september 2009


Der hvor tredje akt er uendelig lang og komplisert, er fjerde akt velsignet kort og oversiktlig. Skjematisk kan handlingen fremstilles som følger: 1) Finn Jarle rydder kontoret sitt mens han synger. 2) Den nye redaksjonen presenteres på en pressekonferanse, og Ludvig Nessa fremfører en hyllest til Finn Jarle. 3) Anita synger en kjærlighetssang til Finn Jarle. 4) Finn Jarle synger om at fremtiden ligger åpen og at «alt kommer til å gå så bra».

Første sang i fjerde akt er den pompøse Siste dag, som på mange måter oppsummerer hele musikalens handling så langt. Vi befinner oss i Dagens redaksjonslokaler, hvor Finn Jarle går omkring og synger for seg selv:

Jeg går her og prøver å forstå
Det som har skjedd
Det man har gjort
Jeg føler meg redd

Jeg går her og minnes da jeg kom
og ble redaktør
Gav ut første nummer
Var jeg glad? ikke spør.

[Ref.] Jeg vil alltid minnes dette rom som jeg står i
Men vet at på den ytterste dag, dommedag får vi
en utlevert redaksjon som er prikk lik denne her
Jeg prøver å tenke på hvor sælt det skal bli
Men klarer bare tenke at i morgen har jeg fri
Og jeg føler meg ensom, tappet for kraft, ei i slag
Siste dag…

Børre, Anita også meg
vi tok verden med storm
Børre han dro
ned til Strandebarm…

Ludvig og Jan Aage overtok
og de hjalp godt til
Men gikk seg dog vill
i Satans kryssforhørnorm [???]

(…)

[Ref.] Jeg sto på min post jeg var apostel for Gud
og viet meg til Kristus med mitt hår og min hud
Avisen var barnet mitt, trykkpressen hjertet som slo
Mine ledere var mine indre organer
Å, Satan! Det er livet mitt, mine barn dere raner
Å, Gud! Redd mitt blod! Redd min tanke, min hjerne i dag!!
Siste dag…

Siden kommer Anita inn og tar del i sangen. Hun løfter ektemannens blikk opp og frem: «Finn Jarle, du har da ikke tapt / Du er ennå ved liv / Og du har da din viv / Alt Vårherre har skapt». De modulerer og synger tostemt når de blir enige om at

[Red.] Finn Jarle han er utvalgt av den store Vårherre
til mye mer enn lusen sjefsredaktør å være
Finn Jarle er herskeren, Finn Jarle er ruler på jord!
Det er såvidt Finn Jarle ikke er den nye Messias
Finn Jarle, ditt liv og din leven har vært stri, ‘ass
Finn Jarle er elsket av alle som kjemper Guds sag…
Siste dag…

Under den påfølgende pressekonferansen er selv journalistene vantro over at Finn Jarle kan ha fått sparken. «Hvordan kan dere? Gudsfrykten hos dere sover!» utbryter en av dem. URiD#2 forsikrer at «…Dagen skal bli en liberalkristen avis/ Så landets prestedøtre kan la seg voldta trygt». Plutselig skjer noe uventet: Ludvis Nessa brøyter seg inn, forbi sikkerhetsvakter og mens blitzregnet hagler over ham. Han stiller seg opp midt i rommet og fremfører et kraftfullt forsvar for den gamle redaktøren:

J’accuse: På Lucifer dere tre tenker!
Ugudelig 1 og 2 samt Odd Sverre.
Med Satan holder dere tre lag!!!

Journalistene forlater scenen, sceneskifte til Sæles private hjem. Anita synger Anitas sang før Finn Jarle selv kommer og begynner på avslutningsnummeret, Finn Jarles optimistiske fremtidsvisjon. Refrenget gjentas igjen og igjen, uten at det kan sies å være synderlig overlesset med innhold – m.a.o. litt som en moderne lovsang:

Finn Jarles, Finn Jarles optimistiske fremtidsvisjon
Å, alt kommer til å gå så bra!
Finn Jarles, Finn Jarles optimistiske fremtidsvisjon!
Ooooh…Ooh, la la!

Etterhvert begynner de andre personene i musikalen å komme inn på scenen, én etter én, helt til de danner et svært kor som står og synger på dette refrenget. I sceneanvisningene kan vi lese følgende:

Publikum har reist seg, avgir trampeklapp som får taket til å reise seg. De som har vært med stiller seg i en lang rekke over hele scenen mens de går frem en og en og mottar publikums ekstatiske jubel. [Her følger instrukser for hvilken rekkefølge de skal komme frem i.] (…) Applausen nekter å gi seg, så Børre Knudsen, Anita Apelthun Sæle og Finn Jarle Sæle går atter en gang frem og bukker og neier. De går tilbake, applausen fortsetter og Finn Jarle Sæle går atter en gang frem. Alle forsvinner rolig og velorganisert ut fra scenen, publikum blir stående og trampe taktfast i flere minutter. Tidenes beste musikalforestilling er over.

Nuvel. Dette er altså hele greia, i utdrag. Ble sittende litt her og nå og lure: Hvem skulle man hatt til å spille i musikalen? Hank von Helvete kunne kanskje blitt en spektakulær Finn Jarle? Eller rett og slett gode, gamle Kåre Conradi? Bjørn Floberg, Sven Nordin? Hva med Anita? Solveig Kringlebotn? Mia Gundersen? Mulighetene er legio… Til rollen som Børre burde vel Bjørn Sundquist være selvskreven, men er usikker på om han kan synge. Hmm…

Reklamer

Det begynner å bli lenge siden forrige avsnitt i vår populære feuilleton fra Borisoglebskijs litt for ensomme ungdomsskoleår. Sist vi forlot redaksjonslokalene i den kristenkonservative dagsavisen Dagen hadde Finn Jarle utkjempet en dramatisk kamp med Satans utsendinger Vignes og Borg sr. om redaksjonsmedlemmenes sjel. Spenningen var til å ta og føle på idet Nessa, Torp og Prestegård trakk seg tilbake for å avgjøre Sæles og avisens skjebne en gang for alle.

Guds seier
Når de kommer tilbake er det Ludvig Nessa som fører ordet, fremdeles på noe som antagelig er ment å være en heller outrert nordlandsdialekt:

Vi har drøfta å drøfta, å leita opp nånn kompromissa. Her e eitt æksæmpel: Dagen får ein meir liberal profil, som for eksæmpel Vårt Land å Finn Jarle fortsætte som sjæfsredaktør. Hær e eitt ainna: Finn Jarle går av såmm sjæfsredaktør å får ei anna, meir uinnerårna stilling i redaksjon’. Ka har du å sei te hærre hær, Finn Jarle?

Finn Jarle viker ikke en tomme. «Nånn kompromissa» ligger ikke for ham, og han slynger ut en voldsom anklage mot sin gamle venn i sangen Jeg forlater aldri mitt kall:

Foran meg står ikke en from abortprest
Foran meg står en fariseer, en løgner
Du står på Djevelens side, sprer Helvetes pest
over folket, din syndige hykler!!
Er det rettferdig mot Gud, si meg dét!
Å fjerne hans talerør, rive det ned?!
Nei, Ludvig Nessa, det stemmer dog ei!
Du har tatt inn på en farlig vei…

«Den liberale avisen» Vårt Land levnes, for å si det mildt, liten ære:

Vårt Land er en syndig avis, må du tro
De skriver på Lucifers vegne
Der står ikke NOE om stening og blod
De er hyklere, løgnaktige drenge!!
Er det rettferdig mot Gud, si meg dét!
Å knuse hans talerørs renomé
Ved å gjøre det syndig som Slangen i tre
Si meg det, Nessa, si meg dog dét…

Sangen bygges opp til et voldsomt klimaks hvor Finn Jarle i en siste, umenneskelig kraftanstrengelse skriker ut: JEG FORLATER ALDRI MITT KALL!!! Kanskje er det dette siste primale utbruddet som får redaksjonsmedlemmene til å våkne opp fra sin syndesøvn. For når neste sang, Guds seier, tar til – ja, da er det plutselig helt andre toner vi hører fra de villfarne redaksjonsmedlemmene:

[Nessa:] Finn Jarle, du har talegava av dæmm sjælne
[Torp:] Finn Jarle, du er egentlig ganske kul
[Prestegård:] Finn Jarle, du får min kropp til å skjelve

… osv., osv. Vignes og Borg sr. gjør et siste forsøk på å overtale dem («Finn Jarle ønsker seg et ugudelig samfunn / Med drap og stening, mord og brann») – men nå er Guds seier et faktum. Redaksjonsmedlemmene hopper rundt mens de synger:

Dagen er kongen og skal så forbli
Så lenge at Nessa og Torp har no’ å si
Ja, Dagen er kongen i verden i dag
(…) Det er Guds Seier!!!!!

Ludvig Nessa blir så overmannet av skyldfølelse at han ikke lenger ser seg verdig til å «vårrå [sic!! – her satt ikke alle målmerkene som de skulle] Sæles høyre arm», som han sier selv. Han reiser derfor «[t]e Strandebarm, te Strandebarm / for å tjene Børre Knudsens sak». På dette tidspunktet er det mulig at forfatteren faktisk har hørt den virkelige Nessa snakke, for Nessa meddeler i sin avskjedstale at han nå «ska lær mæ å snakk som i Oslo». Hva som er logikken i at han skal gå fra nordlandsdialekt til oslomål når han flytter til Kautokeino – det får være opp til andre å finne ut av.

Banestøtet.
Vi får sceneskifte. Nessa er reist nordover og Torp har slått seg opp som «homohelbreder på heltid». Prestegård og Sæle er igjen i Oslo, hvor opplaget stiger og alt er såre vel. De har også fått to nye redaksjonsmedlemmer, «unge kristenkonservative av ypperste slag». Sæle burde ha skjønt hvor det bar allerede da han leste CVene deres, for de heter altså intet mindre enn Ugudelig redaksjonsmedlem i Dagen #1 og Ugudelig redaksjonsmedlem i Dagen #2. La oss, for å spare plass, kalle dem URiD#1 og URiD#2. Sistnevnte forteller om sin bakgrunn:

Vi var begge gudløse ungdommer som festet og kikket på pikene. Mang en gang følte jeg sataniske lyster renne gjennem mitt blod. Men Jesus kom og reddet meg. Lett påvirkelig som jeg er er det vidunderlig å komme hit, til  den trygge atmosfæren her i redaksjonen.

Ikke før har han sagt dette, så dimmes lysene og en mørk, skummel tone begynner å dirre i luften. To djevleskikkelser sniker seg inn i rommet – det er Vignes og Borg sr.!!! De «starter et dance-show med heftige flashlights» og synger en sang hvor de anklager Finn Jarle for å være en «dillefjott», en «kuppuli» og en «fjompkalott». URiD #1+2 viser seg i sannhet å være lett påvirkelige, for dette er nok til å overbevise dem om at Sæle ikke kan fortsette som sjefsredaktør. Neste gang de treffer Finn Jarle finner følgende replikkveksling sted:

URiD#1: Ehh…Du…Finn Jarle…?
Finn Jarle: Ja, min sønn?
URiD#1: Vi har tenkt litt, vi to.
URiD#2: Over din lederstil, over din linje i avisen.
Finn Jarle: Jaså?
URiD#2: Og vi har kommet til det at…
Gunnar Prestegård: Ja? Hva da?
URiD#1: Til at…Åh, faen heller!! Vi har kommet til at du er et ugudelig krek og en elendig leder! Vi krever at du peller deg ut herfra med det samme! Det er ikke noe rom for kompromiss! Hører du?!?! Vi krever at du peller deg ut!! Vi vil ha en mer moderat linje à la Vårt Land! Gettit?!?
Finn Jarle: Men…Er dere klar over hva dere sier?!?! Dette er jo forferdelig!! Hvordan kan Djevelen ha kommet seg inn i deres sinn på en så grufull måte?? Å, hva har jeg gjort?! (Slår hendene opp mot himmelen, vill i blikket.) Fader!! Tilgi meg for jeg har syndet!!! Hjelp meg å vende dem til den rette tro igjen!!!
URiD#2: Det du mener er den rette tro er gammeldags bullshit! Det som står i Bibelen må tilpasses til våre dager, Finn Jarle. Det vet jo alle!
Finn Jarle: NEEEEEEEIIIII!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! NEEEEEEEEEEIIIIIIIIIIII!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
Gunnar Prestegård: Skjønner dere ikke at det er SATAN som har trengt inn i deres unge, lett på-virkelige hjerner og sådd slike ukristelige frø?!?!
URiD#2: Pell deg ut, gammer’n!! Oldinger som deg med så forstokket syn på virkeligheten har ikke noe å gjøre i den liberalt kristne avisen Dagen…

Finn Jarle trygler om nåde, og blir lovet at «alt dette skal atter bli ditt», bare han vender om til avisens nye linje. Det skjer imidlertid ikke, og resultatet er at Finn Jarle og Gunnar Prestegård forlater redaksjonen. Kuppet er et faktum, og de to ugudelige bryter ut i jubel. Sceneteppet faller, og tredje akt er (endelig!) slutt…

Coming up: Finn Jarle rydder på kontoret og ser lyst på fremtiden. Følg med, følg med…

Idag har jeg vært valgfunksjonær ved kirkevalget, noe jeg også skal være i hele morgen. For det første er det utrolig godt betalt for en som er vant til å tjene sine lommepenger i eldreomsorgen. For det andre viser det seg å fungere som en liten folkekirkelig vekkelse for en som tidligere har vært mer enn skeptisk til «folkekirken», både som ideologi og realitetsbeskrivelse.

Idag tok folkekirken hevn. Jeg er veldig overrasket over hvor mange som kom. Ikke at valglokalene ble rent ned, men det var en jevn strøm av folk fra vi åpnet klokken fire til vi stengte klokken åtte. Jeg trodde det skulle slenge innom et par stykker i timen, og hadde belaget meg på en rolig lesekveld i selskap med de andre funksjonærene. Sekken var full av pensumlitteratur: kirkevalget måtte vel være en anledning så god som noen til endelig å komme gjennom Golubinskijs klassiske Istorija kanonizacija svjatykh v russkoj cerkvi. Tenkte jeg.

Golubinskij ble altså ikke rørt, istedet ble jeg sittende og krysse av i manntallet, stemple stemmer og forklare fremgangsmåte for bispedømmerådsavstemningen.

– Må jo gjøre min borgerplikt, sa folk.

– Er jo ikke helt gudløs, sa folk.

Og jeg, folkekirkeforakteren og teologistudentsnobben, måtte tenke: Nei, det er du såmenn ikke.

Jeg mener fremdeles at organisatorene har gjort en dårlig jobb med å spre informasjon om valget. De har sagt «Nå er det kirkevalg», punktum. Mange som kom til valglokalene visste ennå ikke hva det skulle velges til, hvem man kunne velge blant og hva de ulike kandidatene mener. Å gjøre kandidatenes meninger lett tilgjengelig er noe organisatorene (antagelig helt bevisst) har latt være å gjøre. Det kan det være flere grunner til, men resultatet er i alle fall at  Nordisk nettverk for ekteskapet og ÅK har kunnet kuppe debatten om hva kirkevalget skal handle om. Hadde det ikke vært for NNE hadde vi ikke visst hva kandidatene til bispedømmerådet mener om kjønnsnøytral ekteskapsliturgi! Hadde organisatorene vært villig til å øke personprofileringen hadde det kanskje i det minste vært mulig å få vite hva de mener om andre ting også. Erling Rimehaug skrev nylig i Vårt Lands Verdidebatt:

Helt siden det kirkelige demokratiet ble innført, har kirkemøtet vært dominert av det moderate sentrum i kirken. Men nå kan det bli annerledes. Den mobiliseringen som skjer både blant liberale og konservative, kan komme til å skvise sentrum ut. Det trykkes ingen lister med anbefaling av moderate sentrumskandidater som ikke vil tone flagg i homofilistriden. Dermed kan de komme til å falle ut, og kirkemøtet bli preget av to uforsonlige fløyer – hvilken som blir størst er ikke godt å si. Men det vil gi oss en polarisering på toppen av kirken.

Om hans bange anelser slår til får vi vel vite når valgresultatet kommer. Selv gjorde jeg mitt beste for å stemme på kandidater som ikke var anbefalt av noen som helst, og iallfall ikke i noen av de talløse, og utrolig irriterende, facebook-formaninger fra velmenende, men akk så dyprøde venner: «I kirkevalget bør du stemme på Klara, Martin, Sissel, Knut Arne og Laila. De er mot diskriminering av homofile og mot oljeboring i nord!» Takk og pris at man har en blogg, så man kan si til disse folka: Nei, dere vet faktisk ikke hvem jeg bør stemme på, og ikke kan jeg huske å ha bedt om hjelp til det heller.

Det positive med den mystifiserende informasjonskampanjen synes å være at den faktisk har vekket nysgjerrigheten hos folk. Folk i menighetsrådet og på menighetskontoret fortalte meg at de hadde fått mange henvendelser fra forskjellige folk som lurte på hva kirkevalget egentlig var for noe, utover klokkeklang og dirrende ettermiddagskaffe. Og det er jo en stjerne i margen til folkekirketilhengerne, dette at man tydeligvis ikke trenger å fortelle hva et kirkevalg er, sålenge man lar alle vite at et kirkevalg skal gjennomføres. Da er det, selv i Oslo, og selv i 2009, overraskende mange som sier til seg selv: Det må jeg være med på. Stemme skal vi saktens gjøre. Man har jo sin borgerplikt. Gudløs er man jo, tross alt, ennå ikke.