk når eingong alle fram skal stemna (NoS 256). Orheim plar elles vera ein skjønn pietist og ein brukeleg diktar (sjå t.d. NoS 750, 751) – men domedagssalmen hans er gjenomsyra av ei kald og ekkel “andelegheit” som sjølvgodt ser for seg domedagen som eit gigantisk møte i syforeininga:

Å, tenk eingong det stemnemøte store
når me ved porten skal kvarandre sjå,
me som på jordi her i lag har vore;
kven skal gå inn, og kven skal ute stå?

Jau, det skal jaggu verte lystelege saker! Her ser me ei form for frelsesvisse som frå éi side er rett og rimeleg ut frå Guds lovnadar, men samstundes (det viser Dies irae oss!) ikkje maktar å ta botnlausa i Guds vreide på ålvor. Det vert for lett.

Det gode med denne individualismen er sjølvsagt at han maktar å halde fram det ansvaret som kvar enkelt av oss har, ikkje berre i høve til Gud, men i høve til nesten. Elias Blix skriv i NoS 255 Livet lid, til kvelds det hallar:

Lat di miskunn i oss leva,
så me skuld forlata må,
våre sysken miskunn gjeva
og i domen miskunn få.

Denne formen for “frelse ved gjerningar” er jo både sèrs bibelsk (“Alt det de hev gjort mot ein av desse minste brørne mine, det hev de gjort imot meg”), og ganske “forbundsk”. Vel verdt å ta med seg, med andre ord.

III. “EVIG SKAL DIN GODHET RÅDE!”

Når me nærmar oss vår eiga tid finn me to salmar som på eit vis snur opp ned på perspektivet i høve til dei andre. Takk og pris. Fyrst Svein Ellingsen: Herre, når din time kommer (NoS 259). Dinest Eyvind Skeie: En dag skal Herrens skaperdrømmer møte (NoS 260).

Av desse lærer me at det er rett å gruve seg til domedagen, men berre om ein fyrst glær seg til han. Og Ellingsen, til dømes, glær seg – så mykje at den vanlege, strenge oppbyggjinga av salmeversa vert sprengd. Enderima må vike for ein glæde og entusiasme som ikkje har tid til å forhalde seg til slike formalitetar. Form og innhald går saman i eit brennande utolmod – på å få sjå Gud andlet til andlet:

Herre, når din time kommer,
åpenbarer du ditt rike,
og i klarhet får vi skue
alt det skapte, frigjort, fullendt!
Vi skal se deg som du er!

For Ellingsen er domedagen ikkje myrker, men ljos: “Jordens smerte er beseiret! Dødens makt er overvunnet!” (v. 2). Ikkje berre eg, ikkje berre alle menneska, men heile skapningen skal verte forløyst. Og fyrstegrøden av dette eskatologiske gudsriket det fær me del i her og no:

Du var nær oss i vår dåpsstund.
Du er nær ved alterbordet.
Dine gaver gir oss forsmak
på ditt rikes store måltid.

Skeie sin salme er den siste av dei ti. Han er òg den største og mektigaste, både kvalitativt og tematisk. Her er både den djupe redsla og den djupe tryggleiken; både krossen som frelsas einaste kjelde og det kosmiske omfanget av forløysinga; både domen som dom og domen som nåde:

En dag skal Herrens skaperdrømmer møte
den jord som slektens ondskap har lagt øde.
Og det er Dommens dag, hvert kne seg bøye!
All ære til vår Skaper i det høye!

Det høres over jord en bitter klage
når Jesus kommer, full av kraft, tilbake.
Det er på Dommens dag. Hvert kne seg bøye!
Da lyser korsets merke fra det høye.

Akt vel på tidens tegn, for Jesus kommer.
Snart skyter treet blad og det blir sommer.
Da er det Kristi dag. Hvert kne seg bøye!
Han råder i det dype og det høye!

Og han som hang på korset, tornekronet,
skal løfte verden opp til Gud, forsonet.
Han er Guds offerlam. Hvert kne seg bøye!
All ære til vår Fader i det høye!

Til sist skal Herren rope i det øde
og dømme alle, levende og døde.
Nå er det nådens tid. Hvert kne seg bøye!
All ære til vår frelser i det høye!

Sjå for deg ei høgmesse kor Herre, når din time kommer er inngangssalme og En dag skal Herrens skaperdrømmer møte vert sunge ein gong midt i. Då skulde ein vera klar til å syngje Dies irae som utgangssalme, og ei meir høvande utgangssalme for heile kyrkjeåret er umogleg å tenkje seg. Då stend ein verkeleg rusta til å gå inn i ei ny adventstid.

Så i år droppar me familiegudstenestene og preikar dom og daude, svovel, ild og blod. For det er berre gjenom desse kategoriane at me vert i stand til å halde fram vona, den kristne vona, den menneskelege vona. Den einaste vona som finst for denne verda er vonløysa i Guds vreide, vonløysa i den endelege, altutslettande domen:

“Han som vitnar dette, segjer: ‘Ja, eg kjem snart’. Amen, ja kom, Herre Jesus!” (Åp 22:20).

Ingen kan tenke på alt, men mange kan komme på ganske mye rart om man bare tar tiden til hjelp. Møre biskop har nå løst denne årtusengamle floken, som har ført med seg så mye hodebry, tynnslitte ekteskap og avlyste turer til Hunderfossen opp gjennom historien. Sunnmørspostens vesle notis fortjener å siteres in extenso og i en form som høver til det dystopiske prosadiktet den er:

Biskop Inge

borg Midttømme vil ha

flere

gudstjenester på hverdager og færre på søn

dag.

Dette

h

e

n

g

e

r sammen med prestenes

a r b e i d s t i d s b e s t e m m e l s e r. Det

er for å gi prestene fri

i helgene, sier

Per

Inge

Haugen, leder

for avdeling for kirkeliv ved Møre bispedømm

e.

I et

di

rek

tiv

utsendt fra biskopen blir hver

kirke i bispedømmet bedt

om å legge seks til

12

gudstjenester i året til hverdager. Biskop

Ingeborg har startet en revisjon

av tallet på gudstj

enester

i alle kirkene

i hele bispedømmet,

sier

Haugen.

Men søndag er fortsatt hoveddagen for gudstjenester, understreker H a u g e n .

Dette er

noe som har skjedd

over tid og som henger

sammen med prestenes  f e r i e –   o g   f r i t i d s r e g l e m e n t . Men

Haugen

understreker

at kirken fortsatt er svært opptatt av

å

holde fast ved tradisjone

n med g

udstjenester søndag f

orm

id

da

g

.

I Åndalsnes Avis utdypes revisjonen av prost Lars Slettebø:

Ett hensyn har vært prestenes arbeidstid der det har vært nødvendig å flytte en del arbeid bort fra søndager for å gi prestene en mer normal arbeidstidsordning. (…)

Ser vi litt fram i tid, regner jeg med både en større grad av sentralisering og at mer og mer flyttes til hverdager. (…)

Det handler om å være i dialog med brukerene [sic] (…).

[sic] indeedelidoo.

Etter en idé av Ragnhild har jeg nå søkt min egen biskop om vi ikke kan ha juleaftensgustjeneste på lille juleaften i stedet. Jeg synes det er så greit å ha fri den kvelden. Julen er nå liksom familiehøytiden, så det er fint for meg også å være sammen med familien. Jeg kan vel ikke for at jula er på juleaften av alle dager.

Dessuten er kalenderen en eneste stor kulturell konstruksjon!!!

God helg! Tar den like godt først som sist. Sees på mandag! Amen.

Jeg har selv hatt litt sympati med skapelsesordningsargumentet, så jeg skriver ikke dette for å bevise for all verden at nå må kirken åpne for kjønnsnøytrale ekteskap osv. (Det mener jeg som kjent ikke at den bør). Det er opplagt at det ene ikke nødvendigvis fører til det andre. Det at menneskesønnen er Herre over sabbaten betyr ikke at vi er herrer over menneskesønnen. Og der hvor avskaffelsen av sabbaten et stykke på vei har kunnet støtte seg til Jesu ord om at han er Herre over sabbaten, så er situasjonen anderledes med ekteskapet: Det opprettholdes i aller høyeste grad av Jesus selv, og han grunngir det med å vise nettopp til skapelsesberetningen (Mk 10:1-12 par.) Men intet sted står det at Jesus opphever sabbaten! Det er kirken som har tatt seg til rette på dette punktet. Hvordan henger dette sammen?

Disclaimer: Prekenen er ullen på lov/evangelium-skjelningen på en måte som truer med å gjøre den antinomistisk, selv om den prøver å avgrense seg fra dette med en tanke om “kjærlighetens bindende kraft” som nok ikke er 100% vellykket. For hva betyr dét, egentlig?!

Preken til 18. søndag etter pinse.

Lesetekster: Jes 1:12-17; Rom 14:1-8.
Prekentekst: Mark 2:18-28.

“Sabbaten ble til for mennesket – ikke mennesket for sabbaten. Menneskesønnen er Herre også over sabbaten”. Dagens tekster er utfordrende, fordi de går rett til hjertet av gudsforholdet vårt, hva slags forhold vi har til Gud. Og de går rett til hjertet av gudstjenesten vår, hvordan vi tjener og lovpriser Gud. Og det koker ned til disse ordene, som både er herlig frigjørende, og som samtidig rommer en dyp utfordring: «Menneskesønnen er Herre også over sabbaten». Jesus sier at han er Herre over sabbaten. Hvor radikalt er det, egentlig? 

Sabbaten er mer enn bare en viktig tradisjon, et menneskelig påfunn, et ærverdig kulturuttrykk. Den jødiske Bibel sier helt tydelig at sabbaten er innfelt i selve skapelsesordningen. “Den syvende dagen hadde Gud fullført hele sitt verk», står det i 1. Mosebok. «Og Gud hvilte den syvende dagen etter at han hadde gjort alt dette. Gud velsignet den syvende dagen og lyste den hellig. For den dagen hvilte Gud etter det verk han hadde gjort da han skapte”.

Verden var skapt på syv dager. Gud la denne rytmen inn i skaperverket da han skapte: Seks dager arbeid, og hvile på den syvende dag. Sabbaten, hviledagen, er ikke noe menneskelig påfunn eller en tilfeldig tradisjon – det er naturens orden. Den er en del av universets grunnleggende innstilling, en av de pillarene som hele skapelsen står på. Så grunnleggende er sabbaten, at overholdelsen av den var et av de 10 budene som Moses fikk av Gud på Sinai. De 10 bud var på to tavler – en med bud som regulerte forholdet til Gud, en med bud som regulerte forholdet til andre mennesker. Sabbatsbudet er et av de budene som regulerte gudsforholdet til israelerne. For å ha et avklart, godt forhold til Gud så var det noen få, grunnleggende bud som gjaldt: Du skal ikke ha andre guder enn meg. Du skal ikke lage deg noe utskåret bilde. Du skal ikke misbruke Guds navn. Og: Du skal holde hviledagen hellig.

Sabbatsbudet var et viktig bud fordi det handlet om å anerkjenne Gud som skaper, om å anerkjenne at skapelsen ikke er et tilfeldig kaos, men at det er skapt av Herren, Israels Gud, og at han har lagt ned i den en bestemt, iboende orden. I 4. Mosebok leser vi om en mann som sanket ved på sabbaten. «Da sa Herren til Moses: Mannen må dø. Hele menigheten skal steine ham utenfor leiren». Og det skjer, mannen blir steinet. Å bryte sabbatsbudet var et alvorlig lovbrudd fordi det viste at du ikke respekterte Gud som skaper av himmel og jord. Sabbatsbudet var viktig fordi det viste at du stod på Gud skaperens side i kampen mot kaoskreftene.

Så det er store ting som skjer i dagens tekst. Disiplene går langsmed en kornåker på sabbaten, og de begynner å plukke aks.. Fariseerne, den religiøse eliten, styrter til, oppbragt over at Jesu etterfølgere kan bryte skapelsesordningene og håne Gud på denne måten. «Hvorfor gjør de det som ikke er tillatt på sabbaten?» Og Jesus svarer med å fortelle denne historien om David, som går inn i tempelet og stjeler det brødet som bare prestene hadde lov til å spise, for de var “i nød” og de sultet.

Når Jesus sier at Menneskesønnen er Herre over sabbaten, så betyr ikke det bare at han har makt over den religiøse lovgivningen. Sabbaten var innfelt i selve skapelsesordningen, så det Jesus sier, er at Menneskesønnen er Herre over hele skapelsen, han er herre over himmel og jord, hav og land, sol og måne og stjerner. Jesu komme ryster hele universet i dets grunnvoller, det er et helt nytt liv som kommer med ham. Ja, det som skjer med Jesu er begynnelsen på en helt ny skapelse, hvor Gud skal være alt i alle.

Og da er ikke lenger de gamle formene nødvendigvis brukbare. Evangeliet er den nye vin, som ikke får plass i de gamle sekkene. Den sprenger dem. Sabbaten er et eksempel på en gammel form, som ikke lenger klarer å holde på den nye vinen som er evangeliet om Kristus. Kristus står ikke opp på den syvende dag i uken, men på den første dagen i uken, som samtidig er dagen etter den syvende – altså den åttende skapelsesdagen, dagen for nyskapelsen. Og de kristne begynner fra aller, aller første stund å gå bort fra syvendedagen, sabbaten, som hviledag, og over til den første dagen i uken, søndagen, som festdag for Kristi oppstandelse. Gud hvilte på den syvende dag og var ferdig, men Kristus stod opp igjen på den første, dagen etterpå. Det er nyskapelsen. Det er den nye skapelsesordningen. Det er begynnelsen på noe som er helt nytt.

Det er derfor vi er samlet her idag, ikke på sabbaten, men på søndagen. Jesu komme har rystet skapelsen i dens grunnvoller og bragt den ut av balanse. Evangeliets vin sprenger den gamle sabbatssekken og flommer over inn i den nye uka, inn i den nye skapelsen. Vi får en smakebit av den allerede her og nå, i kirken, hvor brødet og vinen som vi bringer frem for Guds åsyn blir noe mer enn bare vanlig brød og vin – det blir Jesu legeme og blod, begynnelsen på nyskapelsen, begynnelsen på det nye livet hvor Gud er alt i alle.

Og så skal vi passe oss, for det ville jo vært ganske usmakelig hvis vi skulle slått oss til ro med at Jesus kristiserer den gamle jødiske gudstjenesten og så sier at “men sånn som vi gjør det nå, det er etter Jesu vilje og her er alt bare topp”. Profeten Jesaja kritiserer all tom gudsdyrkelse. Og jeg synes selv det er veldig utfordrende og vanskelige ord. «Kom ikke mer med gagnløse gaver! Offerrøken har jeg avsky for! Festene dere feirer er blitt en byrde for meg. Hvor mye dere enn ber, hører jeg dere ikke(!!)» Fordi: «Jeg tåler ikke ondskap og høytid sammen».

Kristus gir oss som er kristne frihet i dagens tekst. En grunnleggende frihet fra loven, fra gamle ordninger, fra det som hemmer og binder oss. Men samtidig holder han oss fast. Det er ikke lenger loven som skal sette grenser for oss, men kjærligheten. «Ondskap og høytid» det går like dårlig sammen nå som på Jesajas tid; gudstjeneste uten kjærlighet er ikke verdt noe. Når David og folket hans er i nød kan de gå inn og ete brødet som bare er for prestene. Når disiplene er sultne, kan de plukke aks. Kjærligheten er den nye loven, et menneske som sulter er viktigere enn regler og forskrifter. Forholdet til Gud og forholdet til andre mennesker er ikke lenger på to tavler, men det er ett, stort bud: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv. Å tjene menneskene i kjærlighet er å tjene Gud.

Kristus gir oss frihet. Paulus sier: “Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke igjen tvinge inn under trelldommens åk”. Kristus døde for at vi skulle ha frihet fra lovbud og lovkrav; for at vi ikke lenger skulle behøve å komme til Gud med våre gjerninger, men at han istedet kommer til oss med sin nåde. Loven i Det gamle testamentet regulerer ikke lenger vårt gudsforhold; til og med de 10 bud gjelder ikke lenger som lov, selv om de kan være gode leveregler: Helt fra aller første stund lot de kristne være å forholde seg til bildeforbudet og til sabbatsbudet. Bildeforbudet er strøket, sabbatsbudet omdefinert. Resten av budene har spilt en viktig rolle som kristne leveregler. Men som religiøs lov, hvis overholdelse avgjør vårt gudsforhold gjelds de ikke lenger.

Den eneste som skaper vårt forhold til Gud nå er Jesus, ikke våre lovgjerninger. Det betyr: Vi er fri i Kristus, men bundet i kjærligheten. For kjærligheten er en kraft som binder. Det ligger ikke i kjærlighetens vesen å dele på den elskede, det kjenner vi til fra våre egne kjærlighetsforhold. Vi sier ikke: Jeg elsker deg, derfor ønsker jeg å dele deg med flest mulig. Vi sier: Jeg elsker deg, derfor ønsker jeg å gi hele mitt liv til deg i bytte mot at du gir ditt liv til meg.

Og da ser vi også at det ikke er noen motsetning mellom det å ha full frihet og det å være bundet av kjærligheten, tvert imot: Sann frihet er å være bundet til noe godt. I våre egne kjærlighetsforhold gir vi avkall på den falske friheten som ligger i å velge fritt blant nye partnere hver helg, til fordel for å binde oss til ett menneske. Sann frihet i religiøse anliggender, det er å være bundet til Kristus, til hans løfter og til hans legeme og blod. Det er å gi hele sitt liv til Kristus, og vite at han allerede har gitt hele sitt liv for deg.

Menneskesønnen er herre over sabbaten, over hele skapelsen, over jord og hav, over sol og måne og stjerner – og over hver og en av oss. Det gjør at vi er satt fri i Kristus, men bundet av kjærligheten til dem rundt oss. Gudstjeneste og mennesketjeneste er ett og det samme, og det er derfor hver messe slutter med oppfordringen: Gå ut og tjen Herren med glede.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Den nye fakultetssangen er, for å si det sånn, et par hakk mer kynisk og ikke så rent lite reaksjonær. Det er kanskje talende at melodien denne gang ikke er hentet fra 10 i skuddet, men fra innerst i hjørnet i Landstads aller mest pietistiske bøttekott: Mitt hjerte alltid vanker.

Så syng av full hals og la eder beruse av tanken på de neste 200. Prost!

DEN NYE FAKULTETSSANGEN

En gang for lenge siden
Da trodde vi på Gud
Ja til og med på Jesus
Og endog på de ti bud.
Det var i gamle dager,
Så dumme vi var da!
Nå tror vi på konteksten
Som vi fant i Afrika.

Hva skal vel vi med frelse?
Dommedag er satt på vent!
Evig liv er gått av moten
Vi vil ha “empowerment”!
Vår Gud er ingen Fader
Hun er en metafor.
Trygve Wyller må bli rektor!
Og det skal bli fred på jord.

Og av og til på søndag
Går vi til kirken hen,
Og deltar i et språkspill
Om at Jesus er vår venn.
Men vi vet mye bedre,
Så smarte vi har blitt!
For vi har gått på TF
Og studert hermeneutikk.

Før var Den norske kirke
Svært konservativ.
Den ville bare skremme
Og begrense menskers liv.
Nå er det nye tider,
Nå skal fanger settes fri!
Vi skal se Sophia flyve
Over fjord og fjell og li.

Ja, nå kjemper vi for frihet!
Sier: “What would Jesus do?”
Vi reiser oss mot urett,
til bispemøtets gru!
Nå tar vi biskop Laila
Og hennes gamle skrap!
Vi KREVER å få leve
I samboerskap.

Ja, kyss meg på diskursen
Og gi meg stein for brød.
For min kontekst alene
Jeg leve vil og dø.
Nå tror vi på konteksten
Som vi fant i Afrika.
La oss gå rundt totempælen,
Syng amen, halleluja!

Jeg er en av mange nord-trøndere som har lært russisk gjennom fylkeskommunens snart 20-årige utdanningsprogram i Minsk i Hviterussland. Jeg har ennå en rekke hviterussiske venner jeg holder kontakten med, og nylig leverte jeg min masteroppgave om russisk-ortodoks hymnediktning. Kunnskapen om den russisk-ortodokse kirke vil være en kjemperessurs når jeg nå går inn i arbeidet som prest i Den norske kirke. Uten de solide russiskkunnskapene jeg fikk i Minsk ville det ikke vært mulig for meg å tilegne meg denne kunnskapen; så er da også Nord-Trøndelag fylkeskommune behørig takket i forordet, “for generøs støtte så jeg i to år kunne delta på Norges beste russiskkurs”.

Dette kurset skal nå visstnok legges ned. Fylkeskommunen har tålmodig opprettholdt tilbudet i snart 20 år. De har brukt nesten 20 år og millioner av kroner på å bygge opp en helt unik spisskompetanse blant lærerne ved Det landbrukstekniske universitetet i Minsk. Der har de blitt eksperter på å lære bort russisk til nordmenn i små grupper på tre eller fire. Når fylkesråden nå ønsker å avslutte samarbeidet fremstår det som en særdeles ekstragavant sløsing med møysommelig oppbygde menneskelige ressurser. Kan man virkelig kassere 20 års innsats på bakgrunn av et øyeblikks innfall? Fylkeskommunen kan tydeligvis det. Man kan til og med gjøre det uten å konferere med noen av de over 50 nordtrøndere med spisskompetanse på Hviterussland som man selv har utdannet. Ingen av de tidligere deltagerne på programmet har såvidt meg bekjent blitt kontaktet i forbindelse med denne avgjørelsen. Det tyder i beste fall på at man har handlet svært forhastet.

Fylkesråd Mevassvik sier at de jobber med å “erstatte tilbudet slik at det fortsatt blir mulig for nordtrøndersk ungdom å utdanne seg i russisk”. Hun skal ha lykke til. Det landbrukstekniske universitetet i Minsk er blant byens minste, de har få utenlandske studenter og ingen fra Vest-Europa, bortsett fra nord-trønderne. Det gjør at vi blir ivaretatt og støttet opp om på en måte som man bare kan drømme om ved større universiteter – i Minsk, og for ikke å snakke om i Russland. Ved de prestisjetunge universitetene i Moskva og St. Petersburg vil eventuelle nord-trønderske studenter sitte i store auditorier og lære russisk sammen med 50-100 kinesere – til en dyrere penge. Tror fylkeskommunen virkelig at det er mulig å lære mer, eller like mye, eller halvparten så mye russisk i en slik situasjon som det er i et klasserom i Minsk, hvor fire nordtrøndere får undervisning alene av en professor i russisk med 20 års erfaring i å lære russisk til nordmenn?

Mevassviks begrunnelse for å avslutte et godt tilbud og erstatte det med et dårligere fremstår som feig, opportunistisk og oppsiktsvekkende lite gjennomtenkt. Fylkeskommunen ønsker “overhodet ikke å bli assosiert med regimet i Hviterussland. Derfor avvikler vi tilbudet”. Bare få dager før Mevassvik uttalte dette, ble fylkeskommunens opplegg trukket frem som et eksempel til etterfølgelse fra Stortingets talerstol! Både representantene Dagfinn Høybråten (KrF) og Laila Gustavsen (Ap) roste samarbeidet som nettopp den type kontakt norske myndigheter ønsker å ha med Hviterussland! Norge har økt støtten til prosjektsamarbeid med Hviterussland etter det mye kritiserte valget i desember, så en generell akademisk og kulturell boikott som bare fører til å isolere det hviterussiske sivile samfunnet er ikke norsk politikk, og har aldri vært det. Fylkeskommunens program er kontakt mellom folk, ikke mellom myndigheter. Færre impulser utenfra kan bare føre til å styrke regimet. Å kutte denne kontakten nå, i en kritisk fase av landets utvikling, er å sette hensynet til eget omdømme foran interessene til det undertrykte hviterussiske folket.

Men hva hjelper vel det? Fylkesrådet har en “opplevelse” av at samarbeidet skader dem i “opinionens” øyne. Da hjelper det visst ikke hvor bra og positivt prosjektet er. Jeg håper det ennå ikke er for sent. Jeg håper at de vil være villige til å lytte til folk som faktisk kjenner Hviterussland og som kjenner programmet. Da vil de få høre at det de har bygget opp er altfor bra til å hive på båten slik de nå er i ferd med å gjøre.

Audun Opland, teologistudent ved Universitetet i Oslo.

Trønder-Avisa har siden sluppet til enda flere kritiske røster. Mange av argumentene som kommer frem nå ble forøvrig også brukt for to år siden (og var like gyldige den gang); da var det Trønder-Avisa som i sin egen lederartikkel som hadde kritisert samarbeidet. Sjekk forøvrig ut min tidligere Minsk-kollega Martin Paulsen sin argumentasjon for å fjerne visumplikten for hviterussere, samt selvfølgelig hans egen blogg.

Den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse? Jo da, det er vel og bra det, men vi har jo allerede mottatt syndenes forlatelse, én gang for alle, sola fide – og kan vel like gjerne tilbringe Herrens dag med å nippe høflig til litt saftogvann? For å si som en av delegatene i kirkemøtets facebook-diskusjon om hvorvidt det samme blodet kan overgis til det kommunale avløpssystemet etter messen: «Er’e så nøye?» Nei du kan så si! Han har jo allerede gjennomgått en korsfestelse, så han tåler vel litt.

Medieoppslagene fra det nylig avsluttede «kirkemøtet»™ gjør meg, for å være ærlig, litt redd for hva fremtiden vil bringe for oss som ønsker å jobbe i denne kirken. Sjekk kirkemøtets facebook-side, hvor delegatene tenker høyt om både smått og stort hva angår forvaltningen av Ord og Sakrament. Mindre tilfeldig er det ikke. Man burde ha skrevet en analyse, om det ikke var for at man ville blitt så bunnløst deprimert. En av Norges mektigste teologer sier f.eks. at takkoffer og eukaristi ikke hører sammen (!!) – fordi da tenker «dei i kyrkjelydane» at «dei må betala for nattverden». Åja, da var dén saken avgjort. Kirkens liturgi reduseres til en uendelig rekke diskusjoner om kontekstløse «rubrikker». For eller mot? Simpelt flertall! Herlig, vi klubber igjennom. Bang! Neste!

Dette er realityversjonen av det almene prestedømme, og du kan til og med følge det hele live på twitter og facebook. Å lage liturgi på denne måten virker omtrent like adekvat som å prøve å finne seg en livspartner ved å delta i Paradise Hotel.

Alkohol eller ikke?
En av de mange diskusjonssakene i forbindelse med «liturgireformen» var altså et forslag om å forby alkoholholdig nattverdsvin. Dette har vært og er i praksis forbudt allerede i en rekke norske menigheter, men nå skulle det formaliseres av «kirkedemokratiet». En av delegatene oppsummerer saken på følgende, pedagogisk klare og forbilledlige vis:

Ifølge norsk lov er det ikke anledning til å servere alkohol til personer under 18. Vi har da tre alternativer: enten bruke avalkoholisert vin, nekte alle personer under 18 år nattverd eller å bryte norsk lov. Jeg er ikke for å bryte norsk lov, selv ikke i Guds navn. Jeg er ikke for å nekte personer under 18 år nattverd. Men jeg er veldig for avalkoholisert nattverdsvin.

Loven! Selv jeg kjenner at det napper i ryggmargen. Dette er skummelt; ingen snille barn ønsker å bryte Loven! Snille kristne, derimot, kan heldigvis hvile i trygghet om at de ikke er bundet av noen lover: Til frihet har Kristus frigjort oss; stå derfor fast, og la eder ikke atter legge under trældoms åk! Én ting er at forslagsstillernes argumentasjon er legalistisk (bokstavelig talt), men den er også helt og holdent ad hoc. Alle, selv politiet, vet at det serveres vin i norske kirker hver søndag (sist jeg var i kirken så jeg minst én tidligere politimester). Hvis ingen SWAT-team har stormet inn og skreket «drop that chalice!!» til nå, så er det antagelig fordi den «alkoholserveringen» som foregår blir ansett for å være innenfor lovens grenser. I en tid hvor det åpenbart er i ferd med å bli en kristen dyd ikke å innordne seg under samfunnets lover, er det ingen grunn til å skyve jusen foran seg og bli mer lovlydige enn hva lovene selv legger opp til.

Det hele koker ned til det Børre Knudsen så smukt formulerer i Niels Chr. Geelmuydens biografi om ham:

I favør av å forfuske et så gjennom alle tider sentralt sakrament, blir det gjerne anført to argumenter. Det ene baserer seg på en rotnorsk pietistisk forestilling om at vin er syndig. I sin konsekvens kan ikke det bety annet enn at også Herren var synder. (…) Det annet argument er at vin kan være til alvorlig skade for barn og tørrlagte alkoholikere. Til det er det kun å si at hvis man tar den aktuelle alkoholmengde i betraktning, så er hostesaft og kefirmelk langt skadeligere. Hostesaft nøler ikke de ansvarlige prelater med å dele ut til forkjølede barn og slektninger, men Jesu blod til menigheten er de knepne på.

Men kan det ikke, som Tunsberg biskop innvender, være slik at den ørlille munnfull det er plass til i en norsk særkalk, eller den enda mindre mengde som suges opp i en intinktert (?) brødbit eller oblat, blir den bokstavelige dråpen som får det til å renne over for dem som i utgangspunktet sliter med rusproblemer? Vel, til det er å si: Så langt det er mulig skal vi følge Kristi innstiftelse og motta nattverden i begge skikkelser. Dersom vi av en eller annen tvingende grunn ikke kan motta nattverden i begge skikkelser, så får vi motta den i én skikkelse. Den sommeren jeg gikk med kjevelås var det fysisk umulig for meg å motta brødet, så da fikk jeg nøye meg med vinen. Ble jeg dermed utestengt fra kirkefellesskapet på noen måte? Ble jeg et «b-medlem»? Begynte jeg å anse megselv som mindre verdt enn de andre eller kvidde jeg meg for å motta nattverden? Selvfølgelig ikke! Hvis du ikke kan, så kan du ikke. Ferdig med det.

Den thomistiske konkomitanslæren kan ikke brukes for å nekte legfolket adgang til kalken, men som trøst for dem som av en eller annen grunn er henvist til å motta nattverden under én skikkelse er den selvsagt like gyldig idag: Hele Kristi person er fullt og helt tilstede i både brødet og vinen. Du har ikke mottatt noe «mindre» av Kristi legeme fordi om du bare mottar brødet, eller bare mottar vinen. Du blir ikke «mindre» en del av Kristi fellesskap fordi om du bare mottar brødet, eller bare mottar vinen. En slik bekymring kan bare oppstå der hvor nattverden er blitt en ren symbolhandling. Her til inspirasjon (og i brukervennlighetens navn har jeg satt en klammeparantes rundt det vi faktisk ikke kan akseptere):

Sub divérsis speciébus,
[Signis tantum, et non rebus,]
Latent res exímiæ.

Caro cibus, sanguis potus:
Manet tamen Christus totus,
Sub utráque spécie.

Burde menighetsrådet virkelig ha innført nattverd i én skikkelse (vin) for alle den måneden jeg gikk med kjevelås, bare for at jeg ikke skulle føle meg utenfor? Nei, det burde de ikke, for det å åpne opp for og legge til rette for individuelle tilpasninger er ikke det samme som å legge om en hel ordning, særlig i anliggender som direkte eller potensielt angår kirkens sakramentale liv. (På samme måte tror jeg kirken bør kunne utføre forbønnshandlinger for inngåtte homofile partnerskap eller likekjønnede sivilrettslige ekteskap, selv om den selvsagt ikke kan vie likekjønnede par under en «kjønnsnøytral ekteskapslov»).

«Full inkludering» er en utopisk konstruksjon som ikke finnes. Folk som har fått fjernet spiserøret og må få all næring tilført intravenøst vil forbli utestengt, for nattverden er jo fortsatt et måltid som krever spising og drikking. Eller er kanskje det også noe vi kan lempe på? «Spirituell nattverd» blir kanskje det eneste tillatte alternativ et par kirkemøter fra nå?

«Er’e så nøye?»
Det neste spørsmålet er selvsagt om det faktisk er så farlig hvorvidt nattverdsvinen inneholder alkohol eller ikke, hvorvidt dette ikke er et gapende adiaforon i en tid da kirken heller burde bry seg om viktigere ting . La oss igjen gi ordet til Børre Knudsen, fra samme bok:

På mange kan det sikkert virke rart at vi er så opptatt av dette med vinen. (…) Alt reduseres i vår tid. Vinen er redusert til en alkoholholdig væske av råtne druer. En rusgift og ingenting mer. I årtusener før Helsedirektoratet ble oppfunnet, før samfunnet ble et eneste stort sanatorium, har vin vært et enestående kulturprodukt med rituelle og magiske egenskaper. Vin var hva som sto på Herrens bord den siste aften. Vin var det Herren skjenket sine disipler og seg selv.

Én ting er at når Kristus sier «Drikk alle derav!» så er det alkoholholdig vin han snakker om. Enda viktigere er det at vinen i nattverden ikke bare er et dagligdags næringsmiddel (selv om den også er dét): Den er et eskatologisk symbol, på det nærmeste knyttet sammen med forestillingen om Guds kommende rike som en bankett, som et overdådig gjestebud (f.eks.: Mt 8:11, 22:2; Lk 13:29, 14:15; 22:30; Åp 19:9).

For å ta det første først: Katolikken berørte de filologiske sidene ved saken for en stund siden, og konkluderte i likhet med det overveldende flertall av spesialistene med at vinen i nattverdsinnstiftelsen er vanlig, gjæret vin. I den grad «Guds klare ord» skal være noe mer enn et ninjastjerne-slagord man hiver på folk man ikke liker, så bør man ha meget gode grunner for å fravike de instruksene Jesus gir når han innstifter kirkens sentrale sakrament. Nattverden er ikke en historiserende etterligning av Jesu siste måltid, men den er likefullt innstiftet med bruk av brød og (altså alkolholholdig) vin, ikke for eksempel tofu og druesaft. Kirken har ikke mandat til å ta i bruk andre elementer enn dem Jesus selv foreskrev – uansett hvor edle grunner man kan ha for å ønske at han hadde brukt noe annet.

I tillegg kommer selvsagt det faktum at kirken alltid har tolket innstiftelsen dithen at det er alkoholholdig vin som foreskrives. Tradisjonen er langt mer entydig på dette punktet enn på andre, lignende spørsmål, som hvorvidt man skal bruke blandet eller ublandet vin, gjæret eller ugjæret brød. Med unntak av gnostiske sekter i tidligkristen tid er det først med den moderne avholdsbevgelsen at det motsatte synet har fått innpass.

Salige er de som er innbudt til Lammets bryllups-nattverd!
Hva angår det andre (vinens rolle som eskatologisk symbol): I Skriften er vinen er tvetydig størrelse, den opptrer både som en velsignelse fra Gud og som en potensielt farlig drikk som kan lede til synd (Wikipedias artikkel om dette er balansert og informativ). Også nattverden har en dobbelthet ved seg (1 Kor 11:29!); den er mer enn et hyggelig minnemåltid som synliggjør fellesskapet. Det står store ting på spill: Tilgivelse for synd. Seier over døden. Nyskapelse: «Derfor, dersom nogen er i Kristus, da er han en ny skapning; det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt!» (2 Kor 5:17).

Når Gud gjør alle ting nye, da skal folk «komme fra øst og vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himlenes rike» (Mt 8:11). Kirkens og Kristi nattverd er et eskatologisk gledesmåltid, en forsmak på den «Lammets bryllups-nattverd» (Åp 19:9) som vi skal få del i når Gud blir alt i alle. «Allerede, men ennå ikke» gir den oss del i denne kommende virkeligheten. Guds evighet bryter inn i tiden; gjør oss til ett med Jesus Kristus og gir oss del i hans evige offer. Våre skitne og uverdige hender får bære Hans sanne legeme, som ble ofret for oss. Våre tullete små kalker får romme hans sanne blod, som ble utøst for vår skyld.

Vinen blir en sentral del av den eskatologiske symbolverdenen ikke  minst som gledes- og nådesmetafor. Men også på grunn av sine iboende, symbolske egenskaper: Vinen er et naturprodukt som gjennomgår en prosess som både innebærer ødeleggelse og foredling, som modnes over tid og som blir noe annet. For oss gjenspeiler det hvordan vår egen vei frem til alterringen krever stadig omvendelse, og hvordan hele skaperverket “stønner og lider som i fødselsveer” inntil det skal bli “frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få del i den frihet som Guds barn skal eie i herligheten”.

Som det heter i salmen: Druer som knuses i gjærkar / modnes til gylden vin. Med mindre “kirkemøtet” får det som det vil, selvsagt. Da skal det nemlig bli forbudt at de gjør det. Istedet skal man ved hjelp av en kjemisk prosess avbryte den naturlige prosessen og ta noe ut; reversere både ødeleggelses- og foredlingsprosessen. Til vårt eskatologiske gjestebud – det sanneste, vakreste og mest dyrebare som finnes på jorden – kommer vi trekkende med sterilisert vin. Er det umulig at den kan bli bærer for Kristi sanne legeme og blod? Selvsagt ikke; alt er mulig for Gud. Men kan det bli mer skingrende upoetisk? Og kan det over tid unngå å gjøre vår tenkning om sakramentet vasnere og mer smålåten enn det egentlig er rom for i vår lutherske tradisjon?

Og det verste er…
Gud klarer seg nok. Tentativt vil jeg skrive spørsmålet om alkohol eller ikke alkohol på listen for adiafora. Men når adiafora gjøres til lovbud og brukes i forsøk på å binde samvittighetene kan de plutselig få større betydning. Når en skikk er foreskrevet av Jesus, understøttet av en ubrutt 1900 år gammel kirkelig tradisjon og knyttet til sentrale momenter ved en realistisk og eskatologisk nattverdsforståelse, da er det ganske enkelt ikke noe et tilfeldig sammenrasket kirkemøte kan forby.

Og her er vi ved kjernen av hvorfor jeg finner denne saken så provoserende: Forvaltningen av Ord og Sakrament er prestens oppgave i luthersk kristendom. Spørsmålet om alkohol eller ikke alkohol er et teologisk spørsmål, hvor presten eventuelt må ta ansvaret for de «korrigeringer» av Kristi innstiftelse som han finner nødvendige ut fra de lokale forholdene. For kirkemøtedelegatene synes dette å være en sak hvor de med selvfølgelighet anser seg meningsberettiget – og endog at de har mandat til å forby kirkens tradisjonelle syn. Saken er i og for seg ikke så sentral, men den er desto mer skummel fordi den avslører en «rådsstruktur» uten noen som helst forståelse for egne begrensninger. Den eneste grunnen til at det ikke ble fattet noe vedtak i denne “saken”, var visst at de ikke rakk å behandle den. Her er det tydeligvis bare å spenne beltet om livet og stålsette seg for trengselstiden.

Det som kommer her er ikke det motsatte av en hyllest, for Einar Gelius har mange kvaliteter som Den norske kirke trenger. Én ting er at han er en glimrende kommunikator og retoriker, og at han er flink med media. Det viktigste er vel likevel at han fremstår som tillitvekkende, imøtekommende, åpen og forståelsesfull i møte med mennesker. Han hadde ikke blitt såpass populær i egen menighet om det ikke var for dette. Han har satt seg i respekt hos mange ved å tørre å skille seg ut, og den siste tidens debatt har vist at Gelius for ganske mange mennesker besitter en integritet og troverdighet som vel ingen annen offentlig person i Den norske kirke har. Det sier seg selv at kirken er nødt til å ta det på alvor. 50 000 tilhengere på facebook er imponerende; snart tar han vel igjen selveste pæreisen.

Under pressekonferansen igår fikk han nok en gang briljert med sin medietekke. Saken er nemlig enkel; på den ene siden har man «kirken», «makta», «Oslos nåværende biskop», «de konservative»; på den andre siden har man: Gelius selv. Førstnevnte ønsker fortielse, taushet, konformitet og de «dømmer folk ned». Gelius ønsker en «åpen og raus folkekirke», og han ønsker å være åpen og ærlig også om sine egne feil. Når hans kolleger i presteskapet ikke har sagt noe, kan det bare være fordi de er redde for å miste jobben. Heldigvis har han «en enorm folkelig grasrotbevegelse» og «folket på Vålerenga» med seg. Når han likevel trekker seg er det fordi det er blitt så mye medieoppmerksomhet [insert lazy joke here].

Når jeg aldri har klart å sette særlig stor pris på Gelius’ medieutspill er det fordi de alltid har hatt akkurat denne forståelsesrammen: Det er han selv mot «maktkirken». Det eneste som står mellom «folket» og kristenkonservativ undertrykkelse er Akkurat Han, Einar Gelius. Dermed er det ikke rart at alle de i og for seg viktige debattene han initierer ender opp med bare å handle om hamselv. Som Rolf Berg sa i NRK-debatten om boken «Sex i Bibelen»: «Einar stormer inn gjennom en åpen dør, og stiller seg så til og sperrer med sin egen person». På pressekonferansen igår fikk Gelius det til å virke som om Den norske kirke er blitt mer konservativ i de 25 årene han har jobbet som prest, og aldri så mye som nå, da «de konservative» har konsolidert sin stilling i de kirkelige råd og vi har et bispekollegium hvor alle «tenker og mener likt». Enhver med selv den mest overfladiske kjennskap til norsk kirkeliv skjønner hvor tøvete en slik virkelighetsfremstilling er. Fordi alt forstås innenfor rammen «hanselv mot kirken», så blir all utvikling og alle fremskritt egentlig umulige a priori. Det er ikke plass til dem. Uansett hvor liberale biskopene blir, uansett hvor demokratisk kirken blir, så vil det fortsatt være «Gelius mot røkla» fordi han pr. definisjon er folkets enslige, frigjøringsteologiske forsvarer mot den reaksjonære maktkirka.

Dermed er det heller ikke særlig oppsiktsvekkende å høre at Gelius ikke tar noen som helst selvkritikk. Han er irritert over at man har gravd frem «eldgamle saker» fra 11 år siden. Skal det ikke være lov å gå videre, spesielt i kirken? Jo selvfølgelig; poenget i denne saken er hvorvidt en arbeidsgiver kan sitte og se på at en ansatt igjen og igjen «går videre» – fra sak til sak, fra ekstraordinær personalsamtale til ekstraordinær personalsamtale, tilsynelatende uten å ta til seg det som blir sagt. Rett etter å ha vært inne på biskopens teppe og beklaget i forbindelse med begravelsen av Arne Næss ble han intervjuet i Dagbladet Magasinet: «[Kirken] handler om makt, makt, makt. Eldre menn med makt. Saken rundt bisettelsen av Arne Næss viser den samme maktdemonstrasjonen». Om biskopen sier han at han er en hyggelig fyr, men « [j]eg forstår ikke ham, og han forstår ikke meg. Jeg synes ledelsen heller burde brukt noe av energien sin på det som skjer i Gaza». Journalisten spør, ganske fornøyelig, om Gelius er uangripelig for kritikk så lenge folk dør i Gaza. «Nei,» er svaret, «jeg er lydhør for kritikk. Og jeg beklaget jo til Kvarme». Jada, han beklaget, og så gikk han til media og sa at dette skjedde fordi biskopen er opptatt av makt, mens han er opptatt av å møte mennesker på en god måte. På pressekonferansen igår virket det som om Gelius ble kritisert etter begravelsen av Arne Næss fordi han hadde hatt den frekkhet å begrave Arne Næss. «Biskopen anser det som grov uforstand i tjenesten, for meg var det en æressak å begrave Arne Næss».

Studentprest (og crazy liberal theologian) Inger Anne Naterstad sa på Dagsrevyen for en stund siden at denne saken ikke handlet om skillet liberal/konservativ, men om skillet lojal/illojal. På pressekonferansen ble Gelius spurt om det fineste han kunne si om Kvarme. Ingen spurte om det fineste han kunne si om kirken, men det fineste han faktisk sa om kirken iløpet av den seansen var antagelig setningen: «Vi skal ikke dømme folk ned, som jo folk ofte opplever i møte med kirken». Jeg synes det er litt oppsiktsvekkende at han nevner sine 40 000 tilhengere på facebook, men ikke har noe å si til de 3 500 som sier de vil melde seg ut av Den norske kirke dersom Gelius slutter. Kirken trenger kritikk, både innenfra og utenfra. Men iallfall for meg blir en kritikk som ikke er grunnet i kjærlighet bare uinteressant og irrelevant – særlig hvis det er kritikk innenfra. Det går an å være nådeløst kritisk mot så å si alt i kirken, og likevel formidle at man har bevart en grunnleggende kjærlighet til den. Nesten hver gang Gelius har vært ute i media, har det vært for å videreføre en motsetning mellom kirken på den ene siden, og segselv på den andre. Han kritiserer kirken, men tilbyr som alternativ bare: Segselv. Selv om det er tydelig at han ønsker å kunne gi folk opplevelsen av å bli møtt og sett, ønsker å jobbe på Vålerenga, ønsker å være endel av en patriotisk lokalkultur osv., så klarer han ikke å kommunisere at han ønsker å være prest – så langt strekker hans evner som kommunikator ikke.

Jeg forutsetter at Oslo er det stedet i landet hvor man finner flest liberale prester. Jeg kjenner flere av dem, og de er ikke redde for å si hva de mener. Oslos gateprest for ungdom (og crazy liberal theologian) sier i VG om sitt eget engasjement for en ny samlivsetikk:

Det var ingen meningssensur. Ikke overhodet. Jeg opplever meg selv som liberal og tydelig på mine standpunkt, men det har ikke vært noe ubehag knyttet til det. Det er bare noen uker siden en biskop uttalte at han syns samboerskap er greit.

Det er ikke mulig, som Gelius gjør på pressekonferansen, å konstruere dette som en sak om den éne, uredde liberale presten som tvinges til å gå av ideologiske årsaker. Det er en personalsak som handler om hva en arbeidsgiver kan forlange av sine ansatte hva angår respekt for slike ting som tjenesteordninger og taushetsplikt, lojalitet til institusjonen, egen profesjonsetiske rolle, evne til samarbeid og til å lytte til kritikk osv.

Personlig er jeg vel ambivalent i forhold til hva jeg synes om at Gelius forsvinner. Vi trenger originale prester, eller for den saks skyld, i disse krisetider: Vi trenger prester punktum. Gjør det noe om man ikke er så glad i kirken så lenge man er glad i folk? Antagelig ikke, for dem som skal begrave noen eller gifte seg. Men slik er nå engang arbeidslivet; det hjelper dessverre ikke om man er flink til å møte mennesker i sorg dersom man ikke gidder å ta vakttelefonen.

Det som virkelig fikk meg over i Andersens fanklubb var et nettmøte med Vårt Lands lesere. Her får han sagt såpass mye sant, godt og vakkert om kirken at det gir meg klump i halsen hver gang jeg leser det. Misjonsmannen og rådsbyråkraten fremstår som dypt og genuint kirkelig.

Som når han f.eks. får spørsmål om sin ”favorittkirke”. Andersen svarer:

Jeg liker best å gå i min egen kirke, Skårer menighet i Lørenskog. Jeg synes at aktive medlemmer bør gå i sin egen menighet. Jeg synes det er litt for mange som shopper ut ifra hvor det er festligst å gå i stedet for å være tro mot sin egen menighet. Jeg er av dem som ikke synes det er så viktig hvilken prest som foretter, fordi gudstjenesten er så rik i seg selv, på salmer, bibeltekster og bønner.

Så kirkelig kan jeg ikke huske noen biskop ha uttalt seg offentlig noensinne, opptatte som de er med å godkjenne valgmenigheter på tvers av sognegrensene.

Om sin egen drivkraft for å virke i Den norske kirkes svar på erkebispekallet i Canterbury (d.v.s. jobben hvor alle hater deg og du ikke har noen makt) sier han:

Drivkraften for meg er den kjærlighet jeg har møtt hos Jesus og den kjærlighet jeg har til den kirken som har båret troen til meg. Jeg kan ikke takke Den norske kirke nok for at den har brakt evangeliet til Norge og til mitt hjerte. Derfor står jeg i takknemlighetsgjeld, både for evangeliet og troen. Jeg vil gjerne tjene denne kirken, om den er aldri så skrøpelig. Det går en grense for når jeg ikke kan være leder lenger, men jeg vil aldri forlate den.

Det er så viktig at dette blir sagt, særlig når man ser at nesten alle som sender inn spørsmål er kjempekritiske til Den norske kirke. Enten mener de at den har snudd seg vekk fra Guds ord og at biskopene er udugelige, eller at det er forkastelig at homofile ikke kan gifte seg i kirken. Andersen svarer oppriktig, men ikke defensivt. Han er ikke redd for å utfordre: Kritikk er bra og nødvendig – men bunner kritikken din egentlig i en kjærlighet til kirken? Og hvis ikke, hvor kommer den isåfall fra?

En som kritiserer en rekke biskoper får høre:

Vi kan nok av og til bli uroet over enkelte uttalelser, alle sammen. Men jeg kjenner de biskopene som du nevner ved navn, og veit at de har brennende hjerter for at mennesker skal komme til tro på Jesus. Jeg er uenig med dem i enkelte, etiske spørsmål, men jeg betviler aldri deres vilje til å følge Jesus og gjøre det Jesus vil vi skal gjøre som kirke. På noen felt tolker vi Bibelen litt forskjellig, men vi skal være forsiktige med å dømme hverandre. Samtidig vil jeg si at kirken er ikke biskopene, og kirken er ikke Kirkerådet, men kirken er først og fremst den lokale menighet hvor evangeliet forkynnes, sakramentene forvaltes – der opplever vi kirken aller sterkest. Derfor skal du forbli tro mot din menighet selv om de er uenige i det enkelte biskoper, Kirkerådet og Kirkemøtet sier.

Til en som ønsker et «trøstens ord» fordi han ser kirken han elsker falle sammen foran øynene på seg, svarer han på lignende måte; empatisk, men utfordrende:

Jeg forstår din frustrasjon, men jeg er kommet til – i mitt eget liv – at jeg aldri kommer til å forlate den kirken som har båret troen og evangeliet til meg. Lenge før noen noen frikirke og organisasjon ble til, bar Den norske kirke evangeliet til det norske folk, gjennom gode prester og elendige prester, i medgang og motgang. Jeg kan være uenig og sorgfull over mye som skjer i kirken, men Den norske kirke er for meg troens mor og en mor svikter jeg ikke. (…) Du må ikke svikte din kirke, men bli i den og kjempe for det du mener er rett og sant.

Den slags formaninger er jo på en måte lettere sagt enn gjort, men fordi Andersen lever som han preker har han tyngde og integritet når han oppfordrer folk til å bli i en kirke hvor de ikke føler seg hjemme. Å være kristen er å bære sitt kors og elske «disse mine minste brødre». Ingen har sagt at det skal være lett.

Det å være grunnleggende dialogisk innstilt betyr heller ikke at det ikke er rom for «hellig vrede», for eksempel når et av spørsmålene går over i ren fordømmelse. Andersen er ikke redd for å formane og moralisere:

Jeg er veldig enig med deg i det du sier innledningsvis, men jeg tror at også du trenger å lese litt i Bibelen om hvordan man skal møte andre mennesker i kjærlighet og forståelse. Det står til og med i Bibelen at vi skal møte hverandre med vennlighet og overbærenhet. Derfor var jeg ikke like glad for den siste delen av spørsmålet ditt.

Sine meningsmotstandere møter han med empati og personlig, nesten hudløs ærlighet. En homofil mann som ønsker å gifte seg får høre:

Takk for ditt ærlige spørsmål! Når jeg leser slikt, blir jeg veldig rørt fordi jeg skjønner så inderlig godt hva du mener. Det er det som gjør hele denne saken så vanskelig, at det handler jo om mennesker. For meg er det slik at du er like elsket og like verdifull og like god som jeg som heterofil er. (…) [J]eg opplever at dette er et sår [som] gjør vondt både hos deg og hos meg og mange andre. For meg handler det om en forståelse av Bibelen som jeg ikke kan gå på akkord med. Det betyr ikke at jeg ikke har respekt for deg og ditt syn. Og for all, det betyr ikke at jeg er kjølig og kald overfor din situasjon, men her står jeg nå.

Han snakker ikke folk etter munnen; også i et svar til en homofilimotstander kan han si:

[D]et at en prest ber for noen kan aldri være noe vondt og snakkes nedsettende om. Jeg har stor forståelse for at vi må ha ordninger som gjør at homofile og lesbiske kan leve i ordnede forhold, og jeg har blitt veldig forsiktig med å dømme dem som velger dette, men kirken har ikke noen velsignelsesliturgi for slike forhold.

Mer enn å fortelle hvordan man i Dnk skal klare å leve sammen med stor indre uenighet, så viser han det i praksis: Ved å være anstendige mot hverandre, anerkjenne hverandre som mennesker av god vilje, være ærlig om og kreve respekt for egen posisjon og ved å utfordre til å lete etter det som faktisk forener. Dette krever en god dose pragmatisk innstilt kjærlighet og et klart blikk for at noe faktisk er viktigere enn noe annet. Når noen er bekymret for at en kirke med to syn på homofili også kan ha to syn på troen på den oppstandne Kristus, så er han klokkeklar: «Den kan aldri endre syn på det. Da er den ikke noen kristen kirke lenger». Og et annet sted:

«Hvis du leser den apostoliske eller nikenske trosbekjennelse, vil du se hvor viktig Jesu død og oppstandelse er. Hvis vi fjerner noe av dette, har vi fjernet oss fra å være en levende, luthersk kirke. Det er oppbyggelig å lese trosbekjennelsene og se hva vi virkelig står for i Den norske kirke».

Mens biskopene bruker sin nøye tilmålte spalteplass til å oppfordre oss om å kildesortere, om å ikke gå i kirken, eller om å boikotte Israel – så oppfordrer lederen av «kirkerådet» oss om å lese trosbekjennelsene til personlig oppbyggelse. Kan det rett og slett være tegn på at vi er inne i endetiden?!

I Nils-Tore Andersens ånd gjenstår det bare å ønske den nyvalgte kirkerådsleder Svein Arne Lindø lykke til. Det finnes et nettmøte med ham også. Det er ikke oppbyggelig på samme måte, og jeg synes det snakkes urovekkende mye om hva man skal gjøre for at gudstjenesten skal «føles relevant». Men hvis vi finner ut at vi er uenige, så får vi heller snakke om det.

“Die grosse Stille” av Phillip Gröning er en ganske makeløs liten film om hverdagslivet i et karteuserkloster utenfor Grenoble. Den er ikke så liten, heller, forresten: To timer og førti minutter. Med stillhet.

Nyutnevnt talsmann for den tenkende delen av kirkenorge, Eskil Skjeldal, har allerede skrevet en svært vakker og innsiktsfull kommentar til filmen; smak for eksempel på dette utdraget:

De ulike skikkelsene under de store kappene blir vi aldri bedre kjent med. Vi får et ca 10-15 sekunders nærbilde av dem alle stående foran kamera, og det er det. Nysgjerrigheten på hvem munkene er, hva de forlot da de trådte inn i ordenen, får vi aldri slukket. Alt vi får se er menn i munkekutter, som fluer som sirkler rundt Guds evig brennende lampe.

Dette er eksempel på det vakre; det innsiktsfulle får dere lese selv. Jeg trenger m.a.o. ikke si stort, bare anbefale folk å se filmen. Og i samme åndedrag diskré henvise til at hele filmen ligger på Youtube. Velbekomme.

PS: Filmens titel gir jo også en god beskrivelse av tilstanden på denne bloggen. Om jeg har tenkt å skrive mer fremover, vet jeg sannelig ikke, men det kan jo være lov å håpe, eller hva man skal kalle det.