Gloriosa Dei civitas

Lutherbyen Wittenberg er selvsagt obligatorisk reisemål for alle kristne og ellers for alle som er interessert i historie. Byen er bitte liten, og det er fascinerende å tenke på hvilke krefter den en gang var sentrum for. Idag har den et meget bra Luther-museum, hvor man blant veldig mye annet kan beskue dette vesle tresnittet fra midten av 1500-tallet.  Over bildet av Wittenberg står det altså:

WITEBERGA, GLORIOSA DEI CIVITAS, SEDES ET ARX VERÆ DOCTRINÆ CATHOLICÆ, SEPTEMVIRATVS SAXONICI METROPOLIS, ACADEMIARVM IN EVROPA CLARISSIMA, ET POSTREMI MILLENARII LOCVS LONGE SANCTISS:

Nå ble latin aldri helt min tekopp, men dette må bety omtrent «Wittenberg! Du herlige Guds by; den sanne katolske læres sete og festning; Saksens hovedstad; Europas fremste universitet; det uten sammenligning helligste sted de siste tusen år».

Det er en liten og uanselig by, men den kunne likevel bli «det helligste sted de siste tusen år», kunne likevel tjene som det faste punktet reformasjonen behøvde for å flytte jorden.  Blant romersk-katolikker og canterbury-katolikker er vi (i våre beste stunder) wittenberg-katolikker –  i den forstand at Wittenberg er det geografisk og historisk konkrete utgangspunktet som vår tro trenger for å bli sant universell, sant katolsk.

Og så kan man spørre: Hva er igjen av dette idag? På den ene siden er Luther overalt i byen, hvorenn du snur deg har du ham, selv taggerne tenker øyensynlig ikke på annet:

Gnesioluthersk tagger jages av politiet.

Men ingenting av dette er jo Luther som reformator, Luther som kirkelærer og forkynner. Det er i verste fall Luther som turistattraksjon og i beste fall Luther som superhelt. Luther og Melanchthon som Batman og Robin. Jeg spurte ekspeditrisen i en kristen bokhandel hvor mange prosent av innbyggerne som er medlemmer av en kirke. Svaret var 17%. Sytten prosent! I Luthers hjemby er kirkebenkene tomme; menigheten er primært blitt nord-européiske teologer på ferie. Det offisielle navnet er  «Lutherstadt Wittenberg», men det er også alt det er: Et navn. Og i motsetning til navnet Jesus er det et navn som uten problemer har kunnet blekne til det ugjenkjennelige.

Noen har bestemt at 2008-2017 er Luther-tiår, jeg går ut fra at det er den tyske turistnæringen (2017 er 500-årsjubileet for de 95 tesene). Vi kan jo håpe og be om at det vil bety at ord og sakrament skal stå i sentrum i ti år. Da kan kanskje noen kan oppdage hva Luthers reformasjon egentlig handler om … nemlig den korsfestede Kristus, malt for våre øyne når ordet forkynnes og sakramentene forvaltes. Dét er en idé (og en virkelighet) som kan gjøre en hvilken som helst liten landsby til sentrum for verdensomveltende forandringer.

Men å gå rundt i Wittenberg kan av og til føles som å gå på naturhistorisk museum: Det er utstoppede eksemplarer av noe som en gang var levende. En utstoppet reformasjon. Det ser flott ut, men det er bare et uttørket skinn fylt med sagflis. I den en gang så «gloriosa» Guds by er Luther og Melanchthon redusert til museumseksponater.