april 2009


Ivar har skrevet en tankevekkende kommentar til det gamle innlegget «Den lammende frykten for alt som er anderledes». Jeg har tenkt på det han sa og skrevet et svar. Det ble såpass langt at jeg tenkte det ville se teit ut å legge det i kommentarfeltet, så jeg poster det som et nytt innlegg i stedet. Dette kan selvsagt virke som en maktsyk debatteknikk, siden alt jeg sier blir publisert som mektige innlegg, mens han allernådigst får lov til å «kommentere» mine ex cathedra-uttalelser. Men men, nå har jeg iallfall presisert at jeg ikke vil at det skal oppfattes sånn.

Det gamle innlegget handlet om religionsteologi, d.v.s. en type kristen teologi må tenker at kristendommen deler en større sannhet sammen med alle, eller ihvertfall flere andre religioner. Jeg var kritisk, og argumenterte for at dette er en måte å unngå det anstøtet det er at noen faktisk tror på andre ting enn oss, og en manglende respekt for denne helt legitime anderledesheten. Og Ivar skrev da følgende:

Jeg forstår din skepsis mot en form for dialog som skyr alle konflikter og ikke tar på alvor den andres annerledeshet (Levinas). Men jeg vil likefullt stille spørsmål til den forståelse av religion og åpenbaring som ligger til grunn for din kritiske holdning til religionsteologien. Stiller du deg på linje med Barth i hans forståelse av kristendommen som åpenbaringsreligion i motsetning til de andre religionene? Jeg vil hevde at en slik forståelse av forholdet religionene er naiv og ikke intellektuelt holdbar, det gjør enhver religionshistorisk og fenomenologisk tilnærming til kristendommen umulig. Dialogens mål er hverken å slette ut forskjeller, eller å konvertere den andre, men å møte den andre i felles lengsel etter den dypeste sannhet om våre liv. Dette bygger på innsikten i at religion som fenomen ikke er en statisk størrelse, men alltid har vært i dynamisk utvikling, nettopp som et resultat av at den enkelte religion står i spenning til andre religioner og kulturen den er en del av. Denne spenningen er nødvendig for at troen ikke skal bli en museumsgjenstand som vi kan bruke for vår nostalgiske lengsel etter det egentlige og ekte..

Først litt om det man kalle «kirkelig religionskritikk», som jeg tror er helt, helt nødvendig. Den må gjerne komme fra Barth, for å si det slik; når Barth gjør noe pleier han å gjøre det grundigere enn de fleste. En som på litt uventet hold formulerer en religionskritikk som er nesten like tilintetgjørende som Barths, er den ortodokse teologen Alexander Schmemann (ja, han med «Introduction to liturgical theology»). I dagbøkene skriver han om hvordan han hele tiden frastøtes av å se den amerikanske eksil-ortodoksien gjennomsyret av «religion». «Religion» i form av lange skjegg, gamle kors, «bønneteknikker», «personlig fromhet», «monastisk vekkelse»; døde rubrikker, formdyrkelse og nostalgi. «Det var religionen som korsfestet Kristus», sier han et sted, osende av forakt og oppgitthet. Schmemanns alternativ til «religionen» er kirkens tilbedelse som levende, eskatologisk virkelighet. Barths alternativ er vel kanskje en «kristomonistisk» metafysikk og en radikal åpenbaringsforståelse. Dette er ting jeg ikke kjenner i detalj, men poenget er at både Barth og Schmemann har opplevd en levende realitet (Guds evige Kristus-ord i Barths tilfelle; liturgiens «allerede, men ennå ikke» hos Schmemann) som får dem til å se klart og tydelig at det er veldig mye annet som egentlig bare er stein og støv. Vi andre, som er glade i stein og støv, trenger å høre dette. Vi må ikke ta alt de sier for god fisk, men vi må lytte til kritikken og ta den inn over oss. Så kan man heller gå til Lourdes etterpå, om man føler behov for det.

Så åpenbaringsforståelse. Kristendommen er en åpenbaringsreligion i den forstand at det som åpenbarer Gud for verden er Jesus Kristus, sann Gud og sant menneske, korsfestet og oppstått fra de døde. Jeg tror ikke at det som åpenbarer Gud for verden er lovbøker som har falt ned fra himmelen, mediterende vismenn, sagnskikkelser med elefanthode, en materialistisk historieforståelse eller vår egen lengsel etter sannheten om våre liv. Det betyr ikke at ikke alle disse tingene kan være vel og bra i og for seg. Det betyr ikke at de ikke kan være uttrykk for det høyeste og edleste som finnes i menneskene. Det behøver ikke å bety at de ikke kan være sanne og gode i en eller annen forstand. Det behøver ikke å bety at det å sette sin lit til disse tingene automatisk fører til evig fortapelse.

Men å tale sant om Gud er å si at Jesus Kristus ble korsfestet og sto opp fra de døde tredje dag etter skriftene. Å tale sant om våre egne liv er å si at akkurat dette er det eneste som redder oss fra en evighet uten Gud. Å si at kristendommen på denne måten er en «åpenbaringsreligion» på en annen måte enn «andre religioner» er såvidt jeg kan se helt nødvendig og ganske ukontroversielt. Så kan man være uenig med Barth i at religion og religiøse følelser ikke har noen verdi (det tror jeg de har), eller er pr. definisjon idolatriske (det tror jeg ikke nødvendigvis de er). (Det er ikke sikkert Barth heller mener det, når det kommer til stykket). Man bør antagelig være uenig i at den kristne religion ikke har noen ting å gjøre med den kristne sannhet; det tror jeg den har. Og alt dette kan utforskes både historisk og fenomenologisk og på hvilken måte man vil, og det man kommer frem til vil være nyttig og fascinerende viten.

Men som troende er vi ikke først og fremst interessert i å forstå hva den kristne religionen er, selv om dette kan være rasende interessant. Først og fremst er vi interessert i å forstå hvem Gud er. Og da kommer vi ikke unna at Gud er treenig, og at den konkrete, historiske skikkelsen Jesus fra Nasaret er sann Gud og sant menneske. Altså akkurat de samme elementene som man er nødt til å tone ned i en «teosentrisk» diskurs. Mitt inntrykk er at en slik tenkemåte er motivert mindre av søken etter sannhet, som av det å lage rom for andre (enten de vil eller ikke), slik at vi skal slippe å føle at vi stenger noen ute. «Du tror at du tror på noe annet enn jeg? Da tar du feil, for jeg har tenkt ut en modell som kan presse også deg inn i mitt system! Nå ble du glad, vel?» En «teosentrisk» diskurs som gir oss «gud» med liten g og i hermetegn får oss, på samme måte som «prosperity gospel» til å føle oss vel. Men den er eksistensielt sett fullstendig uinteressant, og den taler ikke lengre sant om det den gir seg ut for å tale om. Akkurat som «prosperity gospel» ikke lenger har noenting med «gospel» å gjøre, så har «teosentrisk religionsteologi» ikke lenger noen ting å gjøre med Theos.

For all trinitarisk kristendom er tanken på en tro som er blitt en «statisk størrelse» og ikke er i «dynamisk utvikling» en vederstyggelighet. Og at den enkelte religion står i spenning til kulturen og dermed til andre religioner er for all inkarnatorisk kristendom helt innlysende og helt nødvendig. Det er nødvendig nettopp for å hindre at troen blir en museumsgjenstand og degenerer til nostalgisk lengsel. Men Gud slutter ikke med å være treenig uansett hvor dynamisk og kulturåpen vår tro blir. Jesus Kristus slutter ikke med å være sann Gud og sant menneske, han slutter ikke å sitte ved Faderens høyre hånd. Den hellige ånd slutter ikke med å gi mennesker nytt liv i dåpen, eller med å gjøre Jesu Kristi legeme og blod reelt tilstedeværende i brød og vin. Og Jesus Kristus kommer uansett til å komme igjen for å dømme levende og døde, uansett om vi slutter å tro på det eller ikke.

Religionen og troen er ingen steder og til ingen tider den samme, men det forhindrer ikke at «Jesus Kristus er igår og idag den samme, ja til evig tid». Og uten et slikt fast punkt (eller rettere sagt: uten akkurat dette faste punktet) så blir det du kaller «dynamisk utvikling» uvegerlig til svermeri og subjektivisme, ukritisk fremskrittsdyrkelse og tilfeldig kaos. Og det er ikke mye bedre enn statisk nostalgi.

Reklamer

Gloriosa Dei civitas

Lutherbyen Wittenberg er selvsagt obligatorisk reisemål for alle kristne og ellers for alle som er interessert i historie. Byen er bitte liten, og det er fascinerende å tenke på hvilke krefter den en gang var sentrum for. Idag har den et meget bra Luther-museum, hvor man blant veldig mye annet kan beskue dette vesle tresnittet fra midten av 1500-tallet.  Over bildet av Wittenberg står det altså:

WITEBERGA, GLORIOSA DEI CIVITAS, SEDES ET ARX VERÆ DOCTRINÆ CATHOLICÆ, SEPTEMVIRATVS SAXONICI METROPOLIS, ACADEMIARVM IN EVROPA CLARISSIMA, ET POSTREMI MILLENARII LOCVS LONGE SANCTISS:

Nå ble latin aldri helt min tekopp, men dette må bety omtrent «Wittenberg! Du herlige Guds by; den sanne katolske læres sete og festning; Saksens hovedstad; Europas fremste universitet; det uten sammenligning helligste sted de siste tusen år».

Det er en liten og uanselig by, men den kunne likevel bli «det helligste sted de siste tusen år», kunne likevel tjene som det faste punktet reformasjonen behøvde for å flytte jorden.  Blant romersk-katolikker og canterbury-katolikker er vi (i våre beste stunder) wittenberg-katolikker –  i den forstand at Wittenberg er det geografisk og historisk konkrete utgangspunktet som vår tro trenger for å bli sant universell, sant katolsk.

Og så kan man spørre: Hva er igjen av dette idag? På den ene siden er Luther overalt i byen, hvorenn du snur deg har du ham, selv taggerne tenker øyensynlig ikke på annet:

Gnesioluthersk tagger jages av politiet.

Men ingenting av dette er jo Luther som reformator, Luther som kirkelærer og forkynner. Det er i verste fall Luther som turistattraksjon og i beste fall Luther som superhelt. Luther og Melanchthon som Batman og Robin. Jeg spurte ekspeditrisen i en kristen bokhandel hvor mange prosent av innbyggerne som er medlemmer av en kirke. Svaret var 17%. Sytten prosent! I Luthers hjemby er kirkebenkene tomme; menigheten er primært blitt nord-européiske teologer på ferie. Det offisielle navnet er  «Lutherstadt Wittenberg», men det er også alt det er: Et navn. Og i motsetning til navnet Jesus er det et navn som uten problemer har kunnet blekne til det ugjenkjennelige.

Noen har bestemt at 2008-2017 er Luther-tiår, jeg går ut fra at det er den tyske turistnæringen (2017 er 500-årsjubileet for de 95 tesene). Vi kan jo håpe og be om at det vil bety at ord og sakrament skal stå i sentrum i ti år. Da kan kanskje noen kan oppdage hva Luthers reformasjon egentlig handler om … nemlig den korsfestede Kristus, malt for våre øyne når ordet forkynnes og sakramentene forvaltes. Dét er en idé (og en virkelighet) som kan gjøre en hvilken som helst liten landsby til sentrum for verdensomveltende forandringer.

Men å gå rundt i Wittenberg kan av og til føles som å gå på naturhistorisk museum: Det er utstoppede eksemplarer av noe som en gang var levende. En utstoppet reformasjon. Det ser flott ut, men det er bare et uttørket skinn fylt med sagflis. I den en gang så «gloriosa» Guds by er Luther og Melanchthon redusert til museumseksponater.

Omsider kommer vi frem til det vi egentlig er interessert i: Kommende søndags kandidater! For de interesserte vil jeg bare først som sist anbefale www.panama-guide.com, hvor en fyr som heter Don Winner kommenterer panamansk politikk på engelsk. Artig og lesverdig, og det følgende står i stor grad i gjeld til ham.

Una nueva generación de políticos

"Una nueva generación de políticos"

Balbina Herrera er PRDs kandidat. For første gang var det reell konkurranse innad i PRD om hvervet, og nominasjonsstriden mellom venstresidens Balbina og høyresidens Juan Carlos Navarro var bitter og utmattende. Balbina vant, og derifra gikk det nedover for PRD. Ifølge Don Winner burde det i utgangspunktet ha vært mer enn mulig for partiet å beholde makten, siden Martín Torrijos har gjort en ok jobb og er fortsatt forholdsvis populær. Balbina skiller seg imidlertid fra Martín på ett vesentlig punkt: Der hvor Martín ble assosiert først og fremst med sin far, Omar Torrijos, så blir Balbina først og fremst assosiert med Manuel Noriega. Det var under ham at hun begynte sin politiske karrière, det var under ham hun begynte å stige i gradene – og hun støttet ham til «the bitter end» (under invasjonen gjemte han seg visstnok en periode i huset hennes). Engelske Wikipedia hevder at «[s]everal murders and other incidents during this decade are attributed to her directly». Slike beskyldninger kunne hun sikkert ha overlevd – jeg tror f.eks. neppe at Martín Torrijos satt i kloster under Noriega-styret, for å si det slik – men det som etter alle solemerker ble spikeren i kista var skandalene som har omgitt en colombiansk pengevasker og pyramidesvindler ved navn David Murcia Guzmán. Fra en fengselscelle i Bogotá har han kommet med påstander som har sendt sjokkbølger gjennom den panamanske valgkampen. Kort fortalt påstår han å ha donert flere millioner dollar til Balbinas kampanje, og til gjengjeld bl.a. mottatt beskyttelse fra presidentens sikkerhetsstyrker mens han var i Panama (noe som strider mot panamansk lov). Det er en klassisk korrupsjonssak og gjorde henne til det perfekte målet for den populistiske hovedmotstanderen Martinellis angrep på «los políticos de siempre». Den liberale tenketanken COHA har en mer detaljert analyse av skandalen her, vel verdt å lese.

Jeg må innrømme at jeg liker Balbina, som type – men nå likte jo jeg Sarah Palin også, så min politiske vurderingsevne er ikke alltid til å stole på. I motsetning til Palin virker Balbina som den klart mest intelligente av kandidatene, har en sånn «no nonsense» fremtoning og snakker godt for seg; se henne i aksjon her og her. Korrupt? Utvilsomt. Mer korrupt enn motstanderne? Tja…

B-b-b-billig!

B-b-b-billig!

Balbinas argeste motstander, Ricardo Martinelli, er på en måte Panamas svar på Rimi-Hagen, en hvit, middelaldrende fyr som har tjent seg griserik på supermarkeder. Vi får inderlig håpe at Rimi-Hagen ikke følger i Martinellis fotspor og starter et eget parti, med seg selv som leder. Martinelli har stått i spissen for partiet Cambio democrático siden 1998, og ante ikke hvor flaks han hadde da han gav sitt nystartede politiske prosjekt akkurat det navnet («Democratic change»). 11 år senere er det nemlig ikke noe ord som gjør seg like bra i politiske kampanjer som akkurat change. Martinelli har vært overlegen på kampanje- og mediestrategi, og, selv om han har hatt høye stillinger i to tidligere administrasjoner, klart å posisjonere seg selv som «outsider». I en av reklamene sier han: «Hvis noen blir med i denne alliansen fordi de tror vi kommer til å drive politikk på samme måte som det er blitt gjort i 40 år, så er det bedre at han blir hjemme. For dette tullet med at folk går blakke inn i politikken, og ut av den som millionærer – er forbi!» (Minuto Martinelli #17). Nei, da er det bedre at de er millionærer når de begynner! Vet ikke helt om Martinelli har tenkt å være blakk når han forlater politikken… noe sier meg at han ikke har det. Men: det gjør ingenting, noe også Don Winner er inne på:

Ricardo Martinelli is a rich, white guy. So what? Every Panamanian has spent at least $50 bucks in a Super 99 at one point in their lives, so they know why he’s rich and where his money comes from.

Alle reklamene for Martinellis Alianza por el cambio (Alliansen for forandring) er bygd over samme, muntert høyre-populistiske lest: «Mens de gammeldagse politikerne driver med personangrep/setter partiets interesser foran folkets/sørger for fordeler for seg selv/osv. osv., så har jeg vært ute sammen med folket og deltatt i sosiale prosjekter/spilt fotball med ungdommen/gitt bort et hus til en fattig dame/svart på spørsmål fra yrkesgrupper/osv. osv.» Når folk sa om han at han var en «loco», galning, snudde han dette til sin fordel: «Estoy loco pa’ que este país cambie» (jeg er gal etter å få forandring i dette landet). Nå er tilhengerne hans blitt «los locos», og deres fremste slagord «los locos somos más» («vi er flere som er gale»). Sjekk ut videoen «Locos por el cambio» på Martinellis valgkampside; spør du meg får man ikke bedre politisk reklame enn dette.

Man kan høre hvorfor Martinelli kommer til å vinne selv ved å sammenligne de to kandidatenes spesiallagede karnevalssanger. Balbinas sang heter «Yo quiero a la chola», d.v.s. «Jeg vil ha la chola«. Martinellis heter «Los locos somos más». Balbinas artister tror at det handler om henne – Martinellis har forstått at det handler om oss. Det er ikke tilfeldig at «Los locos somos más» egner seg best til allsang!  Under karnevalet kunne PRD-tilhengerne danse rundt og høre på en typisk reggaetón om at de ønsker seg en viss person som president, Alianza del cambio-folkene kunne danse rundt og synge i kor: Vi er mange. Vi er flest. Vi er en folkebevegelse. Selvfølgelig vil man heller være med dem.

Tilslutt vil kanskje noen spørre: Hvorfor har jeg ikke sagt noe om innholdet i politikken til de to kandidatene? Hva med de politiske forskjellene? Til det er å si: Prøv selv, og si fra til meg hvis du finner ut noe. Politikk i Panama er såvidt jeg kan se 99,99% av-ideologisert. Folk stemmer fordi de ønsker seg en jobb, eller fordi de ønsker å beholde den jobben de har.

Overskriften har jeg hentet fra en utrolig fascinerende – og utrolig pretensiøs – panamansk blogg. Retrato del ser forfattes av en ung, homofil jurist som også er kunstner og poet. Innimellom de svulstige diktene og erotiske blyanttegningene skriver han om seksuelle minoriteters rettigheter i en panamansk kontekst. De som har bodd i landet vet at slike mennesker ikke vokser på trær, for å si det forsiktig. Det setter også den grenseløse selvmedlidenheten til norske homoaktivister i et heller merkelig lys.

Og overskriften betyr selvfølgelig: Haster! Vi søker en presidentkandidat. Panama holder presidentvalg nå på søndag, den 3. mai, og skal vi tro bloggen Panama Travels så er det mye som kan stå på spill:

The Canal Expansion is underway, a real estate boom may turn to a bubble and the giant surge in foreign investment and interest must be properly nurtured. So, Panama finds itself at a pivotal point. With the right leadership it could emerge as the region’s leader in quality of life, economic strength and political stability.

Retrato del ser liker ingen av kandidatene, og det er derfor han søker en presidentkandidat:

Más vale que nos preparemos para lo que ha de venir, una posible instauración de un régimen socialista disfrazado de supuestas oportunidades y «éxito» para todos, o una sociedad monopolizada que responderá únicamente al interés de la empresa privada. («Nå bør vi heller forberede oss på det som kommer – en mulig innføring av et sosialistisk regime, forkledd som postulerte muligheter og «fremgang» for alle, eller et monopolisert samfunn som bare har øye for interessene til det private næringsliv»).

Norske media svikter sine oppdrag og lar seriøs utenriksdekning vike til fordel for Paradise Hotel, sexlivet til Sturla Berg Johansen og Gwen Stefanis norske designerjakke. Da blir det opp til den såkalte «bloggosfæren» å drive god, gammeldags folkeopplysning. Jeg vil gjerne si litt om de forskjellige kandidatene, men først litt bakgrunnsstoff: Panamansk politikk i det 20. århundret har fremfor alt vært preget av to partier, begge knyttet til hver sin store, politiske personlighet:

Partido Revolucionario Democrático (PRD) var partiet til Omar Torrijos, øverste sjef for Nasjonalgarden og de facto statsoverhode og diktator fra 1968 til han døde i en flyulykke i 1981.  Torrijos anses idag som en helt i Panama, til tross for at han ikke tok fem øre for å fengsle, drepe eller «forsvinne» politiske motstandere. Han ble uhyre populær i brede lag for sine mange sosiale og økonomiske reformer. Han sørget også (sammen med Jimmy Carter) for at den amerikanskeide Panama-kanalen ble ført over på panamanske hender gjennom Carter-Torrijos-avtalen fra 1977. Graham Greene tegner et sympatisk (d.v.s. naivt) bilde av Torrijos i sin fantastiske bok Min venn generalen – anbefalt for alle som ønsker å lære mer om Panama og om latinamerikansk historie. Den snille diktatoren Torrijos ble etterfulgt av den slemme diktatoren Manuel Noriega. Der Torrijos er elsket, er ingen så hatet  i dagens Panama som Noriega; minnene om terrorregimet som varte til 1989 er ennå sterke. Noriega kunne sikkert ha holdt det gående som en stilltiende «akseptert» diktator («our son of a bitch»), hadde det ikke vært for at han ble grisk og begynte å henge med colombianske narkobaroner. Da fikk han CIA på nakken, og i 1989 gikk USA til invasjon: Syvogtyve nordamerikanske soldater og noen tusen panamanere mistet livet og Noriega endte opp i et fengsel i Miami, hvor han sitter den dag idag.

Partido Panameñista (fra 1999-2005: Partido Arnulfista) var partiet til Arnulfo Arias, en USA-utdannet lege som var sentral i oppblomstringen av en panamansk nasjonal bevissthet (med dertilhørende skepsis mot USAs innflytelse) på 20-tallet. Han ble valgt til president i 1940, 1949 og 1968, og hver bidige gang ble han avsatt i militærkupp – den siste gangen av Omar Torrijos etter bare et par uker. I 1984 stilte han nok en gang til valg, 84 år gammel, og nok en gang vant han – overlegent. PRD-regimet gadd knapt nok å late som at de ikke jukset med resultatet, og utropte sin egen mann til vinner. Den 90 år gamle Arnulfo var fast bestemt på å stille igjen i 1989, men kreperte året før.

Man skulle ha trodd at det var snipp, snapp, snute for PRD etter diktaturets fall, men ingenting kunne være lenger fra sannheten. Det er fremdeles landets klart største parti, med en partiorganisajon de andre partiene bare kan drømme om. Det omtales gjerne som «sosialdemokratisk» av ideologi, i den grad man kan snakke om ideologi i panamansk politikk. Likeledes skulle man ha trodd at det var over og ut for PP etter at Arnulfo Arias døde, men den gang ei – selv om de sliter kraftig for øyeblikket. Siden 1989, da PPs Guillermo Endara ble valgt i det første frie valget siden 1968, har de to partiene sittet med makten i annenhver periode. Man kan si at PRD er et «venstreparti» og PP et «høyreparti», men at dette først og fremst er persondrevet blir tydelig når vi ser hvem partiene har valgt til å fronte seg: Fra 1999-2004 var presidenten Mireya Moscoso, enken etter Arnulfo Arias. Og fra 2004 til 2009 er det Omar Torrijos’ sønn Martín som sitter som president for PRD. Det virker som om Martín har gjort en ok jobb; Mireyas styre var derimot så inkompetent og gjennomkorrupt at partiet til mannen hennes ennå ligger med brukket rygg. Om ikke annet klarte hun å få oppført tidenes styggeste monument til ære for Arnulfo Arias i den tidligere kanalsonen.

I årets valgkamp kjemper det gamle PRD mot det relativt nystartede høyrepartiet Cambio democrático (Demokratisk forandring). Millionær og partistifter Ricardo Martinelli har klart å samle den ellers splittede opinionen (PPs kandidat gav opp for noen uker siden og ble Martinellis visepresidentkandidat) til en felles front mot de sittende makthaverne. For øyeblikket sliter PRD i motbakke, men ennå kan ting skje… kanskje. Imorgen kommer fortsettelsen, da med presentasjon av de to kandidatene. Begge prøver å fremstille seg som «una nueva generación de políticos»… men noen lykkes litt bedre enn andre. Følg med!

Igår gikk 29% av Berlins befolkning til valgurnene for å stemme ned et forslag om fritt valg mellom etikk- og religionsundervisning i grunnskolen. De fleste steder i Tyskland kan elevene velge, men i Berlin er etikkfaget siden 2006 obligatorisk for alle. Ifølge Vårt Land var årsaken til dette at æresdrapet på tyrkiske Hatun Sürücü skapte bekymring for integrasjonen av muslimer i Berlin. En koalisjon av kirker og CDU-politikere tok under parolen «Pro Reli» initiativet til en folkeavstemning for å gjeninnføre valgfriheten. Siden vi kom hit i mars har byen vært nedtapetsert av plakater for og imot: «Ja til valgfrihet!» «Nei til valgtvang!» «Vi vil ha begge deler, sammen!» Avisen Berliner Zeitung beskriver særlig Pro Reli-kampanjen som «høylytt, dyr, mot slutten svært aggressiv og utnyttet av CDU i politisk øyemed».

Og det endte altså med knusende tap for religionstilhengerne. Både den romerske og den evangeliske biskopen er skuffet. De har begge lagt sin personlige autoritet bak kampanjen, men dessverre for dem: Berlinerne, og særlig øst-berlinerne, interesserer seg ikke for religion. Av tre og en halv million innbyggere er bare 980 000 (under 30%) medlemmer av en kirke, og oppslutningen om valget var overraskende dårlig. Berliner Zeitung er bekymret for polariseringen som denne formen for direkte demokrati fører med seg, men glade for resultatet:

«Friheten» som Pro Reli-plakatene forkynte, var ikke friheten for mennesker som Hatun Sürücü til å leve sine liv i denne byen. Muslimer og tilhengere av andre religioner kom bare sporadisk til syne hos Pro Reli. Det handlet hele tiden om friheten de kristne kirkene vil ha til å gjøre sin innflytelse gjeldende i religionsundervisningen.

For en uhelbredelig KRL-romantiker som undertegnede er det dog et positivt tegn at man nå ser ut til å diskutere hvilken rolle religion bør ha i etikkundervisningen. Hvis religion i sterkere grad kommer inn i etikkfaget (uten påvirkning fra biskoper av ymse slag) er det jo i bunn og grunn KRL-modellen som her har vunnet: Ett obligatorisk fag for alle. Isåfall kan vel Berlins skolemyndigheter bestille billetter til Strasbourg først som sist, men inntil videre kan man jo tillate seg å håpe.

Med stadig økende bekymring har jeg registrert at denne bloggen er iferd med å bli en homoblogg. For noen dager siden var det to innlegg på rad med «homo» i titelen. Kategorien «homogreier» vokser ukontrollert. Dette kan umulig være bra. Istedet for å skrive stadig nye innlegg (og det er mer enn nok å ta tak i, som f.eks. dette, dette og dette; det er ikke bare homobevegelsen som hadde fortjent noen refsende ord, for å si det sånn…), så tenker jeg at vi like gjerne kan avslutte diskusjonen en gang for alle.

YouTube-profilen Jesusophile forklarer her på en pedagogisk forbilledlig måte hvorfor homofili er galt, og leverer samtidig et kraftig bidrag i konkurransen om neste års ærespris fra «Fritt Ord»…

Bamberg er en liten by i Bayern. Den står på UNESCOs liste over verdens kulturarv og er, ganske riktig, utrolig flott. Medregnet omegn har byen i tillegg visstnok Tysklands (og dermed selvsagt verdens) høyeste konsentrasjon av ølbryggerier pr. innbygger. Bamberg alene har ni bryggerier, og den lokale spesialiteten er Rauchbier, et mørkt øl med kraftig røyksmak. M.a.o. en by som bør sees og smakes; et besøk anbefales sterkt.

Bamberg har vært bispesete siden 1008, og har en svær domkirke. På en av søylene finner vi denne biskopen:

cimg0838

Det synes ikke veldig godt på bildet, men i virkeligheten er det slående: Mannen var biskop under svartedauden. Han er radmager, eldgammel og byllebefengt. Bispestaven er ikke lenger en hyrdestav, men en gammelmannsstav; han trenger den for i det hele tatt å kunne holde seg på bena. Hvor ofte ser man slike biskoper i kunsten? Eller i virkeligheten, for den saks skyld? Søylene i Bambergdomen er i alle fall dekorert med den ene biskopen flottere og mektigere enn den andre. Og så, plutselig, han her.

Han minner om pave Johannes Paul II de siste årene han levde, da alle sa: stakkars mann, han burde få slippe. Men det vi mente var selvsagt: stakkars oss. Vi burde få slippe. Slippe å få alderdom, sykdom, åndelig og fysisk forfall inn i stuene våre.

Det er nesten rart hvor lett det er å glemme at kristendom først og fremst handler om svakhet, om maktesløshet, om lidelse og død. Kirkene er fulle av krusifikser, korsveier og pietà-skulpturer, men vi ser dem ikke. Når paven ikke «fikk slippe», men stilte seg bak alteret og representerte Kristus, rett i trynet på oss, skamløst lidende – da vi. Det hadde ikke noe annet innhold enn et hvilket som helst krusifiks eller pietà, men fordi det kom så nært, fordi vi – ble vi dypt forstyrret. Det var så langt fra «prosperity gospel» som det er mulig å komme, istedet merket vi anstøtet: Herre, dette må ikke hende deg…

Det samme gjelder denne fyren i Bamberg. Han er syk, antagelig døende, og ingen forsøk er gjort på å pynte ham opp. Men se under føttene hans: Han er likevel sterk nok til å trampe djevelen under fote…

Neste side »