Bryt ut i jubel, datter Sion! Rop av glede, datter Jerusalem!
Se, din konge kommer til deg, rettferdig og rik på seier,
fattig er han og rir på et esel, på en eselfole.
Jeg skal gjøre ende på vognene i Efraim og hestene i Jerusalem,
krigsbuen skal brytes i stykker. Han skal forkynne fred for folkeslagene,
hans velde skal nå fra hav til hav, fra Storelven til jordens ender.
Sak 9, 9-10

Melodi: Jeg har en venn som har gitt sitt liv.

Se, Sion, kongen du ventet på
står for porten og banker.
Hans fot er sliten, hans fole grå,
og ingen kjenner hans tanker.
Han ber deg ydmykt å slippe inn,
til byens gater, til sjel og sinn.
Han skal allting forandre.
I vårt støv vil han vandre.

Vi bryter blader av treets gren
og vi sukrer vår tunge.
Vi dekker til alt vårt støv og sten,
lar hosannarop runge.
Vi kler vår verden i palmeham,
den skjuler synder, den skjuler skam,
gjør oss rene og fromme.
Nå kan kongen vår komme.

Men når et tre mangler blad og gren,
da står stammen tilbake.
Den nakne stammen, så rak og ren
blir forbannelsens stake.
Og dagens jublende gledesfest
blir alt i kveld til: «Korsfest, korsfest!
På vårt tre skal han henge,
vi har ventet så lenge.»

O Gud, ta bort våre visne blad,
og gjør stemmene spake.
La blotte støvet vi kommer fra,
dit hvor vi skal tilbake.
O Gud, gjør ende på Efraims vogn!
La dét forkynnes fra sogn til sogn:
Folens ydmyke velde
er den makt som skal gjelde.

For auge, som har sett altfor mykje,
men i trengsmål alltid ser ein annan veg,
som har lokka meg til fall so mange gonger
har min Herre vald å openberra seg.
For to blinde og bortvende auge
blir hans evige offer lyft opp!
Og eg skoder den Gud som er ande
bli kropp for min bortkomne kropp.

I hender, som har knytt seg i sinne,
i hender, som har lyfta seg til slag,
som har rive ned so mangt eit sårbart reisverk,
som har femna om så mange nederlag,
i ei handflate ligg han og bier
som han før låg på krubba sitt strå!
Ei frelse som ingen kan skjøna,
men sjølv eg maktar kjenna og sjå.

På mi tunge, som eg aldri har temma,
som renn over av giftige ord
blir han lagd som ei tagal tilgjeving,
paradisfrukt frå kyrkja sitt kor.
Ja, når alle dei velvalde orda
turkar ut og blir støv i min munn
har det evige Ord teke bustad
og blitt kjøt! For ei skremmande stund!

For i meg vil han vera og virka,
ja, i meg vil han festa sitt bu.
Og i meg vil han skapa av inkje
ei ørlita, skjelvande tru.
Det er knapt nokon høvande bustad
for kongen av himmel og jord.
Men han valde meg. Alt eg gjorde
var å koma til ferdigdekt bord.

Denne sto i Laagendalsposten i spalten «Ord for helgen» på lørdag.

”…OG JEG VIL GI DERE HVILE”

En viss musikkvideo har preget tabloidoverskriftene denne uken. Man kan si hva man vil om Tooji som låtskriver og artist, men han har i alle fall vist seg som en genial mediestrateg. Hvem hadde trodd at den gode, gamle miksen religion/sex fremdeles var så effektiv for å få oppmerksomhet?

Jeg er av dem synes det er flott at Tooji nå våger å stå åpent frem som den han er; det krever mot. Jeg håper han finner noen å dele livet med, dersom han ønsker det. Skulle han og hans utkårede få lyst på en kirkelig velsignelseshandling, er de hjertelig velkomne til Rollag (så lenge de er sånn noenlunde påkledd, da).

Samtidig liker jeg ikke videoen, og det av en mengde grunner. De fleste er ganske lette å tenke seg til. En av de viktigste kan uttrykkes gjennom det Jesus-sitatet som pryder altertavlen i Frogner kirke, og som også synes godt i videoen. ”Jeg vil give eder hvile”, står det der (Matt 11:28). I intervjuer har Tooji sagt mye fint om hvordan han ønsker å være et forbilde for andre, spesielt for unge homofile med minoritetsbakgrunn. Jeg tror helt sikkert han mener det oppriktig, men han gir dem ikke mye å hvile i.

Tvert imot inviterer videoen oss inn i det samme, nådeløse jaget som preger nesten hele kulturen: Det er perfekte treningssenter-kropper som byr seg frem for et glupsk kamera og et skuelystent publikum, gjennomseksualisert og glanset som en pornofilm. Han kaller det ”frigjøring”, men hiver seg ukritisk på en generell trend i samfunnet, drevet frem av sosiale medier og internett, hvor livet blir et stadig akselererende jag etter bekreftelsen i andre menneskers blikk. Det er ikke mye frihet i det, bare et bytte av lenker.

Vi lengter slik etter å bli sett. Bli begjært, bli likt, og enda viktigere, bli ”like-et”. Så vi stiller oss opp, lager trutmunn og finner de beste vinklene, tar bilder av god mat og rene pene unger og later som at absolutt alt er helt i orden.

Dette er en av grunnene til at kontrasten mellom videoen og kirkerommet blir så stor. For kirken er ikke prestasjonsdrevet. Den er et konkurransefritt fellesskap. En del reagerer på at vi alltid begynner messen med å lese syndsbekjennelsen. Hvorfor skal vi trampe oss selv ned og gjøre oss små og uverdige? Poenget er det stikk motsatte. Vi begynner med syndsbekjennelsen nettopp for å kaste av oss alt dill, alle pretensjoner, all uro og streben. Syndsbekjennelsen sier at her, i dette rommet, skal vi få slippe å gjøre oss til. Hit kan vi komme med hele oss – selv med det vi ikke er stolte av, selv med det vi ikke lykkes med. Vi samles ikke fordi vi tror vi er perfekte, men for å søke hvilen i Guds ufortjente nåde.

Så vil vel Tooji påpeke – med rette – at for enkelte grupper har det ikke fungert slik. De har nettopp IKKE kunnet komme til kirken med hele seg, og videoen kan nok ses som et opprør mot den historien. Men han har ikke skjønt at beskyldningen ”du er ikke bra nok!” ikke først og fremst lyder i kirken lenger, den lyder enda høyere på Instagram og på treningssenteret.

God søndag!

Melodi: NoS 854 Ikke sørg for dem som sover (Anfinn Øien 1967)

Se, min Gud har gjort seg liten
for å slippe inn til meg.
I mitt kalde, harde hjerte
vil han her innhylle seg.
Jeg gjør ingen dører høye,
men min mester lar seg bøye
alltid, alltid lenger ned
for å skjenke meg sin fred.

 Se, min Gud har gjort seg fattig
for at jeg kan være rik
på den kjærlighet som drukner
alle mine peterssvik.
Daglig lar han seg fornekte,
gjemme, glemme og anfekte.
Jeg er innkrøkt i meg selv;
han forblir her likevel.

 Se, min Gud er blitt avmektig
for å gi meg av sin kraft.
Kroppen, knust av møllens stener;
blodet, gjemt i druens saft
bærer meg igjennom året
når de bak mitt bryst blir båret.
Kjærlighetens offerdød
her og nå i vin og brød.

Se, en dag skal Jesus komme,
gjøre alt det skapte nytt.
Se, idag er Jesus kommet
med sitt liv til livet mitt.
Slik blir nattverdbordets føde
Paradisets førstegrøde.
Knel, se, kjenn: Hans nærvær klart;

lukt, smak, hør: Han kommer snart!

 

Med kallets

åk, tungt

som italiensk silke

over skuldrene, holdt

fast bak prekestolens

buktende rokokkogitter

åpner

 

den rettelig kalte

sine lepper og synger:

Jesus Kristus er oppstanden

med den melodi

bare han kan, og

den frasering

bare han behersker,

så himlene ikke kan

 

motstå, men revner av lykke

og lar glødende ånd

regne

over rettferdige

og urettferdige

Hjelp oss, Gud, å se med troens blikk
at bakom verdens hverdag ligger riket
hvor all vår sorg og straffedom må vike,
og Rakels gråt forvandles til musikk;
at blant planeters og atomers baner
det er vår herre Jesu kors vi aner,
vevd inn i universets genetikk.

Gi oss nåde til å vandre frem
til barnet, født i verden av en kvinne
og i hans sorte barneøyne finne
en avglans fra et nytt Jerusalem.
Ja, vis oss, Hellig Ånd, at denne stallen
så kald og trang og skitten, så forfallen
i natt er blitt Jehovas fødehjem.

Hjelp oss Gud, å se at han som rir
på eslets rygg, en fattig langveisfarer
han rir i spissen for Guds engleskarer,
Han er Guds Ord som binder og befrir!
For han er ett med Gud, men òg forskjellig!
La folk og engler synge: Hellig, hellig.
Treenig Gud, som var og er og blir.

På korset åndet en forbryter ut,
hans venner de forlot ham alle sammen.
De så kun dødens tap, den nakne skammen.
En mann forbannet etter lovens bud.
Men vi vil stå her, hjelp oss se forbi det!
Få se at skjult i alt han måtte lide
er livet gjemt. På korset henger Gud!

La oss se den sannhet vi har glemt:
Vår Gud han handler fortsatt som han handlet
da han ble kjød, og verden ble forvandlet
og vi ble frikjøpt, som det var bestemt.
La hjertet høre ropet når han kaller
så våre øynes dunkle skjell, de faller:
I ord og brød og vin er frelsen gjemt.

Hjelp oss Gud, å se med troens blikk
at gjemt i brød og vin er nådens kilde,
at gjemt i nestens ansikt er ditt bilde
at bak all synd er troen som vi fikk
da du i Ånd og sannhet lot oss døpe
slik du en dag i jorden lar oss svøpe
og våkne opp i lyset fra ditt blikk.

Jeg sendte dette innlegget til Vårt Land, men det var for langt for dem. Jeg har ikke tid til å korte det ned, så da poster jeg det her istedet. Og godt nyttår osv

HVEM SKREMMER?

Vårt Land sendte 31.12.12 opp en aldri så liten nyttårsrakett for sine lesere med overskriften ”Kirken ansetter nesten ingen homofile”. Siden 2007 er tre samlevende homofile blitt ansatt, hvorav undertegnede utgjør én. Jeg har stor respekt både for Geir Wiknes og Åpen Kirkegruppe, men kjenner meg lite igjen i hans virkelighetsbeskrivelse i nevnte artikkel. Wiknes mener kirkens ”totalkommunikasjon” skremmer samboende homofile fra å søke prestestillinger. Jeg synes det er grunn til å spørre hvem som egentlig driver med skremselstaktikk i dette tilfellet.

De aller fleste prestestillinger utlyses med formuleringer av typen ”Samlivsform kan bli vektlagt”. Wiknes vil ha det til at dette er kodespråk for at ”ens søknad automatisk blir lagt nederst i bunken”. Sannheten er at dette avhenger av hva slags bispedømme og hva slags menighet man søker seg til. For stadig flere menighetsråd, bispedømmeråd og biskoper vil det ikke ha noe å si. Det er en uoversiktlig og uforutsigbar situasjon, men slik er livet. For den som søker prestestilling i Den norske kirke finnes ingen garanti for at man aldri vil møte kritiske synspunkter, men heller ingen garanti for at man kommer til å oppleve diskriminering og undertrykkelse. Kirkemøtevedtaket fra 2007 er et kompromiss som gjør situasjonen omtrent like vanskelig for begge parter.

Øyvind Benestad synes å antyde at antallet ansatte prester i årene etter 2007 er så lavt at vedtaket var forhastet. Der er jeg uenig. Man lar ikke være å gjøre noe som er riktig, bare fordi det vedrører noen få. Resultatet foreløbig er at tre menigheter rundt omkring i landet har fått en prest de ellers ikke ville ha fått. Det ser stakkarslig ut i statistikken, men det betyr helt sikkert mye for de tre menighetene. Da bør det også bety mye for kirken som helhet.

På den annen side kan det hende jeg leser Wiknes vrangvillig, men det virker nesten som at hans råd til samboende homofile søkere er å forskanse seg i et liberalt paradis ved navn Hamar bispedømme, fordi der er det ingen som stiller et eneste spørsmål noen gang. Jeg synes dette er merkelig, for artikkelen sier jo helt utvetydig at det er mulig å bli ansatt både i Tunsberg, Oslo og Sør-Hålogaland, sannsynligvis også i enda flere bispedømmer dersom man prøver.

Jeg mener vi bør søke de stillingene vi ønsker oss og føler oss kallet til. Dersom vi ikke får dem skal vi søke på andre stillinger. Når vi får en, skal vi frimodig forkynne evangeliet om frelsen i Kristus gjennom ord og sakrament. Vi skal drive sjelesorg, trosopplæring, diakoni og undervisning, kort sagt: Være prester. Ingen skal få meg til å tro at ikke dette er den beste måten å endre holdninger på.

Mitt budskap til samlevende homofile som vurderer å søke en prestestilling er dette: Ikke lytt til Wiknes’ skremsler. Ikke lytt til Benestads forsøk på marginalisering. Dersom du føler deg skremt av kirkens ”totalkommunikasjon”, så blås i den, også. Kirken trenger prester. Det finnes menigheter som ønsker deg som sin prest. Det finnes bispedømmeråd som vil ansette deg og biskoper som vil ordinere deg. Min egen erfaring fra å søke prestestilling i et forholdsvis konservativt bispedømme er så godt som entydig positiv.

Ikke la deg skremme. For det som venter deg er verdens mest fantastiske jobb. Jeg føler meg privilegert og takknemlig hver eneste dag – både for jobben min og for partneren min. Det at jeg ikke behøver å skjule hvem jeg er gjør meg helt sikkert til en bedre prest. Den opplevelsen unner jeg mange flere.