Borisoglebskij

For ikke å glemme det skal jeg med én gang gjøre oppmerksom på at overskriften er stjålet fra Ivar. Kall det gjerne en slags økumenisk håndsrekning.

Det har altså vært bispeutnevnelse. En biskop er utnevnt, og hans første ord etter at det er blitt kjent lyder:

Jeg takker for tilliten fra regjeringen.

Jeg takker for tilliten… fra regjeringen! Ja, er det ikke greit å ha tillit fra regjeringen? Skulle gjerne hatt litt tillit fra regjeringen selv. Jeg gratulerer herved Stavanger nye biskop med å ha oppnådd tillit hos regjeringen!

Jeg må innrømme at jeg er overrasket, og at jeg har vært naiv. Jeg trodde at Det kongelige norske arbeiderparti hadde skamvett nok til å veie opp for deres ellers utilslørte ønske om å  bestemme over Den norske kirke. Jeg trodde tillitsforholdet mellom Trond Giske og særlig den mer «(homo)konservative» fløyen av kirken var litt skrantende, og jeg trodde at ministeren ville legge vinn på ikke å provosere. Jeg trodde kanskje at han var oppriktig interessert i å ivareta en viss teologisk bredde i Den norske kirke; det pleier ellers å være unnskyldningen for ikke å utnevne dem som har vunnet den kirkelige avstemningen.

Men han vil altså provosere. Ønsket om innflytelse trumfer alt. Han vet at uansett hva han gjør, så kommer kirkelederne til å trippe rundt på gummisåler og snakke om de framifrå kvalitetene til den som diktatoren har utpekt.

Giske påstår følgende:

Homofili har ikke vært utslagsgivende for hvem som ble ny Stavanger-biskop, dette har ikke vært noe tema i det hele tatt i denne sammenheng

Dette høres jo umiddelbart veldig sympatisk ut, vi har jo alle snakket i årevis om hvordan vi må legge denne dumme saken bak oss og begynne å konsentrere oss om viktigere ting. Men har homofili virkelig ikke vært noe tema i det hele tatt i arbeidet med å finne ny biskop? En ting er om vi tror han snakker sant, en annen ting er om det er klokt hvis det er sant. Homofilisaken er nå engang stridssak nr. 1 i Den norske kirke. De færreste liker det, men det er sånn det er. Da bør man faktisk ta hensyn til det når man utnevner biskoper. «Terrorbalansen» i bispemøtet har til nå vært 6/5 i de homofiles favør. Nå er den blitt 7/4, og jeg synes ikke det er noe hyggelig signal å sende. Det står ikke i stil med hva folk mener i Den norske kirke, og antagelig ikke i stil med hva flertallet i Stavanger bispedømme mener. Det står ikke i stil med hva de «homoliberale» bør mene, nemlig at vi ønsker å leve sammen med dem som har en annen mening, ikke presse dem ut, sakte men sikkert.

Problemet er ikke at regjeringen har valgt nr. 2 eller 3, som de gjør mange ganger. Problemet er ikke at et overveiende «homokonservativt» bispedømme har fått en «homoliberal» biskop. Slik må nå livet engang være i statskirkevirkeligheten post kirkemøtet -07. Men også kirkeministre har lov å utvise Fingerspitzgefühl. I løpet av Trond Giskes tid som kirkeminister har han hatt ansvar for å bytte ut over halvparten av biskopene. Han har hatt enorm påvirkningskraft, og helt frem til idag var jeg av den mening at han hadde brukt den på en klok måte. Trond Giske hadde gitt oss et bra, sammensatt og dynamisk bispekollegium og foretatt flere meget gode utnevnelser. Og så viser det seg at dette bare er tilfeldig. Det har aldri vært noe poeng å sette sammen et godt og sammensatt og dynamisk bispekollegium; bare å sette sammen et bispekollegium som Trond Giske liker!

Og så handler dette selvsagt ikke om at Erling Pettersen vil bli en dårlig biskop, slett ikke. Selv jeg, med min stadig eskalerende kirkerådsfobi, har et riktig så godt inntrykk av ham. Det er også grunnen til at det aldri kommer til å bli noe opprør i Stavanger, rett og slett fordi alle kommer til å bli så fornøyde når han er på plass. Men «jeg takker for tilliten fra regjeringen?» Tenk det hvor mye hyggeligere det måtte ha vært å stå der og si: «Jeg takker for tilliten fra menighetene!»

Tidligere har Vårt Land meldt at Nidaros bispedømme ligger på bunn i forhold til nadverdssøkning – bare 14% av gudstjenestedeltagerne i bispedømmet går til alters. (Oslo er på topp. og der er andelen 37%).

Reaksjonen til Nidaros biskop var veldig sympatisk (noe jeg har inntrykk av at den pleier å være):

Det er fortvilende at vi ikke får gitt den gaven til flere av dem som kommer til kirken. Jeg kjenner det er en nød hos meg at flere må få del i [dette sakramentet].

Et annet sted i artikkelen står det at biskopen «ønsker et mye sterkere fokus i forkynnelse og undervisning på hva nattverden er og hvem den er for». Det gjør jeg også, og ikke bare i Nidaros. Ingenting kunne være bedre enn det.

Jeg ble minnet om denne artikkelen da jeg igår leste om at det har vært innbrudd i Støren kirke. Tyvene tok seg inn gjennom et vindu til sakristiet, brøt opp et skap og tok med seg én og bare én ting: Et lite, rundt skrin for oppbevaring av nadverdsoblater. Trønderbladets utsendte kan gi oss flere detaljer:

Det lille runde skrinet skal være på rundt ti centimeter i diameter og ha et lokk til. Skrinet brukes til å legge i kjeksene, eller oblatene, som brukes til nattverden.

Det er noen syntaktiske (og forsåvidt teologisk-estetiske) problemer med den siste setningen, men vi forstår hvor landet ligger. Kirkevergen tror det dreier seg om simpelt tyveri: «tyvene må ha trodd den er lett-omsettelig», sier han, og «regner» videre med at de «primært var ute etter penger». Slik kan man selvsagt velge å se på det. Men kan det ikke også være at dette er noen som har tatt til seg den nye forkynnelsen om nadverden, den som biskopen lovte for en måned siden, og rett og slett funnet det nødvendig å bryte seg inn for å få tilgang til Herrens legeme og blod??!

Jeg kjenner ikke Støren menighet, men jeg tipper at de kanskje feirer nadverd én gang i måneden. Lav nadverdssøkning fører jo uvegerlig inn i en ond sirkel: Når ingen går til nadverd føler presten at man ikke kan ha nadverd hver gang, for at folk ikke skal føle seg utenfor, og så blir nadverden ihvertfall noe eksklusivt for dem som kommer, siden det bare feires en gang i blant, og så føler de ihvertfall at de ikke kan gå, siden det er så spesielt, osv. osv. osv.

Kanskje vi kan velge å tro at innbruddspersonene rett og slett hadde gått på kurs og nå visste at de måtte ha nadverd – og det er det jo slett ikke sikkert de får ved å gå til gudstjeneste på en søndag! Kanskje vi også kan velge å tro at de har fått vite om norske presters hang til  å legge konsekrert brød tilbake sammen med det ukonsekrerte. Det livets brød som biskopen har snakket så vakkert om, ligger altså – sannsynligvis – fritt tilgjengelig, tilfeldig vekkslengt i sakristiet i de fleste norske kirker! Og da kan vi tilslutt – kanskje – velge å tro at det vi har å gjøre med ikke er simpelt tjueri, men tvert imot at noen har brutt seg inn for å få tilgang til nadverdsbordet. Og det er vakkert.

Ja, kanskje er dette en slags real-life remake av  80-tallsmusikalen Dans med oss, Gud! Denne handler, som kanskje kjent, om en gjeng ungdommer som bryter seg seg inn i en kirke og drikker seg fulle. Opphavsmannen selv, Erik Hillestad, sier at «de føler at de har brutt seg inn i et hjørne av Guds himmel». 25 år senere beskriver Hillestad handlingen i musikalen på en slik måte at vi levende kan se for oss hvordan det må ha vært også i Støren kirke natt til tirsdag:

I kirken hvor dette innbruddet skjer står to personer de dansende ikke legger merke til. Det er to statuer av marmor, Peter og Maria. De er faktisk ganske opprømte over det som skjer. De kjenner en bris av hav og en lukt av jord som brer seg inn i det gamle rommet hvor de har tjenestegjort gjennom århundrene. De sanser med vellyst dette møte med en verden de nesten hadde glemt. Og legger til rette for at de ubudne gjestene kan trives. Marias porselenshvite kinn blusser. Hun dekker bord med blomster, brød og vin. Og Peter drømmer at kirkeskipet legger ut på havet. Han setter seil og føler at noe endelig skjer, uanfektet av at inntrengerne spotter kirkens gudstjenestefeiring, menigheten, som de kaller ”Guds fangevoktere” og hermer vellystig etter prestete atferd og forsløvet menighetssang.

Nok moralisme og synsete livsvisdom, sier 2000-tallets innbruddstyver – vi vil ha inkarnert kristendom, det sanne brød og den sanne vin! Vi vil «forkynne hans død, inntil han kommer»! Vi vil tygge Kristi legeme dentibus fidelium, for det er det som er kristendommens sentrum, dér er troens kilde.

Kanskje har de skyldige bare hørt litt for mye på 90-tallets vakreste nadverdssalme, også skrevet av Erik Hillestad og popularisert av Sigvart Dagsland. Der heter det:

Å Jesus, der begynne din himmel
Ditt gull mellom juggel og kram
Det voktes av ivrige fromme
Dit trenge eg meg fram

Kanskje har de rett og slett trengt seg fram. Politiet har vært på stedet for å gjøre undersøkelser. Mon tro om de sjekket Maria-statuen – er hun ikke plutselig litt ekstra rødlett, likesom litt opprømt og glad? Når de pågriper noen mistenkte, bør de iallfall sjekke om de ikke har Sigvart Dagsland stående i CD-spilleren. Kanskje var det bare pengenød, men kanskje vi også kan leke oss med tanken på at dette er det tidligere omtalte «myndige legfolk» som har fått nok at kirken setter sitt lys under en skjeppe. Så de tok nadverden tilbake.

En gang da jeg var barn kjørte jeg bil med min tante og onkel. Av en eller grunn fikk jeg sitte i fremsetet; kanskje satt jeg mellom dem i et sånt lite og trangt midtsete. Jeg husker vi hørte Björn Afzelius på kassett, men jeg aner ikke hvor vi skulle eller hvor vi kom fra. Oppå hanskerommet lå et gigantisk nøkkelknippe, og jeg gav uttrykk for at jeg var mektig imponert over at det gikk an å ha så mange nøkler. (Selv hadde jeg bare én; jeg fikk lov å gå rundt med nøkkelen til rommet mitt, men ikke låse meg inne med den). Men, måtte jeg spørre, hvorfor hadde min onkel tatt og samlet alle nøklene sine på den måten?

– Jo, svarte min onkel, du kan skjønne det er greit å ha alle nøklene samlet på ett sted.

Det kunne jeg ikke skjønne. Sånn som han hadde det nå, så ville det jo bli slik at om han mistet én nøkkel, så mistet han alle de andre samtidig! Glemte han én, så glemte han alle! Til tross for at jeg ble imponert over den drabelige mengden nøkler, så minnes jeg tydelig at jeg forble skeptisk til selve konseptet nøkkelknipper.

Den moderne formen for nøkkelknipper er selvsagt kortholderen. Og i tråd med skriftens klare ord har jeg lagt av meg det barnslige og samlet mine kort i en slik hendig holder. Men innvendingen fra mitt tidligere og barnslige jeg holder stikk: For det er jo faktisk slik at hvis jeg nå mister ett kort, så mister jeg alle andre på kjøpet. Hvis jeg, for eksempel, legger igjen kortholderen hjemme før jeg drar på byen, da har jeg samtidig lagt igjen alle kortene. Eller, for å ta et annet, tilfeldig valgt eksempel: hvis jeg mister kortholderen ned i et eller annet merkelig sluk som noen har plassert rett utenfor inngangsdøren der vi bor, og som ikke har rett, men skrå bunn som fører rett ned i gudvethvor – ja, da har jeg faktisk ingen kort igjen. Og det er ikke så lurt, er det vel?

En riktig god morgen til Borisoglebskijs fem faste lesere! Håper dere har sovet godt 😉

Idag har jeg store nyheter til dere: Sammen tar vi nå steget inn i en ny og strålende fremtid. Ja, for dere synes sikkert det kan bli kjedelig når det bare er de samme som kommenterer hele tiden – det synes iallfall jeg 😉

Derfor setter jeg fra og med idag inn en stormoffensiv for å bli Norges mest leste blogg innen 2040!!!

Dette vil dere selvsagt merke på det intellektuelle nivået på innleggene. Jeg sier med dette takk og farvel til den såkalte «kultureliten»! Bye bye bye baby, baby, baby, goodbye!! 😉

Og med det var det nok prating for idag, og vi går istedet over til dagens outfit.

Bukse:

Skjorte:

Sokker:

Og sko:

Buksen kostet 2o€ på en tysk billigkjede. Den er kjempedeilig å gå i. Skjorten aner jeg ikke hvor stammer fra, fikk den til jul. Sokkene kostet kr. 39,90 for fem par på H&M. Skoa husker jeg ikke, men mener jeg kjøpte dem inne på et digert handlesenter.

Idag dropper jeg forresten sminken, og tar ingenting i håret. Det kjennes helt crazy, men den naturlige look’en er jo in i år 😉

Hva skal dere ha på dere idag??

Det har gått litt trått i Bjørgvin bispedømme i det siste. Den hellige ånd har ikke vært helt til stede. Noe mangler. Det er lenge siden salmesangen i Ytre Sulatjøll virkelig fikk det til å ljome i bergveggene i Kvifreseidfjorden. Vidnesbyrdene har blitt færre, drømmen om Vekkelsen med stor V har bleknet. Selv demonene ser ut til å ha mistet interessen.

Dette skal det nå bli slutt på. Den unge, dynamiske bjørgvinbispen har forstått hva som trengs. Han har sett skriften på veggen, og som en god homøopat vil han motvirke situasjonen med enda mere skrift. Direkte fra BIs institutt for kirkevekst og menighetsadministrasjon har han derfor innhentet en skikkelig vitamininnsprøytning, tilsvarende hele årsproduksjonen av åkerøepler fra Ulvik. Det er nye tider nå. Borisoglebskij stiller seg i taus ærefrykt ved biskop Halvors side og bivåner hvordan en ny sol stiger opp fra havet i vest. Bergenser og stril, sogning og fjording, gammel emissær og demonbesatt ungpike – ingen vil forbli umerket. Å plukke plommer i Hardanger blir aldri det samme etter dette.

(innledes av fanfare og trommevirvel, og synges på melodien ”Æ like bare kjøttkak, æ”):

FOR BJØRGVIN BISPEDØMME HAR FÅTT EN NY VISJON!!!

Her er noen FAQ om Den Nye Visjonen:

1. Er Den Nye Visjonen bygget opp rundt vår tro på djevelen og all hans prakt?
Svar: Nei, den er bygget opp rundt ”kirkens bekjennelse til den treenige Gud” – så fra nå av kommer treenigheten til å ha en sentral plass i Bjørgvin bispedømme!

2. Er det å forkynne Mohammed nevnt i Den Nye Visjonen?
Svar: Nei, Den Nye Visjonen prøver å innføre et helt nytt fokus for menighetene når den istedet løfter frem det å forkynne Kristus. Ingen skal beskylde Nordhaug for manglende dristighet!

3. Åpner Den Nye Visjonen for å rasere menigheter?
Svar: Nei, tvert imot. Fra og med idag skal man faktisk BYGGE menigheter i Bjørgvin bispedømme.

4. Er den sentrale kristne verdien om å fremme urettferdighet ivaretatt i Den Nye Visjonen?
Svar: Faktisk ikke. I år snur vi på flisa og prøver å fremme rettferdighet istedet.

5. Skal dette arbeidet skje for å ære biskop Halvor og for å kunne steke i menighetens egen selvgodhet?
Svar: Nei, i tråd med vårt nye hovedmål (se FAQ nr. 1) skjer alle denne aktiviteten primært for å ære Den treenige Gud.

Diagnose: Enten er det noen som hittil har vært veldig i tvil om hva kirkelig arbeid handler om, eller så er Bjørgvis bispedømmekontor besatt av én eller flere personer med bakgrunn fra coaching. En eksorsisme synes påkrevet.

Epilog: Ikke alle er like fornøyde med at et ortodokst ikon (Rubljovs «Treenigheten») skal brukes for å brande et luthersk bispedømme. Arkimandritt Johannes påpeker at dette ikonet allerede er et «symbol for Den ortodokse kirke og dens tro». Rubljovs ikon fremstiller som kjent tre engler som sitter rundt et bord, og har, i motsetning til eldre ikoner av samme begivenhet, fjernet den narrative konteksten fullstendig. Ikonet er i virkeligheten et stykke avansert treenighetsteologi som krever ganske mye bakgrunnskunnskap for å være forståelig. Så er mitt usikre spørsmål: Har Den norske kirke egentlig et tilstrekkelig nært forhold til treenighetsdogmet til at dette er en hensiktsmessig «logo»? Vil det ikke bare være med på å spre en skjev forståelse av treenighetens personer nærmest som tre guder? Det nære og praktiske forholdet til de oldkirkelige dogmene er det jeg beundrer mest med Den ortodokse kirke. Forsiktig påstand: Grunnen til at Rubljovs ikon kan være et «symbol for Den ortodokse kirke og dens tro» er nettopp at den gjennomsnittlige ortodokse troende i utgangspunktet omgås treenighetslæren med en for oss forbløffende grad av selvfølgelighet. Men er åpen for å bli motsagt på denne.

På tirsdag hadde jeg mitt livs første eksamen ved Det teologiske menighetsfakultet. Min flukt fra det synkende skipet som ennå våger å kalle seg ”Det teologiske fakultet” kulminerte der, på seminarrom 417, bøyd over trelags gjennomslagsark og med energisk pling-plong fra Musikkhøyskolen som akkompagnement.

Da jeg satt i fakultetsstyret ved TF for noen år siden, ble vi teppebombet med næringslivsinspirerte ”visjonsdokumenter”. TF opplever, i likhet med resten av Universitetet, at studenttallet synker og færre fullfører. Man merker at man har et problem, og prøver å bøte på det med det eneste remediet som post-kvalitetsreform-universitetet kjenner til: Stadig nye utredninger, ”faglige prioriteringer”, ”porteføljeanalyser” og whatnot. Det skulle være en selvfølge at det er fare på ferde når man bruker mer tid på å definere ”faglige prioriteringer” enn på faglig arbeid. Men det er ingen fare på TF. På TF tror man nemlig at fordi Johannes Ording (såvidt) fikk lov å jobbe der for hundreogørten siden, så vil de uansett hva som skjer, og uansett hva man gjør, pr. definisjon være det eneste stedet i Norge som bedriver teologisk forskning på et akademisk forsvarlig nivå. Derfor kunne man i ”porteføljearbeidet” rett og slett bare postulere at TF er best, ingen protest, på alle områder og på alle måter, i forhold til MF og MHS. Og man kan derfor fortsette med å senke kravene og kompromisse med den faglige kvaliteten, fordi man tror at det hører til TFs ousia å være best.

Et eksempel på den konsekvente nivåsenkningen som foregår kom i våres, da jeg skulle ta faget ”dogmatikk og religionsfilosofi” på høyere grad. De siste par årene har Robert W. Jensons Systematic Theology I-II vært hovedbok i dette faget. Jensons bok kan man si mye om, men den er uansett kanskje et av de mest bemerkelsesverdige selvstendige bidragene til den dogmatiske fagdiskusjonen de siste 10-20 årene. Nå var ballet imidlertid over for Jenson. Det hadde kommet klager på dens ”vanskelighetsgrad og profil”. Alarmen gikk hos Ordings eftf. – vi har en vanskelig bok på pensum!!! Situasjonen var uholdbar. Bort med Jenson – og inn med Trond Skard Dokkas i og for seg utmerkede innføringsbok for det gamle grunnfaget i kristendom, Som i begynnelsen. Den høvde bedre til det nivået TF ønsker å være på – altså grunnfagsnivået. Hvorfor gå i dybden, når man kan ligge med flytevest og la seg drive viljesløst med havstrømmene? Forsøk på protester ble møtt med tom, nihilistisk newspeak: ”Det viktigste er hva dere lærer, ikke hva dere lærer ved hjelp av”. Hva svarer man på sånt? Selv svarte jeg performativt, for å si det slik, og byttet fakultet.

Konklusjonen synes uunngåelig: Da jeg begynte på TF, fem år tidligere, fikk jeg i oppgave å lese Som i begynnelsen. Da jeg skulle slutte ville de at jeg skulle lese den samme boken om igjen. I løpet av fem år forventes det altså at en TF-student skal ha lært – ingenting. TF anser at de er istand til å lære bort null og niks på fem år. Høyeregradsstudier skal ikke være fordypning, men repetisjon av grunnfagspensum. Dette er Universitetet i Oslo anno 2009.

Hva så med MF? Der var Jenson ennå pensum, uten at det dessverre hjalp nevneverdig. All undervisning var nemlig basert på foreleserens egne teser. I timene ble tesene utlagt på autoritativt vis, og det var satt av noen minutter hvor professoren kunne fungere som svarberg for usikre prestespirer. Studenten kunne f.eks. spørre:  ”Da jeg var i praksis skjedde det og det. Vil du si at det likevel var en gyldig nadverd?” Svar: ”På den ene siden ditt, på den andre siden CA, på den tredje siden tese 14,2. Alt i alt tror jeg du kan gå ut fra at det var gyldig”.

Erfaringen bekrefter m.a.o. fordommene: På TF skal man helst lære så lite som mulig, samtidig som det forventes en viss mengde ”selvstendig refleksjon”. Fakultetet utdanner med andre ord synsere. På MF skal man lære seg innholdet i en drøss med teser, og helst ikke være altfor uenig. Fakultetet utdanner med andre ord etterplaprere.

Felles for begge lærestedene er imidlertid at de heller legger listen litt for lavt, enn litt for høyt. Ingen av dem lærer studentene å tenke teologisk. MF legger imidlertid ikke skjul på at de er en presteskole; det er TF som er frekke nok til å late som om de hører hjemme ved ”Universitetet i Oslo”. Når man ikke lenger kan bruke høyeregradsbøker i høyeregradsundervisningen, da er man selvsagt ikke et universitet i det hele tatt. Kanskje det hadde vært en idé å ta konsekvensen av dét?

Det du skal lære iløpet av seks år ved TF kan nemlig utmerket godt konsentreres i en treårig bachelorutdanning med grunnfag kristendom og endel praktisk teologi. (Språkfagene må bort, men det er det jo uansett sterke krefter som har kjempet for lenge). En slik prestebachelor, lagt til Høyskolen i Oslo, ville sikkert ha ført til økt studenttilstrømming, som jo er blitt både norma normans og norma normata i dagens universitetsvirkelighet. Man ville ha sluppet problemet med å måtte lese vanskelige bøker etter fire-fem år. De med akademisk interesse kan gå på MF istedet, eller kanskje aller helst flytte til utlandet. Ording vrir seg sikkert litt i sin grav, men økonomien sikres og det ser fint ut i porteføljekonklusjonen.