Å jobbe på gamlehjem er å se livet i hvitøyet. Her er nesten ingen pyntelig forstillelse, nesten ingen påtatte smil. Men derimot overdose på overdose med skjør og naken menneskelighet. Livet her handler om å spise, gå på do, og på en eller annen måte holde seg i live litt lenger. Det gjør det jo i bunn og grunn for de fleste av oss, men sjelden så entydig som her.

Når vi ute i verden får spørsmålet: ”Hvordan går det?”, da svarer de fleste automatisk: ”Takk, bare bra”. Ofte er dette høflighetsspørsmålet formulert slik at det umuliggjør enhver nyansering: ”Går det bra?” spør vi. Hva skal man svare på sånt? Ja, selvfølgelig går det «bra». Rett som det er går det oss faktisk «helt strålende».

Og alltid med dette norske, lyse og gjennomfalske tonefallet som får svensker til å uttale at det er umulig å ta nordmenn på alvor når de sier f.eks. ”jeg er deprimert”.

På gamlehjemmet er det ikke slik. ”Går det bra?”, spør jeg.

”Nei,” svarer de.

Det hender jo at noen svarer ”bra”, hvis de faktisk har det bra. Men det har de jo som regel ikke. Å bli gammel er et slit. Det gjør vondt. ”Hvordan går det?”, spør jeg. ”Dårlig”, svarer de. ”Nedover”. ”Det går den veien høna sparker”. ”Det går til helvete”.

Dette er noe av det fineste og mest fortvilende med å være på gamlehjem. Folk er slitne, og gidder ikke lenger late som noe som helst. På gamlehjemmet er kroppene våre stygge og deformerte, men vi kler dem nakne. Ingen holder inn magen, ingen bruker spray-tan, ingen sjekker «hvithetsskalaen» på tannkremtuben. Og ingen trenger å innbille seg at alt er «bare bra». Det er det som regel ikke, og det er slik livet er. Vi har vondt. Vi savner. Vi er redde, og av og til glade. Vi har problemer med fordøyelsessystemet. Og vi klarer ingenting alene. Vi kommer oss ikke noe sted uten at andre bærer oss, uten at andre holder oss oppe. Av og til vet vi ikke hvem vi selv er; da er det vanskelig å late som at vi er noen andre.