Here’s a thought: La oss si at en kirkefremmed hadde blitt grepet av dybden i påskens budskap og bestemt seg for å finne ut mer. La oss si at hun hadde tenkt at internettsidene til Den norske kirke, dét må vel være et greit sted å begynne. La oss si at hun hadde klikket seg inn på kirken.no for kanskje å finne ut litt mer av hva disse Jesus-greiene egentlig handler om.

Er det ikke en forferdelig tanke? Jeg var inne på kirken.no på skjærtorsdag, og kunne da notere meg følgende:

Hovedsaken var – for en gangs skyld – noe som indirekte kunne knyttes til kirkens liturgiske liv: Et «påskebrev» fra bispemøtet. Et bilde av korsfestelsen, en påskelilje og et glassmaleri av Maria som knelte for den oppstandne illustrerte en hilsen med titelen «Mot til å leve, mot til å handle». To hundre ord: Påsken er livets fest, Jesus ville frigjøre mennesker, jorden trues av klimakrise, oppstandelsen gir oss håp. Vel og bra – bare temmelig intetsigende og forferdelig kjedelig. Er dét virkelig all kraften man kan presse ut av påskens avgrunnsdype mysterium?

Hva ellers kunne kirken, ved kirken.no, så bidra med i påsketiden? Hva burde vi søkende nettsurfere tenke på – utover at det er viktig å ha «mot til å leve»? Jo, for det første at Diakoniens dag skulle arrangeres på Diakonhjemmet den 22. april. Dernest at høringsspørsmålene til Gudstjenestereformen var kommet i ny utgave og måtte besvares innen 15. september. For det tredje at den økumeniske konferansen «Tro til forandring» skulle avholdes i mai. Videre at det er høring av salmebokforslaget og høring av «Trosopplæringsplanen» på gang. Tilslutt kunne vi lese en artikkel om «strukturert samarbeid» om at trosopplæringsprosjekt og få en påminnelse om en økumenisk vennskapskonferanse i juni.

Jeg tror ikke vi trenger å gå så veldig mye lenger for å finne ut hva som er Den norske kirkes store problem i møte med vår tids religiøse søken. I det store, oppblåste luftslottet som er «Kirkens hus» (ja, det heter faktisk det!) sitter en armé av profesjonelle pratere og tror at det er de som holder kirken oppe. De reiser jo på konferanser! De produserer jo dokumenter! De sender jo forslag ut på høring! De innleder jo strukturerte samarbeid!

Jo, sikkert. Og jeg synes økumeniske konferanser er fint og viktig, bare for å ha sagt dét. Men det er et problem at «rådsstrukturen» og alle «rådene» er blitt målet, ikke middelet. At «Kirkens hus» er blitt «kirken selv». (I parantes bemerket: Knapt noen ting illustrerer dette bedre enn at et samlet bispemøte – med ett hederlig unntakforutsetter at en evt. fast preses skal ha sete i Oslo. Således f.eks. Tunsberg biskop: «Hvis ikke kan vi droppe hele greia»). Vi må ikke la oss lure: «Kirkens hus» minner i alt vesentlig mer om en papirfabrikk enn et gudshus, og er således mere i kommunion med Norske Skog enn med Den norske kirke. Innholdet på kirken.no tyder på at vi har glemt at Guds folk ikke først og fremst skal produsere papir, men at det skal produsere tro på Jesus Kristus. Dét skjer når Ordet forkynnes rent og klart og sakramentene forvaltes rett. Det skjer i gudstjenesten, ikke ved at «gudstjenestereformen» sendes ut på «høring». Er det ikke symptomatisk at akkurat i den tiden av året hvor evangeliet lyder aller klarest, nemlig påsken, så har ikke kirken.no det minste blikk for den liturgiske feiringen i menighetene? Internettsiden har faktisk ikke andre budskap å komme med enn at det – bare man får lagt disse ubeleilige «røddagene» bak seg – vil bli avholdt syv ganger syv «konferanser» i hovedstaden!

Markusevangeliet forteller om stenen som var veltet foran Jesu grav at «den var meget stor» (Mk 16:4). Engelen klarte likevel å velte den til side. Spørsmålet er om noen engel ville kunne klare å velte bort det søppelberget av utredninger og høringssvar som det norske kirkebyråkratiet har veltet foran Jesu grav i våre dager. Er det i det hele tatt mulig for Den oppstandne å komme seg ut?

La oss be til Gud om at ingen, ingen søkende mennesker må finne på å klikke seg inn på kirken.no. La oss håpe at de går til menighetene istedet, de som ganske enkelt samler seg rundt ord og sakrament istedet for å reise verden rundt på konferanser eller ta glassheisen opp og ned i «Kirkens hus». Kirkens egentlige hus – det er kirkebyggene. Det er dér ordet blir kjød, det er dér troen skapes. Én liten setning: «Jesus er oppstanden!» – er uendelig mye mer verdt for kirken enn en million sider med høringssvar. Og én enslig gudstjenestedeltager som ikke vet når hun skal sitte og når hun skal reise seg, er uendelig mye mer verdt for kirken enn hundre tusen kirkebyråkrater med dress og stresskoffert i innsjekkingskø på vei til en eller annen internasjonal konferanse.