Tidligere har Vårt Land meldt at Nidaros bispedømme ligger på bunn i forhold til nadverdssøkning – bare 14% av gudstjenestedeltagerne i bispedømmet går til alters. (Oslo er på topp. og der er andelen 37%).

Reaksjonen til Nidaros biskop var veldig sympatisk (noe jeg har inntrykk av at den pleier å være):

Det er fortvilende at vi ikke får gitt den gaven til flere av dem som kommer til kirken. Jeg kjenner det er en nød hos meg at flere må få del i [dette sakramentet].

Et annet sted i artikkelen står det at biskopen «ønsker et mye sterkere fokus i forkynnelse og undervisning på hva nattverden er og hvem den er for». Det gjør jeg også, og ikke bare i Nidaros. Ingenting kunne være bedre enn det.

Jeg ble minnet om denne artikkelen da jeg igår leste om at det har vært innbrudd i Støren kirke. Tyvene tok seg inn gjennom et vindu til sakristiet, brøt opp et skap og tok med seg én og bare én ting: Et lite, rundt skrin for oppbevaring av nadverdsoblater. Trønderbladets utsendte kan gi oss flere detaljer:

Det lille runde skrinet skal være på rundt ti centimeter i diameter og ha et lokk til. Skrinet brukes til å legge i kjeksene, eller oblatene, som brukes til nattverden.

Det er noen syntaktiske (og forsåvidt teologisk-estetiske) problemer med den siste setningen, men vi forstår hvor landet ligger. Kirkevergen tror det dreier seg om simpelt tyveri: «tyvene må ha trodd den er lett-omsettelig», sier han, og «regner» videre med at de «primært var ute etter penger». Slik kan man selvsagt velge å se på det. Men kan det ikke også være at dette er noen som har tatt til seg den nye forkynnelsen om nadverden, den som biskopen lovte for en måned siden, og rett og slett funnet det nødvendig å bryte seg inn for å få tilgang til Herrens legeme og blod??!

Jeg kjenner ikke Støren menighet, men jeg tipper at de kanskje feirer nadverd én gang i måneden. Lav nadverdssøkning fører jo uvegerlig inn i en ond sirkel: Når ingen går til nadverd føler presten at man ikke kan ha nadverd hver gang, for at folk ikke skal føle seg utenfor, og så blir nadverden ihvertfall noe eksklusivt for dem som kommer, siden det bare feires en gang i blant, og så føler de ihvertfall at de ikke kan gå, siden det er så spesielt, osv. osv. osv.

Kanskje vi kan velge å tro at innbruddspersonene rett og slett hadde gått på kurs og nå visste at de måtte ha nadverd – og det er det jo slett ikke sikkert de får ved å gå til gudstjeneste på en søndag! Kanskje vi også kan velge å tro at de har fått vite om norske presters hang til  å legge konsekrert brød tilbake sammen med det ukonsekrerte. Det livets brød som biskopen har snakket så vakkert om, ligger altså – sannsynligvis – fritt tilgjengelig, tilfeldig vekkslengt i sakristiet i de fleste norske kirker! Og da kan vi tilslutt – kanskje – velge å tro at det vi har å gjøre med ikke er simpelt tjueri, men tvert imot at noen har brutt seg inn for å få tilgang til nadverdsbordet. Og det er vakkert.

Ja, kanskje er dette en slags real-life remake av  80-tallsmusikalen Dans med oss, Gud! Denne handler, som kanskje kjent, om en gjeng ungdommer som bryter seg seg inn i en kirke og drikker seg fulle. Opphavsmannen selv, Erik Hillestad, sier at «de føler at de har brutt seg inn i et hjørne av Guds himmel». 25 år senere beskriver Hillestad handlingen i musikalen på en slik måte at vi levende kan se for oss hvordan det må ha vært også i Støren kirke natt til tirsdag:

I kirken hvor dette innbruddet skjer står to personer de dansende ikke legger merke til. Det er to statuer av marmor, Peter og Maria. De er faktisk ganske opprømte over det som skjer. De kjenner en bris av hav og en lukt av jord som brer seg inn i det gamle rommet hvor de har tjenestegjort gjennom århundrene. De sanser med vellyst dette møte med en verden de nesten hadde glemt. Og legger til rette for at de ubudne gjestene kan trives. Marias porselenshvite kinn blusser. Hun dekker bord med blomster, brød og vin. Og Peter drømmer at kirkeskipet legger ut på havet. Han setter seil og føler at noe endelig skjer, uanfektet av at inntrengerne spotter kirkens gudstjenestefeiring, menigheten, som de kaller ”Guds fangevoktere” og hermer vellystig etter prestete atferd og forsløvet menighetssang.

Nok moralisme og synsete livsvisdom, sier 2000-tallets innbruddstyver – vi vil ha inkarnert kristendom, det sanne brød og den sanne vin! Vi vil «forkynne hans død, inntil han kommer»! Vi vil tygge Kristi legeme dentibus fidelium, for det er det som er kristendommens sentrum, dér er troens kilde.

Kanskje har de skyldige bare hørt litt for mye på 90-tallets vakreste nadverdssalme, også skrevet av Erik Hillestad og popularisert av Sigvart Dagsland. Der heter det:

Å Jesus, der begynne din himmel
Ditt gull mellom juggel og kram
Det voktes av ivrige fromme
Dit trenge eg meg fram

Kanskje har de rett og slett trengt seg fram. Politiet har vært på stedet for å gjøre undersøkelser. Mon tro om de sjekket Maria-statuen – er hun ikke plutselig litt ekstra rødlett, likesom litt opprømt og glad? Når de pågriper noen mistenkte, bør de iallfall sjekke om de ikke har Sigvart Dagsland stående i CD-spilleren. Kanskje var det bare pengenød, men kanskje vi også kan leke oss med tanken på at dette er det tidligere omtalte «myndige legfolk» som har fått nok at kirken setter sitt lys under en skjeppe. Så de tok nadverden tilbake.