Ivar har skrevet en tankevekkende kommentar til det gamle innlegget «Den lammende frykten for alt som er anderledes». Jeg har tenkt på det han sa og skrevet et svar. Det ble såpass langt at jeg tenkte det ville se teit ut å legge det i kommentarfeltet, så jeg poster det som et nytt innlegg i stedet. Dette kan selvsagt virke som en maktsyk debatteknikk, siden alt jeg sier blir publisert som mektige innlegg, mens han allernådigst får lov til å «kommentere» mine ex cathedra-uttalelser. Men men, nå har jeg iallfall presisert at jeg ikke vil at det skal oppfattes sånn.

Det gamle innlegget handlet om religionsteologi, d.v.s. en type kristen teologi må tenker at kristendommen deler en større sannhet sammen med alle, eller ihvertfall flere andre religioner. Jeg var kritisk, og argumenterte for at dette er en måte å unngå det anstøtet det er at noen faktisk tror på andre ting enn oss, og en manglende respekt for denne helt legitime anderledesheten. Og Ivar skrev da følgende:

Jeg forstår din skepsis mot en form for dialog som skyr alle konflikter og ikke tar på alvor den andres annerledeshet (Levinas). Men jeg vil likefullt stille spørsmål til den forståelse av religion og åpenbaring som ligger til grunn for din kritiske holdning til religionsteologien. Stiller du deg på linje med Barth i hans forståelse av kristendommen som åpenbaringsreligion i motsetning til de andre religionene? Jeg vil hevde at en slik forståelse av forholdet religionene er naiv og ikke intellektuelt holdbar, det gjør enhver religionshistorisk og fenomenologisk tilnærming til kristendommen umulig. Dialogens mål er hverken å slette ut forskjeller, eller å konvertere den andre, men å møte den andre i felles lengsel etter den dypeste sannhet om våre liv. Dette bygger på innsikten i at religion som fenomen ikke er en statisk størrelse, men alltid har vært i dynamisk utvikling, nettopp som et resultat av at den enkelte religion står i spenning til andre religioner og kulturen den er en del av. Denne spenningen er nødvendig for at troen ikke skal bli en museumsgjenstand som vi kan bruke for vår nostalgiske lengsel etter det egentlige og ekte..

Først litt om det man kalle «kirkelig religionskritikk», som jeg tror er helt, helt nødvendig. Den må gjerne komme fra Barth, for å si det slik; når Barth gjør noe pleier han å gjøre det grundigere enn de fleste. En som på litt uventet hold formulerer en religionskritikk som er nesten like tilintetgjørende som Barths, er den ortodokse teologen Alexander Schmemann (ja, han med «Introduction to liturgical theology»). I dagbøkene skriver han om hvordan han hele tiden frastøtes av å se den amerikanske eksil-ortodoksien gjennomsyret av «religion». «Religion» i form av lange skjegg, gamle kors, «bønneteknikker», «personlig fromhet», «monastisk vekkelse»; døde rubrikker, formdyrkelse og nostalgi. «Det var religionen som korsfestet Kristus», sier han et sted, osende av forakt og oppgitthet. Schmemanns alternativ til «religionen» er kirkens tilbedelse som levende, eskatologisk virkelighet. Barths alternativ er vel kanskje en «kristomonistisk» metafysikk og en radikal åpenbaringsforståelse. Dette er ting jeg ikke kjenner i detalj, men poenget er at både Barth og Schmemann har opplevd en levende realitet (Guds evige Kristus-ord i Barths tilfelle; liturgiens «allerede, men ennå ikke» hos Schmemann) som får dem til å se klart og tydelig at det er veldig mye annet som egentlig bare er stein og støv. Vi andre, som er glade i stein og støv, trenger å høre dette. Vi må ikke ta alt de sier for god fisk, men vi må lytte til kritikken og ta den inn over oss. Så kan man heller gå til Lourdes etterpå, om man føler behov for det.

Så åpenbaringsforståelse. Kristendommen er en åpenbaringsreligion i den forstand at det som åpenbarer Gud for verden er Jesus Kristus, sann Gud og sant menneske, korsfestet og oppstått fra de døde. Jeg tror ikke at det som åpenbarer Gud for verden er lovbøker som har falt ned fra himmelen, mediterende vismenn, sagnskikkelser med elefanthode, en materialistisk historieforståelse eller vår egen lengsel etter sannheten om våre liv. Det betyr ikke at ikke alle disse tingene kan være vel og bra i og for seg. Det betyr ikke at de ikke kan være uttrykk for det høyeste og edleste som finnes i menneskene. Det behøver ikke å bety at de ikke kan være sanne og gode i en eller annen forstand. Det behøver ikke å bety at det å sette sin lit til disse tingene automatisk fører til evig fortapelse.

Men å tale sant om Gud er å si at Jesus Kristus ble korsfestet og sto opp fra de døde tredje dag etter skriftene. Å tale sant om våre egne liv er å si at akkurat dette er det eneste som redder oss fra en evighet uten Gud. Å si at kristendommen på denne måten er en «åpenbaringsreligion» på en annen måte enn «andre religioner» er såvidt jeg kan se helt nødvendig og ganske ukontroversielt. Så kan man være uenig med Barth i at religion og religiøse følelser ikke har noen verdi (det tror jeg de har), eller er pr. definisjon idolatriske (det tror jeg ikke nødvendigvis de er). (Det er ikke sikkert Barth heller mener det, når det kommer til stykket). Man bør antagelig være uenig i at den kristne religion ikke har noen ting å gjøre med den kristne sannhet; det tror jeg den har. Og alt dette kan utforskes både historisk og fenomenologisk og på hvilken måte man vil, og det man kommer frem til vil være nyttig og fascinerende viten.

Men som troende er vi ikke først og fremst interessert i å forstå hva den kristne religionen er, selv om dette kan være rasende interessant. Først og fremst er vi interessert i å forstå hvem Gud er. Og da kommer vi ikke unna at Gud er treenig, og at den konkrete, historiske skikkelsen Jesus fra Nasaret er sann Gud og sant menneske. Altså akkurat de samme elementene som man er nødt til å tone ned i en «teosentrisk» diskurs. Mitt inntrykk er at en slik tenkemåte er motivert mindre av søken etter sannhet, som av det å lage rom for andre (enten de vil eller ikke), slik at vi skal slippe å føle at vi stenger noen ute. «Du tror at du tror på noe annet enn jeg? Da tar du feil, for jeg har tenkt ut en modell som kan presse også deg inn i mitt system! Nå ble du glad, vel?» En «teosentrisk» diskurs som gir oss «gud» med liten g og i hermetegn får oss, på samme måte som «prosperity gospel» til å føle oss vel. Men den er eksistensielt sett fullstendig uinteressant, og den taler ikke lengre sant om det den gir seg ut for å tale om. Akkurat som «prosperity gospel» ikke lenger har noenting med «gospel» å gjøre, så har «teosentrisk religionsteologi» ikke lenger noen ting å gjøre med Theos.

For all trinitarisk kristendom er tanken på en tro som er blitt en «statisk størrelse» og ikke er i «dynamisk utvikling» en vederstyggelighet. Og at den enkelte religion står i spenning til kulturen og dermed til andre religioner er for all inkarnatorisk kristendom helt innlysende og helt nødvendig. Det er nødvendig nettopp for å hindre at troen blir en museumsgjenstand og degenerer til nostalgisk lengsel. Men Gud slutter ikke med å være treenig uansett hvor dynamisk og kulturåpen vår tro blir. Jesus Kristus slutter ikke med å være sann Gud og sant menneske, han slutter ikke å sitte ved Faderens høyre hånd. Den hellige ånd slutter ikke med å gi mennesker nytt liv i dåpen, eller med å gjøre Jesu Kristi legeme og blod reelt tilstedeværende i brød og vin. Og Jesus Kristus kommer uansett til å komme igjen for å dømme levende og døde, uansett om vi slutter å tro på det eller ikke.

Religionen og troen er ingen steder og til ingen tider den samme, men det forhindrer ikke at «Jesus Kristus er igår og idag den samme, ja til evig tid». Og uten et slikt fast punkt (eller rettere sagt: uten akkurat dette faste punktet) så blir det du kaller «dynamisk utvikling» uvegerlig til svermeri og subjektivisme, ukritisk fremskrittsdyrkelse og tilfeldig kaos. Og det er ikke mye bedre enn statisk nostalgi.