En gang da jeg var barn kjørte jeg bil med min tante og onkel. Av en eller grunn fikk jeg sitte i fremsetet; kanskje satt jeg mellom dem i et sånt lite og trangt midtsete. Jeg husker vi hørte Björn Afzelius på kassett, men jeg aner ikke hvor vi skulle eller hvor vi kom fra. Oppå hanskerommet lå et gigantisk nøkkelknippe, og jeg gav uttrykk for at jeg var mektig imponert over at det gikk an å ha så mange nøkler. (Selv hadde jeg bare én; jeg fikk lov å gå rundt med nøkkelen til rommet mitt, men ikke låse meg inne med den). Men, måtte jeg spørre, hvorfor hadde min onkel tatt og samlet alle nøklene sine på den måten?

– Jo, svarte min onkel, du kan skjønne det er greit å ha alle nøklene samlet på ett sted.

Det kunne jeg ikke skjønne. Sånn som han hadde det nå, så ville det jo bli slik at om han mistet én nøkkel, så mistet han alle de andre samtidig! Glemte han én, så glemte han alle! Til tross for at jeg ble imponert over den drabelige mengden nøkler, så minnes jeg tydelig at jeg forble skeptisk til selve konseptet nøkkelknipper.

Den moderne formen for nøkkelknipper er selvsagt kortholderen. Og i tråd med skriftens klare ord har jeg lagt av meg det barnslige og samlet mine kort i en slik hendig holder. Men innvendingen fra mitt tidligere og barnslige jeg holder stikk: For det er jo faktisk slik at hvis jeg nå mister ett kort, så mister jeg alle andre på kjøpet. Hvis jeg, for eksempel, legger igjen kortholderen hjemme før jeg drar på byen, da har jeg samtidig lagt igjen alle kortene. Eller, for å ta et annet, tilfeldig valgt eksempel: hvis jeg mister kortholderen ned i et eller annet merkelig sluk som noen har plassert rett utenfor inngangsdøren der vi bor, og som ikke har rett, men skrå bunn som fører rett ned i gudvethvor – ja, da har jeg faktisk ingen kort igjen. Og det er ikke så lurt, er det vel?