Flere debatter pågår for øyeblikket på denne bloggen, og de fleste handler om Gud. Det er bra, og jeg vil nå honnorere de få, men modige debattdeltagerne som på mer eller mindre gjennomreflektert vis prøver å forsvare denne Gud mot flertallets dogmer, trangsynthet, prinsipprytteri og ritualisme.

For noen måneder siden leste jeg om igjen Kristian Schjelderups gamle klassiker, Hvem Jesus var – og hvad kirken har gjort ham til. Min presentasjon av boken blir å finne på trykk i neste nummer av Studentforbundets medlemsblad, akt. Løp og kjøp! Jeg vet ikke helt hvordan det ligger an med copyright og slike ting, men tar sjansen på å gjengi noen av mine funn her på bloggen, for sikkerhets skyld oversatt til riksmål:

I 1924 hadde den såkalte liberale teologien i mange år vært dominerende ved Universitetet i Oslo, og en ny generasjon med enda mer radikale studenter hadde vokst frem. I spissen for disse stod selvsagt Kristian Schjelderup, og i ”Hvem Jesus var” går han til frontalangrep på professorene ved Det teologiske fakultet: ”Umulig kan den stilling være rigtig, som av taktiske kirkelige grunde stænger for videnskapens klare lys”.

De som en gang var ekte liberale har blitt ”diplomater, som indhyller sine meninger i et hemmelighetsfuldt taakeslør”. For Schjelderup må sannheten gå foran alt: ”Det kan ikke gjælde om at bli i kirken for enhver pris”. Den liberale teologien må ”feie dogmatiske bekjendelser og ritualtvang bort” og bygge opp ”et helt nyt kristedomssyn”.

Væpnet med sammenlignende religionsvitenskap og psykoanalyse slår Schjelderup fast at det aldri var noe guddommelig med Jesus: ”Han var et menneske som os, og er nu død og borte som saa mange andre”. Hvem var så Jesus? Jo, et ”religiøst geni”, en som forkynte Gud som en kjærlig og tilgivende far. Schjelderup er istand til å si overraskende mye om detaljene i ”Jesu religion”, selv om han i de andre kapitlene har avvist Bibelen som historisk kilde. Det er nok fordi ”Jesu religion” tilfeldigvis var like ”overordentlig enkel og ukunstlet” som Schjelderups egen. De to deler til og med den samme aversjonen mot universitetsteologer! ”Han hadde intet tilfælles med teologerne som ønsker at kartlægge Guds usynlige verden og spiller schack med hans egenskaper”.

Den nye kristendommen må tilbake til den historiske Jesus, men ikke til ”det tidshistorisk bestemte” med ham. Isteden må man søke ”det aandelige grundpræg”, ”et evig virksomt princip” som Jesus visstnok viser oss. Da kan moderne mennesker også finne sin ”trygge grund, den som ingen videnskap kan omstøte” i ”umiddelbar religiøs oplevelse”.

Det er fascinerende å se at Kristian Schjelderups (ungdoms)ånd lever i beste velgående. «Menneskenes hjerter» forandrer seg vitterlig ikke – iallfall ikke de siste hundre årene. Hvis hans arvtagere føler at det til tider kan bli vel mye «ensom liberaler mot røkla» på denne bloggen, så vit at dere står i en gammel og ærerik tradisjon. Schjelderup lever!

Reklame