Alle nettaviser med respekt for seg selv tilbyr nå mer eller mindre seriøse ”partitester” som forteller oss hvem vi bør stemme på. Foreløbig venter jeg forgjeves på at også www.kirken.no skal komme med en tilsvarende test for kirkevalget. Disse lappene som vi har fått tilsendt er jo bare en remse med tilfeldige navn. Hvem bør jeg stryke? Hvem bør jeg kumulere? Her har kommunikasjonsavdelingen på ”Kirkens hus” tydeligvis en jobb å gjøre. Ikke bare med testen, forresten: Hvis jeg vil ha info om kandidatene til bispedømmerådet i Nidaros må jeg først lete i ti minutter (på kirken.no er det umulig å finne, men det viser seg at det kan oppdrives via mylder.no!), og deretter åpne et Word-dokument for hver eneste av de 24 kandidatene. Som kandidat til et menighetsråd har jeg selv fylt ut en egenpresentasjon, men på internett ligger den ikke; der presenteres jeg og de andre kandidatene bare som tilfeldige navn på en liste.

Valgkort er sendt ut. Sammen med listene over kandidater til menighets- og bispedømmeråd ligger også en lapp som viser hvordan man skal fylle ut stemmesedlene på korrekt vis. Her har en av kirkens demokratiforkjempere tydeligvis sittet og fantasert sammen en arketypisk idealliste til et menighetsrådsvalg i folkekirken. Overskriften er ”menighetsrådsvalg i XXX sokn”, og så følger en liste med 16 tilfeldige tullenavn, med eksempler på hvordan man skal stryke og kumulere. Det interessante er hvilke yrker og aldersgrupper disse tenkte legfolkene tilhører.

På førsteplass har XXX sogn satt en femogtyve år gammel frisør som heter Olga. Deretter følger, i rad og rekke, en lærer, en bokhandler, en friluftsinstruktør, en ergoterapeut, en farmasøyt, en lydtekniker, en revisor, en sykepleier, en sykkelreparatør, en fotojournalist, en pensjonist, en kundekonsulent, en gravferdskonsulent og en flyveleder. Selvsagt er det mulig at lærereren jobber på Kvitsund gymnas, bokhandleren på Bok&Media og fotojournalisten i Agenda 3:16, men i utgangspunktet tyder alt på at dette er ment å være legfolk i ordets reneste betydning. Det er vanlige folk med et nært og kjærlig forhold til sin kirke. De steller hår om dagen, jobber som søndagsskolelærer på søndagen og ønsker å gjøre en innsats for lokalmenigheten gjennom å sitte i menighetsrådet. Den eneste som jobber med noe som direkte kan knyttes til kirkelig arbeid må være gravferdskonsulenten.

Tar vi en titt på kandidatene til Oslo bispedømmeråd kan det først synes som at denne folkekirkelige utopi ikke er så langt unna virkeligheten. Det er imidlertid ikke så godt å vite, siden praktisk talt alle de 24 (!) kandidatene til tre legmannsplasser i Oslo bispedømmeråd skjuler seg bak vidunderlig vage stillingsbeskrivelser som ”rådgiver”, ”prosjektleder”, ”pensjonist” og ”koordinator”.

En litt nærmere titt avslører at det kan stilles store spørsmålstegn ved hvor ”lege” disse folkene er. ”Professoren”, ”organsisasjonskonsulenten” og ”kommunikasjonsrådgiveren” har alle sitt daglige virke på MF. De to ”studentene” går på henholdsvis MF og TF. ”Rådgiverne” jobber i IKO og Kirkerådet, mens ”prosjektlederen” har Oslo bispedømme som arbeidsgiver. ”Generalsekretæren” sitter i Norske Kirkeakademier, ”avdelingsdirektøren” i Bymisjonen og ”administrasjonssjefen” i Bibelselskapet. Programkoordinatoren er prest fra MF og jobber i KFUK/M. ”Pensjonistene” viser seg å være ingen ringere – enn Ole Herman Fisknes og Anfinn Skaaheim!

Dette er altså legfolkskandidatene! Frisører, flyveledere og sykkelreparatører er det temmelig få av, for å si det sånn. For all del: Not that there’s anything wrong with that! Listen inkluderer helt sikkert veldig mange flinke folk som vil gjøre en strålende jobb i bispedømmerådet (selv holder jeg min foreløbig største knapp på Kristin Gunleiksrud fra IKO). Det merkelige er bare at politikere og kirkeledelse fremstiller ”økt kirkedemokrati” som en prosess hvor vanlige kirkemedlemmer får mer å si, på bekostning av en teologisk utdannet elite.

Det det i virkeligheten er snakk om, er å flytte makt fra én elite til en annen. Den første eliten var proster og biskoper med makt i kraft av sin rolle som forvaltere av det som konstituerer kirken: Ord og sakrament. Den nye eliten er styregrossister med makt i kraft av sin evne til å skrive visjonsdokumenter.

Nok en gang: Det er ikke nødvendigvis noe galt i dette. Men ”demokrati” kan være så mangt, og makten har nå en tendens til å trives blant elitene. Det kan være nyttig å huske når politikere og representanter for de kirkelige råd blåser seg opp og besynger de forestående kirkelige ”demokratireformer”.