Jeg sendte dette innlegget til Vårt Land, men det var for langt for dem. Jeg har ikke tid til å korte det ned, så da poster jeg det her istedet. Og godt nyttår osv
HVEM SKREMMER?
Vårt Land sendte 31.12.12 opp en aldri så liten nyttårsrakett for sine lesere med overskriften ”Kirken ansetter nesten ingen homofile”. Siden 2007 er tre samlevende homofile blitt ansatt, hvorav undertegnede utgjør én. Jeg har stor respekt både for Geir Wiknes og Åpen Kirkegruppe, men kjenner meg lite igjen i hans virkelighetsbeskrivelse i nevnte artikkel. Wiknes mener kirkens ”totalkommunikasjon” skremmer samboende homofile fra å søke prestestillinger. Jeg synes det er grunn til å spørre hvem som egentlig driver med skremselstaktikk i dette tilfellet.
De aller fleste prestestillinger utlyses med formuleringer av typen ”Samlivsform kan bli vektlagt”. Wiknes vil ha det til at dette er kodespråk for at ”ens søknad automatisk blir lagt nederst i bunken”. Sannheten er at dette avhenger av hva slags bispedømme og hva slags menighet man søker seg til. For stadig flere menighetsråd, bispedømmeråd og biskoper vil det ikke ha noe å si. Det er en uoversiktlig og uforutsigbar situasjon, men slik er livet. For den som søker prestestilling i Den norske kirke finnes ingen garanti for at man aldri vil møte kritiske synspunkter, men heller ingen garanti for at man kommer til å oppleve diskriminering og undertrykkelse. Kirkemøtevedtaket fra 2007 er et kompromiss som gjør situasjonen omtrent like vanskelig for begge parter.
Øyvind Benestad synes å antyde at antallet ansatte prester i årene etter 2007 er så lavt at vedtaket var forhastet. Der er jeg uenig. Man lar ikke være å gjøre noe som er riktig, bare fordi det vedrører noen få. Resultatet foreløbig er at tre menigheter rundt omkring i landet har fått en prest de ellers ikke ville ha fått. Det ser stakkarslig ut i statistikken, men det betyr helt sikkert mye for de tre menighetene. Da bør det også bety mye for kirken som helhet.
På den annen side kan det hende jeg leser Wiknes vrangvillig, men det virker nesten som at hans råd til samboende homofile søkere er å forskanse seg i et liberalt paradis ved navn Hamar bispedømme, fordi der er det ingen som stiller et eneste spørsmål noen gang. Jeg synes dette er merkelig, for artikkelen sier jo helt utvetydig at det er mulig å bli ansatt både i Tunsberg, Oslo og Sør-Hålogaland, sannsynligvis også i enda flere bispedømmer dersom man prøver.
Jeg mener vi bør søke de stillingene vi ønsker oss og føler oss kallet til. Dersom vi ikke får dem skal vi søke på andre stillinger. Når vi får en, skal vi frimodig forkynne evangeliet om frelsen i Kristus gjennom ord og sakrament. Vi skal drive sjelesorg, trosopplæring, diakoni og undervisning, kort sagt: Være prester. Ingen skal få meg til å tro at ikke dette er den beste måten å endre holdninger på.
Mitt budskap til samlevende homofile som vurderer å søke en prestestilling er dette: Ikke lytt til Wiknes’ skremsler. Ikke lytt til Benestads forsøk på marginalisering. Dersom du føler deg skremt av kirkens ”totalkommunikasjon”, så blås i den, også. Kirken trenger prester. Det finnes menigheter som ønsker deg som sin prest. Det finnes bispedømmeråd som vil ansette deg og biskoper som vil ordinere deg. Min egen erfaring fra å søke prestestilling i et forholdsvis konservativt bispedømme er så godt som entydig positiv.
Ikke la deg skremme. For det som venter deg er verdens mest fantastiske jobb. Jeg føler meg privilegert og takknemlig hver eneste dag – både for jobben min og for partneren min. Det at jeg ikke behøver å skjule hvem jeg er gjør meg helt sikkert til en bedre prest. Den opplevelsen unner jeg mange flere.
Borisoglebskij 
22.01.13 at 11:04
Enig i alt du skriver her, bare et lite tips, du kan jo poste det på verdidebatt!; )
29.01.13 at 12:22
Et både balansert og vakkert innlegg, dette. Vårt Lands prioriteringer undrer meg – både hva angår artikkelen og beslutningen om ikke å trykke denne teksten.
29.01.13 at 14:03
Det er helt riktig observert av Audun Opland, at Vårt Land sender en rakett med smell og glitter. Som så mange andre saker, glemmer vi også her at det ofte er flere sider, og et helt klart redaksjonelt mål. Målet til redaksjonen i denne saken var å spørre (eller slå fast?) om Kirkemøtets vedtak fra 2007 som tillater bispedømmene å tilsette prester som lever sammen med en av samme kjønn, var vert det. Jeg forsøkte i møte med journalisten å foreslå en annen vinkling, men planen lå klar. Det er ikke tvil om at man kunne fått en helt annerledes sak, dersom vinklingen var på hvor greit det faktisk var å være homofil prest rundt om i vårt land.
På tross av min innvending til spørsmålsstillingen, rullet altså saken frem med spørsmålet om det var noen vits i å ha en åpning for homofile prester, siden det dreide seg om så få. Jeg mener helt klart, som Opland selv, at det ikke er viktig å gjøre rett, selv om det er snakk om noen få. Min hensikt med å uttale det jeg gjør i denne saken er ikke å skremme noen fra å søke seg dit de ønsker, eller kjenner et kall til. Det er svært gledelig at både Tunsberg, Sør-Hålogaland og Oslo bispedømmer (og muligens flere?) har homofile prester som ikke opplever det problematisk at det settes som vurderingskriterium hvilket kjønn ens eventuelle parter har. Jeg håper også at deres tilstedeværelse i lokalsamfunn, lokal og regional kirkevirkelighet og hvor det ellers måtte være, kan bidra til en stadig bedre behandling av homofile i fremtiden.
Mitt hovedanliggende er altså ikke å drive alle homofile til Hamar, men å klart å tydelig sis ifra til kirkens ledelse, dens 11 bispedømmeråd og andre som syns det er på sin plass å gjøre oss homofile ekstra usikre på om det er greit eller ikke å søke prestestilling i 10 av disse.
Åpen Kirkegruppe har ikke lent seg tilbake etter Kirkemøtets vedtak og sakt med seg selv ”nå har vi jammen fått det godt i Den norske kirke, dere”! Vi mener det er mye mer enn hva som måtte være praksis rundt om, som er avgjørende i denne saken. At det ikke er noe problem å søke prestestilling i for eksempel Sør-Hålogaland, må få noen konsekvenser i form av strykning av denne setningen om at ”samlivsform vil kunne bli innhentet og vektlagt”. Dersom man ikke ønsker å diskriminere homofile, er det få, men enkle grep som kan gjøres for ikke å fremstå som om man gjør det. Jeg har, som VL-saken nevner, selv en fremtid som prest. Det at jeg ikke vet hvorvidt min søknad legges nederst i bunken, om jeg vil bli spurt hvilket kjønn min partner har, og om dette vil kunne avgjøre en tilsettingsprosess, mener jeg er en håpløs situasjon. Det samme også når det gjelder ekteskap, som denne saken ikke handler om, men som på et punkt er nødt til å bli et tema. Ønsker man, som gift med en av samme kjønn, å jobbe i et bispedømme, hvis biskop ikke unner deg retten til ekteskap?
Mitt ønske er altså at man skal kunne bli vurdert som søker til en prestestilling uansett, det må være de faglige kvalitetene og personlig egnethet som må ligge til grunn. Jeg vet jo også godt at det er flere som ”rammes” av denne setningen i arbeidsmiljøloven som bispedømmene tar med i utlysningene sine etter prester, kateketer og diakoner. Samboere (uansett kjønn) er også del av det totale bilde, men som alle vet ikke er årsaken til at dette har kommet tid det er i dag.
Jeg håper også at ”Bispemøtets samlivsetiske utvalg” som legger fram sin utredning 11.februar, også tar opp denne uholdbare praksisen. For jeg mener fortsatt at punktet med samlivsform i utlysninger kan ikke bare skremme potensielle søkere, men skape en gjengs holdning i samfunnet at det er helt i orden å diskriminere homofile, bare du kamuflerer det med et par velvalgte bibelvers.
29.01.13 at 18:07
En liten justering av betydning: setningen «Jeg mener helt klart, som Opland selv, at det ikke er viktig å gjøre rett, selv om det er snakk om noen få», er ikke riktig. Jeg mener det /ER/ viktig å gjøre rett…
29.01.13 at 20:47
Godt skrevet Audun! Jeg synes du peker på utrolig mange viktige sider med hvordan prestehverdagen virkelig ser ut!
Virkeligheten min er at det å være prest er en stor velsignelse hver dag!
Så Geir, er jeg veldig uenig med deg, og din tolkning av setningen som settes på i utlysningene. Jeg har aldri sett leddsetningen, bli innhentet, og jeg er ikke enig i konsekvensene du drar av den.
Jeg var selv med å vedta setningen i S-H, ene og alene for å beskytte søkeren. Etter ansettelses episoder der samlivsform var oppdaget i ettertid, og skapte stor belastning for arbeidstaker syntes jeg ikke det var rett mot søker at menigheten skapte denne belastningen etter jobb var startet.
Min erfaring etter å ha ansatt prester i 6 år, er at ingen menigheter i intervju situasjon har tatt opp dette spørsmålet.
Loven er også slik at hvis denne setningen ikke står i utlysningen har ingen lov i prossesen slik du selv skriver å spørre om samboerskap, skillsmisse eller om du er singel. Det er ikke bare homofile som rames av setningen.
Etter å ha jobbet som prest i et år, i et tidligere konservativt fellesråd, opplever jeg at menigheten ikke er opptatt av dette spørsmålet lengre. Det betyr ikke at det ikke finnes områder i vårt bispedømme der det er tilfelle, men verden går tross alt fremover, og jeg er stolt av menigheten og prostiet jeg jober i. En kirke for folket, og en folkekirke!
29.01.13 at 21:09
Jeg beklager å måtte meddele at det vekselsvis brukes «Det blir stilt særlig krav til samlivsform i tråd med Arbeidsmiljøloven § 13.4.2.», «Samlivsform kan bli etterspurt og tillagt vekt.» og «Samlivsform vil bli etterspurt og vektlagt.» konsekvent i alle utlysninger utenom Hamar bispedømme. Dette er ikke syting og krangling, det er en beskrivelse av virkeligheten. Ja, vi må jobbe for at alle er godt forberedt når det kommer en ny prest. Kanskje har de nye prestesten annen hudfarge enn de fleste andre i bygda, kanskje skarrer vedkommende på r-ene, eller kanskje hadde de håpet på en kvinne, men så kommer det altså en mann i stillingen. Jeg er enig i at arbeidsmiljøet best mulig må sikres, Katrine, men at det er så inmari greit å gjøre forskjell på folk på denne måten, det mener altså jeg er en svært utidig måte å løse «problemet» på.
Jeg har ikke jobbet som prest mer enn to måneder, og det har vært vikariater med klare tidsavgrensninger. Jeg opplever at det gir trygghet og mot til å være åpen om hvem jeg er i det øyeblikket biskop (via prost) helt tydelig uttaler at samlivsform ikke er et tema i tilsettinger. Jeg opplever at det ikke er en kvalifiserende eller diskvalifiserende egenskap å ha en slik eller sånn legning, men at den, uansett, er der som del av meg og den jeg er. Dersom du mener det er en kjempeidé med de tre sitatene (hentet fra kirkejobb.no i dag, tirsdag) over, er det fint for deg, men ikke for meg.
30.01.13 at 12:35
Geir, poenget mitt var jo ikke at det var greit å gjøre forskjell på folk.. Du sier at det «innhentes opplysninger» – det har jeg aldri sett utlyst, og du referer ikke selv til det i dine eksempler.. Det var mitt poeng.
30.01.13 at 13:38
I all vennskapelighet, dog i flisespikkeriets ånd: følgende er pr.30.1.13 det som står i utlysningstekster på kirkejobb.no:
Stavanger:
Opplysninger om samlivsform vil kunne bli innhentet og vektlagt vet tilsetting, jf.Aml. §13.3
Agder og Telemark:
Det stilles særlige krav til samlivsform i samsvar med Sml. §13.4.2
Sjømannskirken:
Opplysninger om samlivsform vil kunne bli etterspurt og vektlagt, jf. Aml. §13-4
Borg:
Opplysninger om samlivsform vil kunne bli innhentet og tillagt vekt ved tilsetting
Nord-Hålogaland:
Samlivsform kan bli etterspurt og vektlagt.
Nidaros:
Opplysninger om samlivsform vil kunne bli innhentet og vektlagt, lfr. Aml. §13-3
Tunsberg:
Prest – Samlivsform kan bli vektlagt. Kateket – INGEN
Jeg har ikke mer å tilføye i en debatt som åpenbart handler om hvordan ting oppleves rundt om. Jeg har forsøksvis hatt en prinsippiell tilnærming, dog med personlige innslag.
29.01.13 at 23:29
Takk for gode innlegg og viktige perspektiver fra flere hold!
Først har jeg lyst til å fortelle kort om min egen erfaring av å være samlevende homofil jobbsøker i Dnk.
Jeg søkte på en stilling hvor utlysningsteksten lød: ” Samlivsform kan bli vektlagt.” Jeg oppgav selvfølgelig at jeg var homofil partner i søknaden. Jeg visste ikke nøyaktig hvor menigheten stod, men hadde grunn til å tro at de ikke var spesielt konservative. Jeg visste hvor biskopen stod, men ikke så mye om bispedømmeråd eller prost/prostikolleger. Mitt møte med de ulike nivåene forløp slik:
– På bispedømmekontoret snakket jeg med en blid stemme som gjorde meg oppmerksom på at dette var første gang de hadde hatt en samlevende homofil søker, og at det ble spennende å se hvordan ansettelsesorganet så på det. Vedkommende var hyggelig og støttende.
– I intervjuet med prost og repr. fra menighetsrådene ble det såvidt berørt på slutten. Prosten mente det ikke var nødvendig med særordninger for folk som av samvittighetsgrunner ikke ville ha noe med en homofil prest å gjøre; det fikk mer el. mindre bli deres problem. (Det var jeg som hadde bragt dette på banen). Menighetsrep. hadde ingenting å si om det og var interessert i helt andre ting.
– I samtalen med biskopen fortalte hun hvordan hun selv hadde endret syn i homofilispm.
THAT’S IT! Og siden har jeg vært prest. Jeg har knapt møtt et eneste menneske som har uttrykt at de synes det er vanskelig å ha en homofil prest.
Jeg forteller alt dette for å vise hva som er min bakgrunn for å mene det jeg gjør. Dette var det som gjemte seg bak ”Samlivsform kan bli vektlagt” – nemlig at det ikke ble vektlagt i det hele tatt! Og bare tanken på at jeg skulle ha gitt avkall på den jobben jeg har i dag fordi jeg var fornærmet over at den ene setningen sto i utlysningsteksten fyller meg med gru. Jeg tenker: Enn om jeg hadde vært så bekymret og/eller indignert over dette at jeg ikke hadde søkt? I ettertid er det også spørsmål på hvor fokus skal ligge: På den håndfull individer i BDR som stemte blankt på å ansette meg? Eller på at jeg med biskopens, prostens, stabens og menighetesrådenes fulle støtte får lov til å utføre verdens mest meningsfulle jobb? Ut fra min erfaring tenker jeg at det eneste fornuftige er å senke skuldrene i f.t. setninger som ”samlivsform kan bli vektlagt”, fordi en rent teoretisk og prinsipiell misnøye da fort vil stå i veien for noe som er virkelig og veldig, veldig bra.
Jeg synes, Geir, at du på en måte har et litt omvendt fokus i det du skriver. Slik du fremstiller det, virker det veldig viktig for deg at biskop (og evt. prost) helt utvetydig skal gi bekreftelsen av at de er fullkomment uinteressert i alt som har med din samlivssituasjon å gjøre. (Nå setter jeg på spissen for å illustrere, håper du ikke synes det blir for urimelig). Men menigheten, dem trenger man bare å ”forberede godt”, for motstand mot en homofil prest er like illegitim som motstand mot en prest med annen hudfarge. Her tror jeg du, Katrine, peker på noe veldig viktig når du sier at det å f.eks. være homofil partner endel steder kan bli en stor belastning for arbeidstager, særlig dersom man ikke fra første stund opererer med full åpenhet.
For å snu på det: Ønsker ikke vi, som homofile søkere, å vite hvorvidt den menigheten vi skal tjene synes det er greit med homofilt samlevende prester? Er ikke åpenhet på dette feltet – eller ”innhenting av informasjon om samlivsform” om man vil kalle det det – egentlig bare et gode for alle parter? Det er grunn til å tro at det ennå er mange og lange år til en homofilt samlevende prest vil kunne skjøtte jobben sin på en bra måte i Kviteseid, men i Øvre Numedal går det bra. Det er relevant informasjon, ikke bare for ansettelsesorganet, men for oss som skal søke på disse jobbene. Selv om jeg ønsker å jobbe i kirken ønsker jeg ikke å splitte menigheter mer enn absolutt nødvendig.
Dette – forholdet til menigheten – er for meg mye viktigere enn forholdet til biskopen. Det biskopen skal gjøre er å ansette, ordinere og gi kallsbrev, og så lenge han el. hun gjør det, er det virkelig det samme om han eller hun ikke ”unner meg retten til ekteskap”, d.v.s. hva de EGENTLIG måtte mene om min ”livvstil” i sitt hjerte og lønnkammer. Det samme med bispedømmerådet; etter at de har ansatt deg får du aldri noe mer med dem å gjøre. Biskopen ser du to ganger i året. Å være prest er å være ute blant folk hver eneste dag.
Det overordnede spørsmålet, hvor vi sikkert kan være ganske uenige, er i hvilken grad det er legitimt av biskopene og menighetene å stille krav til prestenes livsførsel. Jeg vil nok være villig til å gå ganske langt i å si at slike krav er legitime. Vi forkynner også med våre liv, og i ulike situasjoner kan de komme til å stå i veien for evangeliet. Jeg vil nok også gå langt i å mene at motstand mot f.eks. homofilt samliv og gjengifte er teologisk legitimt og noe det må være reellt rom for på alle nivåer i Dnk, i tråd med kirkemøtevedtaket fra 2007. Det kan vi fortsette å diskutere, men vi er alle tre helt enige om det sentrale her, nemlig at vi ønsker flere samlevende homofile som prester i Den norske kirke. Da er det naturlig at perspektivene blir litt forskjellige alt ettersom man leder en interesseorganisasjon eller jobber som prest. Og det er jo fint, da.