Etter å ha vært lenge i utlandet er det en sterk frihetsfølelse knyttet til det å komme hjem og kunne snakke med folk på ordentlig språk. Damen i kiosken spør på norsk, og man svarer uten å tenke seg om. Opplevelsen blir enda sterkere når man kommer til Trøndelag, hvor damen i kiosken ikke bare snakker norsk, men ordentlig norsk (straks man er nord for Trondheim). «Ska du ha en påsså?» spør de når de har slått inn alle varene. Man kan få tårer i øynene av mindre. Om æ ska ha en påsså? Gi mæ to! Fir! Ølløv!
Nå er jeg altså i Trøndelag, og når jeg ikke kjøper poser, leser jeg til eksamen. Derfor deltar jeg ikke så mye i debattene på denne bloggen som jeg skulle ønske, og gleder meg desto mer over at flere føler seg kallet til å forsvare kirkens lære i lange og grundige vendinger. Selv skal jeg nøye meg med en liten historie jeg fikk høre, som passer godt inn i disse konfirmasjonstider, og også når man som dogmatikkstudent sitter og prøver å lære seg Kjell Olav Sannes’ teser utenat:
En av min mors kolleger hadde nemlig fortalt fra dengang hun gikk for presten. Som vi alle vet, bestod dette bl.a. av å pugge salmevers, mange og lange. Faren til denne personen hadde ergret seg grønn over disse hjemmeleksene: for en tullete bruk av tid! Tilslutt var han så irritert at han gikk til presten og konfronterte ham. Hva skulle nå all denne ørkesløse puggingen av salmer være godt for? Presten hadde sett uforstående på ham: man kan jo bli blind! Hadde han ikke tenkt på det? Nei, puggingen fikk værsågod å holde frem.
Og det får den vel også gjøre for mitt vedkommende. God pinse til ale!
Vårt Land har opprettet et nettsted som de kaller http://www.verdidebatt.no. Det er et fryktelig sted, litt som debattsidene i Vårt Land, bare med mindre redaksjonell utsiling og UTEN ENDE. I papirutgaven får du bare to eller tre sider (og ingen på fredag og lørdag) – her bare fortsetter og fortsetter det. Alltid nye tråder, alltid nye temaer, alltid nye vranglærer som folk har fått det for seg at de må «avsløre». Jeg abonnerte på Vårt Land en gang i tiden, fordi jeg fikk det støttet av Siviltjenesteadministrasjonen. Bare dét, å få de to eller tre debattsidene inn i huset, over dørstokken, gjorde meg dårlig. De var som dråper av syre som langsomt etset bort min fra før av ikke spesielt solide tro.
Og likevel – grunnen til at jeg abonnerte på avisen i utgangspunktet var jo at jeg ville ha det! Jeg ville «følge med i kristen-Norge». Jeg syntes det var spennende, morsomt! Vårt Land-debatten var og er min store, stygge last. Jeg har til og med deltatt selv (med det innlegget som er gjengitt nederst i kommentarfeltet på denne siden). Det er når jeg kaster meg over Vårt Land-debatten, hungrende etter smålig krangel, at jeg virkelig kan kjenne på min egen syndighet. Av og til ringer Vårt Land og spør om jeg ikke vil begynne og abonnere igjen. En gang svarte jeg, som sant var, at sist hadde det gått på psyken løs. Svaret fra telefonselgeren tyder på at det ikke bare er jeg som sliter: «Ja», sa han, «det skjønner jeg godt».
Og nå, med verdidebatt.no, er debatten og fristelsen aldri mer enn et tastetrykk unna. I det siste har de kristne avisene, inkludert Vårt Land, skrevet masse om porno (og dertilhørende amerikansk-inspirert «porn addiction») og hvordan dette kan utgjøre en ødeleggende fristelse også for kristne. Alltid bare et tastetrykk unna – uendelige mengder – så mye du vil ha! Det vil de ha åpenhet om! Men selv lanserer de altså en 24-timers, usensurert og ubevoktet nettversjon av sine egne debattsider – det er hva jeg kaller kristelig dobbeltmoral i sin mest destillerte form. Og kom ikke og si at Vårt Land ikke er klar over hvilken «guilty pleasure» debattsiden deres er. Det er en grunn til at de kutter den ut i helgen.
Velvel. Når jeg nå, kremt, en sen nattetime har vært innom verdidebatt.no med blussende kinner og svette håndflater, har jeg funnet linken til dette innlegget, «Ikke for å krenke». Meget klokt, og meget godt skrevet av Aftenpostens kommentator Jan E. Hansen. Hansen er, som dere sikkert vet, en gjennomgående gretten, konservativ, gammel, mannlig pessimist, det som på kulturkatolsk heter en «munter herre i Roma». Med andre ord en mann nøyaktig etter mitt hjerte. Innlegget handler om ekteskapsloven, og sto tydeligvis på trykk for et par ukers tid siden. Lovlig pompøst, men likefullt ordkunst på høyt nivå, f.eks. i denne passasjen:
Når en norm oppheves over natten, står mange opp i morgentimene, taust og fortumlet. Sier ikke stort, bråker nødig, og forstår heller ikke alt. Det er ikke homofobi, bare ordløst tap. Hvor ble det av ekteskapet?
Where indeed. Og selvsagt avslutningen, hvor han maler opp en fremtid som allerede er begynt å bli en del av nåtiden:
Vi kan abortere i den ene enden, adoptere i den andre. La leve og la dø. Skaffe oss barn på laboratoriet, snart forlange å bli avlivet rett over gangen. Vi kan ikke fortsette slik, etter min mening. Det er galt, etter min mening. Det er skalting og valting med liv og død, også etter min mening. Hvis jeg krenker noen nå, er det dem – og ingen andre enn dem – som har sluttet å bekymre seg for moralske problemstillinger som gjelder alle.
Jeg blir bestandig så glad av å lese ting som klarer å være både sant og velskrevet samtidig.
Flere debatter pågår for øyeblikket på denne bloggen, og de fleste handler om Gud. Det er bra, og jeg vil nå honnorere de få, men modige debattdeltagerne som på mer eller mindre gjennomreflektert vis prøver å forsvare denne Gud mot flertallets dogmer, trangsynthet, prinsipprytteri og ritualisme.
For noen måneder siden leste jeg om igjen Kristian Schjelderups gamle klassiker, Hvem Jesus var – og hvad kirken har gjort ham til. Min presentasjon av boken blir å finne på trykk i neste nummer av Studentforbundets medlemsblad, akt. Løp og kjøp! Jeg vet ikke helt hvordan det ligger an med copyright og slike ting, men tar sjansen på å gjengi noen av mine funn her på bloggen, for sikkerhets skyld oversatt til riksmål:
I 1924 hadde den såkalte liberale teologien i mange år vært dominerende ved Universitetet i Oslo, og en ny generasjon med enda mer radikale studenter hadde vokst frem. I spissen for disse stod selvsagt Kristian Schjelderup, og i ”Hvem Jesus var” går han til frontalangrep på professorene ved Det teologiske fakultet: ”Umulig kan den stilling være rigtig, som av taktiske kirkelige grunde stænger for videnskapens klare lys”.
De som en gang var ekte liberale har blitt ”diplomater, som indhyller sine meninger i et hemmelighetsfuldt taakeslør”. For Schjelderup må sannheten gå foran alt: ”Det kan ikke gjælde om at bli i kirken for enhver pris”. Den liberale teologien må ”feie dogmatiske bekjendelser og ritualtvang bort” og bygge opp ”et helt nyt kristedomssyn”.
Væpnet med sammenlignende religionsvitenskap og psykoanalyse slår Schjelderup fast at det aldri var noe guddommelig med Jesus: ”Han var et menneske som os, og er nu død og borte som saa mange andre”. Hvem var så Jesus? Jo, et ”religiøst geni”, en som forkynte Gud som en kjærlig og tilgivende far. Schjelderup er istand til å si overraskende mye om detaljene i ”Jesu religion”, selv om han i de andre kapitlene har avvist Bibelen som historisk kilde. Det er nok fordi ”Jesu religion” tilfeldigvis var like ”overordentlig enkel og ukunstlet” som Schjelderups egen. De to deler til og med den samme aversjonen mot universitetsteologer! ”Han hadde intet tilfælles med teologerne som ønsker at kartlægge Guds usynlige verden og spiller schack med hans egenskaper”.
Den nye kristendommen må tilbake til den historiske Jesus, men ikke til ”det tidshistorisk bestemte” med ham. Isteden må man søke ”det aandelige grundpræg”, ”et evig virksomt princip” som Jesus visstnok viser oss. Da kan moderne mennesker også finne sin ”trygge grund, den som ingen videnskap kan omstøte” i ”umiddelbar religiøs oplevelse”.
Det er fascinerende å se at Kristian Schjelderups (ungdoms)ånd lever i beste velgående. «Menneskenes hjerter» forandrer seg vitterlig ikke – iallfall ikke de siste hundre årene. Hvis hans arvtagere føler at det til tider kan bli vel mye «ensom liberaler mot røkla» på denne bloggen, så vit at dere står i en gammel og ærerik tradisjon. Schjelderup lever!
Her vil jeg bare gjengi deler av det man vel må kunne kalle de æsatroendes credo:
Jeg trur på et bedre liv gjennom åsatruas liv og lære.
Jeg trur på et liv og en oppbyggende livskraft i natur og menneske. Jeg trur på naturens evige gjentakelse i fødsel og død av hver skapning og skapende kraft. Jeg trur på naturens samspill og gudenes oppgave som begrensere av naturens urolige makter i form av jotner og vetter. Jeg setter min lit til at de samme guder som en gang gav mine forfedre mening, trøst og hjelp, vil åpne mine øyne til en hel verden, og vil tjene og ære meg, slik jeg også skal tjene, ære og vedkjenne meg dem, og gi meg mening, trøst og hjelp i min tilværelse. Jeg trur på de hellige vanene og deres makt til å påvirke min kropp, mine lyster og den naturen jeg omgis av, idet de er en del av naturens organiske elementer. Jeg trur på de høye æsene og deres makt til å påvirke mitt sinn, mine følelser og den naturen jeg omgis av, idet de er en del av naturens åndelige elementer. (…) Jeg vil hevde mine forfedres skikk og hedensk sed så langt det er mulig i min samtid og utifra mine forutsetninger. Jeg vil ære mine forfedre og gudemakter, og ta hensyn til alt liv i naturen. Jeg vil søke å hevde min ætts og egen ære, og leve i pakt med hva som er god skikk, hedensk sed og gudenes vilje.
I utgangspunktet tenker jeg at det er noe kult med den norrøne gudetroen. Den har noe kaldt og nådeløst ved seg, noe rått og upolert – og samtidig noe besnærende og dypt. Dette ville fått en autentisk åsatro til å skille seg positivt ut på det nyreligiøse livssynsmarkedet. Den ville vært som et skarpt drag av islandsk sjøluft midt i den tunge, søte røkelsesosen som ellers ligger over alternativmessen. Derfor merker jeg at jeg blir litt skuffet over denne trosbekjennelsen. Den er så sørgelig blottet for rå poesi. Det burde blåse en frisk sagavind fra den, men istedet kommer det bare en daff rap med innestengt luft fra Märthas engelskole: «Oppbyggende livskraft i natur og menneske»… «Mening, trøst og hjelp i min tilværelse»… «Ta hensyn til alt liv i naturen»… Ærlig talt. Hvordan var det nå egentlig med disse vikingtoktene til England? Dro de for å plyndre, drepe og voldta, eller var det for å protestere mot Sellafieldanlegget?
Kort sagt: Det blir litt kjedelig, litt som å ønske seg hardcore kristendom og uforvarende ende opp hos unitarene. Apropos unitarene, så finner vi her en likhet som går helt ned på detaljnivå: Det er «tillatt å informere andre omsitt åsatrulag og Bifrost, men en organisert form for spredning av trua, dvs.misjonering, er uønsket» (§ 2.2). Og obs! – «Enhver har selvsagt sitt eget personlige forhold til guddommene og til ritualene, og sin egen individuelle oppfatning av det religiøse. Vi forsøker å unngå dogmer». Halleluja.
Vi må nesten sitere litt til: «Bifrosts administrasjon består av en høvding, en fehird, og en skriver». I § 3.7.5 leser vi at høvdingen bl.a. skal «gi de tjenestene som er nevnt i punkt 3.6. (Jfr. lov nr.25, av 13. juni 1969, 25 under kap.2; ”Trudomssamfunn utanom Den norske kyrkja”)». Én gang i året holder hele organisasjonen ting. I tillegg til å blote og «bortvise medlemmer som viser seg uverdige, æreløse eller som nidinger» (§ 3.5.6), skal tinget bl.a. «gå igjennom alle sakene på sakslisten» (§ 3.5.2). Høvdingens oppgave på Tinget er å «føre ordet», «gå igjennom sakslisten» og «lese opp referat» (§ 3.5.7). Er det bare meg, eller minner dette mindre om et hedensk ting og mer om et styremøte i borettslaget?
Ja ja, nå får de ihvertfall gravlegges for seg selv – på Voksen gravlund. Selv over lokaliseringen av gravstedet er det noe malplassert besteborgerlig.
Kim Friele er sint. Sint på de intellektuelle onanistene og silkehomsene, de utakknemlige gratispassasjerene som under Fritt Ord-utdelelsen sto på operataket og åt druer og drakk champagne med dyret i Åpenbaringen, a.k.a. Nina Karin Monsen. Kosepratet om trygdeordninger og lesbeavl med Hufsa. Anne Grete Preus, Erling Lae, Finn Schjøll og Frank Rossavik er blant dem som har begått et «kjempesvik», ifølge Friele. Borisoglebskij nevnes ikke, og var da heller ikke tilstede på operataket, men den generelle tendensen i Frieles uttalelser tilsier at også jeg burde føle meg truffet. Jeg er forferdelig dårlig på å ta imot kjeft og synes det er veldig ubehagelig når folk er sinte på meg. Spesielt, selvfølgelig, når «folk» er Kim Friele, som jeg – som tidligere nevnt – beundrer høyt. Likevel må jeg si at jeg synes argumentasjonen hennes er meget merkelig. Her er anklagene hennes, slik de er gjengitt av BA:
1. Disse homsene [altså silkehomsene, deriblant undertegnede] har aldri slåss for den friheten vi har i dag.
2. De har aldri betalt noen pris, men synes sikkert det er veldig kjekt og greit at loven kom rekende.
3. De forstår ikke at noen har slåss for at de skal være beskyttet. De er historieløse.
4. Nå skjønner hun at generasjonen under henne lever i en aldeles annerledes tid. De har reist av sted som gratispassasjerer når de sitter der og driver den intellektuelle analysen sin. Men de glemmer hva noen har betalt.
Jeg tilhører en av flere generasjoner under Friele, og jeg lever heldigvis i en aldeles anderledes tid. Mye takket være Friele selv. Og nå må noen si fra hvis jeg har misforstått, men jeg trodde det var dette som var poenget! Jeg trodde poenget med Frieles kamp var at tidene skulle forandre seg, at homofile i generasjonene under henne ikke skulle behøve å kjempe den samme kampen om igjen og om igjen. Jeg innrømmer det gjerne: Jeg har aldri måttet slåss for den friheten homofile har idag, jeg har aldri betalt noen pris, jeg har vært en gratispassasjer og jeg har erstattet barrikadestorming med en intellektuell analyse som ofte sikkert slår over i intellektuell onani. Dette siste må man gjerne kritisere, men jeg kan ikke gå rundt å ha dårlig samvittighet for at jeg er født ti år for sent til å ha opplevd ekte undertrykkelse. Tvert imot synes jeg jeg bør ha lov til å være glad for det.
Det at jeg ikke har blitt forfulgt og undertrykt diskvalifiserer ikke meg fra å mene noe om homobevegelse, homomiljø og homotilværelse idag. Som homofil er jeg nødt til å prøve fortolke hva det vil si å være homo i dagens samfunn, prøve å finne ut hvordan man som homofil best legger til rette for å skape et godt og ansvarlig liv for seg selv og dem rundt seg. Da kan jeg ikke late som at jeg lever på 70-tallet, at homofili fremdeles er en psykiatrisk diagnose, at homoseksuelle handlinger straffeforfølges av en fiendtlig statsmakt og at en samlet kirke fordømmer meg til helvete. Det er ikke slik verden er. Det må jeg ta konsekvensen av. Dette er nettopp ikke historieløst, det er å ta inn over seg hvordan historien har utviklet seg. Det er ikke forfall og dekadanse, som Friele tolker det som, men tvert imot en veldig, veldig positiv utvikling. Det tydeligste uttrykk det siste året for at vi (ja, jeg våger å inkludere både meg selv og Friele i samme pronomen) har vunnet, er at det fantes homofile som forsvarte Monsen og tok turen til operataket. Det er bra at vi har kommet så langt at ikke alle homofile er nødt til å tenke på «homosaken» hele tiden.
PS: Uttrykket «silkehomse» regner jeg med er en henspilling på gode gamle «silkefronten», altså de som mente man burde oppføre seg anstendig og ikke overdrive i landssvikoppgjøret etter krigen. Selveste «silkebispen» var Eivind Berggrav, som gikk imot bruk av dødsstraff. Jeg synes ikke det er en gruppe som det er veldig ubehagelig å bli sammenlignet med.
Av og til må man bare få det ut, så her er noen flere tanker om gårsdagens tema.
Folkekirkeideologien innebærer en (til tider dårlig skjult) oppfordring til folk om å bli ved sin lest, åndelig sett. Den gir ingen rom for å vokse i tro, ingen mulighet for fordypning i kirkens tradisjon og troens mysterier. Den har ingen åpning for at noen folk kommer til kirken for å stille en åndelig tørst. Det er ikke det kirken er til for, mener folkekirkeideologien. Istedet sier den: Bare bli der dere er, dere, så skal nok alltids vi klare å stelle her i kirken. (For dens forsvarere, «vi», er alltid en kirkelig elite av prester og professorer). Folk kan få stikke innom til dåp og bryllup – det er akkurat like bra som å komme hver søndag! Det er ikke engang sikkert det sunt å be for mye; man kan bli konservativ av det.
Selvsagt er det behageligere for prestene å stelle alene i kirken uten et «myndig legfolk» med klare ønsker og behov, men det er også en farlig form for latskap. Jeg leste et sted (husker ikke hvor det var) om en sosiologisk teori som snakker om «late institusjoner». Når institusjoner får tilnærmet monopol begynner de å tro at de ikke behøver å anstrenge seg for å holde på folk. De blir «late». Der har man «statskirken» i et nøtteskall. Tidligere har man lent seg på staten og skolen, men disse skansene har endelig falt med dunder og brak. Da lener man seg istedet på et visstnok uuttømmelig reservoar av «skjult tro».
Dette handler ikke om hvorvidt dåpen skal være eneste kriterium for kirkemedlemskap (det skal det!) Det handler ikke om å sette skiller mellom «verdige» og «mindre verdige» kristne. Det handler ikke om å drive ut «nominelle» kristne som var de duehandlere i tempelet, eller å innføre kryssforhør av dåpsfamilier. Det handler minst av alt om å gjøre narr av den skjulte troen som faktisk finnes, og som kan skyldes mange ting.
Men kirken har én og bare én oppgave: Å kalle til tro på Jesus Kristus gjennom sin forvaltning av Ord og Sakrament. Da kan man ikke be de minst aktive menighetsmedlemmene om å nøye seg med smuler for brød i form av bryllup og begravelser. Man kan ihvertfall ikke gi dem noen slags normativ status, slik folkekirkeideologene gjør. Ingen menighetsgruppe bør ha normativ status, ikke de «omvendte», heller, og slett ikke presten. Jeg er fullt og helt tilhenger av ”folkekirken” hvis dette betyr: Den eneste kirken som faktisk finnes, nemlig alle mulige slags folk, samlet rundt ord og sakrament. Dette er CAs «congregatio sanctorum», forsamlingen av de hellige. Det finnes ingen sannere, åndeligere, renere og bedre kirke enn den man finner i nærmeste sognekirke hver søndag, med alle dens vanekristne, svermere, dåpsfolk, legalister, helgener og hyklere.
Jeg ønsker ikke å arbeide for en «ren kirke», like lite som jeg ønsker arbeide politisk for paradis på jord. Men det betyr ikke at det er det samme hvilket evangelium som forkynnes. Hele menigheten – både de aktive og de kirkefremmede og de geistlige –har behov for å bli ufordret i sitt forhold til kirkens herre.
Poenget er: I 2009 holder det ikke lenger å døpe folk og slå seg til ro med det. (Jeg håper inderlig det er denne innsikten som gjennomsyrer den såk. ”trosopplæringsreformen”, men må innrømme at jeg har mine tvil)…
Ingenting er som å våkne opp til gode nyheter, og idag melder NTB, via Vårt Land, at færre nordmenn sier de tror på Gud. 68% sier de har en eller annen form for gudstro. Tallet på folk som sier direkte at de ikke tror på Gud er steget fra 10% i 1991 til 18% i 2008. En fjerdedel av unge mellom 18 og 34 kaller seg ikke-troende.
Det er selvsagt ikke bra at folk slutter å tro på Gud. Det positive er at alle slike undersøkelser gjør det vanskeligere å opprettholde den typen reaksjonær «folkekirkeideologi» som man f.eks. indoktrineres i på presteutdanningene her i landet. (TF får ofte skylden for dette, men MF må åpenbart være like ille siden samtlige biskoper og det store flertall av prester stammer herfra). «Folkekirkeideologien» mener på en eller annen måte at norsk statsborgerskap innehar en helt særskilt ekklesiologisk kvalitet. En norsk statsborger er nemlig immun mot frafall og vantro, fordi det norske statsborgerskapet på et vis som ennå ikke er kartlagt av legevitenskapen forvandler vantroen til skjult tro. «Det er så mye skjult tro i Trøndelag», sier biskopen. Skjult for de fleste, men ikke for biskopens radarsyn. Med det kan han se rett inn i sjelens innerste lønnkammer, og der finner han – alltid!! – sunn, tradisjonell, evangelisk-luthersk kristentro: Sola Fide, sola Scriptura, sola Gratia, solus Christus. Hurra!
Helge Simonnes skriver i dagens nettleder: «En sann kirke er på ingen måte avhengig av at flertallet i befolkningen slutter opp om den. (…) Målet kan ikke være flest mulig passive medlemmer. En kirke må jobbe for å skape levende menigheter der mennesker både kan komme til tro og leve ut sin tro». Det er vanskelig å være særlig uenig i dette, selv om jeg nok ville ha understreket at også de nominelle kirkemedlemmene kan ha en viktig ekklesiologisk funksjon. Men selvsagt må Den norske kirke ansvarliggjøres, og i den prosessen er «folkekirkeideologien» selveste giftsprøyten. Kirken må lære at den ikke kan stole på staten, eller skolen, eller noen andre enn seg selv hvis den vil at folk skal bli kristne. Det holder ikke lenger bare å være norsk statsborger for å ha den kristne tradisjonen i ryggmargen. Det holder ikke å ha gått gjennom det norske skoleverket for å kjenne innholdet i den kristne tro. Man kan ikke lenger sende folk til staten, man kan kan ikke lenger sende folk til skolen, man må få dem til å komme i kirken.
Denne saken fikk meg til å huske en nidvise jeg en gang skrev om TF, hvor det første verset gikk som følger (på melodien til «Guds kirkes grunnvoll ene»):
Folkekirkens grunnvoll ene
er Teologisk Fakultet
Her vet man ting om folket
som folk selv ikke vet
Hvis du tror du er hedning
er du kristen likevel.
Det bestemte Trygve Wyller
så du slapp å tenke selv
I ettertid vil jeg si at dette er ganske presist formulert: «Folkekirkens» grunnvoll er nettopp ikke «folket» og dets «skjulte tro», men en liberal-teologisk elite som ønsker å beholde makt og innflytelse i Den norske kirke. Ved å gjøre det ekklesiologisk umulig å definere seg utenfor kirken, kan de til enhver tid gjøre krav på å tale på vegne av «den tause majoritet». Dette kunne kanskje ha noe for seg for hundre år siden, i et bygdesamfunn splittet av pietismens oppfatning av sann kristendom. Men idag?
Den svarte kriserammen er tilbake på db.no i forbindelse med at svineinfluensaen har kommet til Norge. De to som er smittet «skal ikke være veldig syke og er nå på bedringens vei». Helsemyndighetene sies å være fornøyde med at forholdsreglene deres «har stått i stil til utbruddet». Noe man ikke akkurat kan si om mediedekningen; noen over gjennomsnittlig artige blogginnlegg om saken ligger her.
I denne anledning kan det være grunn til å minne om at det også finnes andre ting å være redd for. Reklameplakaten over henger overalt i Berlin. Jeg vet ikke hvem karen på bildet er, men han er sikkert en kjendis. Han smiler og ser sunn og frisk ut, i tillegg til at han altså føler seg «good». Går man litt nærmere og leser den lille skriften får man følgende, ikke spesielt betryggende informasjon:
Føler De Dem også bra? De kan likevel ha tarmkreft.
Jaha? Vi leser videre:
Man oppdager den nemlig ikke før det er for sent. Blir den oppdaget tidlig, er den imidlertid 100% kurérbar. Gå til tarmkreftundersøkelse idag, slik som jeg! Etterpå føler man seg mye bedre.
Det er mange som tjener på at folk er bekymret, så mye er helt sikkert. Men man kan jo aldri vite… så kanskje jeg skulle ta meg en tur til Felix Burda Stiftung likevel, og sjekke? Og kanskje hamstre opp noen flere munnbind og litt mer tamiflu når jeg først er igang? Det er jo helsen det står om.
Borisoglebskij 