Av og til må man bare få det ut, så her er noen flere tanker om gårsdagens tema.
Folkekirkeideologien innebærer en (til tider dårlig skjult) oppfordring til folk om å bli ved sin lest, åndelig sett. Den gir ingen rom for å vokse i tro, ingen mulighet for fordypning i kirkens tradisjon og troens mysterier. Den har ingen åpning for at noen folk kommer til kirken for å stille en åndelig tørst. Det er ikke det kirken er til for, mener folkekirkeideologien. Istedet sier den: Bare bli der dere er, dere, så skal nok alltids vi klare å stelle her i kirken. (For dens forsvarere, «vi», er alltid en kirkelig elite av prester og professorer). Folk kan få stikke innom til dåp og bryllup – det er akkurat like bra som å komme hver søndag! Det er ikke engang sikkert det sunt å be for mye; man kan bli konservativ av det.
Selvsagt er det behageligere for prestene å stelle alene i kirken uten et «myndig legfolk» med klare ønsker og behov, men det er også en farlig form for latskap. Jeg leste et sted (husker ikke hvor det var) om en sosiologisk teori som snakker om «late institusjoner». Når institusjoner får tilnærmet monopol begynner de å tro at de ikke behøver å anstrenge seg for å holde på folk. De blir «late». Der har man «statskirken» i et nøtteskall. Tidligere har man lent seg på staten og skolen, men disse skansene har endelig falt med dunder og brak. Da lener man seg istedet på et visstnok uuttømmelig reservoar av «skjult tro».
Dette handler ikke om hvorvidt dåpen skal være eneste kriterium for kirkemedlemskap (det skal det!) Det handler ikke om å sette skiller mellom «verdige» og «mindre verdige» kristne. Det handler ikke om å drive ut «nominelle» kristne som var de duehandlere i tempelet, eller å innføre kryssforhør av dåpsfamilier. Det handler minst av alt om å gjøre narr av den skjulte troen som faktisk finnes, og som kan skyldes mange ting.
Men kirken har én og bare én oppgave: Å kalle til tro på Jesus Kristus gjennom sin forvaltning av Ord og Sakrament. Da kan man ikke be de minst aktive menighetsmedlemmene om å nøye seg med smuler for brød i form av bryllup og begravelser. Man kan ihvertfall ikke gi dem noen slags normativ status, slik folkekirkeideologene gjør. Ingen menighetsgruppe bør ha normativ status, ikke de «omvendte», heller, og slett ikke presten. Jeg er fullt og helt tilhenger av ”folkekirken” hvis dette betyr: Den eneste kirken som faktisk finnes, nemlig alle mulige slags folk, samlet rundt ord og sakrament. Dette er CAs «congregatio sanctorum», forsamlingen av de hellige. Det finnes ingen sannere, åndeligere, renere og bedre kirke enn den man finner i nærmeste sognekirke hver søndag, med alle dens vanekristne, svermere, dåpsfolk, legalister, helgener og hyklere.
Jeg ønsker ikke å arbeide for en «ren kirke», like lite som jeg ønsker arbeide politisk for paradis på jord. Men det betyr ikke at det er det samme hvilket evangelium som forkynnes. Hele menigheten – både de aktive og de kirkefremmede og de geistlige –har behov for å bli ufordret i sitt forhold til kirkens herre.
Poenget er: I 2009 holder det ikke lenger å døpe folk og slå seg til ro med det. (Jeg håper inderlig det er denne innsikten som gjennomsyrer den såk. ”trosopplæringsreformen”, men må innrømme at jeg har mine tvil)…
Borisoglebskij 
12.05.09 at 13:01
AMEN, AMEN OG ATTER AMEN!! Min sjel fryder seg over slik en profetisk røst i vår kirke; )
12.05.09 at 18:21
Folkekirkeideologien bør forstås ut fra sin historiske bakgrunn, som en reaksjon på bedehuskristendommen og i særlig grad forkynnelsen om fortapelsen og livets dobbelte utgang. Folkekirken er dermed antitesen til bedehuset historisk sett. Likevel lurer jeg på om helvetesangsten fortsatt finnes der skult tilstede, selv om den fortrenges etter beste evne. Hvorfor skulle det ellers være nødvendig å «tvangsinkludere» et helt folk i kirken? Som du understreker er dåpen det eneste kriterium for kirkemedlemskap, og slik bør det også være, men du har også helt rett i at kirken konstitueres om samlingen om ord og sakrament.
Et annet interessant trekk med folkekirkeideologien er angsten for åndelig vekst, som du peker på,. Dette kommer tydelig til uttrykk gjennom den grenseløse idylliseringen av barnetroen, og en klaustrofobisk angst for ethvert element som kan utfordre dens Gudsbilde. Resultatet blir sentimentalisme og en Ole Brumm-kirke uten relevans, og troen blir redusert til regresjon til en idyllisk barndom .
13.05.09 at 17:02
Jeg tror det er viktig å forstå folkekirketeologien ut i fra en historisk kontekst, som Ivar peker på. Og jeg tror heller ikke at man skal undervurdere den skjulte troen, og ofte den språkløse troen mennesker bærer med seg, men vi kan heller ikke legge for mye vekt på den. Teologers oppgave er å forkynne evangeliet gjennom ord og sakramenter, og å fortolke evangeliet slik av det blir relevant og levende for mennesker i dag.
Et av mine viktigste innsteg i kritikken mot en fundamentalistisk folkekirketeologi er dens vegring mot å forkynne annet enn det som er politisk korrekt. Hva med kirken som motkultur, hva med kritikken mot mammon, og kritikken mot å redusere mennesket til forbrukere. Her trenger vi stemmer fra sør, stemmer som kan korrigere vår måte å lese bibelen på, vår selvgodhet i forhold til vår egen priviligerte posisjon som fortolkere.
13.05.09 at 21:27
Etter å ha vært en stund i prestetjeneste, kan jeg i grunnen forstå at noen kan fristes til å idyllisere barnetroen. Barnetroen har jeg støtt på forbausende ofte, som regel i sørgesamtaler. Da er det gjerne eldre mennesker som vil unnskylde at de ikke har gått så ofte i kirken som de føler at de burde – «men jeg har min barnetro i behold», sier de. Men disse er jo vokst opp i en tid da skolen fremdeles hadde ansvar for kirkens dåpsopplæring, og sitter inne med en ganske annen kunnskap og bevissthet om hva kristen tro er. Kommer jeg derimot til en dåpssamtale, er saken en ganske annen. Drister jeg meg av og til til å spørre hva dåpsforeldrene tenker om dåp, om gudstro og slike ting, kan det ofte bli pinlig stille. Og så går vi tilbake til å snakke om den praktiske gjennomføringen av dåpen. Dette har ledet meg til å tenke at barnetroen trolig står ganske svakt i min egen generasjon. Det som denne generasjonen omtaler som sin barnetro, er nok mer en fellesmenneskelig «basic trust» til verden og til livet; den udefinerbare følelsen av at det er noe større som lille jeg er en del av, noe der ute som ser meg og beskytter meg. Hvis jeg skal tippe. Men de eldre som har sagt til meg at de har sin barnetro i behold, har i liten grad idyllisert sin egen tro. Barnetroen nevnes som regel i forbindelse med at de forteller om og beklager sitt eget sviktende kirkelige engasjement. Samtidig opplever jeg at de ofte har en uuttalt forventning om at jeg skal bekrefte denne barnetroen som god nok. Jeg opplever altså at den eldre garde har et trosideal som innebærer modning og fordypning, men så beklager de at tiden, viljen eller evnen ikke har strukket til – og håper at jeg, selveste Presten, kan tilgi dem dette og forsikre dem om at barnetroen er alt de trenger. Og hva annet kan man da gjøre?
Men hva som er igjen av barnetroen hos de gamle om femti år – det skal bli spennende å se. Barnetroen hos en eldre person i dag inneholder jo tross alt et betydelig spenn av kristendomskunnskap, fra bibelfortellinger til salmer, og – vil jeg tro – et gudsforhold som også innbefatter bønn. Barnetroen hos en eldre person om femti år vil trolig ha et langt fattigere register å spille på. Tenk bare: Hvilke sanger vil være felleseie for oss når vi engang rulles frem til andakt med presten på bo- og rehabiliteringssenteret? Se, da vil barnetroen være sammenvevet med Vinsjan på kaia og Fairytale. Eller andre rare ting.
14.05.09 at 17:51
Jeg tror du har helt rett i det du skriver om gammel og ung barnetro. Er enig i at barnetro kan være noe vakkert når den faktisk kommer til uttrykk som levende tro etter et langt liv.
Det jeg reagerer på er når barnetroen blir gjort til en unnskyldning for å ikke ta troen på alvor, når den blir romantisert og ikke integreres i det voksne livet.
13.05.09 at 21:49
Sindre: Veldig interessant innspill! Tror du har rett i at det er store forskjeller på «gammel» og «ung» barnetro. De gamles barnetro ber nettopp ikke om å idylliseres; den åpner for et kritisk korrektiv utenfra, f.eks. fra «presten». Kan man si at for dem er «jeg selv» ikke eneste fasit på hva som er riktig og galt? Opplever du at de yngre i større grad også krever aksept for det de tror på, og for måten de tror på?
Ganske skumle bilder du maler frem av vår alderdom, forresten! Dersom presten (eller kanskje mer sannsynlig: den åndelig-holistisk ansvarlige) på gamlehjemmet drar frem fela og begynner å gnukke på «Fairytale», da sverger jeg at jeg kjører over ham med rullestolen 🙂
13.05.09 at 22:01
Gaute: Jeg tror vi er veldig enige. Jeg er helt enig i at man ikke skal undervurdere den skjulte troen – NÅR MAN MØTER DEN. Når man møter et menneske som bærer på skjult og språkløs tro så er dette selvsagt noe som fortjener all verdens respekt. Det bør til og med tjene som en kritisk korreks til vår egen «ortodoksi». Det jeg ikke tåler er at «skjult tro» postuleres som noe «alle har», og «derfor må du høre på mine argumenter». Den «skjulte troen» man snakker om da er en TENKT virkelighet, ikke en OPPLEVD virkelighet. Og den er redusert fra å være noe verdifullt og ekte (i det konkrete tilfellet) til å bli en ganske uredelig debatteknikk.
Som du sier: Skjult tro kan være vel og bra, men hvis den løftes opp til noe særegent så ender vi opp med skjult forkynnelse og skjult sakramentsforvaltning. Og det er ikke bra – heller ikke for personene med skjult tro.