På tirsdag hadde jeg mitt livs første eksamen ved Det teologiske menighetsfakultet. Min flukt fra det synkende skipet som ennå våger å kalle seg ”Det teologiske fakultet” kulminerte der, på seminarrom 417, bøyd over trelags gjennomslagsark og med energisk pling-plong fra Musikkhøyskolen som akkompagnement.
Da jeg satt i fakultetsstyret ved TF for noen år siden, ble vi teppebombet med næringslivsinspirerte ”visjonsdokumenter”. TF opplever, i likhet med resten av Universitetet, at studenttallet synker og færre fullfører. Man merker at man har et problem, og prøver å bøte på det med det eneste remediet som post-kvalitetsreform-universitetet kjenner til: Stadig nye utredninger, ”faglige prioriteringer”, ”porteføljeanalyser” og whatnot. Det skulle være en selvfølge at det er fare på ferde når man bruker mer tid på å definere ”faglige prioriteringer” enn på faglig arbeid. Men det er ingen fare på TF. På TF tror man nemlig at fordi Johannes Ording (såvidt) fikk lov å jobbe der for hundreogørten siden, så vil de uansett hva som skjer, og uansett hva man gjør, pr. definisjon være det eneste stedet i Norge som bedriver teologisk forskning på et akademisk forsvarlig nivå. Derfor kunne man i ”porteføljearbeidet” rett og slett bare postulere at TF er best, ingen protest, på alle områder og på alle måter, i forhold til MF og MHS. Og man kan derfor fortsette med å senke kravene og kompromisse med den faglige kvaliteten, fordi man tror at det hører til TFs ousia å være best.
Et eksempel på den konsekvente nivåsenkningen som foregår kom i våres, da jeg skulle ta faget ”dogmatikk og religionsfilosofi” på høyere grad. De siste par årene har Robert W. Jensons Systematic Theology I-II vært hovedbok i dette faget. Jensons bok kan man si mye om, men den er uansett kanskje et av de mest bemerkelsesverdige selvstendige bidragene til den dogmatiske fagdiskusjonen de siste 10-20 årene. Nå var ballet imidlertid over for Jenson. Det hadde kommet klager på dens ”vanskelighetsgrad og profil”. Alarmen gikk hos Ordings eftf. – vi har en vanskelig bok på pensum!!! Situasjonen var uholdbar. Bort med Jenson – og inn med Trond Skard Dokkas i og for seg utmerkede innføringsbok for det gamle grunnfaget i kristendom, Som i begynnelsen. Den høvde bedre til det nivået TF ønsker å være på – altså grunnfagsnivået. Hvorfor gå i dybden, når man kan ligge med flytevest og la seg drive viljesløst med havstrømmene? Forsøk på protester ble møtt med tom, nihilistisk newspeak: ”Det viktigste er hva dere lærer, ikke hva dere lærer ved hjelp av”. Hva svarer man på sånt? Selv svarte jeg performativt, for å si det slik, og byttet fakultet.
Konklusjonen synes uunngåelig: Da jeg begynte på TF, fem år tidligere, fikk jeg i oppgave å lese Som i begynnelsen. Da jeg skulle slutte ville de at jeg skulle lese den samme boken om igjen. I løpet av fem år forventes det altså at en TF-student skal ha lært – ingenting. TF anser at de er istand til å lære bort null og niks på fem år. Høyeregradsstudier skal ikke være fordypning, men repetisjon av grunnfagspensum. Dette er Universitetet i Oslo anno 2009.
Hva så med MF? Der var Jenson ennå pensum, uten at det dessverre hjalp nevneverdig. All undervisning var nemlig basert på foreleserens egne teser. I timene ble tesene utlagt på autoritativt vis, og det var satt av noen minutter hvor professoren kunne fungere som svarberg for usikre prestespirer. Studenten kunne f.eks. spørre: ”Da jeg var i praksis skjedde det og det. Vil du si at det likevel var en gyldig nadverd?” Svar: ”På den ene siden ditt, på den andre siden CA, på den tredje siden tese 14,2. Alt i alt tror jeg du kan gå ut fra at det var gyldig”.
Erfaringen bekrefter m.a.o. fordommene: På TF skal man helst lære så lite som mulig, samtidig som det forventes en viss mengde ”selvstendig refleksjon”. Fakultetet utdanner med andre ord synsere. På MF skal man lære seg innholdet i en drøss med teser, og helst ikke være altfor uenig. Fakultetet utdanner med andre ord etterplaprere.
Felles for begge lærestedene er imidlertid at de heller legger listen litt for lavt, enn litt for høyt. Ingen av dem lærer studentene å tenke teologisk. MF legger imidlertid ikke skjul på at de er en presteskole; det er TF som er frekke nok til å late som om de hører hjemme ved ”Universitetet i Oslo”. Når man ikke lenger kan bruke høyeregradsbøker i høyeregradsundervisningen, da er man selvsagt ikke et universitet i det hele tatt. Kanskje det hadde vært en idé å ta konsekvensen av dét?
Det du skal lære iløpet av seks år ved TF kan nemlig utmerket godt konsentreres i en treårig bachelorutdanning med grunnfag kristendom og endel praktisk teologi. (Språkfagene må bort, men det er det jo uansett sterke krefter som har kjempet for lenge). En slik prestebachelor, lagt til Høyskolen i Oslo, ville sikkert ha ført til økt studenttilstrømming, som jo er blitt både norma normans og norma normata i dagens universitetsvirkelighet. Man ville ha sluppet problemet med å måtte lese vanskelige bøker etter fire-fem år. De med akademisk interesse kan gå på MF istedet, eller kanskje aller helst flytte til utlandet. Ording vrir seg sikkert litt i sin grav, men økonomien sikres og det ser fint ut i porteføljekonklusjonen.
Borisoglebskij 