Nå skal jeg være forsiktig med hva jeg sier, så jeg begynner med noen «disclaimers». Jeg er heldig: Jeg har aldri opplevd negative reaksjoner p.g.a. min homofile legning; aldri blitt fordømt, aldri banket opp, aldri motarbeidet eller skjelt ut eller noe som helst. Ikke alle opplever det slik – bokaktuelle Arnfinn Nordbø opplevde det langt fra slik – men min erfaring er ikke uvanlig, tror jeg. Og jeg tror at mens Arnfinns erfaringer blir sjeldnere og sjeldnere, så blir min erfaring mer og mer vanlig. Verden har faktisk gått fremover.
Dette betyr ikke at om 10 år til, når all homomotstand har gått under jorden, så vil det være uproblematisk for unge homofile å vokse opp. Selv om jeg aldri har opplevd å bli fordømt, så betyr ikke det at det har vært enkelt å akseptere meg selv. Jeg tror de færreste som vokser opp som homofile er genuint bekymret for å bli fordømt eller utstøtt av familien eller vennene. Men vi frykter likevel; vi frykter oss selv. Sperrene, fordømmelsen finnes i oss selv: Vi vil ikke være anderledes. Om 10 år, når «hele» samfunnet er homovennlig vil det fremdeles være kjipt å vokse opp som homo. Ikke fordi det er så kjipt å være homo, men fordi det er kjipt å være ung.
Arnfinn Nordbø ble ifjor kåret til «Årets homo» av Blikk. Han sto frem som homofil i et konservativt kristent miljø i Stavanger og ble møtt med fordømmelse, hets og sjikane. Stavanger Aftenblad tok saken, og Arnfinn gav ansikt til alle dem som ikke opplever å bli akseptert som dem de er. Saken vokste; det ble artikler og nettmøte i Vårt Land og kronikk og intervju i Aftenposten. Det ble radio (Sånn er livet) og TV (Migrapolis). Historien rørte veldig mange – også, tror jeg, folk som Espen Ottosen.
Arnfinn og hans erfaringer er viktige og betimelige – inn i noen kontekster. Stemmen hans trengs i Misjonssambandet. Den trengs i deler av kristen-Norge. Den trengs i Islamsk råd. Men trengs den i homobevegelsen? Trengs den i den generelle homokulturen? Bidrar den ikke der bare til å sementere en offeridentitet som gikk ut på dato for 10 år siden og som idag kanskje hindrer mange fra å ta tak i de livene de faktisk lever?
Jeg er usikker. Jeg ble sterkt berørt av artikkelen i Stavanger Aftenblad (siden hele Stavanger med omegn er bedehusland i mine fordommer), og av artiklene og nettmøtet i Vårt Land. Når den samme saken ble kjørt opp i Aftenposten følte jeg meg mer usikker. Ikke fordi jeg hadde fått mindre sympati med Arnfinn, men fordi det da ble mye mer tvetydig om det er en historie vi behøver å høre. Selvfølgelig er det fælt at en ung gutt er blitt «utstøtt av konservative kristne». Problemet er at 90% av dem som leste om ham i Aftenposten aldri har møtt en konservativ kristen i sitt liv. Det blir for fjernt, det blir for lettvint. Det handler om «noen andre».
Vi homoer elsker Arnfinns historie fordi den forteller oss at vi fremdeles er ofre. Fordi den forteller oss at det fremdeles er intet annet som står mellom oss og lykken enn noen slemme konservative. Selvforelsket leser vi om den unge, søte gutten som bare ønsker å være sammen med en han er glad i. Det er slik vi ønsker at verden skal være. Svart og hvitt; kjærlighet og selvrealisering mot forstokket dogmatisme. Varmt mot kaldt, lys mot mørke. Det er herlig berusende. Mye deiligere enn å prøve å få til noe bra i våre egne liv, hvor alt er så uendelig mye mer komplisert. Hvor det som hindrer oss fra å leve sant og godt ikke kommer utenfra, men fra oss selv. (Den beste analysen jeg vet om av denne siden ved homokulturen kan dere lese her). Selvfølgelig ble Arnfinn «Årets homo» av Blikk; vi hadde kåret ham til «den evige homo» om vi hadde kunnet.
Som jeg begynte med å si: Jeg skal være forsiktig med hva jeg sier. Jeg har ikke kjent fordømmelsen på kroppen, og kanskje er det mange flere som gjør det enn jeg tror. Jeg kjenner heller ikke homomiljøet veldig godt; kanhende står det mye bedre til der enn hva jeg innbiller meg.
Når jeg får tid, skal jeg lese boken til Arnfinn Nordbø, kanskje jeg får meg en vekker. Inntil videre tar jeg meg i å håpe at boken vil bli lest, tatt på alvor og debattert i Misjonssambandet, og forbigått i stillhet på Gaysir. Noe sier meg at det likevel ikke er slik det kommer til å gå.
Borisoglebskij 
23.04.09 at 15:54
Hei Audun:)
Har lest noen av innleggene, og finner mye bra og interessant.
Gode blogger trenger også gode kommentarer, så her er et tappert førsøk på et slikt bidrag:
Selv kjenner jeg ikke så mange som har stått frem som homofil. Årsakene til dette kan være tilfeldig, men kan også si noe om et lite sosialt nettverk:)
Mitt bidrag i denne debatten vil basere seg på holdninger jeg selv har opplevd de siste årene.
Jeg tror på mange måter at Arnfinns historie ikke er unik i konservative miljøer. At en setning i bibelen fremheves og brukes mot homofili,fremfor helheten er trist.
Selv om majoriteten av norges befolkning, ikke har noen problemer med å akseptere homofili, så finnes det mange fordommer rundt omkring.Dette gjelder spesielt for mindre samfunn, der «bygdedyret» råder. Egne erfaringer sier at folk på bygda er mye mindre tollerante, enn hva som er tilfellet for byfolk. «Heller en svarting, fremfor en homofil» har jeg selv hørt folk si. Dette gjenspeiler noen av de ekstreme holdningene som desverre eksisterer den dag i dag. Selv om mange homofile ikke direkte blir trakkasert, så eksisterer det negative holdninger.
For bygde-Norges del, er det mer snakk om generasjoner enn tiår, før man får en inkluderende holdning til homofile. Men dette gjelder stort sett for de fleste «fremmede».
Nok generalisering…:)
Du får hilse Torbjørn hvis du treffer han.
Ser frem til flere gode blogger:)
mvh
Einar
28.04.09 at 01:12
Hei Einar, artig å få kommentarer:)
Jeg er enig i det du sier om at det fremdeles finnes negative holdninger til «fremmede» eller «anderledes» folk, særlig på mindre steder. Det behøver ikke ha noen ting med religion å gjøre, heller. De homofile som vokser opp i slike miljøer trenger støtte, og det er viktig at de har synlige forbilder. Sånn sett er det bra at Arnfinn gir ut boken sin.
Samtidig er det et faktum at færre og færre opplever fordømmende reaksjoner når de står frem. Heldigvis! Etterhvert som man vinner stadig flere politiske seire (nå sist ekteskapsloven) er det heller ingen strukturell undertrykkelse som kan sies å holde homofile nede. For de aller fleste homofiles vedkommende er det ikke lenger konservative motstandere som hindrer dem i å leve gode liv… det er gjerne heller negative strukturer i homokulturen selv.
Problemet er at denne endringen overhodet ikke gjenspeiles i måten homofile forstår og fremstiller seg selv på. I politiske debatter er de fremdeles maktesløse ofre. Når unge, rike, vellykkede folk som er vokst opp på vestkanten, fikk homocruise i 18-årsgave av foreldrene og hadde bestemor som forlover i sitt kirkelige bryllup tar i bruk samme offerretorikk som på 50-tallet for å umuliggjøre politisk uenighet, så er det veldig problematisk. Jeg vet jeg karikerer nå, og jeg ønsker virkelig ikke å bagatellisere evt. undertrykkelse som ennå finnes. Jeg prøver bare å si at for de fleste homofile jeg kjenner så er ikke Arnfinns historie «vår» historie. Og det er det viktig å være klar over når vi skal prøve å få til noe bra ut av de livene vi faktisk lever.