Borisoglebskij

Aage Borchgrevink er en heterofil, gift trebarnsfar på vestkanten som jobber med menneskerettigheter og stort sett har det ganske bra. Litt for bra, viser det seg. I Aftenposten prøver han å gjøre alvor av Ingunn Yssens maksime om at «vi kan alle bli den lille»:

Herved trer jeg, som Nina Karin Monsens bekjente, ut av skapet og erklærer meg som offer. Jeg er et offer for manglende stigmatisering. Ingen forfølger meg. Ingen demoniserer meg. Ingen undertrykker meg. Alle tenker bare på seg selv. Det er bare meg som tenker på meg. Og den som ikke tar dette utspillet på alvor vil bidra til latterliggjøringen av en hittil oversett minoritet: Vi som ikke engang har noe å klage over.

Noen forsøk på å oppsummere det som skjedde da Nina Karin Monsen fikk Fritt Ord-prisen er bedre enn andre. Forfatteren Kaj Skagen har en meget god omtale av den nye boken hennes i Dag og Tid; anbefales sterkt! Skagen gjør forsåvidt ikke annet enn å oppføre seg som et anstendig menneske og prøve å føre en saklig debatt, men dette er altså så sjeldent i dagens norske debattklima at vi nesten setter morgenkaffen i vrangstrupen. Tenk, en kritisk leser som likevel prøver å forstå!  Han setter f.eks. det demoniserte utsagnet om at homofile kan ha krav på trygd inn i sin rette sammenheng og konkluderer:

Ein treng ikkje å lika denne argumentasjonsforma for å framstilla henne korrekt som det ho er: ikkje eit innlegg for å gje homofile trygd for homofilien deira, men eit innlegg mot bioteknologisk assistanse til likekjønna par.

Skagen har noen meget interessante poenger når han (i likhet med meg selv i et tidligere innlegg) tviler på at årsaken til de voldsomme reaksjonene ikke er Monsens meninger, men hennes krasse og sårende stil. Skagens moteksempel er professor Sigurd Skirbekk. Skirbekk la frem sin nasjonal-konservative sosiologiske samfunnsanalyse «med ei korrekt akademisk språkform, men vart like fullt skandalisert i pressa og måtte sjå kontoret sitt okkupert av aktivistar».

Støyen omkring boka og prisen til Monsen reiser dermed i seg sjølv spørsmålet om sigersgangen til kulturradikalismen og nyliberalismen i norsk kulturliv sidan 1970-åra har ført til ei utoleleg innskrenking av åndsfridomen, fordi visse livssyn, haldning­­ar og idear nærast automatisk utløyser ei aggressiv mobilisering av massen mot den einskilde.

Skagen er innom Facebook-aksjonen mot Monsen («eit alvorleg åtak på ytringsfridomen»), oppsummerer Monsens bok på en pedagogisk måte, maner til debatt om bioteknologi og konkluderer med at Monsen kan være Fritt Ords beste valg siden Kim Friele.

Neste års vinner av Fritt Ord-prisen (he he), document.no, har også noen artige kommentarer om «behovet for reaksjonære«. Man kunne kanskje si at hele deres virksomhet er uttrykk for tanken om et slikt «behov», men ok. Hans Rustad skriver bl.a.:

Jeg vil tro Francis Sejersted kjenner en uro over en utvikling som tilsynelatende pågår uten hemninger og bremser. Da han deltok i RedaksjonEn så han fortvilet ut. Argumentene som ble brukt mot ham og Monsen var umulig å imøtegå. Det var, som han sa, «påstander» og «feiltolkninger». Men dette er resultatet av de siste års dialogkultur og absoluttering av rettigheter og likestilling. Hvis man opplater sin munn og tar til motmæle, blir man møtt med uthengning og utstøtelse. Man beveger seg motstandsløst i sitt eget univers og hisser hverandre opp over den som krenker: Dialogkulturen er en enetale.

Og sist, men ikke minst: Frank Rossavik i Morgenbladet, som mener hombevegelsens posisjon er svekket, «både blant politikere, andre meningsdannere og folk flest». I stedet for å ironisere over Monsen en dag eller to lanserte de en voldsom kampanje; de møtte (med Skagens uttrykk) «meiningar med aksjonar, idear med demonstrasjonar». Rossavik har følgende råd til LLH m/omland:

Rett ryggen, hev dere over fordommer, tål motstand, vær romslig, opptre med styrken som er vunnet – det kler en moderne homobevegelse i Norge bedre.

Et trefoldig amen til det.

I den andre enden av skalaen har vi min i andre henseender utrolig dyktige NT-professor Halvor Moxnes: Han mener fremdeles at homofile er «noen som er særlig utsatt og sårbare», og at en manglende vilje til å gi dem vern mot diskriminering «truer hele eksistensen til et demokratisk samfunn». Moxnes’ konklusjon er at «Fritt Ord må spørre ved pristildelinger: Hvem er det som trenger det frie ord?»  Det må de selvfølgelig, og det har de gjort. Det som truer demokratiet er at mektige grupper demoniserer enkeltmennesker fordi de har meninger som ikke deles av flertallet.

… men lykkes bare nesten. LLH-leder Karen Pinholt er i Dagbladet sitert på følgende salve under dagens demonstrasjon på Plata:

Jeg skulle sagt at Fritt Ord har blod på hendene. At de dytter unge homofile til selvmord. At Nina Karin Monsen har psykotiske trekk. Men jeg skal ikke legge debatten på det nivået.

Tja, ingen skal ihvertfall si at du ikke prøvde, Karen!

Denne kvinnen har altså sittet på tv og beskyldt Nina Karin Monsen for ikke å være tilstrekkelig gjennomreflektert. Hun er demokratisk valgt av norske homofile til å være vårt ansikt utad, vår talsperson i offentligheten. Man får de ledere man fortjener, og homobevegelsen har her tydeligvis fått sin. Kim Friele er jo sakligheten selv sammenlignet med Pinholt:

Francis Sejersted sier at Monsen ikke får prisen for meningene sine. Vi vet alle at hun heller ikke har fått den for dialekten eller utseendet sitt.

Dette er ihvertfall morsomt, det har glimt i øyet. Friele lar oss le, der Pinholt med sin gravalvorlige selvhøytidelighet ikke har annet å tilby enn fri fråtsing i den samme gamle offerrollen: Stakkars, stakkars oss.

Dagbladets debatt i forkant var derimot forbilledlig (jeg klarer ikke å finne den på nett). Arrangørene hadde begått det kunststykket å invitere to av Norges mest gjennomreflekterte homofile (når det gjelder homosaken), nemlig Frank Rossavik og Anne Holt. De er begge kritiske til homobevegelsen, men likevel sterkt uenige om hvorvidt Nina Karin Monsen burde fått prisen. Rossavik fikk spm. fra salen: det hadde vært greit nok om denne debatten hadde holdt seg på Litteraturhuset, men hva med den unge, homofile gutten som sitter på landsbygda hvor homofili ennå er uglesett? Tenk hvor vanskelig prisutdelingen gjør det for ham! Rossavik svarte at han hadde sittet i debatter med homobevegelsen i år etter år etter år, og hver gang han var litt uenig med dem om noe så kom man trekkende med denne gutten. «På grunn av ham så kan vi ikke mene det du sier der». Men vi kan jo ikke slutte å diskutere ting p.g.a. en tenkt person!

Nå er han jo ikke bare en tenkt person, men som Rossavik også påpekte, er det grunn til å spørre om det er Nina Karin Monsens utfall (hvor mange 17-åringer finnes det i dette landet som vil ta henne alvorlig?) eller homobevegelsens insistering på egen offerrolle som gjør mest skade. Overfor denne gutten på landsbygda vil jeg derfor presisere: Nina Karin Monsen fikk ikke Fritt Ord-prisen fordi storsamfunnet ønsker å belønne hennes crazy meninger. Nina Karin Monsen fikk Fritt Ord-prisen fordi meningene hennes er så marginaliserte i dagens Norge at de trenger å bli holdt kunstig i live. Fritt Ords talerstol er for Nina Karin Monsens vedkommende ikke en seierspall, men en respirator.

Nå har hun fått sine til kjedsommelighet omtalte fire hundre tusen, og homobevegelsen har demonstrert. Det må være greit. La oss håpe begge parter kan klare å roe seg litt ned..

"Dø, din homo! Dø! Dø!"

Og der var katten ute av sekken: Francis Sejersted tar liv når han gir Fritt Ords pris til Nina Karin Monsen. Vi gjengir her et fantombilde fra Dagbladet som viser den kaldblodige manndraperen akkurat idet den giftige fråde spyttes ut av hans  onde kjeft: «Nina Karin Monsen bør ha lov til å si det hun sier». Fy faen. Det var dråpen. Hvilke ulvetider lever vi ikke i, når til og med det som en gang var dannede høyremenn synker ned til et slikt nivå. Menneskeliv betyr ingenting for dem lenger. Det er det samme for dem om vi lever eller dør.

Noen tanker etter gårsdagens debatt i Redaksjon En:

1. Viggo Johansen er og blir Norges dårligste programleder. Debatten går ingen steder. Hvis det kommer opp nye momenter så blir ikke disse fulgt opp. Han bare spør en ny person i panelet: Føler du deg krenket? Synes du Nina Karin Monsen uttaler seg krenkende? Mener du at hun trakasserer? Men hva med deg, føler du deg krenket av det hun sier? Magnhild Meltveit Kleppa ble stilt en variant av dette spørsmålet tre – 3 – ganger.

2. Francis Sejersted: Det er sikkert en myte at alle høyrefolk var sånn en gang i tiden. Men tenk, en gang var faktisk noen høyrefolk sånn! Det er helt utrolig, og ganske vemodig, å tenke på. Men nå slipper man ihvertfall å lure på om dette er et parti man kunne stemme på.

3. Retorikken fra homobevegelsens representant, Guro Sibeko: NKM bedriver «hatske angrep på små barn», det er ikke noe bedre at NKM bruker det frie ord enn at nynazister gjør det, hun går til «fryktelig hatske angrep på homofile ungdommer», for henne er det om å «påføre sine motstandere mest mulig smerte (Johansen bryter inn: Har du følt det sånn?) som om det var en annen boksekamp». Dette er imidlertid ingen ting mot det hun siden er sitert på i Dagbladet:

[Sejersted] tar liv ved å gi Fritt Ord-prisen til Nina Karin Monsen. (…) Å gi henne prisen er det samme som å si at det er greit å komme med krenkende uttalelser mot homofile. (…) Nå kommer homohets til å bli akseptert i skolegården. Sejersted bør huske på at selvmordstallene blant unge homofile er ekstremt høye. Det hjelper ikke at Monsen sier at homofile barn er handikappede. Noen dør av det.

4. Frank Rossavik er en av Norges beste journalister, og gjør en meget god figur når han slipper til. Siden han selv er homofil kan han si det som egentlig er opplagt: Når Kim Friele fikk prisen var homobevegelsen svak og de verdikonservative sterke, idag er det homobevegelsen som er sterk og har støtte fra hele det etablerte menings-Norge. Fritt Ord gjorde det rette både i 1978 og i 2009: de henter opp stemmer som ikke kommer frem. De homofile må legge offerrollen bak seg, vi trenger den ikke lenger. (Det kunne vært interessant å høre hva Guro Sibeko hadde å si til dette, men Johansen mener det er viktigere å få høre, for tredje gang, fra Magnhild Meltveit Kleppa: Oppfatter du NKM som homofob, som hatefull?)

5. Norges skjønneste kvinne, Magnhild Meltveit Kleppa, er den eneste av paneldeltagerne som snakker med autoritet når hun sier: Det er greit nok at det er mange velfungerende, voksne homofile, men det finnes også unger og ungdommer som strever med identiteten sin, det finnes foreldre som er usikre – og Nina Karin Monsen rammer disse. Tenk å lese på avisforsiden når du går forbi en kiosk: Du er ikke ønsket. Dette er relevante innvendinger, og de har tyngde fordi MMK sitter der med hele sin historie og sin bakgrunn. Hun har sikkert tapt stortingsplassen sin på denne saken. Hun snakker ikke på vegne av en forfulgt minoritet hun har konstruert i sitt eget hode, slik f.eks. Marie Simonsen gjør.

6. Stadig flere homoaktivister sier at problemet ikke er at prisen har gått til en motstander av ekteskapsloven (Sibeko sier sogar at det kanskje er «helt riktig») – problemet er at den har gått til akkurat Nina Karin Monsen. Anne Holt skriver, i et ellers ganske morsomt innlegg, at Oslo biskop kunne vært en god kandidat: Han har stått klippefast på sitt syn, men ikke henfalt til uverdigheter og hets. Jeg har sett andre foreslå Øyvind Benestad. Heh. Jeg er en stor beundrer av Oslo biskop, men han er jo ikke først og fremst noen samfunnsdebattant. Og jeg personlig vil tusen ganger heller ha den sinte, autoritære Monsen enn den åleglatte Benestad; Monsen stiller seg  iallfall lagelig til for hugg. Men det er nå så; problemet med dette argumentet er selvsagt at det er usant. Det hadde ikke vært bedre. Man hadde blitt akkurat like sinte, og demonstrasjonen på Chr. Fr. plass hadde blitt akkurat like stor. Oslo biskop har tidligere ikke trengt å si et ord, bare følge det regelverket han er satt (av staten!) til å forvalte, og resultatet har vært nøyaktig like hysterisk. «Han oppfordrer til hatvold», osv. osv.

7. Francis Sejersted blir så sjokkert av alle de vulgære overdrivelsene og den manglende viljen til å lytte til innholdet i hva NKM sier, at han ikke vet helt hva han skal si. «Jeg synes du overdriver nu». Jo jo. «Dette er å tolke henne i verste mening», sier han. For ham er dette faktisk et skjellsord! Svaret fra Sibeko er avslørende: «Jeg har ikke tolket henne». Nei, hun har jo bare gjengitt det hun har sagt, objektivt og nøytralt. Sånn er det, når man prøver å diskutere med den aller kompakteste majoritet.

Som alle vet var gårsdagen, 2. mai, festdagen til minne om overføringen av d.h. Boris’ og Glebs legemer. Eller, strengt tatt var det ikke det, siden 2. mai etter ortodoks tidsregning ikke faller før om et par uker. Men hvis de hadde fulgt den gregorianske kalenderen, da hadde gårsdagen vært en av to store minnefester for Boris og Gleb. Vi kan vel alle være enige om at en blogg som heter Borisoglebskij med jevne mellomrom bør bringe litt nyhetsstoff om nettopp Boris og Gleb. Vi feirer derfor 2. mai, litt forsinket, med et utdrag fra «Fortellingen om de hellige Kristi martyrer Roman og Davids mirakler» (Roman og David var B&Gs døpenavn).

Denne «fortellingen» er en av tre store hagiografiske fremstillinger om de første rusiske helgenene, og det den «forteller» om er hvordan man forestilte seg at kulten rundt brødrene hadde oppstått. Etter å ha blitt drept lå de først begravet utenfor kirken i byen Vysjegorod, men det var selvsagt intet verdig sted for dem. Gud beslutter derfor å «åpenbare det for alle», og fromme mennesker observerer bl.a. at det står en ildsøyle over gravene, og man hører englesang. Noen respektløse vikinger tramper uforvarende på det stedet hvor brødrene ligger, hvorpå det skyter ild opp av jorden og forbrenner benet til den ene. Fra da av «torde de ikke lenger komme nær», men «bøyde seg i frykt». Brødrenes halvbror, Jaroslav den vise, bestemmer seg for å åpne graven og plassere brødrene i ny, stor kirke. Når kistene åpnes viser det seg at deres legemer er like hele, ansiktene «lyste som hos englene» og en vidunderlig velduft sprer seg over hele byen. Dette skjer på slutten av 30-tallet (d.v.s. 1030-tallet).

Ved gravene til Boris og Gleb skjer så en rekke mirakler (derav navnet på skriftet). I 1072 bygger Jaroslavs sønn Izjaslav en ny kirke, siden den gamle er iferd med å falle sammen. Her er hva mirakelfortellingene beretter om hvordan dette gikk for seg:

Og tiden kom for overførelsen av de helllige martyrene Roman og David. Brødrene samlet seg – Izjaslav, Svjatoslav og Vsevolod – sammen med metropolitten av Kiev, Georgij og den andre metropolitten, metropolitten av Tsjernigov, Neofit. Videre biskop Pjotr av Perejaslavl,  og Nikita av Belgorod, og Mikhail av Jurev. Og abbedene: Feodosij fra Huleklosteret, Sofronij fra Mikaelsklosteret og German fra Frelserens kloster, og alle de andre abbedene. Og de stelte istand en høytidelig feiring.

Først bar fyrstene inn trekisten med den hellige Boris på sine skuldre. Foran dem gikk de hellige munker med lys, og diakonene, og bak dem presbyterne, og deretter metropolittene og biskopene, og bak dem igjen bar man kisten. De bar den frem og satte den i kirken, og da de åpnet den ble kirken fylt av velduft og underfull lukt. Da man så dette, priste alle Gud, men metropolitten ble grepet av frykt, for han tvilte på brødrenes hellighet. Og han falt på kne og bad om tilgivelse. Og de kysset levningene og la dem i en stenkiste.

Deretter tok de stenkisten med Gleb, plasserte den på en slede og festet remmer til den. Og da de var i døråpningen stanset sleden, og var ikke til å rikke. Man fikk da folket til å rope «Herre, miskunne deg!» og de bad til Herren og de hellige. Og med en gang fikk de dratt kisten videre.

Etter å ha kysset hodet til den hellige Boris, tok metropolitt Georgij hånden til den hellige Gleb. Og med denne hånden begynte han å velsigne fyrstene Izjaslav og Vsevolod. Da tok Svjatoslav hånden og presset den mot en byll han hadde på halsen, til sine øyne og sin panne. Etter dette la de hånden i kisten og begynte å feire den hellige liturgi. Og Svjatoslav sa til Bern: Noe stikker meg i hodet. Bern løftet av hatten til fyrsten og så den hellige Glebs negl! Han fjernet den fra Svjatoslavs hode og gav den til ham. Da lovpriste han Gud for de helliges store nåde. Etter liturgien gikk alle brødrene og de holdt måltid sammen.

Og de feiret dagen på høytidelig vis, og gav rikelige gaver til de fattige. Og etter å ha tatt farvel med hverandre gikk de hvert til sitt. Fra da av begynte man å feire denne dagen for de hellige martyrer, på den tyvende dag i mai måned ved vår herre Jesu Kristi nåde.

For dem som lurer på hvorfor det står 20. mai på slutten, så er mitt velmente råd: Ikke spør, med mindre du har lyst til å lese tusen sider med middelalder- og liturgihistorie. Levningene etter Boris og Gleb ble overført en gang til, i 1115, antagelig på samme dato som forrige gang. For å være på den sikre siden kan vi jo fortelle om hva som skjedde da når vi kommer til 20. mai. Inntil da får man vente i spenning.