Borisoglebskij

Idet andre akt tar til, befinner vi oss ikke lenger på den uskyldsrene landsbygd, men i den sydende storby: ”Kristiania”. Finn Jarle er tydeligvis godt i gang med å få merker av den, for han sprader inn i første scene iført dress, slips og stresskoffert.

Ved en tilfeldighet blir han kjent med Børre Knudsen, som tar ham under sine vinger etter bl.a. følgende replikkveksling:

BK: (…) Si meg, hva heter du?
FJS: Finn Jarle. Finn Jarle Sæle.
BK: Tillat meg å kalle deg Sæle. Selv heter jeg Børre Knudsen. Hvor bor du?
FJS: Victoria Terasse
BK: Det gamle hullet! Det er altfor dårlig kvalitet for en mann av ditt kaliber. Nei, kom heller og bo med meg på mitt hotell, det passer bedre med din fremtoning.

Finn Jarle lever på dette tidspunkt i en tilstand av oppdemmet selvbenektelse, noe som kommer til uttrykk når han i en sukkersøt pianoballade forteller Børre Knudsen om sin oppvekst:

Jeg ble født ute på landsbygden, et vakkert og herlig sted
Vi dyrket vår Gud og vi bad våre bønner, og alt var ro og fred.
Og min far, han var bonde, og mor, hun holdt munn
Nu har de begge vært døde en stund.
Oooh, oooh, oooh
Vakre tider…

… og ikke minst gir en svært så retusjert beretning om sitt yrkesvalg:

Jeg vokste opp til å bli en ung mann, en skikkelig hederskar
Som drømte om rikdom og sakførerutdanning, og jeg fikk hjelp av far.
Og nu har jeg blitt det, og jeg tjener stort
Nu lever jeg livet som er akk så kort
Oooh Oooh Oooh
Vakre tider…

Heldigvis skuer Knudsens øyne dypere ned i menneskesjelen enn hva Sæle har regnet med. Når den eldre mannen nå overtar mikrofonen er Finn Jarles ballade plutselig stemt i moll:

Finn Jarle, du virker så hederlig, men der er noget som ei er rett
Der er noget du skjuler for mig i den stund som er nu, nokså slett
(…) Si sannheten, si sannheten Finn Jarle…

Mer skal det ikke til for å dytte Finn Jarle utenfor det stupet han selv har bygget opp. Uten forvarsel eksploderer lydbildet i et death-metal-inferno hvor Finn Jarle skriker ukontrollert:

Jeg har snytt min Gud!
Jeg har snytt min venn!
Jeg har snytt min Gud!

Han skriker alt ut av seg: Kallet, avvisningen, fornektelsen. Og Børre Knudsen skriker tilbake: Vil han virkelig “havne i HELVETE?!?!?!?!?!?” Finn Jarle innser sin egen elendighet og stiller seg, som den usleste blant syndere, under Herrens altutslettende dom. Og der, i det dypeste mørke, ligger nådens frø begravet. Umerkelig stiger en ny melodi opp fra orkestergraven, som en tynn blokkfløytetone akkompagnert av lave paukeslag: Det er “Kallet!” Med samme melodi som Gud kalte Finn Jarle til et liv i forsakelse og tjeneste taler nå Børre Knudsen som Guds røst på jorden:

Ja, Finn Jarle! Ja, Finn Jarle!
Du skal starte Vårherres avis!
For Finn Jarle! For Finn Jarle!
Du er ikke en dum julegris!!!

Møtet med Børre Knudsen blir Finn Jarles store gjennombrudd, hans omvendelsesøyeblikk, så å si. Men selv med Finn Jarle født på ny er ikke problemene over: Det viser seg nå at de to rett og slett ikke har nok midler til å få avisen på bena! Skuffelsen er stor, men foreløbig er det intet de kan gjøre…

Ny scene: Søndag! Fullsatt kirke og Børre Knudsen på prekestolen! Finn Jarle følger fascinert med, men selv Børres homiletiske mesterskap blir som den morknande vev når vår helt får øye på den vakreste pike han noengang har sett. Deres blikk møtes, og verden står stille. Sangen begynner lavmælt, men tilslutt synger hele menigheten med på Finn Jarles spontane kjærlighetssang:

Aniii-ita! Så vakker og ven, så kristenkonservativ
Ani-ita! Den som Finn Jarle har ventet på hele sitt li-i-iv.
Anita… Anita… Anita…

De møtes igjen, og romansen er et faktum (“Vi skal leve rent som såpe / Hver for oss, i frakk og kåpe”). Og det beste av alt: Med Anita følger “en klekkelig medgift” – endelig kan Dagen se dagens lys! Hensikten med den nye avisen uttrykkes programmatisk i sangen “Den kristenkonservative avisen Dagen”:

Verden har lenge manglet en avis
som gjør folk oppmerksom på Guds sanne stemme
Verden har lenge manglet en avis
som husker alt vanlige prester har til vane å glemme:

[Ref.:] Prestedøtre de skal brennes opp
En tyv om natten kan godt slaktes ned
Hvis din slave ikke ønsker å bli frigitt på din nåde
for å bli hos barn og kone har du rett til å bli vred
Du skal stikke en syl igjennem hans øre
Så han aldri mere sine barns latter kan høre
Brenn! Drep! Sten!
Sten! Drep! Brenn!
Ikke no for Bondevik ell’ Carl I. Hagen
Den kristenkonservative dagsavisen Dagen
er det som alle ønsker å se
Men ikke selv tør å stå fast ved…

Folket er åpenbart sulteforet på godt, oppbyggelig lesestoff, for når første nummer kommer ut tar de til gatene i ren fryd. Hundrevis av dansere fyller scenen under sangen “Glede i det kristenkonservative miljøet”. Alle kan imidlertid ikke være like glade. Med Anita inne i Finn Jarles liv er det ikke lenger plass for ham som gjorde redaktøren til den han er. Siste nummer i andre akt er “Børre Knudsens klagesang”, hvor den gamle hedersmannen klager sin nød over at tidene skifter, at oppbruddets time kan komme når man minst venter, og at ingenting kan vare evig – heller ikke gamle vennskap:

Finn Jarle, har du glemt
det vakre som vi to hadde sammen
Anita har stjålet din sjel fra meg
Og vårt forhold er borte som ringer i dammen…

Knudsen bestemmer seg for å «flykte da fra disse nye forholds uutholdelige sjelelarm» – nærmere bestemt til Strandebarm for å bli biskop. Til tordenbrak, lynglimt og uhemmet pauketraktering forlater han scenen, og 2. akt er over. Ifølge instruksjonene i manuskriptet oppstår på dette tidspunkt «tordnende applaus fra publikum».

Coming up: Finn Jarle kjemper mot djevelen og hans medhjelpere. Opptil flere ganger! Følg med, følg med…

Dette er første del av en serie på fire som skal gi et morsomt – eller kanskje heller litt bittersøtt og endog forstyrrende – innblikk i min ungdomsskoletid. Dette var en periode av livet mitt som ikke var preget av overdreven sosial omgang, og svært mange kvelder gikk med til å skrive såpeoperamanuskripter (min fascinasjon for Dallas var uten grenser) som jeg lagret på disketter og ikke viste til noen.

Innimellom såpeoperaene hendte det at jeg også skrev andre ting, deriblant en musikal om lederstriden i avisen Dagen, den som endte med at Finn Jarle Sæle ble sparket som redaktør. Musikalen heter Sæle: En musikal i 4 akter, og forsvarer etter mitt skjønn en plass i norsk litteraturhistorie, om ikke i kraft av sin kvalitet, så definitivt i kraft av sin kuriøsitet. Jeg har nettopp lest gjennom hele verket på nytt, og vil nå presentere dette ukjente opus for bloggens lesere. Men først litt bakgrunnsstoff: Hva får en femtenåring til å skrive en musikal om Finn Jarle Sæle?

Først må vi skylde på konfirmasjonsundervisningen, som gjorde meg tildels aggressivt antikristelig. Jeg ble fascinert og frastøtt av de ”kristenkonservative” (som jeg ikke ante noenting om), og festet meg voldsomt ved denne lederstriden i avisen Dagen, slik den ble fremstilt i tabloidpressen. Som eneste person i salen så jeg Oliver Stones Nixon på Steinkjer kino, og moret meg med å fantasere om en norsk versjon av den dramatiske filmplakaten: Istedetfor Nixon skulle filmen hete Sæle. Samtidig spilte vi Morten Harket-hiten Kamilla og Sebastian i skolekorpset. Jeg moret meg med å fantasere om en bisarr motversjon hvor refrenget skulle lyde: Finn Jarle, Finn Jarle, hva tenker du på? Disse elementene smeltet sammen til en innskytelse om å lage en musikal om lederstriden i Dagen. Så gjorde jeg det; jeg hadde jo ikke noe annet å gjøre de kveldene uansett.

Tema for første akt er Finn Jarles barndom, og det hele leder frem til det guddommelige kallet om å stifte en kristenkonservativ dagsavis. Sæle har ifølge musikalen tydeligvis vokst opp på en slags fjellgård; instruksjonene i manuskriptet oppgir at vi befinner oss på ”[d]en norske landsbygden, for lenge siden”. For å underbygge dette presiseres bl.a. at guttene ”går i nikkers”, og det nevnes at familien lever av ”sild og poteter”. Familien Sæle presenterer seg for publikum i en sang som heter nettopp ”Familien Sæle”. Her er et utdrag som gir en god pekepinn både på tendensen i åpningssangen, og på musikalen som helhet:

[Finn Jarle:] Men i verden idag er det mange
som spytter på Guds bibel og sier det som står der ikke gjelder nu i dag
Liberale teologer infiltrerer
aviser og forlag

[Søsknene:] De vil la en voldtatt prestedatter
ganske enkelt slippe fri! fri! fri!
Og muslimene? Gud bedre, ja de skal visst behandles som mennesker
– selv de!!

Ref.: Men ikke i fam. Sæle!
Her følger vi hvert bibelbud
Her er der ingen ting som heter Allah eller Buddha, nei
Her sitter vi og ber til Gud!

… og så videre og så videre.

Parallelt med denne rettroenheten kan man spore en ganske veltilfreds besteborgerlighet over det sæle hjem. Finn Jarle har ingen planer om et liv i Herrens tjeneste, men tenker tvert imot å bli sakfører – for, som faren sier: “Det er der pengene ligger”. (Finn Jarle: “Å, far! Tusen takk for rådet! Jeg melder meg på sakførerskolen allerede i dag!”)

Fremtiden virker lys, men Gud har andre planer for vår helt. En dag Finn Jarle er ute og går, blir han overrasket av et voldsomt tordenvær, og gjennom tordenen taler Herren selv til ham. I det følgende gjengir vi Guds tale med store bokstaver, og Finn Jarles svar med små:

FINN JARLE HØR MITT ORD!
DU ER IKKE KOMMET TIL JORDEN
FOR Å HJELPE ANDRE MENSKER
FOR Å FØRE ANDRES SAKER!
DU SKAL BARE
FØRE EN SAK
OG DEN SAKEN
DU FØRER
ER MIN!!

Hvem er det som snakker?

DET ER GUD SOM TALER TIL DEG

Er det – å! – nei det kan ikke være
Ikke Gud, ikke Herren – å nei!

Å, FINN JARLE! Å, FINN JARLE!
DU ER FØDT TIL Å FØLGE DITT KALL!
FOR FINN JARLE! FOR FINN JARLE!
DU SKAL FØLGE DITT KALL

Nei!

DU SKAL!!!

Istedetfor å bli sakfører skal Finn Jarle altså bli «fattig sjefsredaktør». Avisen skal han «døpe til ‘Dagen’, forstått?» – en ordre som selvsagt suppleres med opplysningen om at avisen er «konservativ, stilig og flott». Finn Jarle løper sporenstreks hjem for å forteller foreldrene at det er kommet forandring i planene. Han vinner imidlertid ikke gehør hos faren, og første akt kulminerer i at den jordiske far, i en grotesk parodi på den himmelske fars tale, overprøver Finn Jarles kallelse:

Finn Jarle! Hør mitt ord!
Du har ikke kommet til jorden
For å ta mot kall fra Herren
Men for å føre andres saker!
Du skal bare
føre saker
godt betalt
av ditt klientell!!

Coming up: Eksklusive utdrag fra 2. akt: Unge Sæle mottar avgjørende impulser fra Børre Knudsen og den underskjønne Anita Apelthun! «Dagen» ser dagens lys! Og det kristenkonservative miljøet reagerer med glede… Men den enes brød er som alltid en annens død.

Nok en gang får jeg ta forbehold og si at dersom den ortodokse kirke hadde fulgt ordentlig tidsregning, så ville dagen idag, den 24. juli, vært minnedag for de hellige martyrene Boris og Gleb. Tradisjonen sier at 24. juli var dagen for drapet på Boris, den eldste av de to.

Flere moderne historikere hevder at 24. juli egentlig var datoen for det avgjørende slaget mellom brødrene Jaroslav og Svjatopolk ved elven Alta. Jaroslav (senere kalt ”den vise”) innførte da etter sigende en årlig minnemarkering for denne seieren, og det var først senere (da han forsøkte å innføre kulten av sine myrdede brødre for å sakralisere sin egen kongeslekt) at denne datoen ble knyttet til St. Boris. Samtidig, mener de samme forskerne, oppstår også tradisjonen om at Boris ble drept på samme sted som det avgjørende slaget sto – ved Altas bredder. I Nestorkrøniken kommer dette dramatisk til uttrykk i innføringen for året 1019, og det er ikke til å undres over at mange ser på hele denne tidlige delen av krøniken som en eneste lang hyllest til Jaroslav:

Jaroslav stilte seg på det sted hvor Boris var blitt myrdet, løftet hendene mot himmelen og ropte: Herre! Min brors blod roper til deg fra jorden! Hevn denne rettferdige manns blod, slik du en gang også hevnet Abels blod ved å føre sukk og skjelven over Kain. Legg det også på denne mann [d.v.s. Svjatopolk].
Han bad og sa: Mine brødre! Legemlig har dere forlatt dette sted, men hjelp meg likevel med deres bønner så jeg seirer over min morderiske og stolte bror.

Kain-typologien er gjennomgående i Boris-og-Gleb-syklusens behandling av morderen Svjatopolk. Når det gjelder Jaroslavs bønn til sine brødre mener mange at dette må tolkes som hedensk farvet forfedredyrkelse. Her på Borisoglebskij støtter vi selvsagt ikke slike revisjonistiske undergravningsforsøk. Vi går derfor raskt over til den mest kjente, utbredte og populære beskrivelsen av de hellige brødrenes endelikt, nemlig den såk. Fortellingen om de hellige pasjonsbærere Boris og Glebs’ lidelse og lovprisning.

Forhistorien er at Boris’ far, fyrst Vladimir, har sendt ham ut for å kjempe mot en invaderende steppehær. På vei tilbake får han vite at faren er død, og forstår allerede hvilken skjebne han går i møte:

Hvis han [Svjatopolk] spiller mitt blod og bestemmer seg for å ta mitt liv, da blir jeg martyr for min Herre. Jeg vil ikke sette meg til motverge, for det står skrevet: ”Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.” Og hos apostelen står det skrevet: ”Den som sier ’jeg elsker Gud,’ men hater sin bror, er en løgner.” Og videre: ”I kjærligheten finnes ingen frykt; den fullkomne kjærlighet jager frykten bort.”

På veien mot Kiev tar forfatteren i bruk et bredt spekter av virkemidler for å få frem Boris’ tanker. Vil han i det minste få se igjen sin bror Gleb? Forklaret ro i meditasjon over skriftsteder  veksler med tung sorg og bitre tårer når han tenker på på “sin skjønnhet og ungdom”.

Han slår opp leir ved elven Alta og avslår hirdens råd om å gå mot sin svikefulle bror: ”Ikke kan jeg løfte hånden mot min bror, og det endog en som er eldre enn meg, en jeg regner som min far.” Istedet begynner han forberedelsen til sin martyrdom gjennom bønn og gudstjeneste. Han fremsier sin aftenbønn “under bitre tårer, hivende pust og stadige stønn”; likeledes blir hans søvn forstyrret av “bitter, tung og grufull sorg”. Om morgenen byr han presten å feire morgengudstjeneste, samtidig som morderne rykker stadig nærmere. Foran Frelserens ikon ber han:

Herre Jesus Kristus! Gjør meg i stand til å ta imot lidelsen likesom du, som i dette billede viste deg på jorden og av din egen fri vilje ga deg selv til å spikres til korset og ta på deg lidelsen for våre synder!

På dramatisk vis bygges fortellingen opp mot det uunngåelige klimaks: Boris “hører den ondsinnede hvisken utenfor teltet”, det går en “skjelving gjennem ham”. Så “styrter” morderne mot teltet, det “glimter” i sverd og Boris’ legeme blir gjennemboret av fire navngitte illgjerningsmenn, som tidligere har avlagt troskapsed til Svjatopolk: “De usalige Putsja, Talets, Jelovitsj, Ljasjko”. Boris’ elskede tjener, Georgij, blir også drept når han prøver å verge sin herre med sitt eget legeme.

Fremdeles i live sjangler Boris ut av teltet mens hans takker Gud for å ha blitt funnet verdig til “denne seier”, og ber til Gud for sine drapsmenn og for sin bror Svjatopolk. Og her, melder forfatteren, overgav han sitt liv i Guds hender, den 24. dag i juli måned. Liket blir pakket inn og fraktet bort, men på veien viser det seg at Boris ikke er helt død likevel: På veien begynner han “å løfte sitt hellige hode. Da Svjatopolk fikk høre om dette, sendte han to varjager, og disse gjennomboret Boris med sverd i hjertet”. I Vysjhorod blir liket begravet ved Vasilij-kirken.

Ivar har vært en av de flittigste bidragsyterne til kommentarfeltet på denne bloggen, og har nå gått til det gledelige skritt å føde sin egen blogg. Jeg sier «gledelig», ikke fordi han da vil bli mindre å se her, men fordi han har mange og høye tanker som er verdt å dele med andre. Han er også forbilledlig lett å være uenig med, selv om det iallfall for undertegnede kan være ganske uklart hva han mener av og til. Det er en del av den harde pakken, som nå tilbys under navnet «Tanke og tro». Les og bli klok, fascinert eller grønn av irritasjon! Og skulle du fremdeles være i tvil, så still deg selv spørsmålet: Hvor mange Tillich-apologeter under 65 år kjenner jeg egentlig?

Å jobbe på gamlehjem er å se livet i hvitøyet. Her er nesten ingen pyntelig forstillelse, nesten ingen påtatte smil. Men derimot overdose på overdose med skjør og naken menneskelighet. Livet her handler om å spise, gå på do, og på en eller annen måte holde seg i live litt lenger. Det gjør det jo i bunn og grunn for de fleste av oss, men sjelden så entydig som her.

Når vi ute i verden får spørsmålet: ”Hvordan går det?”, da svarer de fleste automatisk: ”Takk, bare bra”. Ofte er dette høflighetsspørsmålet formulert slik at det umuliggjør enhver nyansering: ”Går det bra?” spør vi. Hva skal man svare på sånt? Ja, selvfølgelig går det «bra». Rett som det er går det oss faktisk «helt strålende».

Og alltid med dette norske, lyse og gjennomfalske tonefallet som får svensker til å uttale at det er umulig å ta nordmenn på alvor når de sier f.eks. ”jeg er deprimert”.

På gamlehjemmet er det ikke slik. ”Går det bra?”, spør jeg.

”Nei,” svarer de.

Det hender jo at noen svarer ”bra”, hvis de faktisk har det bra. Men det har de jo som regel ikke. Å bli gammel er et slit. Det gjør vondt. ”Hvordan går det?”, spør jeg. ”Dårlig”, svarer de. ”Nedover”. ”Det går den veien høna sparker”. ”Det går til helvete”.

Dette er noe av det fineste og mest fortvilende med å være på gamlehjem. Folk er slitne, og gidder ikke lenger late som noe som helst. På gamlehjemmet er kroppene våre stygge og deformerte, men vi kler dem nakne. Ingen holder inn magen, ingen bruker spray-tan, ingen sjekker «hvithetsskalaen» på tannkremtuben. Og ingen trenger å innbille seg at alt er «bare bra». Det er det som regel ikke, og det er slik livet er. Vi har vondt. Vi savner. Vi er redde, og av og til glade. Vi har problemer med fordøyelsessystemet. Og vi klarer ingenting alene. Vi kommer oss ikke noe sted uten at andre bærer oss, uten at andre holder oss oppe. Av og til vet vi ikke hvem vi selv er; da er det vanskelig å late som at vi er noen andre.

Puh. Nå over til innholdet, som stort sett er kjent fra de to millioner medieoppslagene som har vært om saken det siste året. Det er likevel fremdeles en sak som både be- og opprører.

Arnfinn skriver hudløst og ærlig om forholdet til foreldrene, og om hvordan de taklet at han sto frem som homofil. Kapitlene ”Ut til mor og far” og ”Velkomne heim?” er sterk lesning, men det er ikke uthengning eller sjikane. Gang på gang ”streker han under på” at reaksjonene skyldes omsorg og kjærlighet. Han skriver selv med kjærlighet og empati, men samtidig legger han ikke skjul på sin egen skuffelse over enkelte ting. Det synes jeg er naturlig, og det blir gjort med respekt. Han trekker også frem de tilfellene hvor de har strukket seg langt for å møte ham og kjæresten med respekt og gjestfrihet.

Rusa på den rette tro
Enkeltpersoner reagerer som de gjør av mange ulike årsaker, og det er ikke riktig for meg som leser (uten tilknytning til dette miljøet) å sette meg til og fordømme hvordan disse har reagert. Det som imidlertid overrasket og sjokkerte meg var den nådeløse fariseismen i reaksjonene fra enkelte organsisasjoner. På side 72-3 finner vi følgende historie:

Misjonsleiinga i Indremisjonsforbundet (IMF) hadde fått nyss i at ein god venn av meg – ein av deira dåverande deltidstilsette – hadde blitt sett offentleg saman med meg. Han blei kalla inn til samtale med leiinga og fekk høre at det i og for seg ikkje var galt [sic] å ha homofile venner, men han måtte vere varsam med å vise dette offentleg då dette kunne tolkast slik at han aksepterte og godtok det livet eg levde som homofil.

Ved det meget omtalte barnehjemmet i Ukraina blir Arnfinn møtt med utskjelling, sjikane og trusler. Det norske styret må gjerne mene at han ikke hadde noe der å gjøre, men hvorfor er det umulig for dem å reagere på måten han ble møtt på? Er det virkelig mulig å bli så rettroende at det man ikke lenger kan få seg til behandle folk på en anstendig måte? Det er fristende å påstå at når man ikke kan reagere på sjikane og trusler av frykt for å være ”ettergivende” i et etisk spørsmål, da har Bibelen sluttet å være Guds ord, og istedet blitt Guds bokstaver – tilfeldige, meningsløse og fullstendig ubarmhjertige.

Prakteksemplet på forblindet loviskhet finner vi likevel på side 85:

KPK-Ukraina har ein årleg basar (…) Eg ville gjerne vere med på denne basaren våren 2006 (…) Ukrainarane svara at dei ville setje seg i bilen og køyre rett heim att til Ukraina om eg kom. Det norske styret samtykte og sa at det ville vere eit feil signal å sende om eg som homofil fekk vere til stades på basaren, då det kunne skade stiftinga sitt ry som ei konservativ, bibeltru stifting.

Jeg har sett flere raljere over biskop Laila og andre som underbygger sitt endrede synspunkt med å vise til ”hvordan Jesus møtte mennesker”. I dette tilfellet blir imidlertid relevansen av en slik innvending så åpenbar at man nesten må le. Eller var det slik at Jesus noen gang nektet å være med sammen med noen fordi det kunne ”skade hans ry” som en ”konservativ og bibeltro” person?!

Slike vanvittige episoder bør skape debatt i alle ”konservative og bibeltro” organisasjoner. Da får det heller være at Arnfnn etter min mening eisegerer litt for heftig (og litt for mistenksomt) i sin gjengivelse av Espen Ottosen.

Litt om retning
Det er litt uklart hvem boken henvender seg til. Jeg vil tippe at Arnfinn selv først og fremst skriver til sitt gamle miljø i Misjonssambandet, og til dem med tilsvarende meninger (inkludert homofile fra slike miljøer). Det virker iallfall som at de mest inspirerte og gjennomarbeidede delene av boken er de som henvender seg spesifikt til denne gruppen. De delene hvor han ”analyserer” og doserer om bedehuskultur og –forkynnelse er ikke like overbevisende (ønske fra forlaget?) Likevel utgjør særlig beskrivelsene fra egen barndom og ungdom et fascinerende innblikk i en fremmed kultur for en utenforstående som meg.

Ønsket om å ”forkynne” for Sambandet og andre med samme syn gjør at Arnfinns personlige historie er supplert med en lang og grundig del II om Bibelens syn på homofili og homoseksualitet. Den avsluttes med en spennende samtale mellom forfatteren og professor Halvor Moxnes. Videre er det med et kapitel som argumenterer for kjønnsnøytral ekteskapslov på det som i mine øyne er en veldig lite overbevisende måte. Derimot synes jeg han skriver klokt og (overraskende) nyansert om genetikk og biologi versus kultur og oppdragelse i kapitlet ”Skapt slik?”. Han konkluderer på denne måten:

Ein veit ingenting om vi er født homofile, eller blitt homofile. Mange av oss liker å tru vi er skapt slik, men vi veit ikkje [Her vil jeg tro han eg. mener født, ikke skapt. Min anm.] Det vi veit, er at vi homofile også er ein del av skapinga. Vi er like mykje skapt i Guds bilde [sic] som heterofile er det. Det er irrelevant om vi er født slik eller blitt slik, og uansett er det ikkje eit val vi har tatt eller kan ta. Poenget er at vi er slik vi er.

Arnfinn og homoene
I et tidligere blogginnlegg stilte jeg spørsmålstegn ved Arnfinns relevans som posterboy for norske homofile idag. Min innvending var kort sagt at Arnfinn som ”årets homo” og halvoffisiell maskot kan bidra til å sementere en offeridentitet som har gått ut på dato. For de aller fleste norske homoer er den ikke lenger en konstruktiv måte å forstå seg selv på.

Samtidig kan man også se positivt på det. Betre død enn homofil? presenterer utvilsomt en klassisk komme-ut-historie hvor kjærligheten seirer over prinsipprytteri og stivbent dogmatisme. Samtidig er det faktisk en av de mest oppbyggelige komme-ut-historiene man kan tenke seg. Arnfinn kommer ikke ut av skapet for å kunne ”leve ut sine lyster” i en subkultur hvor alt flyter. Tvert imot – han kommer ut for å kunne elske og bli elsket i et stabilt, monogamt og gjensidig forpliktende parforhold. Ordene formelig svulmer av stolthet når han skriver om kjæresten sin, men det er så langt fra ”pride”-paradenes skamløshet som det er mulig å komme. Istedet for ”gay pride” er det ekte stolthet over å være elsket av en man elsker selv. Kanskje boken bør debatteres litt på Gaysir likevel.

For lenge siden antydet jeg at jeg gjerne ville lese boken til Arnfinn Nordbø, Betre død enn homofil? (Samlaget, 2009). Nå har jeg gjort det, men jeg vet ikke i hvor stor grad jeg egentlig duger som bokanmelder. Jeg er helt klart estetiker av legning (i motsetning til etiker), og hvis jeg må velge mellom form og innhold velger jeg alltid form. Det er et problem med bøker som denne, som tar opp viktige og alvorlige temaer på en seriøs måte, men som formmessig må erklæres som katastrofeområde.

Betre død enn homofil? er skrevet på redselsfull Samlag-nynorsk, noe titelen forsåvidt allerede bærer bud om. Blant de mest forstyrrende elementene finner vi former som bare, høre, nå, ennå, derfor, muleg, fortapelsen, venn, forskjell, hemmelegheit, voldtatt (men også voldteken), betyding, begynne og begynning (”Men la oss begynne med begynninga”). Foruten, altså, død. Ord som nokon, ingen og eigen bøyes hverken i kjønn eller tall, slik at det f.eks. snakkes om ”deira eigen oppfatning”, ”ingen hjelp” og ”nokon av argumenta”.

Slike ting er sikkert ”lov” ifølge en eller annen liste med samnorske klammeformer. Teksten er imidlertid også skjemmet av det som bare kan være slurvefeil: ”Kyrkja har […] ikkje vigslingsplikt til å vie homofile”. ”Det høres rimeleg vanskeleg ut å kombinere onani utan å tenke seksuelt”. ”[E]g [kan] streke under på dette”. ”Vere tiltrekt til eige kjønn”. ”Spørre eit spørsmål”. ”Yttarst viktig”.

Etikerne der ute vil selvsagt synes at dette er helt hårreisende: Her leser han om en stakkars unggutt som blir utstøtt og diskriminert, og det eneste han klarar å hisse seg opp over er rettskrivningen! Men sånn er altså jeg. Jeg klarer ikke å konsentrere meg om innholdet i det fyren skriver når han skriver på denne måten. Det handler ikke om at Arnfinn Nordbø skulle være dårlig til å skrive, men om at alle tekster har godt av å få noen utenfrablikk på seg. Det gjelder  særlig alt som skal ut i bokform. Det som gis ut i bokform får en autoritet som et blogginnlegg ikke har. Ingen har større ansvar enn forlagene for å røkte det norske språket og opprettholde norsk som kulturspråk. I dette tilfellet spør man seg om manuskriptet overhodet har gjennomgått noen språkvask fra forlagets side. Det er isåfall bevisst uaktsomhet og Samlaget burde skamme seg, selv om dette kanskje var en ”hasteutgivelse” som skulle ut på markedet mens Arnfinn-saken ennå var varm. Det er ikke noen unnskyldning.

Kremt. Et akutt anfall av dårlig masteroppgave-samvittighet (på overtid, for å si det mildt!) har resultert i manglende bloggdeltagelse de siste dagene. Håper å komme litt inn i debatten igjen etterhvert; i mellomtiden tusen takk til alle som skriver her. Jeg fryder meg med å lese innleggene deres, selv om jeg er treg til å svare på alle gode innvendinger.

Jeg sitter altså og leser kirkeslaviske hymner istedet for å skrive på bloggen, og det er en blandet fornøyelse. Hymnegenren innbyr i liten grad til kunstnerisk frihet, og resultatet er at man blir sittende og lese side etter side med tilnærmet identiske variasjoner over tema. Men innimellom dukker det opp fine ting, særlig blant hymnene til Gudsmoderen. Som f.eks. denne her (provisorisk oversatt til et heller hanglende norsk av undertegnede):

Han som er over enhver tid,
fordi han er tidens skaper,
skapes fra deg, jomfru
– som et lite barn.

Ingenting trigger folkefantasien som Maria. Hun er så nær oss. Jesus går på vannet, kaster ut demoner og står opp fra de døde. Maria bare mottar et budskap, føder, oppdrar – og ser sin eneste sønn dø. Det er milliarder av henne. De færreste av oss kan kaste ut en demon.

Når emnet er Maria, den evige jomfru, Gudsmoderen, Gudefødersken –  da er det som om hymnedikterne skrider til verket med en blanding av oppriktig, ærefryktig tilbedelse og familiær nærhet. Hun er som alle andre mødre, eller koner, eller døtre – samtidig som hun bærer frem menneskeslektens uforståelige og ufortjente frelse. Dette er tiden for riktig å fråtse  i guddommelige paradokser.

Vi besynger det morsliv
som var større enn alle himlene.
For dets skyld lever Adam i himmelen
– og fryder seg.

DagenMagazinet viderebragte for noen dager siden det de antagelig så på som en gladsak: Stavanger-prostar usikre på ny biskop. Saken viste seg riktignok å ha ualminnelig lite kjøtt på bena, og bør vel helst plasseres i kategorien (ondsinnet) baksnakking. Pettersen kan få «ei krevjande oppgåve», lyder profetien (som tydeligvis håper å bli selvoppfyllende). «Fleire» proster er «usikre», usikre på hva de skal «gjere» i forhold til sin nye biskop. Det er ikke bare på Randaberg at visitasene kan komme til å føre med seg endel anstrengt stillhet under festkirkekaffen.

Den eneste man har fått til å uttale seg – og også da svært kort – er Ludvig Bjerkrheim, prost i Sandnes. Bjerkrheim var som kjent en av Pettersens sterkeste konkurrenter til embedet som stavangerbisp, en av dem med mest lokal støtte. Han er sitert på at han er «litt avventande enno». Han sier han må diskutere med kollegene sine om «korleis vi skal forholde oss til denne situasjonen». Han lover avisen å ha et svar klart innen månedsskiftet august/september på hvorvidt det vil bli «vanskelig» for ham å «fungere som prost under den nye biskopen».

Dette synes jeg er uhyre interessant. En som selv var høyaktuell kandidat til et bispeembede mener at prestene etter en utnevnelse er i sin fulle rett til å spleise på en wienerkrans, trakte en kanne kaffe, sette seg i salongen og «diskutere» hvordan de skal «forholde seg» til sin nye biskop! Er det sånn å forstå at de kan velge hvorvidt de skal være under biskopens tilsyn eller ikke? Er det sånn at det er opp til presten om han vil være i kommunion med biskopen eller ikke? Kan en prest la være å håndhilse på sin biskop, eller la være å svare på brevene hans hvis han føler for det? Hvis Bjerkrheim mener noen av disse tingene må jeg si det blir ganske utydelig hva som var hans egen motivasjon til å stille som bispekandidat.

Jeg reagerte selv både heftig og bedugget på utnevnelsen av Erling Pettersen. Det var det gode grunner til, synes jeg, selv om det også var gode grunner til å hilse den velkommen. En ting er å kritisere utnevnelsen, noe ganske annet er å ta en slik uenighet med seg frem til alterringen.

Det er ett embede i den lutherske Kirke. Biskopen er ikke viktigere eller på noe vis høyere i et kirkelig hierarki enn presten. I kraft av sin person er hun heller ikke på noen måte forskjellig fra enhver som gjennom dåpen er blitt vigslet til prest i Jesu Kristi kirke. Man kunne først tro at det dermed blir mindre viktig å være i formell kommunion med biskopen i en luthersk kirke, i forhold til kirkesamfunn som opererer med ontologiske og kvalitative skiller mellem biskop, prest og legfolk. Utfra en communio-ekklesiologisk tenkemåte forholder det seg, såvidt jeg kan se, i virkeligheten motsatt. Nettopp fordi biskopen stiller likt med alle, så er deltagelse i det kirkelige fellesskap utenkelig uten å ha kommunion med biskopen. Å være kirke er å være i kommunion – med alle troende. I sin person uttrykker og symboliserer biskopen hele kirken, nettopp fordi det ikke er noe spesielt med henne. Fordi hun er som oss, kan hun i sin person både ivareta enheten og romme mangfoldet i den geografiske del av kirken som er henne betrodd. Hvis man av en eller annen grunn ikke er istand til å være i kommunion med biskopen, da er man ikke i stand til å ha kommunion med noe kirkemedlem. For biskopen rommer – i all sin almindelighet og syndighet, med sin mangelfulle teologi og problematiske behandling av medarbeidere – hele kirken.

Å underordne seg biskopens tilsyn, legge vinn på å elske henne som en søster og lytte til hennes råd er bare å  innrømme at ingen av oss klarer å være kirke alene. Kirken er ikke meg. Kirken er ikke deg. Kirken er ikke Bjerkrheim. Vi trenger hverandre.

Det er Ignatius som skriver til prestene i Efesos at deres «ansette presbyterium er knyttet til biskopen som strengene til en citar». Ingen kan skille mellem biskop og Kirke og si de er i kommunion med sistnevnte, men ikke førstnevnte. Det øyeblikk noen ikke er istand til å være i kommunion med biskopen, da har man de facto to kirkesamfunn. Nå er det slett ikke sikkert at Ludvig Bjerkrheim et eneste sekund har vurdert å bryte med biskopens tilsyn, hverken formelt eller i praksis. Eller la være å hilse på ham, eller ikke svare på brevene, eller ikke følge ham på visitas. Han har jo egentlig ikke sagt noen ting, antagelig bare svart i forbifarten på spørsmål fra en DM-journalist som ønsket å konstruere en sak.

Men jeg synes det er problematisk når det gis inntrykk av at det finnes alternativer for hvordan man forholder seg til sin biskop – særlig siden det er så mange som høylytt gir uttrykk for akkurat en slik tenkemåte. Det finnes ingen alternativer. For kristne er det ikke valgfritt å elske hverandre.

De mer tabloid anlagte av oss har kanskje vært inne på Dagbladets nettsider og fått øye på en et gammelt maleri av Abraham, Isak og den reddende engel. Overskriften lyder: Bør dette drapsforsøket ut av Bibelen? Og undertitelen utdyper: Teolog vil fjerne udemokratisk, religiøst slagg. Abraham står for fall.

Teologen i titelen er religionsfilosof Troels Nørager fra Det teologiske fakultet ved Universitetet i Aarhus. Han har nylig gitt ut boken “Taking Leave of Abraham”, og blir i den anledning intervjuet av en usedvanlig oppegående og intelligent journalist. Grunnen til dette er selvsagt at intervjuet er et lån fra danske Weekendavisen.

Nøragers tanker fremstår ikke som veldig revolusjonerende. Kort sagt vil han ta et oppgjør med “den knivsvingende Abraham” som et “symbol på autoritær religion”. Det viktigste kriteriet for en religion i dagens samfunn må være hvorvidt den er kompatibel med demokratiet. Journalisten spør, etter først å ha sitert Grundtvig:

Vil du nå si: Først demokrat, deretter troende?

Og professoren svarer:

Ja, det vil jeg faktisk.

I motsetning til den teologiske antihumanismen (sterkt og taleført representert i Danmark gjennom Tidehverv) vil Nørager si religion og humanisme, og lære religiøse mennesker å være glade for sekulariseringen. Boken er “en teologs lisens til kristne”, slik at de kan stå oppreist og si at Abrahams tro hverken er vår eller evangelienes tro.

Ok – dette er ikke en bok jeg føler noe stort behov for å lese. Det handler mye om hvem jeg selv er – Nørager snakker med Habermas om behovet for at religionen tar del i “den offentlige fornuftens språk”, men jeg er en av dem som ikke hadde kunnet frigjøre meg fra dette språket om jeg så hadde villet. Sekularitet, demokrati og humanisme er for meg selvfølgeligheter; de sitter i ryggmargen og er ikke på noen seriøs måte oppe til diskusjon. Derfor har jeg mer behov for et rasende, ubarmhjertig korrektiv fra “den arkaiske ørkenguden” i Abrahamsfortellingen enn jeg har for “utfordring” i form av snusfornuftig menneskerettspludring fra en rund og leverposteiluktende dansk folkekirketeolog.

Dette blogginnlegget skal ikke hovedsakelig handle om Nørager, men om kommentarfeltet til artikkelen. Nørager sier i artikkelen at «vi kan vel være enige om at religion er kommet på dagsorden igjen», noe som bekreftes av de 136 kommentarene som er kommet siden db.no publiserte intervjuet den 24. juni. Selv om folk som skriver i kommentarfelt neppe kan sies å representere hele befolkningen, så er det kanskje grunn til  å tro at de mer «kirkevante» blant oss kan få et slags bilde av hva som rører seg i folkedypet ved å lese dem. Jeg har derfor gjort et forsøk, og presenterer herved mine funn.

Først innlegg: Til forsvar for Abraham
Den første reaksjonen er skrevet av en som heter Martin, og representerer den kategorien vi kan kalle «kristelig instinkt». Teologen Nørager «skal svare for denne suppa selv en dag», han glemmer at verdens visdom er dårskap for Gud. Det Abraham gjorde var stort, siden det viste ubetinget overgivelse til Gud, noe som er «det største en kan komme til her i verden». Martin er interessert i troskapen, ikke selve handlingen. Abraham var villig til å ofre sitt eneste håp om å føre slekten videre! På dette punktet prøver Martin faktisk å nedtone fortellingens radikalitet ved å postulere at Gud selvsagt aldri ønsket å drepe Isak: «Tror du virkelig Gud er så impulsiv at han på ren innskytelse bestemte seg for at han ikke ville ha et offer likevel?» Martins grunnleggende kritikk av Nørager får støtte fra flere, bl.a. fra Ida O.: «Ja det neste blir vel at man fjerner Jesus død på korset. (…) Livet er ikke bare herlig – det er en kamp mellom det onde og gode. Det må snart noen prester og biskoper ta innover seg».

Moralsk motstand mot kristendommen
Martins innlegg har fått 105 «bra»-markeringer, noe som tyder på at hans tanker har funnet resonnans hos mange. Samtidig er det mange som reagerer sterkt på det han sier. Det aller mest av argumentasjonen mot ham er moralsk, preget av ikke ubetydelige mengder moralsk indignasjon. Petrus (106 anb.) påpeker at denne guden «åpenbart er svært ond». Han ville ikke ha tilbedt ham, om han så hadde eksistert! Razthough er offensiv: Hvordan kan han tro på en «jødisk sekt fra bronsealderen»? Det er særlig problematisk hvis det er p.g.a. Bibelen: «Dersom du har lest om ulike måter en Gud har straffet mennesker på de grusomste måter, fordi de ikke oppfylte hans maktsyke ønsker; og allikavel mener han er en god gud», da er Martin «langt ute å kjøre moralskt sett». Leif legger til anklagelisten at Gud endog drepte sin egen sønn. Daffy Duck påpeker, temmelig overflødig kanskje, at Abrahams offer ville vært brudd på norsk lov. Hvis Martin (som han selv sier) «ikke forstår» de deler av norsk lov som strider mot Guds (vi kan jo gjette hvilke lover Martin sikter til…) da er han, ifølge Daffy, «en alvorlig trussel for samfunnet» som bør «sperres inne og gjennomgå tvungen rehabilitering». Også Marianne er redd for at Martin en dag skal hallusinere og tro Gud beordrer ham til å drepe noen. «Menneskene som har gjort lignende handlinger er nå sperret inne på en psykiatrisk institusjon. Der skulle du også vært». Razthough mener Martins moralske relativisme gjør ham til den perfekte undersått for enhver autoritær diktator, Anders at den gjør ham til en god selvmordsbomberkandidat.

Forholdet til Jesus
For Nils fungerer Jesus tydeligvis fremdeles som et slags forbilde eller ideal når han sier at Jesus, hvis han kommer tilbake, «i alle fall ikke» vil kalle seg kristen. Her brukes Jesus som et korrektiv til dem som påstår å være hans etterfølgere. Reidar mener imidlertid at også Jesus må motkjempes på moralsk grunnlag: «[L]es hva jesus sa bl.a. i Lukas Evangelium. Slike verdier har vi IKKE bruk for i land som norge». (Det viser seg i et senere innlegg at han bl.a. viser til Lk 19:27 og 14:26-7). Også Razthough påpeker, når Martin fremhever den snille Jesus, at han faktisk truet romerne ut av tempelet (?) Troillonge mener all religion springer ut av at ett menneske har idolisert egne idealer. Å «vende det andre kinnet til» er i strid med menneskets natur og med hvordan verden er oppbygd.

En fortolkende kristendom?
Ny stemme inn: Theodor sier Martin og hans like gjør ham «og store deler av den kristne befolkning flau». Bibelen er skrevet av mennesker, Troels Nørager er «framtiden for kristendommen», tekstene må tolkes, ikke leses ordrett. Theodor mener faktisk det Abraham gjorde var godt (siden han ofret alt for Gud) – problemet er at det ikke passer inn i det moderne samfunn. Dette gjør at han blir utsatt for samme kritikk som Martin, f.eks. fra Onar, som stiller noen meget betimelige spørsmål: «Burde ikke Gud ha straffet Abraham for å sette seg selv forran sin sønn? Eller «premiert» ham dersom han nektet å drepe/ofre sønnen sin, selv om det ville bety evig pine for ham selv?!» Også Urge kommer med lignende kritikk, gir samtidig uttrykk for at det er «interessant» at også en teolog er villig til å kritisere denne tradisjonen. Theodor må ta slag både fra venstre og høyre. Torgeir beskylder ham for å «[l]age vår egen [lov,] som vatikanet har gjort». Martin sier vi skal tilpasse oss etter Bibelen, ikke omvendt. Det er imidlertid de 10 bud og bergprekenen som er utg.pkt. for det kristne livet, ikke alle de ulike forskriftene i GT, slik Theodor beskylder Martin for å mene. Martin har også et lite mannakorn til Theodor, hentet fra Gen 3:1.

En «fortolkende» bibellesning som den Theodor forsvarer viser seg å være upopulær også hos Martins argeste motstandere. Reidar sier ironisk om de ovennenvte Lukas-tekstene: «De kristne må jo vrenge det til på sin egen måte, og da betyr det noe helt annet. Antagelig noe slikt som at det blir en varm sommer i år?» Petrus spør betimelig: «Hvordan vet du hva gud mener om det som står i bibelen ikke stemmer? Finner du det på selv?» Nils har mer respekt for muslimene, som kun siterer originalen på arabisk istedetfor å utvanne, sile ut og oversette. Bibelen kan av denne grunn «umulig være Guds ord».

Prinsippet får derimot støtte hos Eirik: «Poenget er at vi ikke har forutsetninger for å forstå Bibelen på 2000 år gamle prinsipper. Det må forstås ut i fra at tekstene er 2000 år gamle, for så å tolkes til moderne prinsipper. De fleste som sier det er BS [=bullshit], sier egentlig bare at de er for lat til å ta et alvorlig oppgjør med det». Nimalaha skriver godt og informert om hvordan mange GT-fortellinger kan leses som politiske myter. «Som kristne kan man ikke se helt bort fra GT. Men etter Jesu komme i NT skal GT kun sees på som et frempek mot den nye pakten. Dette gjelder til og med de ti bud». Svein Olav er blant dem som ikke synes å ha fått med seg at en slik form for lesning overhodet eksisterer: «hahahah…. det er jo som å innrømme at bibelen ikke er guds ord! YESSSS!!! ENDELIG! farvel til gamle monoteistiske «eneste sanne»-religioner!»

Ballearne stikker seg ut ved å tilby en tradisjonell typologisk lesning av Abrahamsfortellingen. Gud og Abraham hadde en blodspakt. Når Gud ber Abraham ofre sin sønn, sier Han samtidig at Han er villig til å ofre sin egen. Væren (kongen) i tornekrattet (tornekronen) er et bilde på hva som vil skje. Jeg har selv stor sympati med en slik lesning, men er kanskje ikke helt enig i konklusjonen: «uten abrahams offer vil Guds offer av Jesus i et bibelsk perspektiv make no sense». Er det ikke omvendt? Leif har ingenting annet enn forakt tilovers for en slik tolkning. Det er i utg.pkt. latterlig at Gud skulle ha ofret sin sønn – det blir ikke mindre latterlig av å bringe noen værer og tornekratt opp i det hele.

«En ond og utro slekt krever tegn». Kravet om bevisførsel
Martin skriver at en ikke-troende «duver opp og ned som en kork på vann, alt etter hvordan følelsene og fornuften vil at en skal reagere». En «ekte troende» trenger ikke stole hverken på fornuft eller følelser. Eivind triumferer: Han innrømmer altså rett ut at religion er et ikke-kompatibelt alternativ til fornuften! Reidar krever at de kristne må bevise sin Gud, ellers er han en myte akkurat som alle andre hedenske guder. Agnostiker etterlyser bevis for de påståtte bevisene, som f.eks. helberedelser og håndspåleggelse. Også Yngling Har Rett vil ha bevis. Hvorfor «SKAL MAN TRO mer på bibelen enn på buddhistenes bøker eller muslimenes bøker?» Terje S. (kan det være Stordalen???) mener vitenskapen må være alle tings rettesnor: «Nei, kast skiten [=Bibelen og alle ”hellige” skrifter] og bla litt i vitenskapelige bøker, finn ut hva som virkelig finnes».

Ida O. gjør et forsøk på å komme de bevishungrige i møte: «Du vasser i bevis på Guds eksistens HVER eneste dag mann! Naturen, årstidene, dyre- og fuglelivet, stjernehimmelen, galaksene. Vår syklus fra barn til voksen og gammel». Leif mener forsåvidt det er menneskelig å tro på en skaper, men ikke logisk. Hvor kommer isåfall skaperen fra osv. Theodor m.fl. prøver å si at å tro ikke er det samme som å vite, og Eivind, Lapu-lapu mener at selv om Gud ikke kan bevises, kan han heller ikke motbevises. Dette fører til motkrav om samtidig å akseptere det flygende spaghettimonsteret , julenissen, påskeharen, rosa enhjørninger osv. Flere siterer Carl Sagan på at ekstraordinære påstander krever ekstraordinære bevis.

Odd Inge mener den åndelige dimensjonen ikke kan bevises. Den må oppleves i praksis, han har selv erfart den. Einar Steinar svarer med et av de mer tankevekkende innleggene:

Nøyaktig hvorfor skal jeg prøve å akseptere Gud? Som agnostisk ateist må jeg insistere på at også jeg har intense opplevelser av sinnsro, ærefrykt, flyt og enhet med «universet» – ja, selv lesningen av verdens mytologier, kristendom inkludert, kan være intenst tilfredstillende og bevegende. Det er et alvorlig spørsmål altså, ikke bare retorisk: Hvorfor?

Kai har ikke fullt så mange kvaler: «Alt og alle dør og blir spist av mark. Face it».

Nyåndelige tendenser
Det er overraskende få tegn til nyåndelige tendenser i dette materialet. Som man kanskje vil ha fått med seg, er det heller nyateismen som rår grunnen, med mange argumenter hentet fra Richard Dawkins og hans koryfeer. Det finnes likevel noen antydninger til nyåndelig kristendomskritikk. Sven Erik sier: «Mennesket er den største gud av kjøtt og blod, men jorden den største guden totoalt sett fordi den er betingelsen for alt liv». Han har forøvrig også med et veldig fint dikt. Citizen Sane ser tydeligvis for seg at en slags «ny verdensorden» vil tre i kraft når Vatikanets hemmelige arkiv blir gjort tilgjengelig: «Giordano Bruno, Jan Hus, og det bøhmiske palatinat (…) vil forene renessanseåndens åndsviteskap med de empiriske naturvitenskapene, dette er det nye tusenårsriket, og menneskets kvantesprang i den evolusjonære utviklingen». Eivind, Lapu-lapu skriver: «Vi vet ikke engang om Gud er en person eller en upersonifisert makt». Odd Inge tenderer også i nyåndelig retning med sin subjektive gudsforståelse. Han snakker heller om en «åndelig dimensjon» enn å bruke navnet Gud, og han mener at «sjelen» lever videre selv om kroppen blir spist av mark.

Noen ettertanker
De fleste som leser denne bloggen er jo prester eller teologer. Hva slags konklusjoner kan vi i vår kontekst dra ut fra dette materialet? Her er noen forsøk:

1. De aller, aller fleste som skriver synes å tenke innenfor et strengt naturvitenskapelig paradigme. Svært få gir uttrykk for at det religiøse språket kanskje kan være av en annen karakter. Knapt noen synes mottagelige for billedtale, for poesi og for muligheten til å formidle sannhet OGSÅ gjennom slik tale, ikke bare gjennom logiske syllogismer. «Ja men, hvor er beviset?» Gud er en virkelighet på linje med andre, og han kan bevises naturvitenskapelig. Hvis ikke finnes han ikke, for det finnes ingen annen virkelighet.

2. Amerikansk-inspirert, fundamentalistisk kristendom er i stor grad det man argumenterer mot. Kanskje er dette en del av påvirkningen fra Dawkins & co. Dette påvirker også bibelsynet: De aller, aller fleste synes å gå ut fra at verbalinspirasjonen er felleskristent tankegods – også de fleste kristne blant kommentatorene.

3. Mange forestiller seg livet som kristen som en tanketom og tilnærmet vegeterende tilværelse hvor man bokstavelig talt legger alt i Guds hender. Så som i denne formaningen fra Yngling Har Rett: «Gå ut og gjør noe fornuftig. Hjelp noen som behøver hjelp, i stedet for å sitte hjemme og forvent at Gud skal rydde opp eller at sengen skal komme og legge deg».

4. Mistankehermeneutikken i møtet med religiøse institusjoner er så å si allstedsnærværende. Tanken om at noen kan ha forstått og innsett noe viktig også før jeg kom til verden – finnes det noe mer anstøtelig for dagens mennesker? Dette gjelder også dem som er åpne for en åndelig dimensjon. Frykten for fellesskapet, på tvers av tid og rom er vanskelig å komme unna. Vi vil være fri.

5. Det kanskje pussigste å se, er hvordan man på den ene siden argumenterer rasende mot fundamentalistisk biblisisme, samtidig som man essensialiserer denne formen for kristendom som den eneste sanne. De som er bevisste på at man hele tiden fortolker bibelmaterialet er ikke «skikkelige» kristne. Dette minner om meg selv da jeg var i konfirmasjonsalderen. Jeg hadde tilfeldigvis kommet til å lese forskriftene i 3. mosebok, og blitt moralsk indignert. Jeg gikk på «kristningsferden» til noen omreisende pinsepredikanter for å prøve å sette dem fast. Jeg brukte akkurat samme Catch 22-logikk som mange i dette kommentarfeltet: Hvis du ikke følger alle forskriftene er du useriøs og inkonsekvent; hvis du følger alle sammen er du ond og dum. Uansett tar du feil.

6. Gjennomgående anses kristne som fullstendig uspiselige. De tror de sitter inne med hele sannheten, de forventer at alle andre skal tro det samme som dem og de er dobbeltmoralistiske. Hovedinnvendingen både mot kristendommen og de kristne er at de er umoralske, eller kanskje snarere moralske nominalister. For dem går hensynet til det skrevne ord over hensynet til medmennesket. Det er en klar tendens til at folk først aksepterer de høye moralske idealene som tradisjonelt har vært forbundet med kristendommen, og deretter bruker dem mot de kristne. Du skal elske din neste som deg selv – men det er likevel greit å drepe ham, bare man har Gud i ryggen.

Hvordan skal man forholde seg til dette? For det første er det tydelig at en eller annen dyktig pedagog må bli flinkere til å si at kristendom primært handler om Kristus, ikke om Bibelen. Derav navnet, liksom. Det er greit, men her er et kinkigere spørsmål: Kan det hende at vi må bli flinkere til å snakke om Gud på rasjonalitetens premisser? Enkelte gjengangere i min egen kommentarspalte vil også gjøre kristendommen mer «aktuell», men da gjennom svevende eksistensialisme. Jeg tror den hadde appellert til de færreste i Dagbladets kommentarfelt. De vil jo bare høre at det er fornuftig og rasjonelt å tro på Gud. Er det klokt bare å avfeie hele problemstillingen deres og si at det egentlig handler om noe helt annet? Eller bør vi bli flinkere til å snakke om Gud på disse premissene – på fornuftens og rasjonalitetens premisser? Det er jo en hel del folk som gjør dette allerede, særlig på nettet: Bjørn Are Davidsen, ungkristen.com samt den pretensiøse fellesbloggen Tro og fornuft kan være eksempler på denne bestemte typen kristne stemmer. De representerer alle en kristen apologetikk i tradisjonen etter C.S. Lewis. De prøver å argumentere for at det er rasjonelt og fornuftig å tro på Gud. Jeg synes ikke personlig det gir meg så mye, men ser ikke bort fra at de kan ha forstått noe viktig. Postmodernismen er oppskrytt – iallfall i kommentarfeltene.