november 2010


I flere av de eldste tyske reformatoriske kirkeordningene ble det foreskrevet å feire reformasjonsjubiléum på datoen for innføringen av legmannskalken i det respektive området. Det at også menigheten, i tråd med Kristi innstiftelse, fikk dele av den kalk som er den nye pakt i Hans blod var et av de synligste liturgiske utslagene av reformasjonen, og et av de symbolsk sett aller mest potente. Det er derfor temmelig ironisk å bivåne at menigheten nå ikke vil ha den lenger. Det er nemlig alkohol i den.

Den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse? Jo da, det er vel og bra det, men vi har jo allerede mottatt syndenes forlatelse, én gang for alle, sola fide – og kan vel like gjerne tilbringe Herrens dag med å nippe høflig til litt saftogvann? For å si som en av delegatene i kirkemøtets facebook-diskusjon om hvorvidt det samme blodet kan overgis til det kommunale avløpssystemet etter messen: «Er’e så nøye?» Nei du kan så si! Han har jo allerede gjennomgått en korsfestelse, så han tåler vel litt.

Medieoppslagene fra det nylig avsluttede «kirkemøtet»™ gjør meg, for å være ærlig, litt redd for hva fremtiden vil bringe for oss som ønsker å jobbe i denne kirken. Sjekk kirkemøtets facebook-side, hvor delegatene tenker høyt om både smått og stort hva angår forvaltningen av Ord og Sakrament. Mindre tilfeldig er det ikke. Man burde ha skrevet en analyse, om det ikke var for at man ville blitt så bunnløst deprimert. En av Norges mektigste teologer sier f.eks. at takkoffer og eukaristi ikke hører sammen (!!) – fordi da tenker «dei i kyrkjelydane» at «dei må betala for nattverden». Åja, da var dén saken avgjort. Kirkens liturgi reduseres til en uendelig rekke diskusjoner om kontekstløse «rubrikker». For eller mot? Simpelt flertall! Herlig, vi klubber igjennom. Bang! Neste!

Dette er realityversjonen av det almene prestedømme, og du kan til og med følge det hele live på twitter og facebook. Å lage liturgi på denne måten virker omtrent like adekvat som å prøve å finne seg en livspartner ved å delta i Paradise Hotel.


Alkohol eller ikke?
En av de mange diskusjonssakene i forbindelse med «liturgireformen» var altså et forslag om å forby alkoholholdig nattverdsvin. Dette har vært og er i praksis forbudt allerede i en rekke norske menigheter, men nå skulle det formaliseres av «kirkedemokratiet». En av delegatene oppsummerer saken på følgende, pedagogisk klare og forbilledlige vis:

Ifølge norsk lov er det ikke anledning til å servere alkohol til personer under 18. Vi har da tre alternativer: enten bruke avalkoholisert vin, nekte alle personer under 18 år nattverd eller å bryte norsk lov. Jeg er ikke for å bryte norsk lov, selv ikke i Guds navn. Jeg er ikke for å nekte personer under 18 år nattverd. Men jeg er veldig for avalkoholisert nattverdsvin.

Loven! Selv jeg kjenner at det napper i ryggmargen. Dette er skummelt; ingen snille barn ønsker å bryte Loven! Snille kristne, derimot, kan heldigvis hvile i trygghet om at de ikke er bundet av noen lover: Til frihet har Kristus frigjort oss; stå derfor fast, og la eder ikke atter legge under trældoms åk! Én ting er at forslagsstillernes argumentasjon er legalistisk (bokstavelig talt), men den er også helt og holdent ad hoc. Alle, selv politiet, vet at det serveres vin i norske kirker hver søndag (sist jeg var i kirken så jeg minst én tidligere politimester). Hvis ingen SWAT-team har stormet inn og skreket «drop that chalice!!» til nå, så er det antagelig fordi den «alkoholserveringen» som foregår blir ansett for å være innenfor lovens grenser. I en tid hvor det åpenbart er i ferd med å bli en kristen dyd ikke å innordne seg under samfunnets lover, er det ingen grunn til å skyve jusen foran seg og bli mer lovlydige enn hva lovene selv legger opp til.

Det hele koker ned til det Børre Knudsen så smukt formulerer i Niels Chr. Geelmuydens biografi om ham:

I favør av å forfuske et så gjennom alle tider sentralt sakrament, blir det gjerne anført to argumenter. Det ene baserer seg på en rotnorsk pietistisk forestilling om at vin er syndig. I sin konsekvens kan ikke det bety annet enn at også Herren var synder. (…) Det annet argument er at vin kan være til alvorlig skade for barn og tørrlagte alkoholikere. Til det er det kun å si at hvis man tar den aktuelle alkoholmengde i betraktning, så er hostesaft og kefirmelk langt skadeligere. Hostesaft nøler ikke de ansvarlige prelater med å dele ut til forkjølede barn og slektninger, men Jesu blod til menigheten er de knepne på.

Men kan det ikke, som Tunsberg biskop innvender, være slik at den ørlille munnfull det er plass til i en norsk særkalk, eller den enda mindre mengde som suges opp i en intinktert (?) brødbit eller oblat, blir den bokstavelige dråpen som får det til å renne over for dem som i utgangspunktet sliter med rusproblemer? Vel, til det er å si: Så langt det er mulig skal vi følge Kristi innstiftelse og motta nattverden i begge skikkelser. Dersom vi av en eller annen tvingende grunn ikke kan motta nattverden i begge skikkelser, så får vi motta den i én skikkelse. Den sommeren jeg gikk med kjevelås var det fysisk umulig for meg å motta brødet, så da fikk jeg nøye meg med vinen. Ble jeg dermed utestengt fra kirkefellesskapet på noen måte? Ble jeg et «b-medlem»? Begynte jeg å anse megselv som mindre verdt enn de andre eller kvidde jeg meg for å motta nattverden? Selvfølgelig ikke! Hvis du ikke kan, så kan du ikke. Ferdig med det.

Den thomistiske konkomitanslæren kan ikke brukes for å nekte legfolket adgang til kalken, men som trøst for dem som av en eller annen grunn er henvist til å motta nattverden under én skikkelse er den selvsagt like gyldig idag: Hele Kristi person er fullt og helt tilstede i både brødet og vinen. Du har ikke mottatt noe «mindre» av Kristi legeme fordi om du bare mottar brødet, eller bare mottar vinen. Du blir ikke «mindre» en del av Kristi fellesskap fordi om du bare mottar brødet, eller bare mottar vinen. En slik bekymring kan bare oppstå der hvor nattverden er blitt en ren symbolhandling. Her til inspirasjon (og i brukervennlighetens navn har jeg satt en klammeparantes rundt det vi faktisk ikke kan akseptere):

Sub divérsis speciébus,
[Signis tantum, et non rebus,]
Latent res exímiæ.

Caro cibus, sanguis potus:
Manet tamen Christus totus,
Sub utráque spécie.

Burde menighetsrådet virkelig ha innført nattverd i én skikkelse (vin) for alle den måneden jeg gikk med kjevelås, bare for at jeg ikke skulle føle meg utenfor? Nei, det burde de ikke, for det å åpne opp for og legge til rette for individuelle tilpasninger er ikke det samme som å legge om en hel ordning, særlig i anliggender som direkte eller potensielt angår kirkens sakramentale liv. (På samme måte tror jeg kirken bør kunne utføre forbønnshandlinger for inngåtte homofile partnerskap eller likekjønnede sivilrettslige ekteskap, selv om den selvsagt ikke kan vie likekjønnede par under en «kjønnsnøytral ekteskapslov»).

«Full inkludering» er en utopisk konstruksjon som ikke finnes. Folk som har fått fjernet spiserøret og må få all næring tilført intravenøst vil forbli utestengt, for nattverden er jo fortsatt et måltid som krever spising og drikking. Eller er kanskje det også noe vi kan lempe på? «Spirituell nattverd» blir kanskje det eneste tillatte alternativ et par kirkemøter fra nå?


«Er’e så nøye?»
Det neste spørsmålet er selvsagt om det faktisk er så farlig hvorvidt nattverdsvinen inneholder alkohol eller ikke, hvorvidt dette ikke er et gapende adiaforon i en tid da kirken heller burde bry seg om viktigere ting . La oss igjen gi ordet til Børre Knudsen, fra samme bok:

På mange kan det sikkert virke rart at vi er så opptatt av dette med vinen. (…) Alt reduseres i vår tid. Vinen er redusert til en alkoholholdig væske av råtne druer. En rusgift og ingenting mer. I årtusener før Helsedirektoratet ble oppfunnet, før samfunnet ble et eneste stort sanatorium, har vin vært et enestående kulturprodukt med rituelle og magiske egenskaper. Vin var hva som sto på Herrens bord den siste aften. Vin var det Herren skjenket sine disipler og seg selv.

Én ting er at når Kristus sier «Drikk alle derav!» så er det alkoholholdig vin han snakker om. Enda viktigere er det at vinen i nattverden ikke bare er et dagligdags næringsmiddel (selv om den også er dét): Den er et eskatologisk symbol, på det nærmeste knyttet sammen med forestillingen om Guds kommende rike som en bankett, som et overdådig gjestebud (f.eks.: Mt 8:11, 22:2; Lk 13:29, 14:15; 22:30; Åp 19:9).

For å ta det første først: Katolikken berørte de filologiske sidene ved saken for en stund siden, og konkluderte i likhet med det overveldende flertall av spesialistene med at vinen i nattverdsinnstiftelsen er vanlig, gjæret vin. I den grad «Guds klare ord» skal være noe mer enn et ninjastjerne-slagord man hiver på folk man ikke liker, så bør man ha meget gode grunner for å fravike de instruksene Jesus gir når han innstifter kirkens sentrale sakrament. Nattverden er ikke en historiserende etterligning av Jesu siste måltid, men den er likefullt innstiftet med bruk av brød og (altså alkolholholdig) vin, ikke for eksempel tofu og druesaft. Kirken har ikke mandat til å ta i bruk andre elementer enn dem Jesus selv foreskrev – uansett hvor edle grunner man kan ha for å ønske at han hadde brukt noe annet.

I tillegg kommer selvsagt det faktum at kirken alltid har tolket innstiftelsen dithen at det er alkoholholdig vin som foreskrives. Tradisjonen er langt mer entydig på dette punktet enn på andre, lignende spørsmål, som hvorvidt man skal bruke blandet eller ublandet vin, gjæret eller ugjæret brød. Med unntak av gnostiske sekter i tidligkristen tid er det først med den moderne avholdsbevgelsen at det motsatte synet har fått innpass.


Salige er de som er innbudt til Lammets bryllups-nattverd!
Hva angår det andre (vinens rolle som eskatologisk symbol): I Skriften er vinen er tvetydig størrelse, den opptrer både som en velsignelse fra Gud og som en potensielt farlig drikk som kan lede til synd (Wikipedias artikkel om dette er balansert og informativ). Også nattverden har en dobbelthet ved seg (1 Kor 11:29!); den er mer enn et hyggelig minnemåltid som synliggjør fellesskapet. Det står store ting på spill: Tilgivelse for synd. Seier over døden. Nyskapelse: «Derfor, dersom nogen er i Kristus, da er han en ny skapning; det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt!» (2 Kor 5:17).

Når Gud gjør alle ting nye, da skal folk «komme fra øst og vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himlenes rike» (Mt 8:11). Kirkens og Kristi nattverd er et eskatologisk gledesmåltid, en forsmak på den «Lammets bryllups-nattverd» (Åp 19:9) som vi skal få del i når Gud blir alt i alle. «Allerede, men ennå ikke» gir den oss del i denne kommende virkeligheten. Guds evighet bryter inn i tiden; gjør oss til ett med Jesus Kristus og gir oss del i hans evige offer. Våre skitne og uverdige hender får bære Hans sanne legeme, som ble ofret for oss. Våre tullete små kalker får romme hans sanne blod, som ble utøst for vår skyld.

Vinen blir en sentral del av den eskatologiske symbolverdenen ikke  minst som gledes- og nådesmetafor. Men også på grunn av sine iboende, symbolske egenskaper: Vinen er et naturprodukt som gjennomgår en prosess som både innebærer ødeleggelse og foredling, som modnes over tid og som blir noe annet. For oss gjenspeiler det hvordan vår egen vei frem til alterringen krever stadig omvendelse, og hvordan hele skaperverket «stønner og lider som i fødselsveer» inntil det skal bli «frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få del i den frihet som Guds barn skal eie i herligheten».

Som det heter i salmen: Druer som knuses i gjærkar / modnes til gylden vin. Med mindre «kirkemøtet» får det som det vil, selvsagt. Da skal det nemlig bli forbudt at de gjør det. Istedet skal man ved hjelp av en kjemisk prosess avbryte den naturlige prosessen og ta noe ut; reversere både ødeleggelses- og foredlingsprosessen. Til vårt eskatologiske gjestebud – det sanneste, vakreste og mest dyrebare som finnes på jorden – kommer vi trekkende med sterilisert vin. Er det umulig at den kan bli bærer for Kristi sanne legeme og blod? Selvsagt ikke; alt er mulig for Gud. Men kan det bli mer skingrende upoetisk? Og kan det over tid unngå å gjøre vår tenkning om sakramentet vasnere og mer smålåten enn det egentlig er rom for i vår lutherske tradisjon?

Og det verste er…
Gud klarer seg nok. Tentativt vil jeg skrive spørsmålet om alkohol eller ikke alkohol på listen for adiafora. Men når adiafora gjøres til lovbud og brukes i forsøk på å binde samvittighetene kan de plutselig få større betydning. Når en skikk er foreskrevet av Jesus, understøttet av en ubrutt 1900 år gammel kirkelig tradisjon og knyttet til sentrale momenter ved en realistisk og eskatologisk nattverdsforståelse, da er det ganske enkelt ikke noe et tilfeldig sammenrasket kirkemøte kan forby.

Og her er vi ved kjernen av hvorfor jeg finner denne saken så provoserende: Forvaltningen av Ord og Sakrament er prestens oppgave i luthersk kristendom. Spørsmålet om alkohol eller ikke alkohol er et teologisk spørsmål, hvor presten eventuelt må ta ansvaret for de «korrigeringer» av Kristi innstiftelse som han finner nødvendige ut fra de lokale forholdene. For kirkemøtedelegatene synes dette å være en sak hvor de med selvfølgelighet anser seg meningsberettiget – og endog at de har mandat til å forby kirkens tradisjonelle syn. Saken er i og for seg ikke så sentral, men den er desto mer skummel fordi den avslører en «rådsstruktur» uten noen som helst forståelse for egne begrensninger. Den eneste grunnen til at det ikke ble fattet noe vedtak i denne «saken», var visst at de ikke rakk å behandle den. Her er det tydeligvis bare å spenne beltet om livet og stålsette seg for trengselstiden.

Reklamer

Forrige innlegg var en uforbeholden hyllest til en mann som klarte å formidle en dyp, grunnleggende kjærlighet til kirken selv når han var sønderrivende uenig i hvordan kirken utvikler seg. «Jeg kan ikke takke Den norske kirke nok for at den har brakt evangeliet til Norge og til mitt hjerte. Derfor står jeg i takknemlighetsgjeld, både for evangeliet og troen. Jeg vil gjerne tjene denne kirken, om den er aldri så skrøpelig».

Det som kommer her er ikke det motsatte av en hyllest, for Einar Gelius har mange kvaliteter som Den norske kirke trenger. Én ting er at han er en glimrende kommunikator og retoriker, og at han er flink med media. Det viktigste er vel likevel at han fremstår som tillitvekkende, imøtekommende, åpen og forståelsesfull i møte med mennesker. Han hadde ikke blitt såpass populær i egen menighet om det ikke var for dette. Han har satt seg i respekt hos mange ved å tørre å skille seg ut, og den siste tidens debatt har vist at Gelius for ganske mange mennesker besitter en integritet og troverdighet som vel ingen annen offentlig person i Den norske kirke har. Det sier seg selv at kirken er nødt til å ta det på alvor. 50 000 tilhengere på facebook er imponerende; snart tar han vel igjen selveste pæreisen.

Under pressekonferansen igår fikk han nok en gang briljert med sin medietekke. Saken er nemlig enkel; på den ene siden har man «kirken», «makta», «Oslos nåværende biskop», «de konservative»; på den andre siden har man: Gelius selv. Førstnevnte ønsker fortielse, taushet, konformitet og de «dømmer folk ned». Gelius ønsker en «åpen og raus folkekirke», og han ønsker å være åpen og ærlig også om sine egne feil. Når hans kolleger i presteskapet ikke har sagt noe, kan det bare være fordi de er redde for å miste jobben. Heldigvis har han «en enorm folkelig grasrotbevegelse» og «folket på Vålerenga» med seg. Når han likevel trekker seg er det fordi det er blitt så mye medieoppmerksomhet [insert lazy joke here].

Når jeg aldri har klart å sette særlig stor pris på Gelius’ medieutspill er det fordi de alltid har hatt akkurat denne forståelsesrammen: Det er han selv mot «maktkirken». Det eneste som står mellom «folket» og kristenkonservativ undertrykkelse er Akkurat Han, Einar Gelius. Dermed er det ikke rart at alle de i og for seg viktige debattene han initierer ender opp med bare å handle om hamselv. Som Rolf Berg sa i NRK-debatten om boken «Sex i Bibelen»: «Einar stormer inn gjennom en åpen dør, og stiller seg så til og sperrer med sin egen person». På pressekonferansen igår fikk Gelius det til å virke som om Den norske kirke er blitt mer konservativ i de 25 årene han har jobbet som prest, og aldri så mye som nå, da «de konservative» har konsolidert sin stilling i de kirkelige råd og vi har et bispekollegium hvor alle «tenker og mener likt». Enhver med selv den mest overfladiske kjennskap til norsk kirkeliv skjønner hvor tøvete en slik virkelighetsfremstilling er. Fordi alt forstås innenfor rammen «hanselv mot kirken», så blir all utvikling og alle fremskritt egentlig umulige a priori. Det er ikke plass til dem. Uansett hvor liberale biskopene blir, uansett hvor demokratisk kirken blir, så vil det fortsatt være «Gelius mot røkla» fordi han pr. definisjon er folkets enslige, frigjøringsteologiske forsvarer mot den reaksjonære maktkirka.

Dermed er det heller ikke særlig oppsiktsvekkende å høre at Gelius ikke tar noen som helst selvkritikk. Han er irritert over at man har gravd frem «eldgamle saker» fra 11 år siden. Skal det ikke være lov å gå videre, spesielt i kirken? Jo selvfølgelig; poenget i denne saken er hvorvidt en arbeidsgiver kan sitte og se på at en ansatt igjen og igjen «går videre» – fra sak til sak, fra ekstraordinær personalsamtale til ekstraordinær personalsamtale, tilsynelatende uten å ta til seg det som blir sagt. Rett etter å ha vært inne på biskopens teppe og beklaget i forbindelse med begravelsen av Arne Næss ble han intervjuet i Dagbladet Magasinet: «[Kirken] handler om makt, makt, makt. Eldre menn med makt. Saken rundt bisettelsen av Arne Næss viser den samme maktdemonstrasjonen». Om biskopen sier han at han er en hyggelig fyr, men « [j]eg forstår ikke ham, og han forstår ikke meg. Jeg synes ledelsen heller burde brukt noe av energien sin på det som skjer i Gaza». Journalisten spør, ganske fornøyelig, om Gelius er uangripelig for kritikk så lenge folk dør i Gaza. «Nei,» er svaret, «jeg er lydhør for kritikk. Og jeg beklaget jo til Kvarme». Jada, han beklaget, og så gikk han til media og sa at dette skjedde fordi biskopen er opptatt av makt, mens han er opptatt av å møte mennesker på en god måte. På pressekonferansen igår virket det som om Gelius ble kritisert etter begravelsen av Arne Næss fordi han hadde hatt den frekkhet å begrave Arne Næss. «Biskopen anser det som grov uforstand i tjenesten, for meg var det en æressak å begrave Arne Næss».

Studentprest (og crazy liberal theologian) Inger Anne Naterstad sa på Dagsrevyen for en stund siden at denne saken ikke handlet om skillet liberal/konservativ, men om skillet lojal/illojal. På pressekonferansen ble Gelius spurt om det fineste han kunne si om Kvarme. Ingen spurte om det fineste han kunne si om kirken, men det fineste han faktisk sa om kirken iløpet av den seansen var antagelig setningen: «Vi skal ikke dømme folk ned, som jo folk ofte opplever i møte med kirken». Jeg synes det er litt oppsiktsvekkende at han nevner sine 40 000 tilhengere på facebook, men ikke har noe å si til de 3 500 som sier de vil melde seg ut av Den norske kirke dersom Gelius slutter. Kirken trenger kritikk, både innenfra og utenfra. Men iallfall for meg blir en kritikk som ikke er grunnet i kjærlighet bare uinteressant og irrelevant – særlig hvis det er kritikk innenfra. Det går an å være nådeløst kritisk mot så å si alt i kirken, og likevel formidle at man har bevart en grunnleggende kjærlighet til den. Nesten hver gang Gelius har vært ute i media, har det vært for å videreføre en motsetning mellom kirken på den ene siden, og segselv på den andre. Han kritiserer kirken, men tilbyr som alternativ bare: Segselv. Selv om det er tydelig at han ønsker å kunne gi folk opplevelsen av å bli møtt og sett, ønsker å jobbe på Vålerenga, ønsker å være endel av en patriotisk lokalkultur osv., så klarer han ikke å kommunisere at han ønsker å være prest – så langt strekker hans evner som kommunikator ikke.

Jeg forutsetter at Oslo er det stedet i landet hvor man finner flest liberale prester. Jeg kjenner flere av dem, og de er ikke redde for å si hva de mener. Oslos gateprest for ungdom (og crazy liberal theologian) sier i VG om sitt eget engasjement for en ny samlivsetikk:

Det var ingen meningssensur. Ikke overhodet. Jeg opplever meg selv som liberal og tydelig på mine standpunkt, men det har ikke vært noe ubehag knyttet til det. Det er bare noen uker siden en biskop uttalte at han syns samboerskap er greit.

Det er ikke mulig, som Gelius gjør på pressekonferansen, å konstruere dette som en sak om den éne, uredde liberale presten som tvinges til å gå av ideologiske årsaker. Det er en personalsak som handler om hva en arbeidsgiver kan forlange av sine ansatte hva angår respekt for slike ting som tjenesteordninger og taushetsplikt, lojalitet til institusjonen, egen profesjonsetiske rolle, evne til samarbeid og til å lytte til kritikk osv.

Personlig er jeg vel ambivalent i forhold til hva jeg synes om at Gelius forsvinner. Vi trenger originale prester, eller for den saks skyld, i disse krisetider: Vi trenger prester punktum. Gjør det noe om man ikke er så glad i kirken så lenge man er glad i folk? Antagelig ikke, for dem som skal begrave noen eller gifte seg. Men slik er nå engang arbeidslivet; det hjelper dessverre ikke om man er flink til å møte mennesker i sorg dersom man ikke gidder å ta vakttelefonen.

Jeg har snakket mye stygt om ”Kirkens hus”, og jeg tror fortsatt Den norske kirke har behov for desentralisering, avbyråkratisering og et femogtyveårig moratorium på ”visjoner”. Likevel finnes det noen forstyrrende hår i rådsstrukturens lunkne suppe. De siste fire årene har jeg for eksemepl stadig vekk vært nødt til å innrømme for megselv at utfra hva media melder, så er den dyktigste og tydeligste leder i dagens norske kirke ikke biskop, men rådsmann. Uttalelsene til nå avgåtte kirkerådsleder Nils-Tore Andersen har holdt et så stabilt høyt nivå at noen av mine rop om tydeligere biskoper og et sterkere episkopat har satt seg litt fast i halsen. Om ikke annet har jeg kanskje tatt en pause fra mine dagdrømmer om å kunne oppkalle ”Kirkens hus” etter siste bind i Stieg Larsons Milenniumstrilogi, og heller gått en tur i kirken.

Det som virkelig fikk meg over i Andersens fanklubb var et nettmøte med Vårt Lands lesere. Her får han sagt såpass mye sant, godt og vakkert om kirken at det gir meg klump i halsen hver gang jeg leser det. Misjonsmannen og rådsbyråkraten fremstår som dypt og genuint kirkelig.

Som når han f.eks. får spørsmål om sin ”favorittkirke”. Andersen svarer:

Jeg liker best å gå i min egen kirke, Skårer menighet i Lørenskog. Jeg synes at aktive medlemmer bør gå i sin egen menighet. Jeg synes det er litt for mange som shopper ut ifra hvor det er festligst å gå i stedet for å være tro mot sin egen menighet. Jeg er av dem som ikke synes det er så viktig hvilken prest som foretter, fordi gudstjenesten er så rik i seg selv, på salmer, bibeltekster og bønner.

kirkelig kan jeg ikke huske noen biskop ha uttalt seg offentlig noensinne, opptatte som de er med å godkjenne valgmenigheter på tvers av sognegrensene.

Om sin egen drivkraft for å virke i Den norske kirkes svar på erkebispekallet i Canterbury (d.v.s. jobben hvor alle hater deg og du ikke har noen makt) sier han:

Drivkraften for meg er den kjærlighet jeg har møtt hos Jesus og den kjærlighet jeg har til den kirken som har båret troen til meg. Jeg kan ikke takke Den norske kirke nok for at den har brakt evangeliet til Norge og til mitt hjerte. Derfor står jeg i takknemlighetsgjeld, både for evangeliet og troen. Jeg vil gjerne tjene denne kirken, om den er aldri så skrøpelig. Det går en grense for når jeg ikke kan være leder lenger, men jeg vil aldri forlate den.

Det er så viktig at dette blir sagt, særlig når man ser at nesten alle som sender inn spørsmål er kjempekritiske til Den norske kirke. Enten mener de at den har snudd seg vekk fra Guds ord og at biskopene er udugelige, eller at det er forkastelig at homofile ikke kan gifte seg i kirken. Andersen svarer oppriktig, men ikke defensivt. Han er ikke redd for å utfordre: Kritikk er bra og nødvendig – men bunner kritikken din egentlig i en kjærlighet til kirken? Og hvis ikke, hvor kommer den isåfall fra?

En som kritiserer en rekke biskoper får høre:

Vi kan nok av og til bli uroet over enkelte uttalelser, alle sammen. Men jeg kjenner de biskopene som du nevner ved navn, og veit at de har brennende hjerter for at mennesker skal komme til tro på Jesus. Jeg er uenig med dem i enkelte, etiske spørsmål, men jeg betviler aldri deres vilje til å følge Jesus og gjøre det Jesus vil vi skal gjøre som kirke. På noen felt tolker vi Bibelen litt forskjellig, men vi skal være forsiktige med å dømme hverandre. Samtidig vil jeg si at kirken er ikke biskopene, og kirken er ikke Kirkerådet, men kirken er først og fremst den lokale menighet hvor evangeliet forkynnes, sakramentene forvaltes – der opplever vi kirken aller sterkest. Derfor skal du forbli tro mot din menighet selv om de er uenige i det enkelte biskoper, Kirkerådet og Kirkemøtet sier.

Til en som ønsker et «trøstens ord» fordi han ser kirken han elsker falle sammen foran øynene på seg, svarer han på lignende måte; empatisk, men utfordrende:

Jeg forstår din frustrasjon, men jeg er kommet til – i mitt eget liv – at jeg aldri kommer til å forlate den kirken som har båret troen og evangeliet til meg. Lenge før noen noen frikirke og organisasjon ble til, bar Den norske kirke evangeliet til det norske folk, gjennom gode prester og elendige prester, i medgang og motgang. Jeg kan være uenig og sorgfull over mye som skjer i kirken, men Den norske kirke er for meg troens mor og en mor svikter jeg ikke. (…) Du må ikke svikte din kirke, men bli i den og kjempe for det du mener er rett og sant.

Den slags formaninger er jo på en måte lettere sagt enn gjort, men fordi Andersen lever som han preker har han tyngde og integritet når han oppfordrer folk til å bli i en kirke hvor de ikke føler seg hjemme. Å være kristen er å bære sitt kors og elske «disse mine minste brødre». Ingen har sagt at det skal være lett.

Det å være grunnleggende dialogisk innstilt betyr heller ikke at det ikke er rom for «hellig vrede», for eksempel når et av spørsmålene går over i ren fordømmelse. Andersen er ikke redd for å formane og moralisere:

Jeg er veldig enig med deg i det du sier innledningsvis, men jeg tror at også du trenger å lese litt i Bibelen om hvordan man skal møte andre mennesker i kjærlighet og forståelse. Det står til og med i Bibelen at vi skal møte hverandre med vennlighet og overbærenhet. Derfor var jeg ikke like glad for den siste delen av spørsmålet ditt.

Sine meningsmotstandere møter han med empati og personlig, nesten hudløs ærlighet. En homofil mann som ønsker å gifte seg får høre:

Takk for ditt ærlige spørsmål! Når jeg leser slikt, blir jeg veldig rørt fordi jeg skjønner så inderlig godt hva du mener. Det er det som gjør hele denne saken så vanskelig, at det handler jo om mennesker. For meg er det slik at du er like elsket og like verdifull og like god som jeg som heterofil er. (…) [J]eg opplever at dette er et sår [som] gjør vondt både hos deg og hos meg og mange andre. For meg handler det om en forståelse av Bibelen som jeg ikke kan gå på akkord med. Det betyr ikke at jeg ikke har respekt for deg og ditt syn. Og for all, det betyr ikke at jeg er kjølig og kald overfor din situasjon, men her står jeg nå.

Han snakker ikke folk etter munnen; også i et svar til en homofilimotstander kan han si:

[D]et at en prest ber for noen kan aldri være noe vondt og snakkes nedsettende om. Jeg har stor forståelse for at vi må ha ordninger som gjør at homofile og lesbiske kan leve i ordnede forhold, og jeg har blitt veldig forsiktig med å dømme dem som velger dette, men kirken har ikke noen velsignelsesliturgi for slike forhold.

Mer enn å fortelle hvordan man i Dnk skal klare å leve sammen med stor indre uenighet, så viser han det i praksis: Ved å være anstendige mot hverandre, anerkjenne hverandre som mennesker av god vilje, være ærlig om og kreve respekt for egen posisjon og ved å utfordre til å lete etter det som faktisk forener. Dette krever en god dose pragmatisk innstilt kjærlighet og et klart blikk for at noe faktisk er viktigere enn noe annet. Når noen er bekymret for at en kirke med to syn på homofili også kan ha to syn på troen på den oppstandne Kristus, så er han klokkeklar: «Den kan aldri endre syn på det. Da er den ikke noen kristen kirke lenger». Og et annet sted:

«Hvis du leser den apostoliske eller nikenske trosbekjennelse, vil du se hvor viktig Jesu død og oppstandelse er. Hvis vi fjerner noe av dette, har vi fjernet oss fra å være en levende, luthersk kirke. Det er oppbyggelig å lese trosbekjennelsene og se hva vi virkelig står for i Den norske kirke».

Mens biskopene bruker sin nøye tilmålte spalteplass til å oppfordre oss om å kildesortere, om å ikke gå i kirken, eller om å boikotte Israel – så oppfordrer lederen av «kirkerådet» oss om å lese trosbekjennelsene til personlig oppbyggelse. Kan det rett og slett være tegn på at vi er inne i endetiden?!

I Nils-Tore Andersens ånd gjenstår det bare å ønske den nyvalgte kirkerådsleder Svein Arne Lindø lykke til. Det finnes et nettmøte med ham også. Det er ikke oppbyggelig på samme måte, og jeg synes det snakkes urovekkende mye om hva man skal gjøre for at gudstjenesten skal «føles relevant». Men hvis vi finner ut at vi er uenige, så får vi heller snakke om det.