Av og til må man bare få det ut, så her er noen flere tanker om gårsdagens tema.

Folkekirkeideologien innebærer en (til tider dårlig skjult) oppfordring til folk om å bli ved sin lest, åndelig sett. Den gir ingen rom for å vokse i tro, ingen mulighet for fordypning i kirkens tradisjon og troens mysterier. Den har ingen åpning for at noen folk  kommer til kirken for å stille en åndelig tørst. Det er ikke det kirken er til for, mener folkekirkeideologien. Istedet sier den: Bare bli der dere er, dere, så skal nok alltids vi klare å stelle her i kirken. (For dens forsvarere, «vi», er alltid en kirkelig elite av prester og professorer). Folk kan få stikke innom til dåp og bryllup – det er akkurat like bra som å komme hver søndag! Det er ikke engang sikkert det sunt å be for mye; man kan bli konservativ av det.

Selvsagt er det behageligere for prestene å stelle alene i kirken uten et «myndig legfolk» med klare ønsker og behov, men det er også en farlig form for latskap. Jeg leste et sted (husker ikke hvor det var) om en sosiologisk teori som snakker om «late institusjoner». Når institusjoner får tilnærmet monopol begynner de å tro at de ikke behøver å anstrenge seg for å holde på folk. De blir «late». Der har man «statskirken» i et nøtteskall. Tidligere har man lent seg på staten og skolen, men disse skansene har endelig falt med dunder og brak. Da lener man seg istedet på et visstnok uuttømmelig reservoar av «skjult tro».

Dette handler ikke om hvorvidt dåpen skal være eneste kriterium for kirkemedlemskap (det skal det!) Det handler ikke om å sette skiller mellom «verdige» og «mindre verdige» kristne. Det handler ikke om å drive ut «nominelle» kristne som var de duehandlere i tempelet, eller å innføre kryssforhør av dåpsfamilier. Det handler minst av alt om å gjøre narr av den skjulte troen som faktisk finnes, og som kan skyldes mange ting.

Men kirken har én og bare én oppgave: Å kalle til tro på Jesus Kristus gjennom sin forvaltning av Ord og Sakrament. Da kan man ikke be de minst aktive menighetsmedlemmene om å nøye seg med smuler for brød i form av bryllup og begravelser. Man kan ihvertfall ikke gi dem noen slags normativ status, slik folkekirkeideologene gjør. Ingen menighetsgruppe bør ha normativ status, ikke de «omvendte», heller, og slett ikke presten. Jeg er fullt og helt tilhenger av ”folkekirken” hvis dette betyr: Den eneste kirken som faktisk finnes, nemlig alle mulige slags folk, samlet rundt ord og sakrament. Dette er CAs «congregatio sanctorum», forsamlingen av de hellige. Det finnes ingen sannere, åndeligere, renere og bedre kirke enn den man finner i nærmeste sognekirke hver søndag, med alle dens vanekristne, svermere, dåpsfolk, legalister, helgener og hyklere.

Jeg ønsker ikke å arbeide for en «ren kirke», like lite som jeg ønsker arbeide politisk for paradis på jord. Men det betyr ikke at det er det samme hvilket evangelium som forkynnes. Hele menigheten – både de aktive og de kirkefremmede og de geistlige –har behov for å bli ufordret i sitt forhold til kirkens herre.

Poenget er: I 2009 holder det ikke lenger å døpe folk og slå seg til ro med det. (Jeg håper inderlig det er denne innsikten som gjennomsyrer den såk. ”trosopplæringsreformen”, men må innrømme at jeg har mine tvil)…