Omsider kommer vi frem til det vi egentlig er interessert i: Kommende søndags kandidater! For de interesserte vil jeg bare først som sist anbefale www.panama-guide.com, hvor en fyr som heter Don Winner kommenterer panamansk politikk på engelsk. Artig og lesverdig, og det følgende står i stor grad i gjeld til ham.

Una nueva generación de políticos

"Una nueva generación de políticos"

Balbina Herrera er PRDs kandidat. For første gang var det reell konkurranse innad i PRD om hvervet, og nominasjonsstriden mellom venstresidens Balbina og høyresidens Juan Carlos Navarro var bitter og utmattende. Balbina vant, og derifra gikk det nedover for PRD. Ifølge Don Winner burde det i utgangspunktet ha vært mer enn mulig for partiet å beholde makten, siden Martín Torrijos har gjort en ok jobb og er fortsatt forholdsvis populær. Balbina skiller seg imidlertid fra Martín på ett vesentlig punkt: Der hvor Martín ble assosiert først og fremst med sin far, Omar Torrijos, så blir Balbina først og fremst assosiert med Manuel Noriega. Det var under ham at hun begynte sin politiske karrière, det var under ham hun begynte å stige i gradene – og hun støttet ham til «the bitter end» (under invasjonen gjemte han seg visstnok en periode i huset hennes). Engelske Wikipedia hevder at «[s]everal murders and other incidents during this decade are attributed to her directly». Slike beskyldninger kunne hun sikkert ha overlevd – jeg tror f.eks. neppe at Martín Torrijos satt i kloster under Noriega-styret, for å si det slik – men det som etter alle solemerker ble spikeren i kista var skandalene som har omgitt en colombiansk pengevasker og pyramidesvindler ved navn David Murcia Guzmán. Fra en fengselscelle i Bogotá har han kommet med påstander som har sendt sjokkbølger gjennom den panamanske valgkampen. Kort fortalt påstår han å ha donert flere millioner dollar til Balbinas kampanje, og til gjengjeld bl.a. mottatt beskyttelse fra presidentens sikkerhetsstyrker mens han var i Panama (noe som strider mot panamansk lov). Det er en klassisk korrupsjonssak og gjorde henne til det perfekte målet for den populistiske hovedmotstanderen Martinellis angrep på «los políticos de siempre». Den liberale tenketanken COHA har en mer detaljert analyse av skandalen her, vel verdt å lese.

Jeg må innrømme at jeg liker Balbina, som type – men nå likte jo jeg Sarah Palin også, så min politiske vurderingsevne er ikke alltid til å stole på. I motsetning til Palin virker Balbina som den klart mest intelligente av kandidatene, har en sånn «no nonsense» fremtoning og snakker godt for seg; se henne i aksjon her og her. Korrupt? Utvilsomt. Mer korrupt enn motstanderne? Tja…

B-b-b-billig!

B-b-b-billig!

Balbinas argeste motstander, Ricardo Martinelli, er på en måte Panamas svar på Rimi-Hagen, en hvit, middelaldrende fyr som har tjent seg griserik på supermarkeder. Vi får inderlig håpe at Rimi-Hagen ikke følger i Martinellis fotspor og starter et eget parti, med seg selv som leder. Martinelli har stått i spissen for partiet Cambio democrático siden 1998, og ante ikke hvor flaks han hadde da han gav sitt nystartede politiske prosjekt akkurat det navnet («Democratic change»). 11 år senere er det nemlig ikke noe ord som gjør seg like bra i politiske kampanjer som akkurat change. Martinelli har vært overlegen på kampanje- og mediestrategi, og, selv om han har hatt høye stillinger i to tidligere administrasjoner, klart å posisjonere seg selv som «outsider». I en av reklamene sier han: «Hvis noen blir med i denne alliansen fordi de tror vi kommer til å drive politikk på samme måte som det er blitt gjort i 40 år, så er det bedre at han blir hjemme. For dette tullet med at folk går blakke inn i politikken, og ut av den som millionærer – er forbi!» (Minuto Martinelli #17). Nei, da er det bedre at de er millionærer når de begynner! Vet ikke helt om Martinelli har tenkt å være blakk når han forlater politikken… noe sier meg at han ikke har det. Men: det gjør ingenting, noe også Don Winner er inne på:

Ricardo Martinelli is a rich, white guy. So what? Every Panamanian has spent at least $50 bucks in a Super 99 at one point in their lives, so they know why he’s rich and where his money comes from.

Alle reklamene for Martinellis Alianza por el cambio (Alliansen for forandring) er bygd over samme, muntert høyre-populistiske lest: «Mens de gammeldagse politikerne driver med personangrep/setter partiets interesser foran folkets/sørger for fordeler for seg selv/osv. osv., så har jeg vært ute sammen med folket og deltatt i sosiale prosjekter/spilt fotball med ungdommen/gitt bort et hus til en fattig dame/svart på spørsmål fra yrkesgrupper/osv. osv.» Når folk sa om han at han var en «loco», galning, snudde han dette til sin fordel: «Estoy loco pa’ que este país cambie» (jeg er gal etter å få forandring i dette landet). Nå er tilhengerne hans blitt «los locos», og deres fremste slagord «los locos somos más» («vi er flere som er gale»). Sjekk ut videoen «Locos por el cambio» på Martinellis valgkampside; spør du meg får man ikke bedre politisk reklame enn dette.

Man kan høre hvorfor Martinelli kommer til å vinne selv ved å sammenligne de to kandidatenes spesiallagede karnevalssanger. Balbinas sang heter «Yo quiero a la chola», d.v.s. «Jeg vil ha la chola«. Martinellis heter «Los locos somos más». Balbinas artister tror at det handler om henne – Martinellis har forstått at det handler om oss. Det er ikke tilfeldig at «Los locos somos más» egner seg best til allsang!  Under karnevalet kunne PRD-tilhengerne danse rundt og høre på en typisk reggaetón om at de ønsker seg en viss person som president, Alianza del cambio-folkene kunne danse rundt og synge i kor: Vi er mange. Vi er flest. Vi er en folkebevegelse. Selvfølgelig vil man heller være med dem.

Tilslutt vil kanskje noen spørre: Hvorfor har jeg ikke sagt noe om innholdet i politikken til de to kandidatene? Hva med de politiske forskjellene? Til det er å si: Prøv selv, og si fra til meg hvis du finner ut noe. Politikk i Panama er såvidt jeg kan se 99,99% av-ideologisert. Folk stemmer fordi de ønsker seg en jobb, eller fordi de ønsker å beholde den jobben de har.