Borisoglebskij

Espen Ottosen har gitt ut den litt kvalmt titulerte boken Mine homofile venner på Lunde forlag. Her kan du lese Ottosens forord.

Kristne homofile som samtidig er motstandere av homofilt samliv finnes jo. Tidligere pleide jeg å følge Dreadnought, bloggen til den australske katolikken John Heard. Heard var dengang ung, kjekk og nyfrelst på Wojtylas Theology of the Body; resultatet var en blogg som var personlig, rørende, in-your-face og til tider svært lesverdig. Så sluttet han å banne, sluttet å legge ut bilder av halvnakne menn, sluttet egentlig å være menneskelig. Istedet tok han rollen som den perfekte romersk-katolikk, apostel for den hellige pavestol og begynte å dosere den sanne aristoteliske lære som en annen ex-addict. Med andre ord: Kjeeeedelig.

Det virker nå som om Heard i stor grad er omfavnet av det romerske lederskapet i Australia; ut fra det han skriver ser det i alle fall ut som at han stadig vekk er rundt og taler på katolske ungdomskonferanser o.l. Katolikkene har bestandig kunnet dette med markedsføring. Selvfølgelig har det mer tyngde at en som selv har måttet betale for å følge budene står og forsvarer dem. Det er derfor ungdomslederen forteller gutta på leir at også han blir fristet av fine damer i dype utringninger. Han vet hvordan de har det – og likevel ventet han til han var gift og holder seg nå til kona.

Ottosen viser altså nok en gang sitt betydelige talent som informasjonssjef; de gjengse ”komme ut”-historiene er elsket av media fordi det er utrolig sterke narrativer. De kan ikke møtes effektivt med papirknitrende bibelvers, de må møtes med andre narrativer som også er sterke. Og det er sterkt å lese i dagens Vårt Land (og Dagen; ikke fullt så inspirerende i Dagbladet) om hvordan det føles når kirken blir stadig mer liberal, og man selv har ofret så mye for å følge det den samme kirken har ment i 2000 år:

Vi har forsøkt å leve et liv etter kristne normer, men tenker nå: ”Var det verdt strevet?” Var det nødvendig å kjempe for å leve slik vi [har] trodd Guds ord og kirkens lære tilsa? Hvor er kirkens sjelesørgeriske omsorg for dem som sliter med slike tanker? [fra Vårt Lands papirutgave]

Det er sterkt fordi jeg ikke vet hva jeg skal svare. Jeg er glad for liberaliseringen og mener den er riktig. Samtidig har jeg dyp respekt for dem som ser på sin homofile legning som et kors de er kalt til å bære. Hvordan uttrykke respekt, og samtidig holde på det jeg mener – uten at respekten oppfattes som helt teoretisk og irrelevant? De liberale fløyene i kirken bør stanse opp og lytte nøye. Hvor er vår sjelesørgeriske omsorg?

Debatten mellom Ottosen og ÅK-leder Gard Sandaker-Nielsen på P2s Nyhetsmorgen var talende i så måte. Min påstand er at boken burde være interessant, om ikke annet fordi den gir stemme til en gruppe som har vært totalt marginalisert, like mye innenfor en kristelig antihomo-diskurs som innenfor de ulike ”homofile diskursene” (Gaysir, gay pride, kampen for ekteskapsloven osv.). At Ottosen har skrevet en slik bok er kanskje et tegn på at legfolkets berøringsangst er iferd med å mildne. Pussig er det derimot å høre ÅK avfeie at det skulle være noe som helst interessant med disse menneskene som kjemper en kamp ingen er interessert i: Alle vet jo at det finnes kristne selvhatere! Alle vet jo at det også fantes kvinner som kjempet mot kvinnefrigjøring!

Emansipasjonens kampgny lyder så høyt at Sandaker-Nielsen ikke engang husker å ta med en formell frase om at han tross alt respekterer andres valg. Langt mindre en berømmelse av det motet som kreves for å stå frem på denne måten. (En Arnfinn Nordbø vet tross alt at han kan stå frem og få sympati; disse kan bare forvente seg almen hoderysting og fnising i krokene når de går forbi). Sikkert er det iallfall at kravene til livsstil og korrekte meninger ikke er mye mindre i ”åpne” kirkegrupper enn de er i forsamlingshuset på Randaberg.

Kanskje er det som jeg skrev om ovenfor (hvordan kombinere respekt og eget standpunkt) noe av det samme de ”homokonservative” føler i møte med homofile som har valgt å ”leve ut sin legning”. De forstår at de kan ha hatt det vanskelig, de forstår at de opplever sine samliv som dypt meningsfulle. De respekterer at folk har fattet (iallfall delvis) informerte valg om hvordan de skal leve livene sine. De ønsker ikke på noen måte å bli oppfattet som fordømmende, og de opplever heller ikke selv at de fordømmer. Men hvordan i huleste skal man uttrykke denne respekten, denne forståelsen, dette ønsket – og samtidig holde fast ved det som er deres faste overbevisning, nemlig at homofilt samliv er uforenelig med Skriften og at de ikke vil anbefale noen å følge deres eksempel? Ligger det ikke i sakens natur at den ”sjelesørgeriske omsorg” som etterlyses nødvendigvis må innbefatte total aksept?

Jeg registrerer forøvrig at promoteringen av boken er preget av polemikk mot dem som skifter syn etter personlige erfaringer med homofile, f.eks. i nær familie. «Hva har de bygd sitt syn på hvis deres forståelse av Bibelens tekster ikke tåler møtet med virkeligheten?» spør Bjørn Helge Sandvei. Å møte en slik bok handler selvsagt ikke bare om å forholde seg til menneskeskjebner, men også om å forholde seg til et politisk utspill fra en forholdsvis innflytelsesrik samfunnsaktør (altså NMS NLM). Jeg håper den ikke paradoksalt nok blir en bruksanvisning for hvordan man skal la være å lytte til andres erfaringer. Men jeg gleder meg uansett veldig til å lese den.

Bispemøtets arbeidsutvalg har konkludert med at en fremtidig 12. biskop bør ha kontoret sitt på ”Kirkens hus” i Oslo. Tunsberg biskop har vært med i utvalget og gir følgende forklaring på hvorfor Den norske kirke trenger enda mer sentralisering:

Preses må være der det skjer.

Klarere kan det vel knapt sies. Hvor er det det ”skjer noe” i Den norske kirke idag? I kirkene, sa du? Langt ifra. Jo da, de driver fremdeles på der, med noen gammeldagse greier med bibelen og sakramentene og sånn. Men det er ikke der det ”skjer”.

Takk og lov at vi har ”Kirkens hus”. Der ”skjer” det ting. Et dynamisk miljø av dresskledde broilere sørger for en jevn strøm av visjonsdokumenter, internasjonale konferanser og utredninger. Håndfaste, begripelige ting. Moderne arkitektur (enorme mengder lys og luft, såk. ”luftslott”) gir inntrykk av en kirke som følger med i tiden og alltid er på hugget. Plasseringen mellom børsen og Skippergata signaliserer en ”kirke” som trives best blant tollere og syndere (riktignok med litt hjelp fra Securitas).

Det skulle tatt seg ut om en 12. biskop hadde sittet et annet sted, et kjedelig sted hvor det ikke ”skjer” annet enn at ordet forkynnes og sakramentene forvaltes. Et sted hvor ingen ”jobber politisk”, hvor det ikke skrives en eneste utredning, hvor ingen andre toppfolk er tilstede for å drive ”nettverksbygging”.

Spørsmål før kirkevalget: Hvilke av kandidatene vil gå inn for å flytte tyngdepunktet i Den norske kirke bort fra glassmonteren og svadafabrikken ”Kirkens hus” og tilbake til kirkene? Ikke biskopene, iallfall. Preses må jo være ”der det skjer”.

”Hvilken kirke vil du ha?” Vel, jeg ønsker meg en kirke som er en kirke, med tårn og spir, prest og menighet, ord og sakrament. Ikke et byråkrati, ikke en organisasjon, men en kropp.

Den norske kirke har betalt for en slags reklamefilm for å få flere til å stemme i kirkevalget. Filmen har allerede fått kritikk av reklamefolk for å være intetsigende og meningsløs, og det er fristende å ta furtebuksene på og stemme med i klagekoret. Filmen forteller ingenting om hva det skal velges til, hvem som skal velges dit og hvorfor man skal gidde å stemme. Til slutt stilles spørsmålet: Hva slags kirke vil du ha? Alternativene synes å være: steinkirke, trekirke, arbeidskirke, langkirke… Filmen består nemlig bare av opptak av en rekke vakre kirkebygninger, akkompagnert av svært pompøs musikk og en prest som tydeligvis også er dirigent for det lokale filharmoniorkesteret (0:28).

Kirkevalg skal man jo ha; de fleste synes å være enige om å det. Og jo, oppslutningen har pleid å være temmelig miserabel, men jeg tror neppe det skyldes mangel på reklamefilmer av typen «klokketårn i solnedgang».

Problemet, såvidt jeg kan se, er at selve konseptet med valg forutsetter at man dyrker, fremhever, maksimerer konfliktene. Grunnen til å ha en avstemning må jo være at det har oppstått motstridende alternativer som man kan velge mellom. I reklamen for kirkevalget finnes det ingen konflikt overhodet, bare vakker arkitektur, begeistrede barn og et strykeorkester. Det blir som om en reklame for stortingsvalget hadde hatt som sitt eneste poeng at det er vakkert interiør i stortingsbygningen. Reklamefilmen gir ingen ting å velge mellom, ingen ting å stemme på. Du får ikke opp valgdeltagelsen da. Hvis Siv og Jens hadde sittet på Redaksjon En, delt en kurv jordbær og pludret om nuperelloppskrifter ville vi ikke ha giddet å stemme på dem, heller.

Uansett: Dette er et problem fordi ingen er villige til å fremheve konfliktene i kirken så mye at det kan høyne valgdeltagelsen nevneverdig. For å illustrere dette har jeg tenkt ut tre reklamefilmer som kirken kan bruke før valget om to år dersom de virkelig ønsker å få opp valgdeltagelsen:

Reklamefilm #1: Stedet er en stor, majestetisk stenkirke. Et ungt, vakkert homofilt par står i sin fineste puss, klare til å gå sammen ned midtgangen. De ser på hverandre og smiler forelsket. Folk reiser seg mens organisten begynner å spille bryllupsmarsj: Du-dudu-du… Du-dudu-du… Du-dudu-du, dudu-du, dudu… duuu… Den siste tonen der ender i en langtrukken, sur vræling idet det forelskede paret ser opp – – – og rett inn i det fårete gliset til biskop Kvarme!! Han legger ansiktet i alvorlige folder og sier: «Den norske kirke er bundet av Guds ord slik det er nedfelt i Den hellige skrift. Vi kan ikke under noen omstendigheter velsigne det som Guds ord fordømmer». Så løfter han hånden og peker taust mot utgangsdøren. Skjermen går i svart: Hva slags kirke vil du ha?

Reklamefilm #2: Biskop Jørgensen går i spissen for en svær demonstrasjon og roper: «Nei til oljeboring i nord!» «Kirken krever fem års utvinningspause!» «Gjør som Gud – si nei til olje!» Det er tjukt av pressefolk på alle kanter, blitsregnet hagler over biskopen og de dresskledde kirkebyråkratene med rødgrønne partimerker på jakkeslaget. Skrikene fra massen blir høyere og høyere. Plutselig ser vi demonstrasjonstoget gjennom et vindu med glassmalerier. Istedetfor rop og skrål lyder rolig, meditativ musikk. En fromt utseende kvinne betrakter all viraken med mild hoderysting før hun snur seg og går inn i kirkerommet. Der er vennefellesskapet samlet: de sitter i ring med Bibelen foran seg. Kvinnen setter seg inn i ringen, de tar hverandres hender, bøyer hodene og begynner å be stille. Panorering mot taket. Skjermen går i svart: Hva slags kirke vil du ha?

Reklamefilm #3: Kirkeklokkene ringer tungt og dystert. En enorm, nesten folketom kirke. Et foreldrepar sitter stramt tilkneppede i søndagsstasen. En unggutt i konfirmasjonsalder sitter og vrir seg ved siden av. Moren kaster et strengt blikk på ham, settter fingeren foran leppene og sier: sjsjsjsjsj! Orgelet spiller… utroooolig sakte. En eldgammel dame pusser nesen. Ekstrem close-up av noen som fukter leppene med tungen. Noen kremter. Vi ser rett inn i konfirmantens desperate ansikt idet orgelet spiller saktere og saktere helt til lyden er redusert til en mørk grøt. Plutselig slår det lys inn gjennom vinduene og et digert lovsangsteam dukker opp i koret. På den andre siden er det dukket opp et band med el-gitarer, keyboard og digert trommesett. Foran alteret står en ung, kul fyr med hettegenser og et bredt glis. Han roper: «Let’s dance for the Lord!» Kirken er plutselig full av ungdommer som står og digger den dritkule musikken. Vi ser konfirmantens ansikt lyse av forbløffet begeistring: Ikke ante han at det kunne være så kult å være kristen! Skjermen går over i ungdommelige farver og kul, håndtegnet skrift: Hva slags kirke vil du ha?

Alle tre reklamefilmer baserer seg på karikerte dikotomier. De tilbyr eierskap til én side i en konstruert, men tydelig definert konflikt; så tydelig definert at det blir et argument for å stemme. Greia er at ingen i kirken ønsker slike reklamer, eller slike karikaturer, eller slike fremhevelser av konflikter. Vi krangler nok som det er, og velger å prøve å trekke folk med arkitektur heller enn saker og ideer. Det er edelt, men jeg vedder på at resultatet er tilnærmet nullvekst i valgdeltagelsen.

Etter dette og det forrige innlegget mitt om kirkevalget virker det jo som jeg er nærmest fanatisk motstander av kirkedemokrati, og det skal jeg presisere at jeg ikke er. Men jeg er litt bekymret: Vil det være mulig å få valgdeltagelsen opp på et nivå som er akseptabelt for videreføring av stat/kirkeforliket, uten å institusjonalisere et kirkelig partivesen som vil være mye mer skadelig for kirken enn menighetsrådenes manglende demokratiske legitimitet?

Tredje akt er den lengste og mest sentrale av aktene i Sæle. Dessverre bærer den også tydelige tegn på materialtretthet fra forfatterens side. Den kan til tider virke litt uinspirert. På grunn av lengden må omtalen av tredje akt deles i to, og denne første delen dekker Satans første angrep på avisen og slutter med en skikkelig cliffhanger.

Det er gått flere år siden første nummer av Dagen kom ut og Børre Knudsen forlot scenen for å bli biskop. Det er møte i Dagens redaksjon. Redaksjonen viser seg å bestå av det noe umake trekløveret Ludvig Nessa, Jan Aage Torp og Gunnar Prestegård. Min eneste forklaring på at jeg har bragt disse folkene inn i musikalen, er at de må ha blitt ramset opp som representanter for ”konservative kristne” i en tabloidavis. Graden av min uvitenhet omkring hvem disse personene faktisk er, kommer bl.a. til syne ved at Ludvig Nessa tydeligvis snakker en slags bisarr nordlandsdialekt. Hans første ord (etter at de tre har sunget sangen Møte i det kristenkonservative miljøet) er:

Hå, dær va de nære på atte æ flira, førr derre me sønging e no ganske arti!

Denne introsangen deres kan forøvrig tyde på at persondyrkelsen av Finn Jarle har nådd ganske usunne høyder:

I flere år har landet vårt hatt en frelser
I flere år har landet vårt rommet en stedfortreder for Gud!

Finn Jarles selvforståelse er på høyde med de andres oppfatning av ham:

Jeg redder alle sammen
Jeg er Herrens apostel
Jeg er jordens redningsmann

Foruten denne idoliseringen av redaktøren merker vi oss en påfallende militant ordbruk:

Dagen! Dagen!
Satans hode blir skjært av med sagen
som Finn Jarle holder i sine arme!
(…)

Dagen dreper Satan med sag og hammer
Dagen dreper Satans folk med meisel og kjøttøks og spett

Idyllen viser seg meget raskt å ha sprekker: Akkurat som de gamle ørkenfedre blir Dagen fra første stund utsatt for de frykteligste angrep fra Djevelen. Redaksjonen viser seg å ha to medlemmer til, i tillegg til Nessa, Torp og Prestegård: To høflige unge herrer ved navn F. F. F. Vignes og Erik Borg sr. Ifølge sceneanvisningene ser de ”sleipe og rotteaktige” ut, de har en “svak antydning til spisser på hver side av hodet”, og “når de snur ryggen til kan man se at de har noe oppkveilet innenfor buksebaken”. Straks de sanne kristenkonservative har forlatt rommet river de to av seg dressene og

… blir til djevler, ildrøde med øgleføtter, horn, lang hale og slangetunge. De holder hver sin djevelgaffel og spretter rundt i rommet på øglevis [!], smidig og elegant.

De synger sangen ”Misnøye med Finn Jarle”:

Finn Jarle tror at alle mann i Dagens redaksjon
kjemper mot Satan med øks og med ammunisjon
(…)
Han vet ikke at Borg og Vignes får leserne til å tro
at Gud er en dust og at Satan er snill og god!

De hevder at det er “krise for Satans sak” nå når Finn Jarles avis selges fritt over disk:

Alle tror at Finn Jarle Sæle er gud!
Snart følger alle menn’skene på jorden de ti bud…
Ånei!!!! Ånei!!!!
Det er krise!! Det er krise!!
Det er krise!! Det er krise for Satans sak!!

Takket være dem er det imidlertid endelig oppstått “misnøye med Finn Jarle / i Dagens redaksjon”. Dette tærer så sterkt på Finn Jarle at han i neste scene lar sin vanskelige situasjon gå utover den personen han elsker mest av alle. Dette er begynnelsen på tredje akts hjerte, den lange sangen “Splid i redaksjonen”:

Anita! Kan du bare holde deg der du hører hjemme?!
(…)
Du er dum! Heslig! Feit og stygg!!
Jeg giftet meg med deg kun for å få meg et ligg!!

Anita gjennomskuer heldigvis ektemannens utfall, og han åpner sitt hjerte for henne (Anitas linjer står her i kursiv):

Å, Anita! Å, Anita! Alt går den gale veien for meg…
Nu er det splid i Dagens redaksjon…
Ånei! Hva har skjedd, Finn Jarle…
Der er to, to staselige menn
De ønsker å aldri se meg igjen
Som sjefsredaktør i Dagen.
Som sjefsredaktør i mitt kall…
Å, min stakkars, stakkars Finn Jarle
Og jeg lot alt gå ut over deg.
Mitt livs lys, min varmrøde rose
Forladels, la oss nusse og kose.
Du er tilgitt, Finn Jarle, la oss nusse og kose…

Akkurat idet de skal til å “nusse og kose” blir døren slått opp, og Nessa, Torp, Prestegård, Vignes og Borg sr. marsjerer inn. De er meget alvorlige, og Vignes setter seg øverst ved bordet, klar med  dommerklubben: Retten er satt! Borg sr. har rollen som anklager, og fremfører absurde anklager om at Sæle har veket bort fra den sanne kristendom:

Du hevder du er from! Men er det fromhet, mine herrer
å gå inn for drap og brann
av menner som har bollet seg med – si, en annen mann?
(…)
Jeg mener dette ikke er fromhet!! For det står skrevet på de hellige stentavler:
Ikke lyg, ikke hor, ikke stjel
Men først og fremst så står det skrevet: DU SKAL IKKE SLÅ IHJEL!!!

Vignes og Borg sr. hopper igjen ut av dressene og viser sine sanne, djevelske jeg. Vignes hypnotiserer redaksjonsmedlemmene slik at de ikke skjønner hva som foregår:

Dere blir søvnige…
Dere blir søvnige…
Det som Erik Borg sr. nettopp sa
er ikke satanisk bla-bla-bla
Det er faktisk guddommelig sannhet
Det er alt det Gud egentlig vil!
Det er ordet til Jesus Kristus, dere vet
at det viktigste er å være snill
MOT ALLE!!!

De hypnotiserte Nessa, Torp og Prestegård svarer monotont og apatisk:

For det har Rosemarie Köhn sagt!

Finn Jarle prøver desperat å forsvare seg og å tale sine venner til fornuft. Det virker imidlertid som at Borg og Vignes’ vanvidd har fått feste seg i redaksjonen. Nessa, Torp og Prestegård danser rundt mens de synger:

Finn Jarle!! Vranglære!! Disse to ord
trodde jeg var antonyme som sølibat og hor!
Men endelig så vet jeg at de ord jeg nettopp sa
Er like synonyme som lykkelig og glad!

Ludvig Nessa synger:

Men Finn Jarle har jo leda Dagen værre einn ein sau
For Dagens skyld så håpe æ Finn Jarle ska dau

Gunnar Prestegård:

Finn Jarles linje er så gammeldags, den e’kke sann
Vi må bli liberale slik som tidsskriftet «Vårt land!»

Finn Jarle og Vignes/Borg blir stående på hver sin ende av langbordet mens de begge gjør sitt beste for å få redaksjonen over på sin side. I midten står de tre forvillede og aner ikke hvem de skal gå til:

[Finn Jarle:] Kom hit!! Kom hit!! Til Herrens side!!

[Vignes/Borg:] Kom hit, følg Satan!!  Det er på tide!!

[Finn Jarle:] Følg Gud, følg Gud, følg deres hjerte!!

[Vignes/Borg:] Kom hit, og påfør Herren smerte!!

Nessa, Torp og Prestegård velger tilslutt å trekke seg tilbake ”over et glass cognac og en røyk” for å avgjøre avisens videre skjebne…

Alle nettaviser med respekt for seg selv tilbyr nå mer eller mindre seriøse ”partitester” som forteller oss hvem vi bør stemme på. Foreløbig venter jeg forgjeves på at også www.kirken.no skal komme med en tilsvarende test for kirkevalget. Disse lappene som vi har fått tilsendt er jo bare en remse med tilfeldige navn. Hvem bør jeg stryke? Hvem bør jeg kumulere? Her har kommunikasjonsavdelingen på ”Kirkens hus” tydeligvis en jobb å gjøre. Ikke bare med testen, forresten: Hvis jeg vil ha info om kandidatene til bispedømmerådet i Nidaros må jeg først lete i ti minutter (på kirken.no er det umulig å finne, men det viser seg at det kan oppdrives via mylder.no!), og deretter åpne et Word-dokument for hver eneste av de 24 kandidatene. Som kandidat til et menighetsråd har jeg selv fylt ut en egenpresentasjon, men på internett ligger den ikke; der presenteres jeg og de andre kandidatene bare som tilfeldige navn på en liste.

Valgkort er sendt ut. Sammen med listene over kandidater til menighets- og bispedømmeråd ligger også en lapp som viser hvordan man skal fylle ut stemmesedlene på korrekt vis. Her har en av kirkens demokratiforkjempere tydeligvis sittet og fantasert sammen en arketypisk idealliste til et menighetsrådsvalg i folkekirken. Overskriften er ”menighetsrådsvalg i XXX sokn”, og så følger en liste med 16 tilfeldige tullenavn, med eksempler på hvordan man skal stryke og kumulere. Det interessante er hvilke yrker og aldersgrupper disse tenkte legfolkene tilhører.

På førsteplass har XXX sogn satt en femogtyve år gammel frisør som heter Olga. Deretter følger, i rad og rekke, en lærer, en bokhandler, en friluftsinstruktør, en ergoterapeut, en farmasøyt, en lydtekniker, en revisor, en sykepleier, en sykkelreparatør, en fotojournalist, en pensjonist, en kundekonsulent, en gravferdskonsulent og en flyveleder. Selvsagt er det mulig at lærereren jobber på Kvitsund gymnas, bokhandleren på Bok&Media og fotojournalisten i Agenda 3:16, men i utgangspunktet tyder alt på at dette er ment å være legfolk i ordets reneste betydning. Det er vanlige folk med et nært og kjærlig forhold til sin kirke. De steller hår om dagen, jobber som søndagsskolelærer på søndagen og ønsker å gjøre en innsats for lokalmenigheten gjennom å sitte i menighetsrådet. Den eneste som jobber med noe som direkte kan knyttes til kirkelig arbeid må være gravferdskonsulenten.

Tar vi en titt på kandidatene til Oslo bispedømmeråd kan det først synes som at denne folkekirkelige utopi ikke er så langt unna virkeligheten. Det er imidlertid ikke så godt å vite, siden praktisk talt alle de 24 (!) kandidatene til tre legmannsplasser i Oslo bispedømmeråd skjuler seg bak vidunderlig vage stillingsbeskrivelser som ”rådgiver”, ”prosjektleder”, ”pensjonist” og ”koordinator”.

En litt nærmere titt avslører at det kan stilles store spørsmålstegn ved hvor ”lege” disse folkene er. ”Professoren”, ”organsisasjonskonsulenten” og ”kommunikasjonsrådgiveren” har alle sitt daglige virke på MF. De to ”studentene” går på henholdsvis MF og TF. ”Rådgiverne” jobber i IKO og Kirkerådet, mens ”prosjektlederen” har Oslo bispedømme som arbeidsgiver. ”Generalsekretæren” sitter i Norske Kirkeakademier, ”avdelingsdirektøren” i Bymisjonen og ”administrasjonssjefen” i Bibelselskapet. Programkoordinatoren er prest fra MF og jobber i KFUK/M. ”Pensjonistene” viser seg å være ingen ringere – enn Ole Herman Fisknes og Anfinn Skaaheim!

Dette er altså legfolkskandidatene! Frisører, flyveledere og sykkelreparatører er det temmelig få av, for å si det sånn. For all del: Not that there’s anything wrong with that! Listen inkluderer helt sikkert veldig mange flinke folk som vil gjøre en strålende jobb i bispedømmerådet (selv holder jeg min foreløbig største knapp på Kristin Gunleiksrud fra IKO). Det merkelige er bare at politikere og kirkeledelse fremstiller ”økt kirkedemokrati” som en prosess hvor vanlige kirkemedlemmer får mer å si, på bekostning av en teologisk utdannet elite.

Det det i virkeligheten er snakk om, er å flytte makt fra én elite til en annen. Den første eliten var proster og biskoper med makt i kraft av sin rolle som forvaltere av det som konstituerer kirken: Ord og sakrament. Den nye eliten er styregrossister med makt i kraft av sin evne til å skrive visjonsdokumenter.

Nok en gang: Det er ikke nødvendigvis noe galt i dette. Men ”demokrati” kan være så mangt, og makten har nå en tendens til å trives blant elitene. Det kan være nyttig å huske når politikere og representanter for de kirkelige råd blåser seg opp og besynger de forestående kirkelige ”demokratireformer”.

Ifølge Wikipedia ble mellom 5 og 15 000 homoseksuelle plassert i nazistenes konsentrasjonsleire under 2. verdenskrig. Nylig ble det satt opp et minnesmerke for dem – forøvrig laget av noen norske kunstnere – i utkanten av Berlins Tiergarten. Som man kan se av dette bildet ser minnesmerket ut som en ganske liten og skjev betongkloss med et stort kikkhull.

Jeg har tidligere sagt at jeg neppe duger som bokanmelder, og isåfall duger jeg enda mindre som kunstkritiker. Men la meg likevel synse litt: Rett på den andre siden av gaten ligger det kjente minnesmerket for nazismens jødiske ofre, som består av hundrevis av betongklosser i ulike størrelser. Det som skiller homoklossen fra klossene på den andre siden av gaten er for det første at den er skjev, for det andre at den har et stort kikkhull, og for det tredje at den bare er én.

Det skulle ikke forundre meg om det med skjevheten er tiltenkt. Og at den bare er én er passende; de homoseksuelle ofrene for nazismen er en dråpe i et hav av ondskap. Wikipedia påstår i tillegg at bare 2% av tyske homoseksuelle ble aktivt forfulgt av naziregimet. Men så er det kikkhullet.

Det som mer enn noe annet karakteriserer Peter Eisenmanns Shoah-monument er dets taushet. Han avviser til og med eksplisitt all symbolikk i møte med det ufattelige. De nitten tusen kvadrameterne med betongklosser betyr ingenting. De har ingenting å si, de er bare stum og tung og uforstående masse. Monumentet synes å kommunisere at den endelige løsningen på jødespørsmålet har en målestokk som gjør den umulig å møte med ord. Istedet får vi bare denne numne stillheten. Homomonumentet, derimot, taler. Høyt. Hvis du kikker inni kikkhullet, så ser du en enkel og direkte svart/hvittvideo av to unge menn. Først hvisker han ene noe i øret til den andre, og så kliner de i ca. 1 minutt:

Og så kan man si, som jeg gjorde selv da jeg var der, at dette jo er en ganske banal og intetsigende filmsnutt å drive og spille om og om igjen. Men det var jo nettopp så banalt og intetsigende, det de ble arrestert for. Det var ikke barrikadestorming og kamp for kjønnsnøytrale ekteskap. Det var bare sex. I verste fall.

Det er noe passende med det at klossen taler, så høyt og banalt og direkte som den gjør. For de fleste av dem som den står der til minne om, sa jo aldri sa noe selv. Heller ikke etter krigen, for homoseksualitet forble forbudt og dypt skambelagt i etterkrigstidens Tyskland. Selvfølgelig kan ikke minnesmerket bare minnes ofrene, det må også tale for dem. Det må si, ja skrike, det disse ofrene selv aldri torde å si, og det må si det eksplisitt og uten unnskyldninger: Det var dette det var, hverken mer eller mindre. Så intetsigende, så banalt – og så ekkelt – også for mange i dag.

Fremdeles er det nok slik at det å se to menn kysse er noe som får mange til å føle ubehag. Det er fullt forståelig, men derfor er også kyssefilmen en nødvendig del av minnesmerket. Det er lett å være mot nazistisk forfølgelse av minoriteter. Men det de ble forfulgt for, det var dette.

Ja ja. Grunnen til at jeg i det hele tatt kom på å nevne dette kunstverket, var at jeg for noen dager siden leste litt i en bok av selveste Trygve Wyller. Det dreier seg imidlertid ikke om den universelt forgudede TF-dekan, men antagelig om en forfader av denne. Advokat Trygve Wyller (f. 1889) ble arrestert i Stavanger i 1941, og tilbragte hele 2. verdenskrig i tysk fangenskap: Grini, Sachsenhausen, Dachau, Mauthausen. Han ble befridd fra Mauthausens utekommando Zement av amerikanerne i mai 1945, og i 1948 gav han ut erindringsboken Fangeliv og fri tanke på Cappelens forlag. Det er en rystende historie Wyller har å fortelle, men det som brente seg fast i meg og fikk meg til å tenke på klossen, det var det han skriver om leirens homoseksuelle. Vi har kunnet lese om disse mekanismene tidligere, men aldri har jeg sett det så tydelig beskrevet. Også i helvete finnes det hierarkier:

Visstnok var det en uhyggelig homoseksualitet i de leirer som jeg kom i. Og det kunne anta de villeste former, som f. eks. at «elskerinne-guttunger» fikk lov til å tyrannisere og mishandle de andre fanger på det grusomste. Men det var jo i og for seg noe som Himmler ikke hadde noe imot. Og dessuten skyldes det jo først og fremst at det tyske politi skrapte sammen de homoseksuelle forbrytere som sto utenfor partiet, og slapp dem løs i konsentrasjonsleirene. [Min uth.]

Det tok lang tid å få satt opp den skjeve klossen med kikkhullet. Kanskje er det noe passende også i at Denkmal für die im Nationalsozialismus ermordeten Homosexuellen ligger på den andre siden av gaten.