Bryt ut i jubel, datter Sion! Rop av glede, datter Jerusalem!
Se, din konge kommer til deg, rettferdig og rik på seier,
fattig er han og rir på et esel, på en eselfole.
Jeg skal gjøre ende på vognene i Efraim og hestene i Jerusalem,
krigsbuen skal brytes i stykker. Han skal forkynne fred for folkeslagene,
hans velde skal nå fra hav til hav, fra Storelven til jordens ender.
Sak 9, 9-10

Melodi: Jeg har en venn som har gitt sitt liv.

Se, Sion, kongen du ventet på
står for porten og banker.
Hans fot er sliten, hans fole grå,
og ingen kjenner hans tanker.
Han ber deg ydmykt å slippe inn,
til byens gater, til sjel og sinn.
Han skal allting forandre.
I vårt støv vil han vandre.

Vi bryter blader av treets gren
og vi sukrer vår tunge.
Vi dekker til alt vårt støv og sten,
lar hosannarop runge.
Vi kler vår verden i palmeham,
den skjuler synder, den skjuler skam,
gjør oss rene og fromme.
Nå kan kongen vår komme.

Men når et tre mangler blad og gren,
da står stammen tilbake.
Den nakne stammen, så rak og ren
blir forbannelsens stake.
Og dagens jublende gledesfest
blir alt i kveld til: «Korsfest, korsfest!
På vårt tre skal han henge,
vi har ventet så lenge.»

O Gud, ta bort våre visne blad,
og gjør stemmene spake.
La blotte støvet vi kommer fra,
dit hvor vi skal tilbake.
O Gud, gjør ende på Efraims vogn!
La dét forkynnes fra sogn til sogn:
Folens ydmyke velde
er den makt som skal gjelde.

For auge, som har sett altfor mykje,
men i trengsmål alltid ser ein annan veg,
som har lokka meg til fall so mange gonger
har min Herre vald å openberra seg.
For to blinde og bortvende auge
blir hans evige offer lyft opp!
Og eg skoder den Gud som er ande
bli kropp for min bortkomne kropp.

I hender, som har knytt seg i sinne,
i hender, som har lyfta seg til slag,
som har rive ned so mangt eit sårbart reisverk,
som har femna om så mange nederlag,
i ei handflate ligg han og bier
som han før låg på krubba sitt strå!
Ei frelse som ingen kan skjøna,
men sjølv eg maktar kjenna og sjå.

På mi tunge, som eg aldri har temma,
som renn over av giftige ord
blir han lagd som ei tagal tilgjeving,
paradisfrukt frå kyrkja sitt kor.
Ja, når alle dei velvalde orda
turkar ut og blir støv i min munn
har det evige Ord teke bustad
og blitt kjøt! For ei skremmande stund!

For i meg vil han vera og virka,
ja, i meg vil han festa sitt bu.
Og i meg vil han skapa av inkje
ei ørlita, skjelvande tru.
Det er knapt nokon høvande bustad
for kongen av himmel og jord.
Men han valde meg. Alt eg gjorde
var å koma til ferdigdekt bord.

Denne sto i Laagendalsposten i spalten «Ord for helgen» på lørdag.

”…OG JEG VIL GI DERE HVILE”

En viss musikkvideo har preget tabloidoverskriftene denne uken. Man kan si hva man vil om Tooji som låtskriver og artist, men han har i alle fall vist seg som en genial mediestrateg. Hvem hadde trodd at den gode, gamle miksen religion/sex fremdeles var så effektiv for å få oppmerksomhet?

Jeg er av dem synes det er flott at Tooji nå våger å stå åpent frem som den han er; det krever mot. Jeg håper han finner noen å dele livet med, dersom han ønsker det. Skulle han og hans utkårede få lyst på en kirkelig velsignelseshandling, er de hjertelig velkomne til Rollag (så lenge de er sånn noenlunde påkledd, da).

Samtidig liker jeg ikke videoen, og det av en mengde grunner. De fleste er ganske lette å tenke seg til. En av de viktigste kan uttrykkes gjennom det Jesus-sitatet som pryder altertavlen i Frogner kirke, og som også synes godt i videoen. ”Jeg vil give eder hvile”, står det der (Matt 11:28). I intervjuer har Tooji sagt mye fint om hvordan han ønsker å være et forbilde for andre, spesielt for unge homofile med minoritetsbakgrunn. Jeg tror helt sikkert han mener det oppriktig, men han gir dem ikke mye å hvile i.

Tvert imot inviterer videoen oss inn i det samme, nådeløse jaget som preger nesten hele kulturen: Det er perfekte treningssenter-kropper som byr seg frem for et glupsk kamera og et skuelystent publikum, gjennomseksualisert og glanset som en pornofilm. Han kaller det ”frigjøring”, men hiver seg ukritisk på en generell trend i samfunnet, drevet frem av sosiale medier og internett, hvor livet blir et stadig akselererende jag etter bekreftelsen i andre menneskers blikk. Det er ikke mye frihet i det, bare et bytte av lenker.

Vi lengter slik etter å bli sett. Bli begjært, bli likt, og enda viktigere, bli ”like-et”. Så vi stiller oss opp, lager trutmunn og finner de beste vinklene, tar bilder av god mat og rene pene unger og later som at absolutt alt er helt i orden.

Dette er en av grunnene til at kontrasten mellom videoen og kirkerommet blir så stor. For kirken er ikke prestasjonsdrevet. Den er et konkurransefritt fellesskap. En del reagerer på at vi alltid begynner messen med å lese syndsbekjennelsen. Hvorfor skal vi trampe oss selv ned og gjøre oss små og uverdige? Poenget er det stikk motsatte. Vi begynner med syndsbekjennelsen nettopp for å kaste av oss alt dill, alle pretensjoner, all uro og streben. Syndsbekjennelsen sier at her, i dette rommet, skal vi få slippe å gjøre oss til. Hit kan vi komme med hele oss – selv med det vi ikke er stolte av, selv med det vi ikke lykkes med. Vi samles ikke fordi vi tror vi er perfekte, men for å søke hvilen i Guds ufortjente nåde.

Så vil vel Tooji påpeke – med rette – at for enkelte grupper har det ikke fungert slik. De har nettopp IKKE kunnet komme til kirken med hele seg, og videoen kan nok ses som et opprør mot den historien. Men han har ikke skjønt at beskyldningen ”du er ikke bra nok!” ikke først og fremst lyder i kirken lenger, den lyder enda høyere på Instagram og på treningssenteret.

God søndag!

Melodi: NoS 854 Ikke sørg for dem som sover (Anfinn Øien 1967)

Se, min Gud har gjort seg liten
for å slippe inn til meg.
I mitt kalde, harde hjerte
vil han her innhylle seg.
Jeg gjør ingen dører høye,
men min mester lar seg bøye
alltid, alltid lenger ned
for å skjenke meg sin fred.

 Se, min Gud har gjort seg fattig
for at jeg kan være rik
på den kjærlighet som drukner
alle mine peterssvik.
Daglig lar han seg fornekte,
gjemme, glemme og anfekte.
Jeg er innkrøkt i meg selv;
han forblir her likevel.

 Se, min Gud er blitt avmektig
for å gi meg av sin kraft.
Kroppen, knust av møllens stener;
blodet, gjemt i druens saft
bærer meg igjennom året
når de bak mitt bryst blir båret.
Kjærlighetens offerdød
her og nå i vin og brød.

Se, en dag skal Jesus komme,
gjøre alt det skapte nytt.
Se, idag er Jesus kommet
med sitt liv til livet mitt.
Slik blir nattverdbordets føde
Paradisets førstegrøde.
Knel, se, kjenn: Hans nærvær klart;

lukt, smak, hør: Han kommer snart!

 

Med kallets

åk, tungt

som italiensk silke

over skuldrene, holdt

fast bak prekestolens

buktende rokokkogitter

åpner

 

den rettelig kalte

sine lepper og synger:

Jesus Kristus er oppstanden

med den melodi

bare han kan, og

den frasering

bare han behersker,

så himlene ikke kan

 

motstå, men revner av lykke

og lar glødende ånd

regne

over rettferdige

og urettferdige

Hjelp oss, Gud, å se med troens blikk
at bakom verdens hverdag ligger riket
hvor all vår sorg og straffedom må vike,
og Rakels gråt forvandles til musikk;
at blant planeters og atomers baner
det er vår herre Jesu kors vi aner,
vevd inn i universets genetikk.

Gi oss nåde til å vandre frem
til barnet, født i verden av en kvinne
og i hans sorte barneøyne finne
en avglans fra et nytt Jerusalem.
Ja, vis oss, Hellig Ånd, at denne stallen
så kald og trang og skitten, så forfallen
i natt er blitt Jehovas fødehjem.

Hjelp oss Gud, å se at han som rir
på eslets rygg, en fattig langveisfarer
han rir i spissen for Guds engleskarer,
Han er Guds Ord som binder og befrir!
For han er ett med Gud, men òg forskjellig!
La folk og engler synge: Hellig, hellig.
Treenig Gud, som var og er og blir.

På korset åndet en forbryter ut,
hans venner de forlot ham alle sammen.
De så kun dødens tap, den nakne skammen.
En mann forbannet etter lovens bud.
Men vi vil stå her, hjelp oss se forbi det!
Få se at skjult i alt han måtte lide
er livet gjemt. På korset henger Gud!

La oss se den sannhet vi har glemt:
Vår Gud han handler fortsatt som han handlet
da han ble kjød, og verden ble forvandlet
og vi ble frikjøpt, som det var bestemt.
La hjertet høre ropet når han kaller
så våre øynes dunkle skjell, de faller:
I ord og brød og vin er frelsen gjemt.

Hjelp oss Gud, å se med troens blikk
at gjemt i brød og vin er nådens kilde,
at gjemt i nestens ansikt er ditt bilde
at bak all synd er troen som vi fikk
da du i Ånd og sannhet lot oss døpe
slik du en dag i jorden lar oss svøpe
og våkne opp i lyset fra ditt blikk.

Jeg sendte dette innlegget til Vårt Land, men det var for langt for dem. Jeg har ikke tid til å korte det ned, så da poster jeg det her istedet. Og godt nyttår osv

HVEM SKREMMER?

Vårt Land sendte 31.12.12 opp en aldri så liten nyttårsrakett for sine lesere med overskriften ”Kirken ansetter nesten ingen homofile”. Siden 2007 er tre samlevende homofile blitt ansatt, hvorav undertegnede utgjør én. Jeg har stor respekt både for Geir Wiknes og Åpen Kirkegruppe, men kjenner meg lite igjen i hans virkelighetsbeskrivelse i nevnte artikkel. Wiknes mener kirkens ”totalkommunikasjon” skremmer samboende homofile fra å søke prestestillinger. Jeg synes det er grunn til å spørre hvem som egentlig driver med skremselstaktikk i dette tilfellet.

De aller fleste prestestillinger utlyses med formuleringer av typen ”Samlivsform kan bli vektlagt”. Wiknes vil ha det til at dette er kodespråk for at ”ens søknad automatisk blir lagt nederst i bunken”. Sannheten er at dette avhenger av hva slags bispedømme og hva slags menighet man søker seg til. For stadig flere menighetsråd, bispedømmeråd og biskoper vil det ikke ha noe å si. Det er en uoversiktlig og uforutsigbar situasjon, men slik er livet. For den som søker prestestilling i Den norske kirke finnes ingen garanti for at man aldri vil møte kritiske synspunkter, men heller ingen garanti for at man kommer til å oppleve diskriminering og undertrykkelse. Kirkemøtevedtaket fra 2007 er et kompromiss som gjør situasjonen omtrent like vanskelig for begge parter.

Øyvind Benestad synes å antyde at antallet ansatte prester i årene etter 2007 er så lavt at vedtaket var forhastet. Der er jeg uenig. Man lar ikke være å gjøre noe som er riktig, bare fordi det vedrører noen få. Resultatet foreløbig er at tre menigheter rundt omkring i landet har fått en prest de ellers ikke ville ha fått. Det ser stakkarslig ut i statistikken, men det betyr helt sikkert mye for de tre menighetene. Da bør det også bety mye for kirken som helhet.

På den annen side kan det hende jeg leser Wiknes vrangvillig, men det virker nesten som at hans råd til samboende homofile søkere er å forskanse seg i et liberalt paradis ved navn Hamar bispedømme, fordi der er det ingen som stiller et eneste spørsmål noen gang. Jeg synes dette er merkelig, for artikkelen sier jo helt utvetydig at det er mulig å bli ansatt både i Tunsberg, Oslo og Sør-Hålogaland, sannsynligvis også i enda flere bispedømmer dersom man prøver.

Jeg mener vi bør søke de stillingene vi ønsker oss og føler oss kallet til. Dersom vi ikke får dem skal vi søke på andre stillinger. Når vi får en, skal vi frimodig forkynne evangeliet om frelsen i Kristus gjennom ord og sakrament. Vi skal drive sjelesorg, trosopplæring, diakoni og undervisning, kort sagt: Være prester. Ingen skal få meg til å tro at ikke dette er den beste måten å endre holdninger på.

Mitt budskap til samlevende homofile som vurderer å søke en prestestilling er dette: Ikke lytt til Wiknes’ skremsler. Ikke lytt til Benestads forsøk på marginalisering. Dersom du føler deg skremt av kirkens ”totalkommunikasjon”, så blås i den, også. Kirken trenger prester. Det finnes menigheter som ønsker deg som sin prest. Det finnes bispedømmeråd som vil ansette deg og biskoper som vil ordinere deg. Min egen erfaring fra å søke prestestilling i et forholdsvis konservativt bispedømme er så godt som entydig positiv.

Ikke la deg skremme. For det som venter deg er verdens mest fantastiske jobb. Jeg føler meg privilegert og takknemlig hver eneste dag – både for jobben min og for partneren min. Det at jeg ikke behøver å skjule hvem jeg er gjør meg helt sikkert til en bedre prest. Den opplevelsen unner jeg mange flere.

Det må vel være et interessant litteraturhistorisk tilfelle at det 20. århundrets største russiskspråklige poet (Marina Tsvetaeva) har oversatt dikt av det 20. århundrets største spanskspråklige poet (Federico García Lorca). I forbindelse med at min bestemor gikk bort nylig, kikket jeg litt i noen gamle dagbøker, og fant en opptegnelse om dette fra Minsk, 2005. Her er Cante Jondo-diktet Y después i García Lorcas original:

Los laberintos
que crea el tiempo,
se desvanecen.

(Sólo queda
el desierto)

El corazón,
fuente del deseo,
se desvanece.

(Sólo queda
el desierto)

La ilusión de la aurora
y los besos
se desvanecen.

Sólo queda
el desierto.
Un ondulado
desierto.

Selv om jeg blir eldre, så bare fortsetter jeg å elske Lorca, selv om jeg leser ham mye sjeldnere. Det griper tak, med sin helt uapologetiske smerte og inderlighet.  Tsvetaeva og Lorca ligner vel ganske mye på hverandre, sånn i temperament?  I stemme, i tone? Se hva som skjer når Tsvetaeva gjendikter (i ordets aller bokstaveligste forstand) García Lorcas Y después. Da heter det А потом…

Прорытые временем
лабиринты –
исчезли.

Пустыня –
осталась.

Немолчное сердце –
источник желаний –
иссякло.

Пустыня –
осталась.

Закатное марево
и поцелуи –
пропали.

Пустыня –
осталась.

Умолкло, заглохло,
остыло, иссякло
исчезло.
Пустыня –
осталась.

Kommentaren fra mitt halv-ufordragelige, 22 år gamle jeg: «Dette er ikkje, trur eg, Tsvetaeva som vil lære Lorca å skrive dikt. Anten har ho rett og slett ikkje skrive eit Lorca-dikt, men eit Tsvetaeva-dikt (og som ho aukar tragedien og håpløysa ved å skrive i fortid), eller så er det dette som skjer når Lorca møter ein som behersker det russiske språket like godt som han behersker sitt spanske.»

My God, my God, Thou art a direct God, may I not say a literall God, a God that wouldest be understood literally, and according to the plaine sense of all that thou saiest?

But thou art also (Lord I intend it to thy glory…) thou art a figurative, a metaphorical God too: A God in whose words there is such a height of figures, such voyages, such peregrinations to fetch remote and precious metaphors, such extensions… such Curtaines of Allegories…

O, what words but thine can expressed the inexpressible texture of thy Word.

John Donne: Devotions upon Emergent Occasions, XIX Expostulation.

Sitatet fant jeg midtveis ut i Brevard S. Childs’ Biblical Theology of the Old and New Testaments. Når jeg leser Childs er det med en veksling mellom dyp sympati med hans anliggende (kirken må lære seg å lese Skriften teologisk igjen; muren mellom dogmatikk og bibelfag må bygges ned) og en litt utålmodig irritasjon over den faktiske utførelsen. Han prøver hele tiden å ha sin cake & eat it too; både signum og res, tekst og virkelighet, vitenskapelig etterrettelighet og from oppbyggelse. Samtidig er det sikkert bra å bli utfordret når jeg selv er såpass villig til å gå den postliberale planken og gjøre alt til (vel og merke kanonisk) tekst. Håper å komme litt tilbake til dette, for jeg insisterer som sagt på at Childs anliggender er veldig viktige.

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/no/b/b2/St-olav-kiste.jpg

Vi har nettopp kommet oss gjennom olsokfeiringen her i Rollag. Det ble en temmelig eklektisk, men riktig så vakker liten feiring: Litt gregorianikk og litt hardingfele; litt pietisme og litt nasjonalromantikk; opplesning fra Passio Olavi, noen avmålte sving med røkelseskaret og god gammeldags messefeiring.

Det er problematiske ting ved middelalderens helgendyrkelse. Det er problematiske ting ved mellomkrigstidens Olavs-rinascita. Sikkert masse problematisk med å feire olsok i dag, sånn generelt. Og likevel: For en fantastisk fest å ha!

For sentrum i helgenkulten er det samme som i all kristen kult: Vi tror på en Gud som handler med materien. Som ikke sitter innelåst i en åndelig sfære, men som bøyer seg ned til oss og er tilstede, midt i vår verden. Alle kristendommens kjernesannheter vitner om dette ene, store: Verden er skapt av Gud. Mennesket er skapt i Guds bilde. Gud selv ble et menneske i Kristus. Den sentrale kristne riten handler om at Kristus blir nærværende i brød og vin.

Hvis vi lar dette synke inn blir kanskje middelalderens intense interesse for helgengraver og relikvier noe mer forståelig. Det er jo nettopp dette de vitner om, de også. Vi kan vel knapt forestille oss hvor sentralt helgen- og relikviedyrkelsen var i den tidlige middelalderkristendommen, og hvor sentral den var for kristendommens utbredelse. Gro Steinsland, for eksempel, argumenterer for at kristendom og norrøn hedendom ”strukturelt” sett er svært forskjellige, men at forestillingen om ”den hellige kongen” var et punkt hvor de møttes. Mer enn noe annet muliggjorde denne felles forestillingen det store og dyptgripende religionsskiftet som fulgte i årene etter Olavs død på Stiklestad. (Det forblir vel et faktum, uansett hvordan vi vrir og vender på det, at Olavs død er et vendepunkt både i kristnings- og rikssamlingsprosessen.)

Når kristendommen spredte seg til nye områder, var det en selvfølge at det kom nye helgener; det var på den måten det ble tydelig at de nye landene var innlemmet i den kristne verden. Boris og Gleb, som denne bloggen er oppkalt etter, var de første kanoniserte helgenene i det rus’iske Kiev-riket. I moderne tid har mange stusset over hvordan de kunne bli helgener, siden det er tydelig at de ikke dør martyrdøden, ikke for å beskytte troen på noen måte, men som tilfeldige offer i en politisk maktkamp. De dør ikke en gang frivillig; i tekstene ytrer de lange klager før de dør, trygler halvbroren Svjatopolk om å spare deres liv og tilbyr seg sogar å underordne seg ham som sin ”herre og Gud”. Moderne lesere har derfor tenkt at de må være veldig spesielle, kanskje til og med en helt ny type helgener som anses som hellige kun i kraft av sin uskyldige lidelse. Men når du leser den kirkelige litteraturen om dem, så er det helt klart at poenget for russerne var å vise at de nettopp ikke var spesielle. Akkurat de samme frasene og ordene brukes for å beskrive denne litt aparte martyrdøden, som en hvilken som helst annen helgen og hans død. Boris og Gleb var, for russerne, helgener akkurat som de store européiske helgenene var det, og nettopp derfor var Russland blitt en del av den kristne verden, tatt inn i frelseshistorien på lik linje med de kristne sentra i Rom og Bysants.

Fremveksten av en helgenkult, både den til Boris og Gleb og den til Olav, er selvsagt et komplisert sosialt fenomen. Det trengs initiativ ovenfra, fra kirken og den politiske makten, for å promotere kulten. Og det trengs en respons nedenfra.

Men dypest sett handler det, tror jeg kanskje, om øyne som ser. Om at en eller annen, på et eller annet tidspunkt, har begynt å se på virkeligheten med troens blikk. Et forheng dras tilside, og han ser mer.

Det er fullt mulig å se på det som skjer på Stiklestad i 1030 med et helt nøkternt, vitenskapelig blikk, og se en konge som faller i et slag, blir gravd ned og siden tas opp av menn innenfor kirke og politikk som ønsker å bruke ham til å underbygge sin egen makt. Det er mulig å se på det med det med et vikingblikk, og se en pinglete taperkonge som er så teit og svak at han ikke klarer å forsvare sitt eget liv mot noen bevæpnede bønder.

Men når Olav løftes frem som helgen, svært kort tid etter slaget, er det dypest sett fordi noen har lært seg å se med troens blikk. Det er jo det en omvendelsesprosess alltid handler om. Med våre egne øyne ser vi på Jesus og ser en stor morallærer og en viktig profet, men med troens blikk ser vi vår Gud og Herre. Med våre egne øyne ser vi en tørr oblat og et beger med vin, men med troens blikk ser vi Jesu Kristi kropp og blod, gitt for oss til syndenes forlatelse.

Likeledes med Olav. Noen ser med troens blikk på de for så vidt enkle og naturlige hendelsene etter slaget i 1030. Det er ikke slik at de først og fremst ser syner, at de ser hud som har trukket seg sammen og derfor feilaktig konkluderer med at neglene har vokst på mirakuløst vis. Det de ser, er en virkelighet hvor Gud er en realitet. Hvor Gud handler med materien, hvor han handler med mennesker! De ser at virkeligheten er gjennomsyret av guddomsmakt – selv i den ytterste periferien av den kjente verden, selv blant frosten og isen i Norge, selv her, selv hos oss, selv i våre liv. Forhenget rives til side, og de ser korset i kosmos.

Russerne kunne sett på Boris og Gleb og sett to fyrstesønner som blir drept fordi de er for dumme eller for svake eller for uheldige til å overleve. Men i stedet ser de, under alt dette, et bilde på Kristi lidelse. De ser at Boris og Gleb, med sin død, forkynner Kristi kors, og når blodet deres renner på marken i Rus’, så er det også Kristi blod som øses utover landet til syndenes forlatelse, fred og salighet.

Og sånn også med Olav: Folk ser en konge som faller, og de kobler det sammen med kulturelle forestillinger som de går med om kongemakt og styrke og helbredelse osv. Og så ser de plutselig noe mer, nemlig en stedlig manifestasjon av kristendommens grunnfortelling. De ser med troens blikk og da ser de Kristus på korset – som ellers var en fortelling som var vanskelig tilgjengelig for norske hedninger.

Olav blir deres oversettelsesverktøy; med sin død vitner han om Kristus på en måte som den mest fullendte misjonspreken aldri ville kunne makte. Olavsdiktningen er jo full av lyssymbolikk (som veldig mye helgendiktning er); tenk på messesekvensen Lux illuxit eller Einar Skulesons skaldekvad Geisli fra 1153. Her er Olav nettopp lysstrålen som utgår fra den evige sol og skaper lys i en verden som ligger i mørke. Bryteren slås på, og nordmennene klarer å se verden som den virkelig er, nemlig gjennomsyret av Guds nåde.

I senere Olavslitteratur og –kunst fungerer de historiske fakta bare som utgangspunkt for en omforming i kristen lei. Det kan få nesten groteske utslag, som i det såkalte Lübeck-pasjonalet fra siste halvdel av 1400-tallet, særdeles slående gjengitt også på et alterskap fra Andenes kirke, nå på Tromsø museum:

Da trakk hedningene ham naken ut og bandt for ansiktet hans og slo ham på kinnene (…) Deretter satte de tornekronen på og trykket den ned på hans hode så blodet fløt nedover ham. (…) Deretter bandt de ham til et kors som han hang på i stor nød i tre timer. Og han bad til Gud for dem som pinte ham.

Utover dette ekstreme eksempelet finner vi det samme i veldig mye av det som er overlevert: Olav gjør vann til vin. I Valldal metter han store menneskemengder med bare to dyreskrotter. I beskrivelsene fra slaget på Stiklestad leser vi at han kaster sverdet og ber for fiendene sine etter å ha fått det første såret. Snorre foreller om solformørkelsen under slaget på Stiklestad, som inntreffer til samme tid og varer like lenge som solformørkelsen under Kristi korsfestelse. Vi vet at det ikke var noen solformørkelse under slaget, men at det faktisk var en en måneds tid etterpå; det var bra nok.

Vi kan se på det som historieforfalskning og juks, men primært handler det om at noen har lært seg å se med troens øyne. Da ser de det som Edvard Hoem beskriver slik i sin roman om Olav Engelbrektson (Kom fram, fyrste!) :

Kristus lyste i verda ved sitt eksempel og sitt vitnemål, og som sola var for månen, var Kristus for Olav Haraldson: Kristi lys skein gjennom minnet om helgenkongen som la lysglans kring Nordens land.