I det første blogginnlegget kom jeg inn på at sovjetiske forskere måtte komme med obligatoriske henvisninger til Stalin og Marx for å bli tatt alvorlig (vel, evt. for ikke å bli knerta). Vi skal ikke gjøre narr av sovjeterne for det; akkurat de samme mekanismene gjelder selvsagt også i norsk akademia. Forskjellen er rent sproglig; kodeordene er gått fra å være «Stalin» og «Marx» til å bli f.eks. «diskurs»… «sosiale script»… «postmoderne flux»… «kulturelt minne»… «konstruerte kjønnsdikotomier»… «postkolonial heteronormativ dialogisitet»… osv. osv. (Denne listen bærer preg av at jeg går på TF, ser jeg, men folk kan bare fylle inn det de kommer på fra sine egne miljøer).

Enda et interessant poeng: Det som i Sovjet gjaldt akademia gjaldt like mye for kunsten. Sannsynligvis levde vel kunstnerne nesten hakket farligere. Heller ikke for kunstnernes del kan man imidlertid si at våre dagers representanter for standen har noe mindre press på seg enn de hadde i Sovjetunionen. Neida, vi tar ikke livet av dem – men vi glemmer dem, og nå til dags er kanskje ikke det særlig mye bedre. Således: Akkurat som Osip Mandelstam tilslutt gav etter og skrev en ode til Stalin, slik har Bjarne Melgaard gitt etter for sensasjonskravet og laget kunst av mulige overgrepsofre. Må man så må man.