Div.


«Die grosse Stille» av Phillip Gröning er en ganske makeløs liten film om hverdagslivet i et karteuserkloster utenfor Grenoble. Den er ikke så liten, heller, forresten: To timer og førti minutter. Med stillhet.

Nyutnevnt talsmann for den tenkende delen av kirkenorge, Eskil Skjeldal, har allerede skrevet en svært vakker og innsiktsfull kommentar til filmen; smak for eksempel på dette utdraget:

De ulike skikkelsene under de store kappene blir vi aldri bedre kjent med. Vi får et ca 10-15 sekunders nærbilde av dem alle stående foran kamera, og det er det. Nysgjerrigheten på hvem munkene er, hva de forlot da de trådte inn i ordenen, får vi aldri slukket. Alt vi får se er menn i munkekutter, som fluer som sirkler rundt Guds evig brennende lampe.

Dette er eksempel på det vakre; det innsiktsfulle får dere lese selv. Jeg trenger m.a.o. ikke si stort, bare anbefale folk å se filmen. Og i samme åndedrag diskré henvise til at hele filmen ligger på Youtube. Velbekomme.

PS: Filmens titel gir jo også en god beskrivelse av tilstanden på denne bloggen. Om jeg har tenkt å skrive mer fremover, vet jeg sannelig ikke, men det kan jo være lov å håpe, eller hva man skal kalle det.

Reklamer

Ivar har vært en av de flittigste bidragsyterne til kommentarfeltet på denne bloggen, og har nå gått til det gledelige skritt å føde sin egen blogg. Jeg sier «gledelig», ikke fordi han da vil bli mindre å se her, men fordi han har mange og høye tanker som er verdt å dele med andre. Han er også forbilledlig lett å være uenig med, selv om det iallfall for undertegnede kan være ganske uklart hva han mener av og til. Det er en del av den harde pakken, som nå tilbys under navnet «Tanke og tro». Les og bli klok, fascinert eller grønn av irritasjon! Og skulle du fremdeles være i tvil, så still deg selv spørsmålet: Hvor mange Tillich-apologeter under 65 år kjenner jeg egentlig?

Å jobbe på gamlehjem er å se livet i hvitøyet. Her er nesten ingen pyntelig forstillelse, nesten ingen påtatte smil. Men derimot overdose på overdose med skjør og naken menneskelighet. Livet her handler om å spise, gå på do, og på en eller annen måte holde seg i live litt lenger. Det gjør det jo i bunn og grunn for de fleste av oss, men sjelden så entydig som her.

Når vi ute i verden får spørsmålet: ”Hvordan går det?”, da svarer de fleste automatisk: ”Takk, bare bra”. Ofte er dette høflighetsspørsmålet formulert slik at det umuliggjør enhver nyansering: ”Går det bra?” spør vi. Hva skal man svare på sånt? Ja, selvfølgelig går det «bra». Rett som det er går det oss faktisk «helt strålende».

Og alltid med dette norske, lyse og gjennomfalske tonefallet som får svensker til å uttale at det er umulig å ta nordmenn på alvor når de sier f.eks. ”jeg er deprimert”.

På gamlehjemmet er det ikke slik. ”Går det bra?”, spør jeg.

”Nei,” svarer de.

Det hender jo at noen svarer ”bra”, hvis de faktisk har det bra. Men det har de jo som regel ikke. Å bli gammel er et slit. Det gjør vondt. ”Hvordan går det?”, spør jeg. ”Dårlig”, svarer de. ”Nedover”. ”Det går den veien høna sparker”. ”Det går til helvete”.

Dette er noe av det fineste og mest fortvilende med å være på gamlehjem. Folk er slitne, og gidder ikke lenger late som noe som helst. På gamlehjemmet er kroppene våre stygge og deformerte, men vi kler dem nakne. Ingen holder inn magen, ingen bruker spray-tan, ingen sjekker «hvithetsskalaen» på tannkremtuben. Og ingen trenger å innbille seg at alt er «bare bra». Det er det som regel ikke, og det er slik livet er. Vi har vondt. Vi savner. Vi er redde, og av og til glade. Vi har problemer med fordøyelsessystemet. Og vi klarer ingenting alene. Vi kommer oss ikke noe sted uten at andre bærer oss, uten at andre holder oss oppe. Av og til vet vi ikke hvem vi selv er; da er det vanskelig å late som at vi er noen andre.

En gang da jeg var barn kjørte jeg bil med min tante og onkel. Av en eller grunn fikk jeg sitte i fremsetet; kanskje satt jeg mellom dem i et sånt lite og trangt midtsete. Jeg husker vi hørte Björn Afzelius på kassett, men jeg aner ikke hvor vi skulle eller hvor vi kom fra. Oppå hanskerommet lå et gigantisk nøkkelknippe, og jeg gav uttrykk for at jeg var mektig imponert over at det gikk an å ha så mange nøkler. (Selv hadde jeg bare én; jeg fikk lov å gå rundt med nøkkelen til rommet mitt, men ikke låse meg inne med den). Men, måtte jeg spørre, hvorfor hadde min onkel tatt og samlet alle nøklene sine på den måten?

– Jo, svarte min onkel, du kan skjønne det er greit å ha alle nøklene samlet på ett sted.

Det kunne jeg ikke skjønne. Sånn som han hadde det nå, så ville det jo bli slik at om han mistet én nøkkel, så mistet han alle de andre samtidig! Glemte han én, så glemte han alle! Til tross for at jeg ble imponert over den drabelige mengden nøkler, så minnes jeg tydelig at jeg forble skeptisk til selve konseptet nøkkelknipper.

Den moderne formen for nøkkelknipper er selvsagt kortholderen. Og i tråd med skriftens klare ord har jeg lagt av meg det barnslige og samlet mine kort i en slik hendig holder. Men innvendingen fra mitt tidligere og barnslige jeg holder stikk: For det er jo faktisk slik at hvis jeg nå mister ett kort, så mister jeg alle andre på kjøpet. Hvis jeg, for eksempel, legger igjen kortholderen hjemme før jeg drar på byen, da har jeg samtidig lagt igjen alle kortene. Eller, for å ta et annet, tilfeldig valgt eksempel: hvis jeg mister kortholderen ned i et eller annet merkelig sluk som noen har plassert rett utenfor inngangsdøren der vi bor, og som ikke har rett, men skrå bunn som fører rett ned i gudvethvor – ja, da har jeg faktisk ingen kort igjen. Og det er ikke så lurt, er det vel?

Etter å ha vært lenge i utlandet er det en sterk frihetsfølelse knyttet til det å komme hjem og kunne snakke med folk på ordentlig språk. Damen i kiosken spør på norsk, og man svarer uten å tenke seg om. Opplevelsen blir enda sterkere når man kommer til Trøndelag, hvor damen i kiosken ikke bare snakker norsk, men ordentlig norsk (straks man er nord for Trondheim). «Ska du ha en påsså?» spør de når de har slått inn alle varene. Man kan få tårer i øynene av mindre. Om æ ska ha en påsså? Gi mæ to! Fir! Ølløv!

Nå er jeg altså i Trøndelag, og når jeg ikke kjøper poser, leser jeg til eksamen. Derfor deltar jeg ikke så mye i debattene på denne bloggen som jeg skulle ønske, og gleder meg desto mer over at flere føler seg kallet til å forsvare kirkens lære i lange og grundige vendinger. Selv skal jeg nøye meg med en liten historie jeg fikk høre, som passer godt inn i disse konfirmasjonstider, og også når man som dogmatikkstudent sitter og prøver å lære seg Kjell Olav Sannes’ teser utenat:

En av min mors kolleger hadde nemlig fortalt fra dengang hun gikk for presten. Som vi alle vet, bestod dette bl.a. av å pugge salmevers, mange og lange. Faren til denne personen hadde ergret seg grønn over disse hjemmeleksene: for en tullete bruk av tid! Tilslutt var han så irritert at han gikk til presten og konfronterte ham. Hva skulle nå all denne ørkesløse puggingen av salmer være godt for? Presten hadde sett uforstående på ham: man kan jo bli blind! Hadde han ikke tenkt på det? Nei, puggingen fikk værsågod å holde frem.

Og det får den vel også gjøre for mitt vedkommende. God pinse til ale!

CIMG1215

… men med omtrent like mye substans.

Neste side »