Det poetiske hyrnet


Bryt ut i jubel, datter Sion! Rop av glede, datter Jerusalem!
Se, din konge kommer til deg, rettferdig og rik på seier,
fattig er han og rir på et esel, på en eselfole.
Jeg skal gjøre ende på vognene i Efraim og hestene i Jerusalem,
krigsbuen skal brytes i stykker. Han skal forkynne fred for folkeslagene,
hans velde skal nå fra hav til hav, fra Storelven til jordens ender.
Sak 9, 9-10

Melodi: Jeg har en venn som har gitt sitt liv.

Se, Sion, kongen du ventet på
står for porten og banker.
Hans fot er sliten, hans fole grå,
og ingen kjenner hans tanker.
Han ber deg ydmykt å slippe inn,
til byens gater, til sjel og sinn.
Han skal allting forandre.
I vårt støv vil han vandre.

Vi bryter blader av treets gren
og vi sukrer vår tunge.
Vi dekker til alt vårt støv og sten,
lar hosannarop runge.
Vi kler vår verden i palmeham,
den skjuler synder, den skjuler skam,
gjør oss rene og fromme.
Nå kan kongen vår komme.

Men når et tre mangler blad og gren,
da står stammen tilbake.
Den nakne stammen, så rak og ren
blir forbannelsens stake.
Og dagens jublende gledesfest
blir alt i kveld til: «Korsfest, korsfest!
På vårt tre skal han henge,
vi har ventet så lenge.»

O Gud, ta bort våre visne blad,
og gjør stemmene spake.
La blotte støvet vi kommer fra,
dit hvor vi skal tilbake.
O Gud, gjør ende på Efraims vogn!
La dét forkynnes fra sogn til sogn:
Folens ydmyke velde
er den makt som skal gjelde.

Reklamer

For auge, som har sett altfor mykje,
men i trengsmål alltid ser ein annan veg,
som har lokka meg til fall so mange gonger
har min Herre vald å openberra seg.
For to blinde og bortvende auge
blir hans evige offer lyft opp!
Og eg skoder den Gud som er ande
bli kropp for min bortkomne kropp.

I hender, som har knytt seg i sinne,
i hender, som har lyfta seg til slag,
som har rive ned so mangt eit sårbart reisverk,
som har femna om så mange nederlag,
i ei handflate ligg han og bier
som han før låg på krubba sitt strå!
Ei frelse som ingen kan skjøna,
men sjølv eg maktar kjenna og sjå.

På mi tunge, som eg aldri har temma,
som renn over av giftige ord
blir han lagd som ei tagal tilgjeving,
paradisfrukt frå kyrkja sitt kor.
Ja, når alle dei velvalde orda
turkar ut og blir støv i min munn
har det evige Ord teke bustad
og blitt kjøt! For ei skremmande stund!

For i meg vil han vera og virka,
ja, i meg vil han festa sitt bu.
Og i meg vil han skapa av inkje
ei ørlita, skjelvande tru.
Det er knapt nokon høvande bustad
for kongen av himmel og jord.
Men han valde meg. Alt eg gjorde
var å koma til ferdigdekt bord.

Melodi: NoS 854 Ikke sørg for dem som sover (Anfinn Øien 1967)

Se, min Gud har gjort seg liten
for å slippe inn til meg.
I mitt kalde, harde hjerte
vil han her innhylle seg.
Jeg gjør ingen dører høye,
men min mester lar seg bøye
alltid, alltid lenger ned
for å skjenke meg sin fred.

 Se, min Gud har gjort seg fattig
for at jeg kan være rik
på den kjærlighet som drukner
alle mine peterssvik.
Daglig lar han seg fornekte,
gjemme, glemme og anfekte.
Jeg er innkrøkt i meg selv;
han forblir her likevel.

 Se, min Gud er blitt avmektig
for å gi meg av sin kraft.
Kroppen, knust av møllens stener;
blodet, gjemt i druens saft
bærer meg igjennom året
når de bak mitt bryst blir båret.
Kjærlighetens offerdød
her og nå i vin og brød.

Se, en dag skal Jesus komme,
gjøre alt det skapte nytt.
Se, idag er Jesus kommet
med sitt liv til livet mitt.
Slik blir nattverdbordets føde
Paradisets førstegrøde.
Knel, se, kjenn: Hans nærvær klart;

lukt, smak, hør: Han kommer snart!

 

Med kallets

åk, tungt

som italiensk silke

over skuldrene, holdt

fast bak prekestolens

buktende rokokkogitter

åpner

 

den rettelig kalte

sine lepper og synger:

Jesus Kristus er oppstanden

med den melodi

bare han kan, og

den frasering

bare han behersker,

så himlene ikke kan

 

motstå, men revner av lykke

og lar glødende ånd

regne

over rettferdige

og urettferdige

Hjelp oss, Gud, å se med troens blikk
at bakom verdens hverdag ligger riket
hvor all vår sorg og straffedom må vike,
og Rakels gråt forvandles til musikk;
at blant planeters og atomers baner
det er vår herre Jesu kors vi aner,
vevd inn i universets genetikk.

Gi oss nåde til å vandre frem
til barnet, født i verden av en kvinne
og i hans sorte barneøyne finne
en avglans fra et nytt Jerusalem.
Ja, vis oss, Hellig Ånd, at denne stallen
så kald og trang og skitten, så forfallen
i natt er blitt Jehovas fødehjem.

Hjelp oss Gud, å se at han som rir
på eslets rygg, en fattig langveisfarer
han rir i spissen for Guds engleskarer,
Han er Guds Ord som binder og befrir!
For han er ett med Gud, men òg forskjellig!
La folk og engler synge: Hellig, hellig.
Treenig Gud, som var og er og blir.

På korset åndet en forbryter ut,
hans venner de forlot ham alle sammen.
De så kun dødens tap, den nakne skammen.
En mann forbannet etter lovens bud.
Men vi vil stå her, hjelp oss se forbi det!
Få se at skjult i alt han måtte lide
er livet gjemt. På korset henger Gud!

La oss se den sannhet vi har glemt:
Vår Gud han handler fortsatt som han handlet
da han ble kjød, og verden ble forvandlet
og vi ble frikjøpt, som det var bestemt.
La hjertet høre ropet når han kaller
så våre øynes dunkle skjell, de faller:
I ord og brød og vin er frelsen gjemt.

Hjelp oss Gud, å se med troens blikk
at gjemt i brød og vin er nådens kilde,
at gjemt i nestens ansikt er ditt bilde
at bak all synd er troen som vi fikk
da du i Ånd og sannhet lot oss døpe
slik du en dag i jorden lar oss svøpe
og våkne opp i lyset fra ditt blikk.

Den Gud som bur i ævedom
har synt oss kven han er.
Han har utstrekt sine hender
for å femna om vår verd.
For vår skuld vart det fullført,
det som aldri kunne skje:
Gud Sebaot, forbanna, på eit tre!

Den Gud som bur i løyndom
opna famna då han kom;
han femnar heile kosmos
med sin kjærleiks lækjedom.
For koparslangen høgt på stong
fell Herrens folk på kne,
for Herren, allhèrs Gud, på krossens tre.

Ein stav vert sett i berget:
Det kjem vatten, det kjem blod.
Det renn utover jorda,
det riv føreheng i to.
Med blod som gjev oss æve-liv
og vatten som sét fri,
slik femnar Kristus heile kyrkja si.

Vår Gud har synt sitt andlet
på ein rå og blodut kross.
Han har utstrekt sine hender
for å femna alle oss.
Forlatt av alle vener
og forbanna av sin far;
det var mi skuld og mi einsemd Kristus bar.

Så mange slags profetar
kjem med nye, vakre bud,
men på krossen ser eg alt
som eg vil vita om min Gud!
Så fattig er hans frelseverk,
så vesal er hans veg
at han til og med er verdig nok for meg.