Kremt. Et akutt anfall av dårlig masteroppgave-samvittighet (på overtid, for å si det mildt!) har resultert i manglende bloggdeltagelse de siste dagene. Håper å komme litt inn i debatten igjen etterhvert; i mellomtiden tusen takk til alle som skriver her. Jeg fryder meg med å lese innleggene deres, selv om jeg er treg til å svare på alle gode innvendinger.

Jeg sitter altså og leser kirkeslaviske hymner istedet for å skrive på bloggen, og det er en blandet fornøyelse. Hymnegenren innbyr i liten grad til kunstnerisk frihet, og resultatet er at man blir sittende og lese side etter side med tilnærmet identiske variasjoner over tema. Men innimellom dukker det opp fine ting, særlig blant hymnene til Gudsmoderen. Som f.eks. denne her (provisorisk oversatt til et heller hanglende norsk av undertegnede):

Han som er over enhver tid,
fordi han er tidens skaper,
skapes fra deg, jomfru
– som et lite barn.

Ingenting trigger folkefantasien som Maria. Hun er så nær oss. Jesus går på vannet, kaster ut demoner og står opp fra de døde. Maria bare mottar et budskap, føder, oppdrar – og ser sin eneste sønn dø. Det er milliarder av henne. De færreste av oss kan kaste ut en demon.

Når emnet er Maria, den evige jomfru, Gudsmoderen, Gudefødersken –  da er det som om hymnedikterne skrider til verket med en blanding av oppriktig, ærefryktig tilbedelse og familiær nærhet. Hun er som alle andre mødre, eller koner, eller døtre – samtidig som hun bærer frem menneskeslektens uforståelige og ufortjente frelse. Dette er tiden for riktig å fråtse  i guddommelige paradokser.

Vi besynger det morsliv
som var større enn alle himlene.
For dets skyld lever Adam i himmelen
– og fryder seg.