De mer tabloid anlagte av oss har kanskje vært inne på Dagbladets nettsider og fått øye på en et gammelt maleri av Abraham, Isak og den reddende engel. Overskriften lyder: Bør dette drapsforsøket ut av Bibelen? Og undertitelen utdyper: Teolog vil fjerne udemokratisk, religiøst slagg. Abraham står for fall.

Teologen i titelen er religionsfilosof Troels Nørager fra Det teologiske fakultet ved Universitetet i Aarhus. Han har nylig gitt ut boken “Taking Leave of Abraham”, og blir i den anledning intervjuet av en usedvanlig oppegående og intelligent journalist. Grunnen til dette er selvsagt at intervjuet er et lån fra danske Weekendavisen.

Nøragers tanker fremstår ikke som veldig revolusjonerende. Kort sagt vil han ta et oppgjør med “den knivsvingende Abraham” som et “symbol på autoritær religion”. Det viktigste kriteriet for en religion i dagens samfunn må være hvorvidt den er kompatibel med demokratiet. Journalisten spør, etter først å ha sitert Grundtvig:

Vil du nå si: Først demokrat, deretter troende?

Og professoren svarer:

Ja, det vil jeg faktisk.

I motsetning til den teologiske antihumanismen (sterkt og taleført representert i Danmark gjennom Tidehverv) vil Nørager si religion og humanisme, og lære religiøse mennesker å være glade for sekulariseringen. Boken er “en teologs lisens til kristne”, slik at de kan stå oppreist og si at Abrahams tro hverken er vår eller evangelienes tro.

Ok – dette er ikke en bok jeg føler noe stort behov for å lese. Det handler mye om hvem jeg selv er – Nørager snakker med Habermas om behovet for at religionen tar del i “den offentlige fornuftens språk”, men jeg er en av dem som ikke hadde kunnet frigjøre meg fra dette språket om jeg så hadde villet. Sekularitet, demokrati og humanisme er for meg selvfølgeligheter; de sitter i ryggmargen og er ikke på noen seriøs måte oppe til diskusjon. Derfor har jeg mer behov for et rasende, ubarmhjertig korrektiv fra “den arkaiske ørkenguden” i Abrahamsfortellingen enn jeg har for “utfordring” i form av snusfornuftig menneskerettspludring fra en rund og leverposteiluktende dansk folkekirketeolog.

Dette blogginnlegget skal ikke hovedsakelig handle om Nørager, men om kommentarfeltet til artikkelen. Nørager sier i artikkelen at «vi kan vel være enige om at religion er kommet på dagsorden igjen», noe som bekreftes av de 136 kommentarene som er kommet siden db.no publiserte intervjuet den 24. juni. Selv om folk som skriver i kommentarfelt neppe kan sies å representere hele befolkningen, så er det kanskje grunn til  å tro at de mer «kirkevante» blant oss kan få et slags bilde av hva som rører seg i folkedypet ved å lese dem. Jeg har derfor gjort et forsøk, og presenterer herved mine funn.

Først innlegg: Til forsvar for Abraham
Den første reaksjonen er skrevet av en som heter Martin, og representerer den kategorien vi kan kalle «kristelig instinkt». Teologen Nørager «skal svare for denne suppa selv en dag», han glemmer at verdens visdom er dårskap for Gud. Det Abraham gjorde var stort, siden det viste ubetinget overgivelse til Gud, noe som er «det største en kan komme til her i verden». Martin er interessert i troskapen, ikke selve handlingen. Abraham var villig til å ofre sitt eneste håp om å føre slekten videre! På dette punktet prøver Martin faktisk å nedtone fortellingens radikalitet ved å postulere at Gud selvsagt aldri ønsket å drepe Isak: «Tror du virkelig Gud er så impulsiv at han på ren innskytelse bestemte seg for at han ikke ville ha et offer likevel?» Martins grunnleggende kritikk av Nørager får støtte fra flere, bl.a. fra Ida O.: «Ja det neste blir vel at man fjerner Jesus død på korset. (…) Livet er ikke bare herlig – det er en kamp mellom det onde og gode. Det må snart noen prester og biskoper ta innover seg».

Moralsk motstand mot kristendommen
Martins innlegg har fått 105 «bra»-markeringer, noe som tyder på at hans tanker har funnet resonnans hos mange. Samtidig er det mange som reagerer sterkt på det han sier. Det aller mest av argumentasjonen mot ham er moralsk, preget av ikke ubetydelige mengder moralsk indignasjon. Petrus (106 anb.) påpeker at denne guden «åpenbart er svært ond». Han ville ikke ha tilbedt ham, om han så hadde eksistert! Razthough er offensiv: Hvordan kan han tro på en «jødisk sekt fra bronsealderen»? Det er særlig problematisk hvis det er p.g.a. Bibelen: «Dersom du har lest om ulike måter en Gud har straffet mennesker på de grusomste måter, fordi de ikke oppfylte hans maktsyke ønsker; og allikavel mener han er en god gud», da er Martin «langt ute å kjøre moralskt sett». Leif legger til anklagelisten at Gud endog drepte sin egen sønn. Daffy Duck påpeker, temmelig overflødig kanskje, at Abrahams offer ville vært brudd på norsk lov. Hvis Martin (som han selv sier) «ikke forstår» de deler av norsk lov som strider mot Guds (vi kan jo gjette hvilke lover Martin sikter til…) da er han, ifølge Daffy, «en alvorlig trussel for samfunnet» som bør «sperres inne og gjennomgå tvungen rehabilitering». Også Marianne er redd for at Martin en dag skal hallusinere og tro Gud beordrer ham til å drepe noen. «Menneskene som har gjort lignende handlinger er nå sperret inne på en psykiatrisk institusjon. Der skulle du også vært». Razthough mener Martins moralske relativisme gjør ham til den perfekte undersått for enhver autoritær diktator, Anders at den gjør ham til en god selvmordsbomberkandidat.

Forholdet til Jesus
For Nils fungerer Jesus tydeligvis fremdeles som et slags forbilde eller ideal når han sier at Jesus, hvis han kommer tilbake, «i alle fall ikke» vil kalle seg kristen. Her brukes Jesus som et korrektiv til dem som påstår å være hans etterfølgere. Reidar mener imidlertid at også Jesus må motkjempes på moralsk grunnlag: «[L]es hva jesus sa bl.a. i Lukas Evangelium. Slike verdier har vi IKKE bruk for i land som norge». (Det viser seg i et senere innlegg at han bl.a. viser til Lk 19:27 og 14:26-7). Også Razthough påpeker, når Martin fremhever den snille Jesus, at han faktisk truet romerne ut av tempelet (?) Troillonge mener all religion springer ut av at ett menneske har idolisert egne idealer. Å «vende det andre kinnet til» er i strid med menneskets natur og med hvordan verden er oppbygd.

En fortolkende kristendom?
Ny stemme inn: Theodor sier Martin og hans like gjør ham «og store deler av den kristne befolkning flau». Bibelen er skrevet av mennesker, Troels Nørager er «framtiden for kristendommen», tekstene må tolkes, ikke leses ordrett. Theodor mener faktisk det Abraham gjorde var godt (siden han ofret alt for Gud) – problemet er at det ikke passer inn i det moderne samfunn. Dette gjør at han blir utsatt for samme kritikk som Martin, f.eks. fra Onar, som stiller noen meget betimelige spørsmål: «Burde ikke Gud ha straffet Abraham for å sette seg selv forran sin sønn? Eller «premiert» ham dersom han nektet å drepe/ofre sønnen sin, selv om det ville bety evig pine for ham selv?!» Også Urge kommer med lignende kritikk, gir samtidig uttrykk for at det er «interessant» at også en teolog er villig til å kritisere denne tradisjonen. Theodor må ta slag både fra venstre og høyre. Torgeir beskylder ham for å «[l]age vår egen [lov,] som vatikanet har gjort». Martin sier vi skal tilpasse oss etter Bibelen, ikke omvendt. Det er imidlertid de 10 bud og bergprekenen som er utg.pkt. for det kristne livet, ikke alle de ulike forskriftene i GT, slik Theodor beskylder Martin for å mene. Martin har også et lite mannakorn til Theodor, hentet fra Gen 3:1.

En «fortolkende» bibellesning som den Theodor forsvarer viser seg å være upopulær også hos Martins argeste motstandere. Reidar sier ironisk om de ovennenvte Lukas-tekstene: «De kristne må jo vrenge det til på sin egen måte, og da betyr det noe helt annet. Antagelig noe slikt som at det blir en varm sommer i år?» Petrus spør betimelig: «Hvordan vet du hva gud mener om det som står i bibelen ikke stemmer? Finner du det på selv?» Nils har mer respekt for muslimene, som kun siterer originalen på arabisk istedetfor å utvanne, sile ut og oversette. Bibelen kan av denne grunn «umulig være Guds ord».

Prinsippet får derimot støtte hos Eirik: «Poenget er at vi ikke har forutsetninger for å forstå Bibelen på 2000 år gamle prinsipper. Det må forstås ut i fra at tekstene er 2000 år gamle, for så å tolkes til moderne prinsipper. De fleste som sier det er BS [=bullshit], sier egentlig bare at de er for lat til å ta et alvorlig oppgjør med det». Nimalaha skriver godt og informert om hvordan mange GT-fortellinger kan leses som politiske myter. «Som kristne kan man ikke se helt bort fra GT. Men etter Jesu komme i NT skal GT kun sees på som et frempek mot den nye pakten. Dette gjelder til og med de ti bud». Svein Olav er blant dem som ikke synes å ha fått med seg at en slik form for lesning overhodet eksisterer: «hahahah…. det er jo som å innrømme at bibelen ikke er guds ord! YESSSS!!! ENDELIG! farvel til gamle monoteistiske «eneste sanne»-religioner!»

Ballearne stikker seg ut ved å tilby en tradisjonell typologisk lesning av Abrahamsfortellingen. Gud og Abraham hadde en blodspakt. Når Gud ber Abraham ofre sin sønn, sier Han samtidig at Han er villig til å ofre sin egen. Væren (kongen) i tornekrattet (tornekronen) er et bilde på hva som vil skje. Jeg har selv stor sympati med en slik lesning, men er kanskje ikke helt enig i konklusjonen: «uten abrahams offer vil Guds offer av Jesus i et bibelsk perspektiv make no sense». Er det ikke omvendt? Leif har ingenting annet enn forakt tilovers for en slik tolkning. Det er i utg.pkt. latterlig at Gud skulle ha ofret sin sønn – det blir ikke mindre latterlig av å bringe noen værer og tornekratt opp i det hele.

«En ond og utro slekt krever tegn». Kravet om bevisførsel
Martin skriver at en ikke-troende «duver opp og ned som en kork på vann, alt etter hvordan følelsene og fornuften vil at en skal reagere». En «ekte troende» trenger ikke stole hverken på fornuft eller følelser. Eivind triumferer: Han innrømmer altså rett ut at religion er et ikke-kompatibelt alternativ til fornuften! Reidar krever at de kristne må bevise sin Gud, ellers er han en myte akkurat som alle andre hedenske guder. Agnostiker etterlyser bevis for de påståtte bevisene, som f.eks. helberedelser og håndspåleggelse. Også Yngling Har Rett vil ha bevis. Hvorfor «SKAL MAN TRO mer på bibelen enn på buddhistenes bøker eller muslimenes bøker?» Terje S. (kan det være Stordalen???) mener vitenskapen må være alle tings rettesnor: «Nei, kast skiten [=Bibelen og alle ”hellige” skrifter] og bla litt i vitenskapelige bøker, finn ut hva som virkelig finnes».

Ida O. gjør et forsøk på å komme de bevishungrige i møte: «Du vasser i bevis på Guds eksistens HVER eneste dag mann! Naturen, årstidene, dyre- og fuglelivet, stjernehimmelen, galaksene. Vår syklus fra barn til voksen og gammel». Leif mener forsåvidt det er menneskelig å tro på en skaper, men ikke logisk. Hvor kommer isåfall skaperen fra osv. Theodor m.fl. prøver å si at å tro ikke er det samme som å vite, og Eivind, Lapu-lapu mener at selv om Gud ikke kan bevises, kan han heller ikke motbevises. Dette fører til motkrav om samtidig å akseptere det flygende spaghettimonsteret , julenissen, påskeharen, rosa enhjørninger osv. Flere siterer Carl Sagan på at ekstraordinære påstander krever ekstraordinære bevis.

Odd Inge mener den åndelige dimensjonen ikke kan bevises. Den må oppleves i praksis, han har selv erfart den. Einar Steinar svarer med et av de mer tankevekkende innleggene:

Nøyaktig hvorfor skal jeg prøve å akseptere Gud? Som agnostisk ateist må jeg insistere på at også jeg har intense opplevelser av sinnsro, ærefrykt, flyt og enhet med «universet» – ja, selv lesningen av verdens mytologier, kristendom inkludert, kan være intenst tilfredstillende og bevegende. Det er et alvorlig spørsmål altså, ikke bare retorisk: Hvorfor?

Kai har ikke fullt så mange kvaler: «Alt og alle dør og blir spist av mark. Face it».

Nyåndelige tendenser
Det er overraskende få tegn til nyåndelige tendenser i dette materialet. Som man kanskje vil ha fått med seg, er det heller nyateismen som rår grunnen, med mange argumenter hentet fra Richard Dawkins og hans koryfeer. Det finnes likevel noen antydninger til nyåndelig kristendomskritikk. Sven Erik sier: «Mennesket er den største gud av kjøtt og blod, men jorden den største guden totoalt sett fordi den er betingelsen for alt liv». Han har forøvrig også med et veldig fint dikt. Citizen Sane ser tydeligvis for seg at en slags «ny verdensorden» vil tre i kraft når Vatikanets hemmelige arkiv blir gjort tilgjengelig: «Giordano Bruno, Jan Hus, og det bøhmiske palatinat (…) vil forene renessanseåndens åndsviteskap med de empiriske naturvitenskapene, dette er det nye tusenårsriket, og menneskets kvantesprang i den evolusjonære utviklingen». Eivind, Lapu-lapu skriver: «Vi vet ikke engang om Gud er en person eller en upersonifisert makt». Odd Inge tenderer også i nyåndelig retning med sin subjektive gudsforståelse. Han snakker heller om en «åndelig dimensjon» enn å bruke navnet Gud, og han mener at «sjelen» lever videre selv om kroppen blir spist av mark.

Noen ettertanker
De fleste som leser denne bloggen er jo prester eller teologer. Hva slags konklusjoner kan vi i vår kontekst dra ut fra dette materialet? Her er noen forsøk:

1. De aller, aller fleste som skriver synes å tenke innenfor et strengt naturvitenskapelig paradigme. Svært få gir uttrykk for at det religiøse språket kanskje kan være av en annen karakter. Knapt noen synes mottagelige for billedtale, for poesi og for muligheten til å formidle sannhet OGSÅ gjennom slik tale, ikke bare gjennom logiske syllogismer. «Ja men, hvor er beviset?» Gud er en virkelighet på linje med andre, og han kan bevises naturvitenskapelig. Hvis ikke finnes han ikke, for det finnes ingen annen virkelighet.

2. Amerikansk-inspirert, fundamentalistisk kristendom er i stor grad det man argumenterer mot. Kanskje er dette en del av påvirkningen fra Dawkins & co. Dette påvirker også bibelsynet: De aller, aller fleste synes å gå ut fra at verbalinspirasjonen er felleskristent tankegods – også de fleste kristne blant kommentatorene.

3. Mange forestiller seg livet som kristen som en tanketom og tilnærmet vegeterende tilværelse hvor man bokstavelig talt legger alt i Guds hender. Så som i denne formaningen fra Yngling Har Rett: «Gå ut og gjør noe fornuftig. Hjelp noen som behøver hjelp, i stedet for å sitte hjemme og forvent at Gud skal rydde opp eller at sengen skal komme og legge deg».

4. Mistankehermeneutikken i møtet med religiøse institusjoner er så å si allstedsnærværende. Tanken om at noen kan ha forstått og innsett noe viktig også før jeg kom til verden – finnes det noe mer anstøtelig for dagens mennesker? Dette gjelder også dem som er åpne for en åndelig dimensjon. Frykten for fellesskapet, på tvers av tid og rom er vanskelig å komme unna. Vi vil være fri.

5. Det kanskje pussigste å se, er hvordan man på den ene siden argumenterer rasende mot fundamentalistisk biblisisme, samtidig som man essensialiserer denne formen for kristendom som den eneste sanne. De som er bevisste på at man hele tiden fortolker bibelmaterialet er ikke «skikkelige» kristne. Dette minner om meg selv da jeg var i konfirmasjonsalderen. Jeg hadde tilfeldigvis kommet til å lese forskriftene i 3. mosebok, og blitt moralsk indignert. Jeg gikk på «kristningsferden» til noen omreisende pinsepredikanter for å prøve å sette dem fast. Jeg brukte akkurat samme Catch 22-logikk som mange i dette kommentarfeltet: Hvis du ikke følger alle forskriftene er du useriøs og inkonsekvent; hvis du følger alle sammen er du ond og dum. Uansett tar du feil.

6. Gjennomgående anses kristne som fullstendig uspiselige. De tror de sitter inne med hele sannheten, de forventer at alle andre skal tro det samme som dem og de er dobbeltmoralistiske. Hovedinnvendingen både mot kristendommen og de kristne er at de er umoralske, eller kanskje snarere moralske nominalister. For dem går hensynet til det skrevne ord over hensynet til medmennesket. Det er en klar tendens til at folk først aksepterer de høye moralske idealene som tradisjonelt har vært forbundet med kristendommen, og deretter bruker dem mot de kristne. Du skal elske din neste som deg selv – men det er likevel greit å drepe ham, bare man har Gud i ryggen.

Hvordan skal man forholde seg til dette? For det første er det tydelig at en eller annen dyktig pedagog må bli flinkere til å si at kristendom primært handler om Kristus, ikke om Bibelen. Derav navnet, liksom. Det er greit, men her er et kinkigere spørsmål: Kan det hende at vi må bli flinkere til å snakke om Gud på rasjonalitetens premisser? Enkelte gjengangere i min egen kommentarspalte vil også gjøre kristendommen mer «aktuell», men da gjennom svevende eksistensialisme. Jeg tror den hadde appellert til de færreste i Dagbladets kommentarfelt. De vil jo bare høre at det er fornuftig og rasjonelt å tro på Gud. Er det klokt bare å avfeie hele problemstillingen deres og si at det egentlig handler om noe helt annet? Eller bør vi bli flinkere til å snakke om Gud på disse premissene – på fornuftens og rasjonalitetens premisser? Det er jo en hel del folk som gjør dette allerede, særlig på nettet: Bjørn Are Davidsen, ungkristen.com samt den pretensiøse fellesbloggen Tro og fornuft kan være eksempler på denne bestemte typen kristne stemmer. De representerer alle en kristen apologetikk i tradisjonen etter C.S. Lewis. De prøver å argumentere for at det er rasjonelt og fornuftig å tro på Gud. Jeg synes ikke personlig det gir meg så mye, men ser ikke bort fra at de kan ha forstått noe viktig. Postmodernismen er oppskrytt – iallfall i kommentarfeltene.