august 2012


Det må vel være et interessant litteraturhistorisk tilfelle at det 20. århundrets største russiskspråklige poet (Marina Tsvetaeva) har oversatt dikt av det 20. århundrets største spanskspråklige poet (Federico García Lorca). I forbindelse med at min bestemor gikk bort nylig, kikket jeg litt i noen gamle dagbøker, og fant en opptegnelse om dette fra Minsk, 2005. Her er Cante Jondo-diktet Y después i García Lorcas original:

Los laberintos
que crea el tiempo,
se desvanecen.

(Sólo queda
el desierto)

El corazón,
fuente del deseo,
se desvanece.

(Sólo queda
el desierto)

La ilusión de la aurora
y los besos
se desvanecen.

Sólo queda
el desierto.
Un ondulado
desierto.

Selv om jeg blir eldre, så bare fortsetter jeg å elske Lorca, selv om jeg leser ham mye sjeldnere. Det griper tak, med sin helt uapologetiske smerte og inderlighet.  Tsvetaeva og Lorca ligner vel ganske mye på hverandre, sånn i temperament?  I stemme, i tone? Se hva som skjer når Tsvetaeva gjendikter (i ordets aller bokstaveligste forstand) García Lorcas Y después. Da heter det А потом…

Прорытые временем
лабиринты –
исчезли.

Пустыня –
осталась.

Немолчное сердце –
источник желаний –
иссякло.

Пустыня –
осталась.

Закатное марево
и поцелуи –
пропали.

Пустыня –
осталась.

Умолкло, заглохло,
остыло, иссякло
исчезло.
Пустыня –
осталась.

Kommentaren fra mitt halv-ufordragelige, 22 år gamle jeg: «Dette er ikkje, trur eg, Tsvetaeva som vil lære Lorca å skrive dikt. Anten har ho rett og slett ikkje skrive eit Lorca-dikt, men eit Tsvetaeva-dikt (og som ho aukar tragedien og håpløysa ved å skrive i fortid), eller så er det dette som skjer når Lorca møter ein som behersker det russiske språket like godt som han behersker sitt spanske.»

Reklamer

My God, my God, Thou art a direct God, may I not say a literall God, a God that wouldest be understood literally, and according to the plaine sense of all that thou saiest?

But thou art also (Lord I intend it to thy glory…) thou art a figurative, a metaphorical God too: A God in whose words there is such a height of figures, such voyages, such peregrinations to fetch remote and precious metaphors, such extensions… such Curtaines of Allegories…

O, what words but thine can expressed the inexpressible texture of thy Word.

John Donne: Devotions upon Emergent Occasions, XIX Expostulation.

Sitatet fant jeg midtveis ut i Brevard S. Childs’ Biblical Theology of the Old and New Testaments. Når jeg leser Childs er det med en veksling mellom dyp sympati med hans anliggende (kirken må lære seg å lese Skriften teologisk igjen; muren mellom dogmatikk og bibelfag må bygges ned) og en litt utålmodig irritasjon over den faktiske utførelsen. Han prøver hele tiden å ha sin cake & eat it too; både signum og res, tekst og virkelighet, vitenskapelig etterrettelighet og from oppbyggelse. Samtidig er det sikkert bra å bli utfordret når jeg selv er såpass villig til å gå den postliberale planken og gjøre alt til (vel og merke kanonisk) tekst. Håper å komme litt tilbake til dette, for jeg insisterer som sagt på at Childs anliggender er veldig viktige.

https://i1.wp.com/upload.wikimedia.org/wikipedia/no/b/b2/St-olav-kiste.jpg

Vi har nettopp kommet oss gjennom olsokfeiringen her i Rollag. Det ble en temmelig eklektisk, men riktig så vakker liten feiring: Litt gregorianikk og litt hardingfele; litt pietisme og litt nasjonalromantikk; opplesning fra Passio Olavi, noen avmålte sving med røkelseskaret og god gammeldags messefeiring.

Det er problematiske ting ved middelalderens helgendyrkelse. Det er problematiske ting ved mellomkrigstidens Olavs-rinascita. Sikkert masse problematisk med å feire olsok i dag, sånn generelt. Og likevel: For en fantastisk fest å ha!

For sentrum i helgenkulten er det samme som i all kristen kult: Vi tror på en Gud som handler med materien. Som ikke sitter innelåst i en åndelig sfære, men som bøyer seg ned til oss og er tilstede, midt i vår verden. Alle kristendommens kjernesannheter vitner om dette ene, store: Verden er skapt av Gud. Mennesket er skapt i Guds bilde. Gud selv ble et menneske i Kristus. Den sentrale kristne riten handler om at Kristus blir nærværende i brød og vin.

Hvis vi lar dette synke inn blir kanskje middelalderens intense interesse for helgengraver og relikvier noe mer forståelig. Det er jo nettopp dette de vitner om, de også. Vi kan vel knapt forestille oss hvor sentralt helgen- og relikviedyrkelsen var i den tidlige middelalderkristendommen, og hvor sentral den var for kristendommens utbredelse. Gro Steinsland, for eksempel, argumenterer for at kristendom og norrøn hedendom ”strukturelt” sett er svært forskjellige, men at forestillingen om ”den hellige kongen” var et punkt hvor de møttes. Mer enn noe annet muliggjorde denne felles forestillingen det store og dyptgripende religionsskiftet som fulgte i årene etter Olavs død på Stiklestad. (Det forblir vel et faktum, uansett hvordan vi vrir og vender på det, at Olavs død er et vendepunkt både i kristnings- og rikssamlingsprosessen.)

Når kristendommen spredte seg til nye områder, var det en selvfølge at det kom nye helgener; det var på den måten det ble tydelig at de nye landene var innlemmet i den kristne verden. Boris og Gleb, som denne bloggen er oppkalt etter, var de første kanoniserte helgenene i det rus’iske Kiev-riket. I moderne tid har mange stusset over hvordan de kunne bli helgener, siden det er tydelig at de ikke dør martyrdøden, ikke for å beskytte troen på noen måte, men som tilfeldige offer i en politisk maktkamp. De dør ikke en gang frivillig; i tekstene ytrer de lange klager før de dør, trygler halvbroren Svjatopolk om å spare deres liv og tilbyr seg sogar å underordne seg ham som sin ”herre og Gud”. Moderne lesere har derfor tenkt at de må være veldig spesielle, kanskje til og med en helt ny type helgener som anses som hellige kun i kraft av sin uskyldige lidelse. Men når du leser den kirkelige litteraturen om dem, så er det helt klart at poenget for russerne var å vise at de nettopp ikke var spesielle. Akkurat de samme frasene og ordene brukes for å beskrive denne litt aparte martyrdøden, som en hvilken som helst annen helgen og hans død. Boris og Gleb var, for russerne, helgener akkurat som de store européiske helgenene var det, og nettopp derfor var Russland blitt en del av den kristne verden, tatt inn i frelseshistorien på lik linje med de kristne sentra i Rom og Bysants.

Fremveksten av en helgenkult, både den til Boris og Gleb og den til Olav, er selvsagt et komplisert sosialt fenomen. Det trengs initiativ ovenfra, fra kirken og den politiske makten, for å promotere kulten. Og det trengs en respons nedenfra.

Men dypest sett handler det, tror jeg kanskje, om øyne som ser. Om at en eller annen, på et eller annet tidspunkt, har begynt å se på virkeligheten med troens blikk. Et forheng dras tilside, og han ser mer.

Det er fullt mulig å se på det som skjer på Stiklestad i 1030 med et helt nøkternt, vitenskapelig blikk, og se en konge som faller i et slag, blir gravd ned og siden tas opp av menn innenfor kirke og politikk som ønsker å bruke ham til å underbygge sin egen makt. Det er mulig å se på det med det med et vikingblikk, og se en pinglete taperkonge som er så teit og svak at han ikke klarer å forsvare sitt eget liv mot noen bevæpnede bønder.

Men når Olav løftes frem som helgen, svært kort tid etter slaget, er det dypest sett fordi noen har lært seg å se med troens blikk. Det er jo det en omvendelsesprosess alltid handler om. Med våre egne øyne ser vi på Jesus og ser en stor morallærer og en viktig profet, men med troens blikk ser vi vår Gud og Herre. Med våre egne øyne ser vi en tørr oblat og et beger med vin, men med troens blikk ser vi Jesu Kristi kropp og blod, gitt for oss til syndenes forlatelse.

Likeledes med Olav. Noen ser med troens blikk på de for så vidt enkle og naturlige hendelsene etter slaget i 1030. Det er ikke slik at de først og fremst ser syner, at de ser hud som har trukket seg sammen og derfor feilaktig konkluderer med at neglene har vokst på mirakuløst vis. Det de ser, er en virkelighet hvor Gud er en realitet. Hvor Gud handler med materien, hvor han handler med mennesker! De ser at virkeligheten er gjennomsyret av guddomsmakt – selv i den ytterste periferien av den kjente verden, selv blant frosten og isen i Norge, selv her, selv hos oss, selv i våre liv. Forhenget rives til side, og de ser korset i kosmos.

Russerne kunne sett på Boris og Gleb og sett to fyrstesønner som blir drept fordi de er for dumme eller for svake eller for uheldige til å overleve. Men i stedet ser de, under alt dette, et bilde på Kristi lidelse. De ser at Boris og Gleb, med sin død, forkynner Kristi kors, og når blodet deres renner på marken i Rus’, så er det også Kristi blod som øses utover landet til syndenes forlatelse, fred og salighet.

Og sånn også med Olav: Folk ser en konge som faller, og de kobler det sammen med kulturelle forestillinger som de går med om kongemakt og styrke og helbredelse osv. Og så ser de plutselig noe mer, nemlig en stedlig manifestasjon av kristendommens grunnfortelling. De ser med troens blikk og da ser de Kristus på korset – som ellers var en fortelling som var vanskelig tilgjengelig for norske hedninger.

Olav blir deres oversettelsesverktøy; med sin død vitner han om Kristus på en måte som den mest fullendte misjonspreken aldri ville kunne makte. Olavsdiktningen er jo full av lyssymbolikk (som veldig mye helgendiktning er); tenk på messesekvensen Lux illuxit eller Einar Skulesons skaldekvad Geisli fra 1153. Her er Olav nettopp lysstrålen som utgår fra den evige sol og skaper lys i en verden som ligger i mørke. Bryteren slås på, og nordmennene klarer å se verden som den virkelig er, nemlig gjennomsyret av Guds nåde.

I senere Olavslitteratur og –kunst fungerer de historiske fakta bare som utgangspunkt for en omforming i kristen lei. Det kan få nesten groteske utslag, som i det såkalte Lübeck-pasjonalet fra siste halvdel av 1400-tallet, særdeles slående gjengitt også på et alterskap fra Andenes kirke, nå på Tromsø museum:

Da trakk hedningene ham naken ut og bandt for ansiktet hans og slo ham på kinnene (…) Deretter satte de tornekronen på og trykket den ned på hans hode så blodet fløt nedover ham. (…) Deretter bandt de ham til et kors som han hang på i stor nød i tre timer. Og han bad til Gud for dem som pinte ham.

Utover dette ekstreme eksempelet finner vi det samme i veldig mye av det som er overlevert: Olav gjør vann til vin. I Valldal metter han store menneskemengder med bare to dyreskrotter. I beskrivelsene fra slaget på Stiklestad leser vi at han kaster sverdet og ber for fiendene sine etter å ha fått det første såret. Snorre foreller om solformørkelsen under slaget på Stiklestad, som inntreffer til samme tid og varer like lenge som solformørkelsen under Kristi korsfestelse. Vi vet at det ikke var noen solformørkelse under slaget, men at det faktisk var en en måneds tid etterpå; det var bra nok.

Vi kan se på det som historieforfalskning og juks, men primært handler det om at noen har lært seg å se med troens øyne. Da ser de det som Edvard Hoem beskriver slik i sin roman om Olav Engelbrektson (Kom fram, fyrste!) :

Kristus lyste i verda ved sitt eksempel og sitt vitnemål, og som sola var for månen, var Kristus for Olav Haraldson: Kristi lys skein gjennom minnet om helgenkongen som la lysglans kring Nordens land.