Boris og Gleb


https://i1.wp.com/upload.wikimedia.org/wikipedia/no/b/b2/St-olav-kiste.jpg

Vi har nettopp kommet oss gjennom olsokfeiringen her i Rollag. Det ble en temmelig eklektisk, men riktig så vakker liten feiring: Litt gregorianikk og litt hardingfele; litt pietisme og litt nasjonalromantikk; opplesning fra Passio Olavi, noen avmålte sving med røkelseskaret og god gammeldags messefeiring.

Det er problematiske ting ved middelalderens helgendyrkelse. Det er problematiske ting ved mellomkrigstidens Olavs-rinascita. Sikkert masse problematisk med å feire olsok i dag, sånn generelt. Og likevel: For en fantastisk fest å ha!

For sentrum i helgenkulten er det samme som i all kristen kult: Vi tror på en Gud som handler med materien. Som ikke sitter innelåst i en åndelig sfære, men som bøyer seg ned til oss og er tilstede, midt i vår verden. Alle kristendommens kjernesannheter vitner om dette ene, store: Verden er skapt av Gud. Mennesket er skapt i Guds bilde. Gud selv ble et menneske i Kristus. Den sentrale kristne riten handler om at Kristus blir nærværende i brød og vin.

Hvis vi lar dette synke inn blir kanskje middelalderens intense interesse for helgengraver og relikvier noe mer forståelig. Det er jo nettopp dette de vitner om, de også. Vi kan vel knapt forestille oss hvor sentralt helgen- og relikviedyrkelsen var i den tidlige middelalderkristendommen, og hvor sentral den var for kristendommens utbredelse. Gro Steinsland, for eksempel, argumenterer for at kristendom og norrøn hedendom ”strukturelt” sett er svært forskjellige, men at forestillingen om ”den hellige kongen” var et punkt hvor de møttes. Mer enn noe annet muliggjorde denne felles forestillingen det store og dyptgripende religionsskiftet som fulgte i årene etter Olavs død på Stiklestad. (Det forblir vel et faktum, uansett hvordan vi vrir og vender på det, at Olavs død er et vendepunkt både i kristnings- og rikssamlingsprosessen.)

Når kristendommen spredte seg til nye områder, var det en selvfølge at det kom nye helgener; det var på den måten det ble tydelig at de nye landene var innlemmet i den kristne verden. Boris og Gleb, som denne bloggen er oppkalt etter, var de første kanoniserte helgenene i det rus’iske Kiev-riket. I moderne tid har mange stusset over hvordan de kunne bli helgener, siden det er tydelig at de ikke dør martyrdøden, ikke for å beskytte troen på noen måte, men som tilfeldige offer i en politisk maktkamp. De dør ikke en gang frivillig; i tekstene ytrer de lange klager før de dør, trygler halvbroren Svjatopolk om å spare deres liv og tilbyr seg sogar å underordne seg ham som sin ”herre og Gud”. Moderne lesere har derfor tenkt at de må være veldig spesielle, kanskje til og med en helt ny type helgener som anses som hellige kun i kraft av sin uskyldige lidelse. Men når du leser den kirkelige litteraturen om dem, så er det helt klart at poenget for russerne var å vise at de nettopp ikke var spesielle. Akkurat de samme frasene og ordene brukes for å beskrive denne litt aparte martyrdøden, som en hvilken som helst annen helgen og hans død. Boris og Gleb var, for russerne, helgener akkurat som de store européiske helgenene var det, og nettopp derfor var Russland blitt en del av den kristne verden, tatt inn i frelseshistorien på lik linje med de kristne sentra i Rom og Bysants.

Fremveksten av en helgenkult, både den til Boris og Gleb og den til Olav, er selvsagt et komplisert sosialt fenomen. Det trengs initiativ ovenfra, fra kirken og den politiske makten, for å promotere kulten. Og det trengs en respons nedenfra.

Men dypest sett handler det, tror jeg kanskje, om øyne som ser. Om at en eller annen, på et eller annet tidspunkt, har begynt å se på virkeligheten med troens blikk. Et forheng dras tilside, og han ser mer.

Det er fullt mulig å se på det som skjer på Stiklestad i 1030 med et helt nøkternt, vitenskapelig blikk, og se en konge som faller i et slag, blir gravd ned og siden tas opp av menn innenfor kirke og politikk som ønsker å bruke ham til å underbygge sin egen makt. Det er mulig å se på det med det med et vikingblikk, og se en pinglete taperkonge som er så teit og svak at han ikke klarer å forsvare sitt eget liv mot noen bevæpnede bønder.

Men når Olav løftes frem som helgen, svært kort tid etter slaget, er det dypest sett fordi noen har lært seg å se med troens blikk. Det er jo det en omvendelsesprosess alltid handler om. Med våre egne øyne ser vi på Jesus og ser en stor morallærer og en viktig profet, men med troens blikk ser vi vår Gud og Herre. Med våre egne øyne ser vi en tørr oblat og et beger med vin, men med troens blikk ser vi Jesu Kristi kropp og blod, gitt for oss til syndenes forlatelse.

Likeledes med Olav. Noen ser med troens blikk på de for så vidt enkle og naturlige hendelsene etter slaget i 1030. Det er ikke slik at de først og fremst ser syner, at de ser hud som har trukket seg sammen og derfor feilaktig konkluderer med at neglene har vokst på mirakuløst vis. Det de ser, er en virkelighet hvor Gud er en realitet. Hvor Gud handler med materien, hvor han handler med mennesker! De ser at virkeligheten er gjennomsyret av guddomsmakt – selv i den ytterste periferien av den kjente verden, selv blant frosten og isen i Norge, selv her, selv hos oss, selv i våre liv. Forhenget rives til side, og de ser korset i kosmos.

Russerne kunne sett på Boris og Gleb og sett to fyrstesønner som blir drept fordi de er for dumme eller for svake eller for uheldige til å overleve. Men i stedet ser de, under alt dette, et bilde på Kristi lidelse. De ser at Boris og Gleb, med sin død, forkynner Kristi kors, og når blodet deres renner på marken i Rus’, så er det også Kristi blod som øses utover landet til syndenes forlatelse, fred og salighet.

Og sånn også med Olav: Folk ser en konge som faller, og de kobler det sammen med kulturelle forestillinger som de går med om kongemakt og styrke og helbredelse osv. Og så ser de plutselig noe mer, nemlig en stedlig manifestasjon av kristendommens grunnfortelling. De ser med troens blikk og da ser de Kristus på korset – som ellers var en fortelling som var vanskelig tilgjengelig for norske hedninger.

Olav blir deres oversettelsesverktøy; med sin død vitner han om Kristus på en måte som den mest fullendte misjonspreken aldri ville kunne makte. Olavsdiktningen er jo full av lyssymbolikk (som veldig mye helgendiktning er); tenk på messesekvensen Lux illuxit eller Einar Skulesons skaldekvad Geisli fra 1153. Her er Olav nettopp lysstrålen som utgår fra den evige sol og skaper lys i en verden som ligger i mørke. Bryteren slås på, og nordmennene klarer å se verden som den virkelig er, nemlig gjennomsyret av Guds nåde.

I senere Olavslitteratur og –kunst fungerer de historiske fakta bare som utgangspunkt for en omforming i kristen lei. Det kan få nesten groteske utslag, som i det såkalte Lübeck-pasjonalet fra siste halvdel av 1400-tallet, særdeles slående gjengitt også på et alterskap fra Andenes kirke, nå på Tromsø museum:

Da trakk hedningene ham naken ut og bandt for ansiktet hans og slo ham på kinnene (…) Deretter satte de tornekronen på og trykket den ned på hans hode så blodet fløt nedover ham. (…) Deretter bandt de ham til et kors som han hang på i stor nød i tre timer. Og han bad til Gud for dem som pinte ham.

Utover dette ekstreme eksempelet finner vi det samme i veldig mye av det som er overlevert: Olav gjør vann til vin. I Valldal metter han store menneskemengder med bare to dyreskrotter. I beskrivelsene fra slaget på Stiklestad leser vi at han kaster sverdet og ber for fiendene sine etter å ha fått det første såret. Snorre foreller om solformørkelsen under slaget på Stiklestad, som inntreffer til samme tid og varer like lenge som solformørkelsen under Kristi korsfestelse. Vi vet at det ikke var noen solformørkelse under slaget, men at det faktisk var en en måneds tid etterpå; det var bra nok.

Vi kan se på det som historieforfalskning og juks, men primært handler det om at noen har lært seg å se med troens øyne. Da ser de det som Edvard Hoem beskriver slik i sin roman om Olav Engelbrektson (Kom fram, fyrste!) :

Kristus lyste i verda ved sitt eksempel og sitt vitnemål, og som sola var for månen, var Kristus for Olav Haraldson: Kristi lys skein gjennom minnet om helgenkongen som la lysglans kring Nordens land.

Reklamer

Nok en gang får jeg ta forbehold og si at dersom den ortodokse kirke hadde fulgt ordentlig tidsregning, så ville dagen idag, den 24. juli, vært minnedag for de hellige martyrene Boris og Gleb. Tradisjonen sier at 24. juli var dagen for drapet på Boris, den eldste av de to.

Flere moderne historikere hevder at 24. juli egentlig var datoen for det avgjørende slaget mellom brødrene Jaroslav og Svjatopolk ved elven Alta. Jaroslav (senere kalt ”den vise”) innførte da etter sigende en årlig minnemarkering for denne seieren, og det var først senere (da han forsøkte å innføre kulten av sine myrdede brødre for å sakralisere sin egen kongeslekt) at denne datoen ble knyttet til St. Boris. Samtidig, mener de samme forskerne, oppstår også tradisjonen om at Boris ble drept på samme sted som det avgjørende slaget sto – ved Altas bredder. I Nestorkrøniken kommer dette dramatisk til uttrykk i innføringen for året 1019, og det er ikke til å undres over at mange ser på hele denne tidlige delen av krøniken som en eneste lang hyllest til Jaroslav:

Jaroslav stilte seg på det sted hvor Boris var blitt myrdet, løftet hendene mot himmelen og ropte: Herre! Min brors blod roper til deg fra jorden! Hevn denne rettferdige manns blod, slik du en gang også hevnet Abels blod ved å føre sukk og skjelven over Kain. Legg det også på denne mann [d.v.s. Svjatopolk].
Han bad og sa: Mine brødre! Legemlig har dere forlatt dette sted, men hjelp meg likevel med deres bønner så jeg seirer over min morderiske og stolte bror.

Kain-typologien er gjennomgående i Boris-og-Gleb-syklusens behandling av morderen Svjatopolk. Når det gjelder Jaroslavs bønn til sine brødre mener mange at dette må tolkes som hedensk farvet forfedredyrkelse. Her på Borisoglebskij støtter vi selvsagt ikke slike revisjonistiske undergravningsforsøk. Vi går derfor raskt over til den mest kjente, utbredte og populære beskrivelsen av de hellige brødrenes endelikt, nemlig den såk. Fortellingen om de hellige pasjonsbærere Boris og Glebs’ lidelse og lovprisning.

Forhistorien er at Boris’ far, fyrst Vladimir, har sendt ham ut for å kjempe mot en invaderende steppehær. På vei tilbake får han vite at faren er død, og forstår allerede hvilken skjebne han går i møte:

Hvis han [Svjatopolk] spiller mitt blod og bestemmer seg for å ta mitt liv, da blir jeg martyr for min Herre. Jeg vil ikke sette meg til motverge, for det står skrevet: ”Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.” Og hos apostelen står det skrevet: ”Den som sier ’jeg elsker Gud,’ men hater sin bror, er en løgner.” Og videre: ”I kjærligheten finnes ingen frykt; den fullkomne kjærlighet jager frykten bort.”

På veien mot Kiev tar forfatteren i bruk et bredt spekter av virkemidler for å få frem Boris’ tanker. Vil han i det minste få se igjen sin bror Gleb? Forklaret ro i meditasjon over skriftsteder  veksler med tung sorg og bitre tårer når han tenker på på “sin skjønnhet og ungdom”.

Han slår opp leir ved elven Alta og avslår hirdens råd om å gå mot sin svikefulle bror: ”Ikke kan jeg løfte hånden mot min bror, og det endog en som er eldre enn meg, en jeg regner som min far.” Istedet begynner han forberedelsen til sin martyrdom gjennom bønn og gudstjeneste. Han fremsier sin aftenbønn “under bitre tårer, hivende pust og stadige stønn”; likeledes blir hans søvn forstyrret av “bitter, tung og grufull sorg”. Om morgenen byr han presten å feire morgengudstjeneste, samtidig som morderne rykker stadig nærmere. Foran Frelserens ikon ber han:

Herre Jesus Kristus! Gjør meg i stand til å ta imot lidelsen likesom du, som i dette billede viste deg på jorden og av din egen fri vilje ga deg selv til å spikres til korset og ta på deg lidelsen for våre synder!

På dramatisk vis bygges fortellingen opp mot det uunngåelige klimaks: Boris “hører den ondsinnede hvisken utenfor teltet”, det går en “skjelving gjennem ham”. Så “styrter” morderne mot teltet, det “glimter” i sverd og Boris’ legeme blir gjennemboret av fire navngitte illgjerningsmenn, som tidligere har avlagt troskapsed til Svjatopolk: “De usalige Putsja, Talets, Jelovitsj, Ljasjko”. Boris’ elskede tjener, Georgij, blir også drept når han prøver å verge sin herre med sitt eget legeme.

Fremdeles i live sjangler Boris ut av teltet mens hans takker Gud for å ha blitt funnet verdig til “denne seier”, og ber til Gud for sine drapsmenn og for sin bror Svjatopolk. Og her, melder forfatteren, overgav han sitt liv i Guds hender, den 24. dag i juli måned. Liket blir pakket inn og fraktet bort, men på veien viser det seg at Boris ikke er helt død likevel: På veien begynner han “å løfte sitt hellige hode. Da Svjatopolk fikk høre om dette, sendte han to varjager, og disse gjennomboret Boris med sverd i hjertet”. I Vysjhorod blir liket begravet ved Vasilij-kirken.

Som alle vet var gårsdagen, 2. mai, festdagen til minne om overføringen av d.h. Boris’ og Glebs legemer. Eller, strengt tatt var det ikke det, siden 2. mai etter ortodoks tidsregning ikke faller før om et par uker. Men hvis de hadde fulgt den gregorianske kalenderen, da hadde gårsdagen vært en av to store minnefester for Boris og Gleb. Vi kan vel alle være enige om at en blogg som heter Borisoglebskij med jevne mellomrom bør bringe litt nyhetsstoff om nettopp Boris og Gleb. Vi feirer derfor 2. mai, litt forsinket, med et utdrag fra «Fortellingen om de hellige Kristi martyrer Roman og Davids mirakler» (Roman og David var B&Gs døpenavn).

Denne «fortellingen» er en av tre store hagiografiske fremstillinger om de første rusiske helgenene, og det den «forteller» om er hvordan man forestilte seg at kulten rundt brødrene hadde oppstått. Etter å ha blitt drept lå de først begravet utenfor kirken i byen Vysjegorod, men det var selvsagt intet verdig sted for dem. Gud beslutter derfor å «åpenbare det for alle», og fromme mennesker observerer bl.a. at det står en ildsøyle over gravene, og man hører englesang. Noen respektløse vikinger tramper uforvarende på det stedet hvor brødrene ligger, hvorpå det skyter ild opp av jorden og forbrenner benet til den ene. Fra da av «torde de ikke lenger komme nær», men «bøyde seg i frykt». Brødrenes halvbror, Jaroslav den vise, bestemmer seg for å åpne graven og plassere brødrene i ny, stor kirke. Når kistene åpnes viser det seg at deres legemer er like hele, ansiktene «lyste som hos englene» og en vidunderlig velduft sprer seg over hele byen. Dette skjer på slutten av 30-tallet (d.v.s. 1030-tallet).

Ved gravene til Boris og Gleb skjer så en rekke mirakler (derav navnet på skriftet). I 1072 bygger Jaroslavs sønn Izjaslav en ny kirke, siden den gamle er iferd med å falle sammen. Her er hva mirakelfortellingene beretter om hvordan dette gikk for seg:

Og tiden kom for overførelsen av de helllige martyrene Roman og David. Brødrene samlet seg – Izjaslav, Svjatoslav og Vsevolod – sammen med metropolitten av Kiev, Georgij og den andre metropolitten, metropolitten av Tsjernigov, Neofit. Videre biskop Pjotr av Perejaslavl,  og Nikita av Belgorod, og Mikhail av Jurev. Og abbedene: Feodosij fra Huleklosteret, Sofronij fra Mikaelsklosteret og German fra Frelserens kloster, og alle de andre abbedene. Og de stelte istand en høytidelig feiring.

Først bar fyrstene inn trekisten med den hellige Boris på sine skuldre. Foran dem gikk de hellige munker med lys, og diakonene, og bak dem presbyterne, og deretter metropolittene og biskopene, og bak dem igjen bar man kisten. De bar den frem og satte den i kirken, og da de åpnet den ble kirken fylt av velduft og underfull lukt. Da man så dette, priste alle Gud, men metropolitten ble grepet av frykt, for han tvilte på brødrenes hellighet. Og han falt på kne og bad om tilgivelse. Og de kysset levningene og la dem i en stenkiste.

Deretter tok de stenkisten med Gleb, plasserte den på en slede og festet remmer til den. Og da de var i døråpningen stanset sleden, og var ikke til å rikke. Man fikk da folket til å rope «Herre, miskunne deg!» og de bad til Herren og de hellige. Og med en gang fikk de dratt kisten videre.

Etter å ha kysset hodet til den hellige Boris, tok metropolitt Georgij hånden til den hellige Gleb. Og med denne hånden begynte han å velsigne fyrstene Izjaslav og Vsevolod. Da tok Svjatoslav hånden og presset den mot en byll han hadde på halsen, til sine øyne og sin panne. Etter dette la de hånden i kisten og begynte å feire den hellige liturgi. Og Svjatoslav sa til Bern: Noe stikker meg i hodet. Bern løftet av hatten til fyrsten og så den hellige Glebs negl! Han fjernet den fra Svjatoslavs hode og gav den til ham. Da lovpriste han Gud for de helliges store nåde. Etter liturgien gikk alle brødrene og de holdt måltid sammen.

Og de feiret dagen på høytidelig vis, og gav rikelige gaver til de fattige. Og etter å ha tatt farvel med hverandre gikk de hvert til sitt. Fra da av begynte man å feire denne dagen for de hellige martyrer, på den tyvende dag i mai måned ved vår herre Jesu Kristi nåde.

For dem som lurer på hvorfor det står 20. mai på slutten, så er mitt velmente råd: Ikke spør, med mindre du har lyst til å lese tusen sider med middelalder- og liturgihistorie. Levningene etter Boris og Gleb ble overført en gang til, i 1115, antagelig på samme dato som forrige gang. For å være på den sikre siden kan vi jo fortelle om hva som skjedde da når vi kommer til 20. mai. Inntil da får man vente i spenning.