Noen forsøk på å oppsummere det som skjedde da Nina Karin Monsen fikk Fritt Ord-prisen er bedre enn andre. Forfatteren Kaj Skagen har en meget god omtale av den nye boken hennes i Dag og Tid; anbefales sterkt! Skagen gjør forsåvidt ikke annet enn å oppføre seg som et anstendig menneske og prøve å føre en saklig debatt, men dette er altså så sjeldent i dagens norske debattklima at vi nesten setter morgenkaffen i vrangstrupen. Tenk, en kritisk leser som likevel prøver å forstå!  Han setter f.eks. det demoniserte utsagnet om at homofile kan ha krav på trygd inn i sin rette sammenheng og konkluderer:

Ein treng ikkje å lika denne argumentasjonsforma for å framstilla henne korrekt som det ho er: ikkje eit innlegg for å gje homofile trygd for homofilien deira, men eit innlegg mot bioteknologisk assistanse til likekjønna par.

Skagen har noen meget interessante poenger når han (i likhet med meg selv i et tidligere innlegg) tviler på at årsaken til de voldsomme reaksjonene ikke er Monsens meninger, men hennes krasse og sårende stil. Skagens moteksempel er professor Sigurd Skirbekk. Skirbekk la frem sin nasjonal-konservative sosiologiske samfunnsanalyse «med ei korrekt akademisk språkform, men vart like fullt skandalisert i pressa og måtte sjå kontoret sitt okkupert av aktivistar».

Støyen omkring boka og prisen til Monsen reiser dermed i seg sjølv spørsmålet om sigersgangen til kulturradikalismen og nyliberalismen i norsk kulturliv sidan 1970-åra har ført til ei utoleleg innskrenking av åndsfridomen, fordi visse livssyn, haldning­­ar og idear nærast automatisk utløyser ei aggressiv mobilisering av massen mot den einskilde.

Skagen er innom Facebook-aksjonen mot Monsen («eit alvorleg åtak på ytringsfridomen»), oppsummerer Monsens bok på en pedagogisk måte, maner til debatt om bioteknologi og konkluderer med at Monsen kan være Fritt Ords beste valg siden Kim Friele.

Neste års vinner av Fritt Ord-prisen (he he), document.no, har også noen artige kommentarer om «behovet for reaksjonære«. Man kunne kanskje si at hele deres virksomhet er uttrykk for tanken om et slikt «behov», men ok. Hans Rustad skriver bl.a.:

Jeg vil tro Francis Sejersted kjenner en uro over en utvikling som tilsynelatende pågår uten hemninger og bremser. Da han deltok i RedaksjonEn så han fortvilet ut. Argumentene som ble brukt mot ham og Monsen var umulig å imøtegå. Det var, som han sa, «påstander» og «feiltolkninger». Men dette er resultatet av de siste års dialogkultur og absoluttering av rettigheter og likestilling. Hvis man opplater sin munn og tar til motmæle, blir man møtt med uthengning og utstøtelse. Man beveger seg motstandsløst i sitt eget univers og hisser hverandre opp over den som krenker: Dialogkulturen er en enetale.

Og sist, men ikke minst: Frank Rossavik i Morgenbladet, som mener hombevegelsens posisjon er svekket, «både blant politikere, andre meningsdannere og folk flest». I stedet for å ironisere over Monsen en dag eller to lanserte de en voldsom kampanje; de møtte (med Skagens uttrykk) «meiningar med aksjonar, idear med demonstrasjonar». Rossavik har følgende råd til LLH m/omland:

Rett ryggen, hev dere over fordommer, tål motstand, vær romslig, opptre med styrken som er vunnet – det kler en moderne homobevegelse i Norge bedre.

Et trefoldig amen til det.

I den andre enden av skalaen har vi min i andre henseender utrolig dyktige NT-professor Halvor Moxnes: Han mener fremdeles at homofile er «noen som er særlig utsatt og sårbare», og at en manglende vilje til å gi dem vern mot diskriminering «truer hele eksistensen til et demokratisk samfunn». Moxnes’ konklusjon er at «Fritt Ord må spørre ved pristildelinger: Hvem er det som trenger det frie ord?»  Det må de selvfølgelig, og det har de gjort. Det som truer demokratiet er at mektige grupper demoniserer enkeltmennesker fordi de har meninger som ikke deles av flertallet.