Idet andre akt tar til, befinner vi oss ikke lenger på den uskyldsrene landsbygd, men i den sydende storby: ”Kristiania”. Finn Jarle er tydeligvis godt i gang med å få merker av den, for han sprader inn i første scene iført dress, slips og stresskoffert.

Ved en tilfeldighet blir han kjent med Børre Knudsen, som tar ham under sine vinger etter bl.a. følgende replikkveksling:

BK: (…) Si meg, hva heter du?
FJS: Finn Jarle. Finn Jarle Sæle.
BK: Tillat meg å kalle deg Sæle. Selv heter jeg Børre Knudsen. Hvor bor du?
FJS: Victoria Terasse
BK: Det gamle hullet! Det er altfor dårlig kvalitet for en mann av ditt kaliber. Nei, kom heller og bo med meg på mitt hotell, det passer bedre med din fremtoning.

Finn Jarle lever på dette tidspunkt i en tilstand av oppdemmet selvbenektelse, noe som kommer til uttrykk når han i en sukkersøt pianoballade forteller Børre Knudsen om sin oppvekst:

Jeg ble født ute på landsbygden, et vakkert og herlig sted
Vi dyrket vår Gud og vi bad våre bønner, og alt var ro og fred.
Og min far, han var bonde, og mor, hun holdt munn
Nu har de begge vært døde en stund.
Oooh, oooh, oooh
Vakre tider…

… og ikke minst gir en svært så retusjert beretning om sitt yrkesvalg:

Jeg vokste opp til å bli en ung mann, en skikkelig hederskar
Som drømte om rikdom og sakførerutdanning, og jeg fikk hjelp av far.
Og nu har jeg blitt det, og jeg tjener stort
Nu lever jeg livet som er akk så kort
Oooh Oooh Oooh
Vakre tider…

Heldigvis skuer Knudsens øyne dypere ned i menneskesjelen enn hva Sæle har regnet med. Når den eldre mannen nå overtar mikrofonen er Finn Jarles ballade plutselig stemt i moll:

Finn Jarle, du virker så hederlig, men der er noget som ei er rett
Der er noget du skjuler for mig i den stund som er nu, nokså slett
(…) Si sannheten, si sannheten Finn Jarle…

Mer skal det ikke til for å dytte Finn Jarle utenfor det stupet han selv har bygget opp. Uten forvarsel eksploderer lydbildet i et death-metal-inferno hvor Finn Jarle skriker ukontrollert:

Jeg har snytt min Gud!
Jeg har snytt min venn!
Jeg har snytt min Gud!

Han skriker alt ut av seg: Kallet, avvisningen, fornektelsen. Og Børre Knudsen skriker tilbake: Vil han virkelig “havne i HELVETE?!?!?!?!?!?” Finn Jarle innser sin egen elendighet og stiller seg, som den usleste blant syndere, under Herrens altutslettende dom. Og der, i det dypeste mørke, ligger nådens frø begravet. Umerkelig stiger en ny melodi opp fra orkestergraven, som en tynn blokkfløytetone akkompagnert av lave paukeslag: Det er “Kallet!” Med samme melodi som Gud kalte Finn Jarle til et liv i forsakelse og tjeneste taler nå Børre Knudsen som Guds røst på jorden:

Ja, Finn Jarle! Ja, Finn Jarle!
Du skal starte Vårherres avis!
For Finn Jarle! For Finn Jarle!
Du er ikke en dum julegris!!!

Møtet med Børre Knudsen blir Finn Jarles store gjennombrudd, hans omvendelsesøyeblikk, så å si. Men selv med Finn Jarle født på ny er ikke problemene over: Det viser seg nå at de to rett og slett ikke har nok midler til å få avisen på bena! Skuffelsen er stor, men foreløbig er det intet de kan gjøre…

Ny scene: Søndag! Fullsatt kirke og Børre Knudsen på prekestolen! Finn Jarle følger fascinert med, men selv Børres homiletiske mesterskap blir som den morknande vev når vår helt får øye på den vakreste pike han noengang har sett. Deres blikk møtes, og verden står stille. Sangen begynner lavmælt, men tilslutt synger hele menigheten med på Finn Jarles spontane kjærlighetssang:

Aniii-ita! Så vakker og ven, så kristenkonservativ
Ani-ita! Den som Finn Jarle har ventet på hele sitt li-i-iv.
Anita… Anita… Anita…

De møtes igjen, og romansen er et faktum (“Vi skal leve rent som såpe / Hver for oss, i frakk og kåpe”). Og det beste av alt: Med Anita følger “en klekkelig medgift” – endelig kan Dagen se dagens lys! Hensikten med den nye avisen uttrykkes programmatisk i sangen “Den kristenkonservative avisen Dagen”:

Verden har lenge manglet en avis
som gjør folk oppmerksom på Guds sanne stemme
Verden har lenge manglet en avis
som husker alt vanlige prester har til vane å glemme:

[Ref.:] Prestedøtre de skal brennes opp
En tyv om natten kan godt slaktes ned
Hvis din slave ikke ønsker å bli frigitt på din nåde
for å bli hos barn og kone har du rett til å bli vred
Du skal stikke en syl igjennem hans øre
Så han aldri mere sine barns latter kan høre
Brenn! Drep! Sten!
Sten! Drep! Brenn!

Ikke no for Bondevik ell’ Carl I. Hagen
Den kristenkonservative dagsavisen Dagen
er det som alle ønsker å se
Men ikke selv tør å stå fast ved…

Folket er åpenbart sulteforet på godt, oppbyggelig lesestoff, for når første nummer kommer ut tar de til gatene i ren fryd. Hundrevis av dansere fyller scenen under sangen “Glede i det kristenkonservative miljøet”. Alle kan imidlertid ikke være like glade. Med Anita inne i Finn Jarles liv er det ikke lenger plass for ham som gjorde redaktøren til den han er. Siste nummer i andre akt er “Børre Knudsens klagesang”, hvor den gamle hedersmannen klager sin nød over at tidene skifter, at oppbruddets time kan komme når man minst venter, og at ingenting kan vare evig – heller ikke gamle vennskap:

Finn Jarle, har du glemt
det vakre som vi to hadde sammen
Anita har stjålet din sjel fra meg
Og vårt forhold er borte som ringer i dammen…

Knudsen bestemmer seg for å «flykte da fra disse nye forholds uutholdelige sjelelarm» – nærmere bestemt til Strandebarm for å bli biskop. Til tordenbrak, lynglimt og uhemmet pauketraktering forlater han scenen, og 2. akt er over. Ifølge instruksjonene i manuskriptet oppstår på dette tidspunkt «tordnende applaus fra publikum».

Coming up: Finn Jarle kjemper mot djevelen og hans medhjelpere. Opptil flere ganger! Følg med, følg med…