Som alle vet var gårsdagen, 2. mai, festdagen til minne om overføringen av d.h. Boris’ og Glebs legemer. Eller, strengt tatt var det ikke det, siden 2. mai etter ortodoks tidsregning ikke faller før om et par uker. Men hvis de hadde fulgt den gregorianske kalenderen, da hadde gårsdagen vært en av to store minnefester for Boris og Gleb. Vi kan vel alle være enige om at en blogg som heter Borisoglebskij med jevne mellomrom bør bringe litt nyhetsstoff om nettopp Boris og Gleb. Vi feirer derfor 2. mai, litt forsinket, med et utdrag fra «Fortellingen om de hellige Kristi martyrer Roman og Davids mirakler» (Roman og David var B&Gs døpenavn).

Denne «fortellingen» er en av tre store hagiografiske fremstillinger om de første rusiske helgenene, og det den «forteller» om er hvordan man forestilte seg at kulten rundt brødrene hadde oppstått. Etter å ha blitt drept lå de først begravet utenfor kirken i byen Vysjegorod, men det var selvsagt intet verdig sted for dem. Gud beslutter derfor å «åpenbare det for alle», og fromme mennesker observerer bl.a. at det står en ildsøyle over gravene, og man hører englesang. Noen respektløse vikinger tramper uforvarende på det stedet hvor brødrene ligger, hvorpå det skyter ild opp av jorden og forbrenner benet til den ene. Fra da av «torde de ikke lenger komme nær», men «bøyde seg i frykt». Brødrenes halvbror, Jaroslav den vise, bestemmer seg for å åpne graven og plassere brødrene i ny, stor kirke. Når kistene åpnes viser det seg at deres legemer er like hele, ansiktene «lyste som hos englene» og en vidunderlig velduft sprer seg over hele byen. Dette skjer på slutten av 30-tallet (d.v.s. 1030-tallet).

Ved gravene til Boris og Gleb skjer så en rekke mirakler (derav navnet på skriftet). I 1072 bygger Jaroslavs sønn Izjaslav en ny kirke, siden den gamle er iferd med å falle sammen. Her er hva mirakelfortellingene beretter om hvordan dette gikk for seg:

Og tiden kom for overførelsen av de helllige martyrene Roman og David. Brødrene samlet seg – Izjaslav, Svjatoslav og Vsevolod – sammen med metropolitten av Kiev, Georgij og den andre metropolitten, metropolitten av Tsjernigov, Neofit. Videre biskop Pjotr av Perejaslavl,  og Nikita av Belgorod, og Mikhail av Jurev. Og abbedene: Feodosij fra Huleklosteret, Sofronij fra Mikaelsklosteret og German fra Frelserens kloster, og alle de andre abbedene. Og de stelte istand en høytidelig feiring.

Først bar fyrstene inn trekisten med den hellige Boris på sine skuldre. Foran dem gikk de hellige munker med lys, og diakonene, og bak dem presbyterne, og deretter metropolittene og biskopene, og bak dem igjen bar man kisten. De bar den frem og satte den i kirken, og da de åpnet den ble kirken fylt av velduft og underfull lukt. Da man så dette, priste alle Gud, men metropolitten ble grepet av frykt, for han tvilte på brødrenes hellighet. Og han falt på kne og bad om tilgivelse. Og de kysset levningene og la dem i en stenkiste.

Deretter tok de stenkisten med Gleb, plasserte den på en slede og festet remmer til den. Og da de var i døråpningen stanset sleden, og var ikke til å rikke. Man fikk da folket til å rope «Herre, miskunne deg!» og de bad til Herren og de hellige. Og med en gang fikk de dratt kisten videre.

Etter å ha kysset hodet til den hellige Boris, tok metropolitt Georgij hånden til den hellige Gleb. Og med denne hånden begynte han å velsigne fyrstene Izjaslav og Vsevolod. Da tok Svjatoslav hånden og presset den mot en byll han hadde på halsen, til sine øyne og sin panne. Etter dette la de hånden i kisten og begynte å feire den hellige liturgi. Og Svjatoslav sa til Bern: Noe stikker meg i hodet. Bern løftet av hatten til fyrsten og så den hellige Glebs negl! Han fjernet den fra Svjatoslavs hode og gav den til ham. Da lovpriste han Gud for de helliges store nåde. Etter liturgien gikk alle brødrene og de holdt måltid sammen.

Og de feiret dagen på høytidelig vis, og gav rikelige gaver til de fattige. Og etter å ha tatt farvel med hverandre gikk de hvert til sitt. Fra da av begynte man å feire denne dagen for de hellige martyrer, på den tyvende dag i mai måned ved vår herre Jesu Kristi nåde.

For dem som lurer på hvorfor det står 20. mai på slutten, så er mitt velmente råd: Ikke spør, med mindre du har lyst til å lese tusen sider med middelalder- og liturgihistorie. Levningene etter Boris og Gleb ble overført en gang til, i 1115, antagelig på samme dato som forrige gang. For å være på den sikre siden kan vi jo fortelle om hva som skjedde da når vi kommer til 20. mai. Inntil da får man vente i spenning.

Reklame