Jeg skriver på en masteroppgave om østslavisk hymnografi, d.v.s. liturgisk hymnediktning i det som nå er Russland, Ukraina og Belarus. Dette er et emne som det er skrevet forholdsvis lite om, og en av de viktigste grunnene til dét er selvsagt at det ble ansett som mer enn bare litt suspekt å jobbe med liturgiske tekster i den tidligere Sovjetunionen.

Det var generelt mye som kunne være suspekt. For at noe overhodet skulle kunne kalles vitenskap, måtte det selvsagt ha sitt grunnlag i den sanne ur-vitenskapen, altså den vitenskapelige marxismen. Stalin og Marx måtte derfor ha noe substansielt å komme med uansett hva temaet var. Historiske undersøkelser av den eldste østslaviske litteraturen? Ikke noe problem så lenge vi «understreker de progressive sosiale elementenes rolle og betydning»… ser tekstene som «deler av overbygningen over en føydal basis»… og selvfølgelig, selvfølgelig siterer fra Josef Stalins banebrytende arbeide: Marxismen og de sprogvitenskapelige spørsmål. (Sitatene er fra redaksjonens forord i TODRL, vol. IX, 1953).

Velvel. En av dem som faktisk jobbet med liturgiske tekster var filologen M. F. Murjanov. I en artikkel fra 1979, trykt i et lingvistisk fagtidsskrift, skriver han om hymnetradisjonen rundt Boris og Gleb (som altså er mitt tema også). Han sier, som sant er, at mange tviler på verdien av slikt arbeid, tekstenes «kirkelige karakter» tatt i betraktning. Dette er jo sent på 70-tallet, så Stalin duger ikke lenger som sannhetsvitne (det hadde sikkert funket bedre i dagens Russland!) Det Murjanov gjør er derfor å trekke en annen av de store, sovjetiske heltene opp av hatten, selveste Maksim Gorkij.

Maksim Gorkij holdt nemlig en tale – åpningstalen – på Den 2. all-sovjetiske forsamling til Unionen av militante gudløse. Der sa han følgende, som godt kan stå som overskrift for alt som vil bli skrevet på denne siden:

Det er ingen tvil om at mange vender tilbake til religionen av estetiske årsaker, av den grunn at de synger vakkert i kirken. Og sannelig – vår russiske kirkelige musikk er noe dypt verdifullt, den er sannelig god musikk. Av en eller annen grunn er det hittil ingen som har kommet på å skrive gode, vakre tekster til denne musikken – slik at man hadde kunnet synge den, ikke ved vesper, matutin eller vigilier, men hvor og når man måtte ønske. Hvorfor ikke gjøre dette? Musikkens verdi er jo ubetvilelig. Og hva ord angår – ja hva gir du meg. Ord har vi da nok av, ord skal vi saktens finne.

Gorkijs tale er forøvrig riktig sympatisk. Han oppfordrer de militante gudløse til å fortsette sitt gode arbeid i kampen mot religionsutøvelsen, men ber dem samtidig om å endre kursen litt. Han sier så å si: Stans deres drift mot død – men stans dem med ånd! Istedet for å storme rundt og tenne på kirker og drive med hærverk – hvorfor heller ikke sette seg ned og skrive gode, vakre tekster til kirkens melodier? Hvor heller ikke utgi en vitenskapelig bibelutgave med forklaringer og kritiske kommentarer? Det hjelper ikke bare å ta livet av prestene, ser dere, man må også kunne diskutere med dem. De er nemlig noen slu rever som vet hvordan de skal så overtroens frø i enkle folks hjerter.

Man ser for seg at de svære gorillaene i salen kan ha blitt litt glassaktige i øynene under denne delen av Gorkijs tale, at det kan ha bredt seg endel hosting og skraping med stoler. Mot slutten kommer imidlertid den store proletarforfatteren tilbake for fullt: med stor retorisk kraft maler han det gudløse kommunistiske paradis for tilhørernes øyne og går av scenen til «tordnende applaus». Yes we can!

(De som vil lese Gorkijs tale finner den i bd. 25 av hans Samlede verker fra 1953)