Den nye fakultetssangen, i anledning TFs 200-årsfest

Universitetets teologiske fakultet (TF) fyller 200 år omtrent på denne tida. Borisoglebskij stiller seg i rekken av gratulanter med en ønskereprise fra bloggens glansdager: Den nye fakultetssangen, forfattet av undertegnede. Den gamle fakultetssangen gikk på Jahn Teigens «Min største kjærlighet» og inneholdt linjer som «Lenge trodde jeg at Gud / var en mann og hadde hvit hud. / Men nå har jeg lært at han er hun / i en feministisk forelesningsstund. / Trodde sterkt på helvete / Helt til Grandal fjerna det.» Refrenget var fylt av både håp og kjærlighet: «Mitt kjære fakultet, du gjorde mer for meg enn du noen gang kan forestille deg.»

Den nye fakultetssangen er, for å si det sånn, et par hakk mer kynisk og ikke så rent lite reaksjonær. Det er kanskje talende at melodien denne gang ikke er hentet fra 10 i skuddet, men fra innerst i hjørnet i Landstads aller mest pietistiske bøttekott: Mitt hjerte alltid vanker.

Så syng av full hals og la eder beruse av tanken på de neste 200. Prost!

DEN NYE FAKULTETSSANGEN

En gang for lenge siden
Da trodde vi på Gud
Ja til og med på Jesus
Og endog på de ti bud.
Det var i gamle dager,
Så dumme vi var da!
Nå tror vi på konteksten
Som vi fant i Afrika.

Hva skal vel vi med frelse?
Dommedag er satt på vent!
Evig liv er gått av moten
Vi vil ha “empowerment”!
Vår Gud er ingen Fader
Hun er en metafor.
Trygve Wyller må bli rektor!
Og det skal bli fred på jord.

Og av og til på søndag
Går vi til kirken hen,
Og deltar i et språkspill
Om at Jesus er vår venn.
Men vi vet mye bedre,
Så smarte vi har blitt!
For vi har gått på TF
Og studert hermeneutikk.

Før var Den norske kirke
Svært konservativ.
Den ville bare skremme
Og begrense menskers liv.
Nå er det nye tider,
Nå skal fanger settes fri!
Vi skal se Sophia flyve
Over fjord og fjell og li.

Ja, nå kjemper vi for frihet!
Sier: “What would Jesus do?”
Vi reiser oss mot urett,
til bispemøtets gru!
Nå tar vi biskop Laila
Og hennes gamle skrap!
Vi KREVER å få leve
I samboerskap.

Ja, kyss meg på diskursen
Og gi meg stein for brød.
For min kontekst alene
Jeg leve vil og dø.
Nå tror vi på konteksten
Som vi fant i Afrika.
La oss gå rundt totempælen,
Syng amen, halleluja!

Reklame

 

– Det forklarer sagen, sa mannen…

… han felte trær på Tabor.

 

SÆLE. Fjerde (og siste(!)) akt: Visjoner for fremtiden

Der hvor tredje akt er uendelig lang og komplisert, er fjerde akt velsignet kort og oversiktlig. Skjematisk kan handlingen fremstilles som følger: 1) Finn Jarle rydder kontoret sitt mens han synger. 2) Den nye redaksjonen presenteres på en pressekonferanse, og Ludvig Nessa fremfører en hyllest til Finn Jarle. 3) Anita synger en kjærlighetssang til Finn Jarle. 4) Finn Jarle synger om at fremtiden ligger åpen og at «alt kommer til å gå så bra».

Første sang i fjerde akt er den pompøse Siste dag, som på mange måter oppsummerer hele musikalens handling så langt. Vi befinner oss i Dagens redaksjonslokaler, hvor Finn Jarle går omkring og synger for seg selv:

Jeg går her og prøver å forstå
Det som har skjedd
Det man har gjort
Jeg føler meg redd

Jeg går her og minnes da jeg kom
og ble redaktør
Gav ut første nummer
Var jeg glad? ikke spør.

[Ref.] Jeg vil alltid minnes dette rom som jeg står i
Men vet at på den ytterste dag, dommedag får vi
en utlevert redaksjon som er prikk lik denne her
Jeg prøver å tenke på hvor sælt det skal bli
Men klarer bare tenke at i morgen har jeg fri
Og jeg føler meg ensom, tappet for kraft, ei i slag
Siste dag…

Børre, Anita også meg
vi tok verden med storm
Børre han dro
ned til Strandebarm…

Ludvig og Jan Aage overtok
og de hjalp godt til
Men gikk seg dog vill
i Satans kryssforhørnorm [???]

(…)

[Ref.] Jeg sto på min post jeg var apostel for Gud
og viet meg til Kristus med mitt hår og min hud
Avisen var barnet mitt, trykkpressen hjertet som slo
Mine ledere var mine indre organer
Å, Satan! Det er livet mitt, mine barn dere raner
Å, Gud! Redd mitt blod! Redd min tanke, min hjerne i dag!!
Siste dag…

Siden kommer Anita inn og tar del i sangen. Hun løfter ektemannens blikk opp og frem: «Finn Jarle, du har da ikke tapt / Du er ennå ved liv / Og du har da din viv / Alt Vårherre har skapt». De modulerer og synger tostemt når de blir enige om at

[Red.] Finn Jarle han er utvalgt av den store Vårherre
til mye mer enn lusen sjefsredaktør å være
Finn Jarle er herskeren, Finn Jarle er ruler på jord!
Det er såvidt Finn Jarle ikke er den nye Messias
Finn Jarle, ditt liv og din leven har vært stri, ‘ass
Finn Jarle er elsket av alle som kjemper Guds sag…
Siste dag…

Under den påfølgende pressekonferansen er selv journalistene vantro over at Finn Jarle kan ha fått sparken. «Hvordan kan dere? Gudsfrykten hos dere sover!» utbryter en av dem. URiD#2 forsikrer at «…Dagen skal bli en liberalkristen avis/ Så landets prestedøtre kan la seg voldta trygt». Plutselig skjer noe uventet: Ludvis Nessa brøyter seg inn, forbi sikkerhetsvakter og mens blitzregnet hagler over ham. Han stiller seg opp midt i rommet og fremfører et kraftfullt forsvar for den gamle redaktøren:

J’accuse: På Lucifer dere tre tenker!
Ugudelig 1 og 2 samt Odd Sverre.
Med Satan holder dere tre lag!!!

Journalistene forlater scenen, sceneskifte til Sæles private hjem. Anita synger Anitas sang før Finn Jarle selv kommer og begynner på avslutningsnummeret, Finn Jarles optimistiske fremtidsvisjon. Refrenget gjentas igjen og igjen, uten at det kan sies å være synderlig overlesset med innhold – m.a.o. litt som en moderne lovsang:

Finn Jarles, Finn Jarles optimistiske fremtidsvisjon
Å, alt kommer til å gå så bra!
Finn Jarles, Finn Jarles optimistiske fremtidsvisjon!
Ooooh…Ooh, la la!

Etterhvert begynner de andre personene i musikalen å komme inn på scenen, én etter én, helt til de danner et svært kor som står og synger på dette refrenget. I sceneanvisningene kan vi lese følgende:

Publikum har reist seg, avgir trampeklapp som får taket til å reise seg. De som har vært med stiller seg i en lang rekke over hele scenen mens de går frem en og en og mottar publikums ekstatiske jubel. [Her følger instrukser for hvilken rekkefølge de skal komme frem i.] (…) Applausen nekter å gi seg, så Børre Knudsen, Anita Apelthun Sæle og Finn Jarle Sæle går atter en gang frem og bukker og neier. De går tilbake, applausen fortsetter og Finn Jarle Sæle går atter en gang frem. Alle forsvinner rolig og velorganisert ut fra scenen, publikum blir stående og trampe taktfast i flere minutter. Tidenes beste musikalforestilling er over.

Nuvel. Dette er altså hele greia, i utdrag. Ble sittende litt her og nå og lure: Hvem skulle man hatt til å spille i musikalen? Hank von Helvete kunne kanskje blitt en spektakulær Finn Jarle? Eller rett og slett gode, gamle Kåre Conradi? Bjørn Floberg, Sven Nordin? Hva med Anita? Solveig Kringlebotn? Mia Gundersen? Mulighetene er legio… Til rollen som Børre burde vel Bjørn Sundquist være selvskreven, men er usikker på om han kan synge. Hmm…

 

SÆLE. Tredje akt, del II: Banestøtet

Det begynner å bli lenge siden forrige avsnitt i vår populære feuilleton fra Borisoglebskijs litt for ensomme ungdomsskoleår. Sist vi forlot redaksjonslokalene i den kristenkonservative dagsavisen Dagen hadde Finn Jarle utkjempet en dramatisk kamp med Satans utsendinger Vignes og Borg sr. om redaksjonsmedlemmenes sjel. Spenningen var til å ta og føle på idet Nessa, Torp og Prestegård trakk seg tilbake for å avgjøre Sæles og avisens skjebne en gang for alle.

Guds seier
Når de kommer tilbake er det Ludvig Nessa som fører ordet, fremdeles på noe som antagelig er ment å være en heller outrert nordlandsdialekt:

Vi har drøfta å drøfta, å leita opp nånn kompromissa. Her e eitt æksæmpel: Dagen får ein meir liberal profil, som for eksæmpel Vårt Land å Finn Jarle fortsætte som sjæfsredaktør. Hær e eitt ainna: Finn Jarle går av såmm sjæfsredaktør å får ei anna, meir uinnerårna stilling i redaksjon’. Ka har du å sei te hærre hær, Finn Jarle?

Finn Jarle viker ikke en tomme. «Nånn kompromissa» ligger ikke for ham, og han slynger ut en voldsom anklage mot sin gamle venn i sangen Jeg forlater aldri mitt kall:

Foran meg står ikke en from abortprest
Foran meg står en fariseer, en løgner
Du står på Djevelens side, sprer Helvetes pest
over folket, din syndige hykler!!
Er det rettferdig mot Gud, si meg dét!
Å fjerne hans talerør, rive det ned?!
Nei, Ludvig Nessa, det stemmer dog ei!
Du har tatt inn på en farlig vei…

«Den liberale avisen» Vårt Land levnes, for å si det mildt, liten ære:

Vårt Land er en syndig avis, må du tro
De skriver på Lucifers vegne
Der står ikke NOE om stening og blod
De er hyklere, løgnaktige drenge!!
Er det rettferdig mot Gud, si meg dét!
Å knuse hans talerørs renomé
Ved å gjøre det syndig som Slangen i tre
Si meg det, Nessa, si meg dog dét…

Sangen bygges opp til et voldsomt klimaks hvor Finn Jarle i en siste, umenneskelig kraftanstrengelse skriker ut: JEG FORLATER ALDRI MITT KALL!!! Kanskje er det dette siste primale utbruddet som får redaksjonsmedlemmene til å våkne opp fra sin syndesøvn. For når neste sang, Guds seier, tar til – ja, da er det plutselig helt andre toner vi hører fra de villfarne redaksjonsmedlemmene:

[Nessa:] Finn Jarle, du har talegava av dæmm sjælne
[Torp:] Finn Jarle, du er egentlig ganske kul
[Prestegård:] Finn Jarle, du får min kropp til å skjelve

… osv., osv. Vignes og Borg sr. gjør et siste forsøk på å overtale dem («Finn Jarle ønsker seg et ugudelig samfunn / Med drap og stening, mord og brann») – men nå er Guds seier et faktum. Redaksjonsmedlemmene hopper rundt mens de synger:

Dagen er kongen og skal så forbli
Så lenge at Nessa og Torp har no’ å si
Ja, Dagen er kongen i verden i dag
(…) Det er Guds Seier!!!!!

Ludvig Nessa blir så overmannet av skyldfølelse at han ikke lenger ser seg verdig til å «vårrå [sic!! – her satt ikke alle målmerkene som de skulle] Sæles høyre arm», som han sier selv. Han reiser derfor «[t]e Strandebarm, te Strandebarm / for å tjene Børre Knudsens sak». På dette tidspunktet er det mulig at forfatteren faktisk har hørt den virkelige Nessa snakke, for Nessa meddeler i sin avskjedstale at han nå «ska lær mæ å snakk som i Oslo». Hva som er logikken i at han skal gå fra nordlandsdialekt til oslomål når han flytter til Kautokeino – det får være opp til andre å finne ut av.

Banestøtet.
Vi får sceneskifte. Nessa er reist nordover og Torp har slått seg opp som «homohelbreder på heltid». Prestegård og Sæle er igjen i Oslo, hvor opplaget stiger og alt er såre vel. De har også fått to nye redaksjonsmedlemmer, «unge kristenkonservative av ypperste slag». Sæle burde ha skjønt hvor det bar allerede da han leste CVene deres, for de heter altså intet mindre enn Ugudelig redaksjonsmedlem i Dagen #1 og Ugudelig redaksjonsmedlem i Dagen #2. La oss, for å spare plass, kalle dem URiD#1 og URiD#2. Sistnevnte forteller om sin bakgrunn:

Vi var begge gudløse ungdommer som festet og kikket på pikene. Mang en gang følte jeg sataniske lyster renne gjennem mitt blod. Men Jesus kom og reddet meg. Lett påvirkelig som jeg er er det vidunderlig å komme hit, til  den trygge atmosfæren her i redaksjonen.

Ikke før har han sagt dette, så dimmes lysene og en mørk, skummel tone begynner å dirre i luften. To djevleskikkelser sniker seg inn i rommet – det er Vignes og Borg sr.!!! De «starter et dance-show med heftige flashlights» og synger en sang hvor de anklager Finn Jarle for å være en «dillefjott», en «kuppuli» og en «fjompkalott». URiD #1+2 viser seg i sannhet å være lett påvirkelige, for dette er nok til å overbevise dem om at Sæle ikke kan fortsette som sjefsredaktør. Neste gang de treffer Finn Jarle finner følgende replikkveksling sted:

URiD#1: Ehh…Du…Finn Jarle…?
Finn Jarle: Ja, min sønn?
URiD#1: Vi har tenkt litt, vi to.
URiD#2: Over din lederstil, over din linje i avisen.
Finn Jarle: Jaså?
URiD#2: Og vi har kommet til det at…
Gunnar Prestegård: Ja? Hva da?
URiD#1: Til at…Åh, faen heller!! Vi har kommet til at du er et ugudelig krek og en elendig leder! Vi krever at du peller deg ut herfra med det samme! Det er ikke noe rom for kompromiss! Hører du?!?! Vi krever at du peller deg ut!! Vi vil ha en mer moderat linje à la Vårt Land! Gettit?!?
Finn Jarle: Men…Er dere klar over hva dere sier?!?! Dette er jo forferdelig!! Hvordan kan Djevelen ha kommet seg inn i deres sinn på en så grufull måte?? Å, hva har jeg gjort?! (Slår hendene opp mot himmelen, vill i blikket.) Fader!! Tilgi meg for jeg har syndet!!! Hjelp meg å vende dem til den rette tro igjen!!!
URiD#2: Det du mener er den rette tro er gammeldags bullshit! Det som står i Bibelen må tilpasses til våre dager, Finn Jarle. Det vet jo alle!
Finn Jarle: NEEEEEEEIIIII!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! NEEEEEEEEEEIIIIIIIIIIII!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
Gunnar Prestegård: Skjønner dere ikke at det er SATAN som har trengt inn i deres unge, lett på-virkelige hjerner og sådd slike ukristelige frø?!?!
URiD#2: Pell deg ut, gammer’n!! Oldinger som deg med så forstokket syn på virkeligheten har ikke noe å gjøre i den liberalt kristne avisen Dagen…

Finn Jarle trygler om nåde, og blir lovet at «alt dette skal atter bli ditt», bare han vender om til avisens nye linje. Det skjer imidlertid ikke, og resultatet er at Finn Jarle og Gunnar Prestegård forlater redaksjonen. Kuppet er et faktum, og de to ugudelige bryter ut i jubel. Sceneteppet faller, og tredje akt er (endelig!) slutt…

Coming up: Finn Jarle rydder på kontoret og ser lyst på fremtiden. Følg med, følg med…

 

Klokketårn i solnedgang

Den norske kirke har betalt for en slags reklamefilm for å få flere til å stemme i kirkevalget. Filmen har allerede fått kritikk av reklamefolk for å være intetsigende og meningsløs, og det er fristende å ta furtebuksene på og stemme med i klagekoret. Filmen forteller ingenting om hva det skal velges til, hvem som skal velges dit og hvorfor man skal gidde å stemme. Til slutt stilles spørsmålet: Hva slags kirke vil du ha? Alternativene synes å være: steinkirke, trekirke, arbeidskirke, langkirke… Filmen består nemlig bare av opptak av en rekke vakre kirkebygninger, akkompagnert av svært pompøs musikk og en prest som tydeligvis også er dirigent for det lokale filharmoniorkesteret (0:28).

Kirkevalg skal man jo ha; de fleste synes å være enige om å det. Og jo, oppslutningen har pleid å være temmelig miserabel, men jeg tror neppe det skyldes mangel på reklamefilmer av typen «klokketårn i solnedgang».

Problemet, såvidt jeg kan se, er at selve konseptet med valg forutsetter at man dyrker, fremhever, maksimerer konfliktene. Grunnen til å ha en avstemning må jo være at det har oppstått motstridende alternativer som man kan velge mellom. I reklamen for kirkevalget finnes det ingen konflikt overhodet, bare vakker arkitektur, begeistrede barn og et strykeorkester. Det blir som om en reklame for stortingsvalget hadde hatt som sitt eneste poeng at det er vakkert interiør i stortingsbygningen. Reklamefilmen gir ingen ting å velge mellom, ingen ting å stemme på. Du får ikke opp valgdeltagelsen da. Hvis Siv og Jens hadde sittet på Redaksjon En, delt en kurv jordbær og pludret om nuperelloppskrifter ville vi ikke ha giddet å stemme på dem, heller.

Uansett: Dette er et problem fordi ingen er villige til å fremheve konfliktene i kirken så mye at det kan høyne valgdeltagelsen nevneverdig. For å illustrere dette har jeg tenkt ut tre reklamefilmer som kirken kan bruke før valget om to år dersom de virkelig ønsker å få opp valgdeltagelsen:

Reklamefilm #1: Stedet er en stor, majestetisk stenkirke. Et ungt, vakkert homofilt par står i sin fineste puss, klare til å gå sammen ned midtgangen. De ser på hverandre og smiler forelsket. Folk reiser seg mens organisten begynner å spille bryllupsmarsj: Du-dudu-du… Du-dudu-du… Du-dudu-du, dudu-du, dudu… duuu… Den siste tonen der ender i en langtrukken, sur vræling idet det forelskede paret ser opp – – – og rett inn i det fårete gliset til biskop Kvarme!! Han legger ansiktet i alvorlige folder og sier: «Den norske kirke er bundet av Guds ord slik det er nedfelt i Den hellige skrift. Vi kan ikke under noen omstendigheter velsigne det som Guds ord fordømmer». Så løfter han hånden og peker taust mot utgangsdøren. Skjermen går i svart: Hva slags kirke vil du ha?

Reklamefilm #2: Biskop Jørgensen går i spissen for en svær demonstrasjon og roper: «Nei til oljeboring i nord!» «Kirken krever fem års utvinningspause!» «Gjør som Gud – si nei til olje!» Det er tjukt av pressefolk på alle kanter, blitsregnet hagler over biskopen og de dresskledde kirkebyråkratene med rødgrønne partimerker på jakkeslaget. Skrikene fra massen blir høyere og høyere. Plutselig ser vi demonstrasjonstoget gjennom et vindu med glassmalerier. Istedetfor rop og skrål lyder rolig, meditativ musikk. En fromt utseende kvinne betrakter all viraken med mild hoderysting før hun snur seg og går inn i kirkerommet. Der er vennefellesskapet samlet: de sitter i ring med Bibelen foran seg. Kvinnen setter seg inn i ringen, de tar hverandres hender, bøyer hodene og begynner å be stille. Panorering mot taket. Skjermen går i svart: Hva slags kirke vil du ha?

Reklamefilm #3: Kirkeklokkene ringer tungt og dystert. En enorm, nesten folketom kirke. Et foreldrepar sitter stramt tilkneppede i søndagsstasen. En unggutt i konfirmasjonsalder sitter og vrir seg ved siden av. Moren kaster et strengt blikk på ham, settter fingeren foran leppene og sier: sjsjsjsjsj! Orgelet spiller… utroooolig sakte. En eldgammel dame pusser nesen. Ekstrem close-up av noen som fukter leppene med tungen. Noen kremter. Vi ser rett inn i konfirmantens desperate ansikt idet orgelet spiller saktere og saktere helt til lyden er redusert til en mørk grøt. Plutselig slår det lys inn gjennom vinduene og et digert lovsangsteam dukker opp i koret. På den andre siden er det dukket opp et band med el-gitarer, keyboard og digert trommesett. Foran alteret står en ung, kul fyr med hettegenser og et bredt glis. Han roper: «Let’s dance for the Lord!» Kirken er plutselig full av ungdommer som står og digger den dritkule musikken. Vi ser konfirmantens ansikt lyse av forbløffet begeistring: Ikke ante han at det kunne være så kult å være kristen! Skjermen går over i ungdommelige farver og kul, håndtegnet skrift: Hva slags kirke vil du ha?

Alle tre reklamefilmer baserer seg på karikerte dikotomier. De tilbyr eierskap til én side i en konstruert, men tydelig definert konflikt; så tydelig definert at det blir et argument for å stemme. Greia er at ingen i kirken ønsker slike reklamer, eller slike karikaturer, eller slike fremhevelser av konflikter. Vi krangler nok som det er, og velger å prøve å trekke folk med arkitektur heller enn saker og ideer. Det er edelt, men jeg vedder på at resultatet er tilnærmet nullvekst i valgdeltagelsen.

Etter dette og det forrige innlegget mitt om kirkevalget virker det jo som jeg er nærmest fanatisk motstander av kirkedemokrati, og det skal jeg presisere at jeg ikke er. Men jeg er litt bekymret: Vil det være mulig å få valgdeltagelsen opp på et nivå som er akseptabelt for videreføring av stat/kirkeforliket, uten å institusjonalisere et kirkelig partivesen som vil være mye mer skadelig for kirken enn menighetsrådenes manglende demokratiske legitimitet?

 

SÆLE. Andre akt: Omvendelse, kjærlighet og aviser

Idet andre akt tar til, befinner vi oss ikke lenger på den uskyldsrene landsbygd, men i den sydende storby: ”Kristiania”. Finn Jarle er tydeligvis godt i gang med å få merker av den, for han sprader inn i første scene iført dress, slips og stresskoffert.

Ved en tilfeldighet blir han kjent med Børre Knudsen, som tar ham under sine vinger etter bl.a. følgende replikkveksling:

BK: (…) Si meg, hva heter du?
FJS: Finn Jarle. Finn Jarle Sæle.
BK: Tillat meg å kalle deg Sæle. Selv heter jeg Børre Knudsen. Hvor bor du?
FJS: Victoria Terasse
BK: Det gamle hullet! Det er altfor dårlig kvalitet for en mann av ditt kaliber. Nei, kom heller og bo med meg på mitt hotell, det passer bedre med din fremtoning.

Finn Jarle lever på dette tidspunkt i en tilstand av oppdemmet selvbenektelse, noe som kommer til uttrykk når han i en sukkersøt pianoballade forteller Børre Knudsen om sin oppvekst:

Jeg ble født ute på landsbygden, et vakkert og herlig sted
Vi dyrket vår Gud og vi bad våre bønner, og alt var ro og fred.
Og min far, han var bonde, og mor, hun holdt munn
Nu har de begge vært døde en stund.
Oooh, oooh, oooh
Vakre tider…

… og ikke minst gir en svært så retusjert beretning om sitt yrkesvalg:

Jeg vokste opp til å bli en ung mann, en skikkelig hederskar
Som drømte om rikdom og sakførerutdanning, og jeg fikk hjelp av far.
Og nu har jeg blitt det, og jeg tjener stort
Nu lever jeg livet som er akk så kort
Oooh Oooh Oooh
Vakre tider…

Heldigvis skuer Knudsens øyne dypere ned i menneskesjelen enn hva Sæle har regnet med. Når den eldre mannen nå overtar mikrofonen er Finn Jarles ballade plutselig stemt i moll:

Finn Jarle, du virker så hederlig, men der er noget som ei er rett
Der er noget du skjuler for mig i den stund som er nu, nokså slett
(…) Si sannheten, si sannheten Finn Jarle…

Mer skal det ikke til for å dytte Finn Jarle utenfor det stupet han selv har bygget opp. Uten forvarsel eksploderer lydbildet i et death-metal-inferno hvor Finn Jarle skriker ukontrollert:

Jeg har snytt min Gud!
Jeg har snytt min venn!
Jeg har snytt min Gud!

Han skriker alt ut av seg: Kallet, avvisningen, fornektelsen. Og Børre Knudsen skriker tilbake: Vil han virkelig “havne i HELVETE?!?!?!?!?!?” Finn Jarle innser sin egen elendighet og stiller seg, som den usleste blant syndere, under Herrens altutslettende dom. Og der, i det dypeste mørke, ligger nådens frø begravet. Umerkelig stiger en ny melodi opp fra orkestergraven, som en tynn blokkfløytetone akkompagnert av lave paukeslag: Det er “Kallet!” Med samme melodi som Gud kalte Finn Jarle til et liv i forsakelse og tjeneste taler nå Børre Knudsen som Guds røst på jorden:

Ja, Finn Jarle! Ja, Finn Jarle!
Du skal starte Vårherres avis!
For Finn Jarle! For Finn Jarle!
Du er ikke en dum julegris!!!

Møtet med Børre Knudsen blir Finn Jarles store gjennombrudd, hans omvendelsesøyeblikk, så å si. Men selv med Finn Jarle født på ny er ikke problemene over: Det viser seg nå at de to rett og slett ikke har nok midler til å få avisen på bena! Skuffelsen er stor, men foreløbig er det intet de kan gjøre…

Ny scene: Søndag! Fullsatt kirke og Børre Knudsen på prekestolen! Finn Jarle følger fascinert med, men selv Børres homiletiske mesterskap blir som den morknande vev når vår helt får øye på den vakreste pike han noengang har sett. Deres blikk møtes, og verden står stille. Sangen begynner lavmælt, men tilslutt synger hele menigheten med på Finn Jarles spontane kjærlighetssang:

Aniii-ita! Så vakker og ven, så kristenkonservativ
Ani-ita! Den som Finn Jarle har ventet på hele sitt li-i-iv.
Anita… Anita… Anita…

De møtes igjen, og romansen er et faktum (“Vi skal leve rent som såpe / Hver for oss, i frakk og kåpe”). Og det beste av alt: Med Anita følger “en klekkelig medgift” – endelig kan Dagen se dagens lys! Hensikten med den nye avisen uttrykkes programmatisk i sangen “Den kristenkonservative avisen Dagen”:

Verden har lenge manglet en avis
som gjør folk oppmerksom på Guds sanne stemme
Verden har lenge manglet en avis
som husker alt vanlige prester har til vane å glemme:

[Ref.:] Prestedøtre de skal brennes opp
En tyv om natten kan godt slaktes ned
Hvis din slave ikke ønsker å bli frigitt på din nåde
for å bli hos barn og kone har du rett til å bli vred
Du skal stikke en syl igjennem hans øre
Så han aldri mere sine barns latter kan høre
Brenn! Drep! Sten!
Sten! Drep! Brenn!
Ikke no for Bondevik ell’ Carl I. Hagen
Den kristenkonservative dagsavisen Dagen
er det som alle ønsker å se
Men ikke selv tør å stå fast ved…

Folket er åpenbart sulteforet på godt, oppbyggelig lesestoff, for når første nummer kommer ut tar de til gatene i ren fryd. Hundrevis av dansere fyller scenen under sangen “Glede i det kristenkonservative miljøet”. Alle kan imidlertid ikke være like glade. Med Anita inne i Finn Jarles liv er det ikke lenger plass for ham som gjorde redaktøren til den han er. Siste nummer i andre akt er “Børre Knudsens klagesang”, hvor den gamle hedersmannen klager sin nød over at tidene skifter, at oppbruddets time kan komme når man minst venter, og at ingenting kan vare evig – heller ikke gamle vennskap:

Finn Jarle, har du glemt
det vakre som vi to hadde sammen
Anita har stjålet din sjel fra meg
Og vårt forhold er borte som ringer i dammen…

Knudsen bestemmer seg for å «flykte da fra disse nye forholds uutholdelige sjelelarm» – nærmere bestemt til Strandebarm for å bli biskop. Til tordenbrak, lynglimt og uhemmet pauketraktering forlater han scenen, og 2. akt er over. Ifølge instruksjonene i manuskriptet oppstår på dette tidspunkt «tordnende applaus fra publikum».

Coming up: Finn Jarle kjemper mot djevelen og hans medhjelpere. Opptil flere ganger! Følg med, følg med…

 

SÆLE. Første akt: Oppvekst og kall.

Dette er første del av en serie på fire som skal gi et morsomt – eller kanskje heller litt bittersøtt og endog forstyrrende – innblikk i min ungdomsskoletid. Dette var en periode av livet mitt som ikke var preget av overdreven sosial omgang, og svært mange kvelder gikk med til å skrive såpeoperamanuskripter (min fascinasjon for Dallas var uten grenser) som jeg lagret på disketter og ikke viste til noen.

Innimellom såpeoperaene hendte det at jeg også skrev andre ting, deriblant en musikal om lederstriden i avisen Dagen, den som endte med at Finn Jarle Sæle ble sparket som redaktør. Musikalen heter Sæle: En musikal i 4 akter, og forsvarer etter mitt skjønn en plass i norsk litteraturhistorie, om ikke i kraft av sin kvalitet, så definitivt i kraft av sin kuriøsitet. Jeg har nettopp lest gjennom hele verket på nytt, og vil nå presentere dette ukjente opus for bloggens lesere. Men først litt bakgrunnsstoff: Hva får en femtenåring til å skrive en musikal om Finn Jarle Sæle?

Først må vi skylde på konfirmasjonsundervisningen, som gjorde meg tildels aggressivt antikristelig. Jeg ble fascinert og frastøtt av de ”kristenkonservative” (som jeg ikke ante noenting om), og festet meg voldsomt ved denne lederstriden i avisen Dagen, slik den ble fremstilt i tabloidpressen. Som eneste person i salen så jeg Oliver Stones Nixon på Steinkjer kino, og moret meg med å fantasere om en norsk versjon av den dramatiske filmplakaten: Istedetfor Nixon skulle filmen hete Sæle. Samtidig spilte vi Morten Harket-hiten Kamilla og Sebastian i skolekorpset. Jeg moret meg med å fantasere om en bisarr motversjon hvor refrenget skulle lyde: Finn Jarle, Finn Jarle, hva tenker du på? Disse elementene smeltet sammen til en innskytelse om å lage en musikal om lederstriden i Dagen. Så gjorde jeg det; jeg hadde jo ikke noe annet å gjøre de kveldene uansett.

Tema for første akt er Finn Jarles barndom, og det hele leder frem til det guddommelige kallet om å stifte en kristenkonservativ dagsavis. Sæle har ifølge musikalen tydeligvis vokst opp på en slags fjellgård; instruksjonene i manuskriptet oppgir at vi befinner oss på ”[d]en norske landsbygden, for lenge siden”. For å underbygge dette presiseres bl.a. at guttene ”går i nikkers”, og det nevnes at familien lever av ”sild og poteter”. Familien Sæle presenterer seg for publikum i en sang som heter nettopp ”Familien Sæle”. Her er et utdrag som gir en god pekepinn både på tendensen i åpningssangen, og på musikalen som helhet:

[Finn Jarle:] Men i verden idag er det mange
som spytter på Guds bibel og sier det som står der ikke gjelder nu i dag
Liberale teologer infiltrerer
aviser og forlag

[Søsknene:] De vil la en voldtatt prestedatter
ganske enkelt slippe fri! fri! fri!
Og muslimene? Gud bedre, ja de skal visst behandles som mennesker
– selv de!!

Ref.: Men ikke i fam. Sæle!
Her følger vi hvert bibelbud
Her er der ingen ting som heter Allah eller Buddha, nei
Her sitter vi og ber til Gud!

… og så videre og så videre.

Parallelt med denne rettroenheten kan man spore en ganske veltilfreds besteborgerlighet over det sæle hjem. Finn Jarle har ingen planer om et liv i Herrens tjeneste, men tenker tvert imot å bli sakfører – for, som faren sier: “Det er der pengene ligger”. (Finn Jarle: “Å, far! Tusen takk for rådet! Jeg melder meg på sakførerskolen allerede i dag!”)

Fremtiden virker lys, men Gud har andre planer for vår helt. En dag Finn Jarle er ute og går, blir han overrasket av et voldsomt tordenvær, og gjennom tordenen taler Herren selv til ham. I det følgende gjengir vi Guds tale med store bokstaver, og Finn Jarles svar med små:

FINN JARLE HØR MITT ORD!
DU ER IKKE KOMMET TIL JORDEN
FOR Å HJELPE ANDRE MENSKER
FOR Å FØRE ANDRES SAKER!
DU SKAL BARE
FØRE EN SAK
OG DEN SAKEN
DU FØRER
ER MIN!!

Hvem er det som snakker?

DET ER GUD SOM TALER TIL DEG

Er det – å! – nei det kan ikke være
Ikke Gud, ikke Herren – å nei!

Å, FINN JARLE! Å, FINN JARLE!
DU ER FØDT TIL Å FØLGE DITT KALL!
FOR FINN JARLE! FOR FINN JARLE!
DU SKAL FØLGE DITT KALL

Nei!

DU SKAL!!!

Istedetfor å bli sakfører skal Finn Jarle altså bli «fattig sjefsredaktør». Avisen skal han «døpe til ‘Dagen’, forstått?» – en ordre som selvsagt suppleres med opplysningen om at avisen er «konservativ, stilig og flott». Finn Jarle løper sporenstreks hjem for å forteller foreldrene at det er kommet forandring i planene. Han vinner imidlertid ikke gehør hos faren, og første akt kulminerer i at den jordiske far, i en grotesk parodi på den himmelske fars tale, overprøver Finn Jarles kallelse:

Finn Jarle! Hør mitt ord!
Du har ikke kommet til jorden
For å ta mot kall fra Herren
Men for å føre andres saker!
Du skal bare
føre saker
godt betalt
av ditt klientell!!

Coming up: Eksklusive utdrag fra 2. akt: Unge Sæle mottar avgjørende impulser fra Børre Knudsen og den underskjønne Anita Apelthun! «Dagen» ser dagens lys! Og det kristenkonservative miljøet reagerer med glede… Men den enes brød er som alltid en annens død.

 

Borisoglebskij gjør et forsøk på å bli Norges mest leste blogg

En riktig god morgen til Borisoglebskijs fem faste lesere! Håper dere har sovet godt 😉

Idag har jeg store nyheter til dere: Sammen tar vi nå steget inn i en ny og strålende fremtid. Ja, for dere synes sikkert det kan bli kjedelig når det bare er de samme som kommenterer hele tiden – det synes iallfall jeg 😉

Derfor setter jeg fra og med idag inn en stormoffensiv for å bli Norges mest leste blogg innen 2040!!!

Dette vil dere selvsagt merke på det intellektuelle nivået på innleggene. Jeg sier med dette takk og farvel til den såkalte «kultureliten»! Bye bye bye baby, baby, baby, goodbye!! 😉

Og med det var det nok prating for idag, og vi går istedet over til dagens outfit.

Bukse:

Skjorte:

Sokker:

Og sko:

Buksen kostet 2o€ på en tysk billigkjede. Den er kjempedeilig å gå i. Skjorten aner jeg ikke hvor stammer fra, fikk den til jul. Sokkene kostet kr. 39,90 for fem par på H&M. Skoa husker jeg ikke, men mener jeg kjøpte dem inne på et digert handlesenter.

Idag dropper jeg forresten sminken, og tar ingenting i håret. Det kjennes helt crazy, men den naturlige look’en er jo in i år 😉

Hva skal dere ha på dere idag??

 

En soloppgang med bare latter og sang

Det har gått litt trått i Bjørgvin bispedømme i det siste. Den hellige ånd har ikke vært helt til stede. Noe mangler. Det er lenge siden salmesangen i Ytre Sulatjøll virkelig fikk det til å ljome i bergveggene i Kvifreseidfjorden. Vidnesbyrdene har blitt færre, drømmen om Vekkelsen med stor V har bleknet. Selv demonene ser ut til å ha mistet interessen.

Dette skal det nå bli slutt på. Den unge, dynamiske bjørgvinbispen har forstått hva som trengs. Han har sett skriften på veggen, og som en god homøopat vil han motvirke situasjonen med enda mere skrift. Direkte fra BIs institutt for kirkevekst og menighetsadministrasjon har han derfor innhentet en skikkelig vitamininnsprøytning, tilsvarende hele årsproduksjonen av åkerøepler fra Ulvik. Det er nye tider nå. Borisoglebskij stiller seg i taus ærefrykt ved biskop Halvors side og bivåner hvordan en ny sol stiger opp fra havet i vest. Bergenser og stril, sogning og fjording, gammel emissær og demonbesatt ungpike – ingen vil forbli umerket. Å plukke plommer i Hardanger blir aldri det samme etter dette.

(innledes av fanfare og trommevirvel, og synges på melodien ”Æ like bare kjøttkak, æ”):

FOR BJØRGVIN BISPEDØMME HAR FÅTT EN NY VISJON!!!

Her er noen FAQ om Den Nye Visjonen:

1. Er Den Nye Visjonen bygget opp rundt vår tro på djevelen og all hans prakt?
Svar: Nei, den er bygget opp rundt ”kirkens bekjennelse til den treenige Gud” – så fra nå av kommer treenigheten til å ha en sentral plass i Bjørgvin bispedømme!

2. Er det å forkynne Mohammed nevnt i Den Nye Visjonen?
Svar: Nei, Den Nye Visjonen prøver å innføre et helt nytt fokus for menighetene når den istedet løfter frem det å forkynne Kristus. Ingen skal beskylde Nordhaug for manglende dristighet!

3. Åpner Den Nye Visjonen for å rasere menigheter?
Svar: Nei, tvert imot. Fra og med idag skal man faktisk BYGGE menigheter i Bjørgvin bispedømme.

4. Er den sentrale kristne verdien om å fremme urettferdighet ivaretatt i Den Nye Visjonen?
Svar: Faktisk ikke. I år snur vi på flisa og prøver å fremme rettferdighet istedet.

5. Skal dette arbeidet skje for å ære biskop Halvor og for å kunne steke i menighetens egen selvgodhet?
Svar: Nei, i tråd med vårt nye hovedmål (se FAQ nr. 1) skjer alle denne aktiviteten primært for å ære Den treenige Gud.

Diagnose: Enten er det noen som hittil har vært veldig i tvil om hva kirkelig arbeid handler om, eller så er Bjørgvis bispedømmekontor besatt av én eller flere personer med bakgrunn fra coaching. En eksorsisme synes påkrevet.

Epilog: Ikke alle er like fornøyde med at et ortodokst ikon (Rubljovs «Treenigheten») skal brukes for å brande et luthersk bispedømme. Arkimandritt Johannes påpeker at dette ikonet allerede er et «symbol for Den ortodokse kirke og dens tro». Rubljovs ikon fremstiller som kjent tre engler som sitter rundt et bord, og har, i motsetning til eldre ikoner av samme begivenhet, fjernet den narrative konteksten fullstendig. Ikonet er i virkeligheten et stykke avansert treenighetsteologi som krever ganske mye bakgrunnskunnskap for å være forståelig. Så er mitt usikre spørsmål: Har Den norske kirke egentlig et tilstrekkelig nært forhold til treenighetsdogmet til at dette er en hensiktsmessig «logo»? Vil det ikke bare være med på å spre en skjev forståelse av treenighetens personer nærmest som tre guder? Det nære og praktiske forholdet til de oldkirkelige dogmene er det jeg beundrer mest med Den ortodokse kirke. Forsiktig påstand: Grunnen til at Rubljovs ikon kan være et «symbol for Den ortodokse kirke og dens tro» er nettopp at den gjennomsnittlige ortodokse troende i utgangspunktet omgås treenighetslæren med en for oss forbløffende grad av selvfølgelighet. Men er åpen for å bli motsagt på denne.

 

Aage Borchgrevink har skjønt det

Aage Borchgrevink er en heterofil, gift trebarnsfar på vestkanten som jobber med menneskerettigheter og stort sett har det ganske bra. Litt for bra, viser det seg. I Aftenposten prøver han å gjøre alvor av Ingunn Yssens maksime om at «vi kan alle bli den lille»:

Herved trer jeg, som Nina Karin Monsens bekjente, ut av skapet og erklærer meg som offer. Jeg er et offer for manglende stigmatisering. Ingen forfølger meg. Ingen demoniserer meg. Ingen undertrykker meg. Alle tenker bare på seg selv. Det er bare meg som tenker på meg. Og den som ikke tar dette utspillet på alvor vil bidra til latterliggjøringen av en hittil oversett minoritet: Vi som ikke engang har noe å klage over.