Edder og galle


Bispemøtets arbeidsutvalg har konkludert med at en fremtidig 12. biskop bør ha kontoret sitt på ”Kirkens hus” i Oslo. Tunsberg biskop har vært med i utvalget og gir følgende forklaring på hvorfor Den norske kirke trenger enda mer sentralisering:

Preses må være der det skjer.

Klarere kan det vel knapt sies. Hvor er det det ”skjer noe” i Den norske kirke idag? I kirkene, sa du? Langt ifra. Jo da, de driver fremdeles på der, med noen gammeldagse greier med bibelen og sakramentene og sånn. Men det er ikke der det ”skjer”.

Takk og lov at vi har ”Kirkens hus”. Der ”skjer” det ting. Et dynamisk miljø av dresskledde broilere sørger for en jevn strøm av visjonsdokumenter, internasjonale konferanser og utredninger. Håndfaste, begripelige ting. Moderne arkitektur (enorme mengder lys og luft, såk. ”luftslott”) gir inntrykk av en kirke som følger med i tiden og alltid er på hugget. Plasseringen mellom børsen og Skippergata signaliserer en ”kirke” som trives best blant tollere og syndere (riktignok med litt hjelp fra Securitas).

Det skulle tatt seg ut om en 12. biskop hadde sittet et annet sted, et kjedelig sted hvor det ikke ”skjer” annet enn at ordet forkynnes og sakramentene forvaltes. Et sted hvor ingen ”jobber politisk”, hvor det ikke skrives en eneste utredning, hvor ingen andre toppfolk er tilstede for å drive ”nettverksbygging”.

Spørsmål før kirkevalget: Hvilke av kandidatene vil gå inn for å flytte tyngdepunktet i Den norske kirke bort fra glassmonteren og svadafabrikken ”Kirkens hus” og tilbake til kirkene? Ikke biskopene, iallfall. Preses må jo være ”der det skjer”.

”Hvilken kirke vil du ha?” Vel, jeg ønsker meg en kirke som er en kirke, med tårn og spir, prest og menighet, ord og sakrament. Ikke et byråkrati, ikke en organisasjon, men en kropp.

Reklamer

På tirsdag hadde jeg mitt livs første eksamen ved Det teologiske menighetsfakultet. Min flukt fra det synkende skipet som ennå våger å kalle seg ”Det teologiske fakultet” kulminerte der, på seminarrom 417, bøyd over trelags gjennomslagsark og med energisk pling-plong fra Musikkhøyskolen som akkompagnement.

Da jeg satt i fakultetsstyret ved TF for noen år siden, ble vi teppebombet med næringslivsinspirerte ”visjonsdokumenter”. TF opplever, i likhet med resten av Universitetet, at studenttallet synker og færre fullfører. Man merker at man har et problem, og prøver å bøte på det med det eneste remediet som post-kvalitetsreform-universitetet kjenner til: Stadig nye utredninger, ”faglige prioriteringer”, ”porteføljeanalyser” og whatnot. Det skulle være en selvfølge at det er fare på ferde når man bruker mer tid på å definere ”faglige prioriteringer” enn på faglig arbeid. Men det er ingen fare på TF. På TF tror man nemlig at fordi Johannes Ording (såvidt) fikk lov å jobbe der for hundreogørten siden, så vil de uansett hva som skjer, og uansett hva man gjør, pr. definisjon være det eneste stedet i Norge som bedriver teologisk forskning på et akademisk forsvarlig nivå. Derfor kunne man i ”porteføljearbeidet” rett og slett bare postulere at TF er best, ingen protest, på alle områder og på alle måter, i forhold til MF og MHS. Og man kan derfor fortsette med å senke kravene og kompromisse med den faglige kvaliteten, fordi man tror at det hører til TFs ousia å være best.

Et eksempel på den konsekvente nivåsenkningen som foregår kom i våres, da jeg skulle ta faget ”dogmatikk og religionsfilosofi” på høyere grad. De siste par årene har Robert W. Jensons Systematic Theology I-II vært hovedbok i dette faget. Jensons bok kan man si mye om, men den er uansett kanskje et av de mest bemerkelsesverdige selvstendige bidragene til den dogmatiske fagdiskusjonen de siste 10-20 årene. Nå var ballet imidlertid over for Jenson. Det hadde kommet klager på dens ”vanskelighetsgrad og profil”. Alarmen gikk hos Ordings eftf. – vi har en vanskelig bok på pensum!!! Situasjonen var uholdbar. Bort med Jenson – og inn med Trond Skard Dokkas i og for seg utmerkede innføringsbok for det gamle grunnfaget i kristendom, Som i begynnelsen. Den høvde bedre til det nivået TF ønsker å være på – altså grunnfagsnivået. Hvorfor gå i dybden, når man kan ligge med flytevest og la seg drive viljesløst med havstrømmene? Forsøk på protester ble møtt med tom, nihilistisk newspeak: ”Det viktigste er hva dere lærer, ikke hva dere lærer ved hjelp av”. Hva svarer man på sånt? Selv svarte jeg performativt, for å si det slik, og byttet fakultet.

Konklusjonen synes uunngåelig: Da jeg begynte på TF, fem år tidligere, fikk jeg i oppgave å lese Som i begynnelsen. Da jeg skulle slutte ville de at jeg skulle lese den samme boken om igjen. I løpet av fem år forventes det altså at en TF-student skal ha lært – ingenting. TF anser at de er istand til å lære bort null og niks på fem år. Høyeregradsstudier skal ikke være fordypning, men repetisjon av grunnfagspensum. Dette er Universitetet i Oslo anno 2009.

Hva så med MF? Der var Jenson ennå pensum, uten at det dessverre hjalp nevneverdig. All undervisning var nemlig basert på foreleserens egne teser. I timene ble tesene utlagt på autoritativt vis, og det var satt av noen minutter hvor professoren kunne fungere som svarberg for usikre prestespirer. Studenten kunne f.eks. spørre:  ”Da jeg var i praksis skjedde det og det. Vil du si at det likevel var en gyldig nadverd?” Svar: ”På den ene siden ditt, på den andre siden CA, på den tredje siden tese 14,2. Alt i alt tror jeg du kan gå ut fra at det var gyldig”.

Erfaringen bekrefter m.a.o. fordommene: På TF skal man helst lære så lite som mulig, samtidig som det forventes en viss mengde ”selvstendig refleksjon”. Fakultetet utdanner med andre ord synsere. På MF skal man lære seg innholdet i en drøss med teser, og helst ikke være altfor uenig. Fakultetet utdanner med andre ord etterplaprere.

Felles for begge lærestedene er imidlertid at de heller legger listen litt for lavt, enn litt for høyt. Ingen av dem lærer studentene å tenke teologisk. MF legger imidlertid ikke skjul på at de er en presteskole; det er TF som er frekke nok til å late som om de hører hjemme ved ”Universitetet i Oslo”. Når man ikke lenger kan bruke høyeregradsbøker i høyeregradsundervisningen, da er man selvsagt ikke et universitet i det hele tatt. Kanskje det hadde vært en idé å ta konsekvensen av dét?

Det du skal lære iløpet av seks år ved TF kan nemlig utmerket godt konsentreres i en treårig bachelorutdanning med grunnfag kristendom og endel praktisk teologi. (Språkfagene må bort, men det er det jo uansett sterke krefter som har kjempet for lenge). En slik prestebachelor, lagt til Høyskolen i Oslo, ville sikkert ha ført til økt studenttilstrømming, som jo er blitt både norma normans og norma normata i dagens universitetsvirkelighet. Man ville ha sluppet problemet med å måtte lese vanskelige bøker etter fire-fem år. De med akademisk interesse kan gå på MF istedet, eller kanskje aller helst flytte til utlandet. Ording vrir seg sikkert litt i sin grav, men økonomien sikres og det ser fint ut i porteføljekonklusjonen.

Here’s a thought: La oss si at en kirkefremmed hadde blitt grepet av dybden i påskens budskap og bestemt seg for å finne ut mer. La oss si at hun hadde tenkt at internettsidene til Den norske kirke, dét må vel være et greit sted å begynne. La oss si at hun hadde klikket seg inn på kirken.no for kanskje å finne ut litt mer av hva disse Jesus-greiene egentlig handler om.

Er det ikke en forferdelig tanke? Jeg var inne på kirken.no på skjærtorsdag, og kunne da notere meg følgende:

Hovedsaken var – for en gangs skyld – noe som indirekte kunne knyttes til kirkens liturgiske liv: Et «påskebrev» fra bispemøtet. Et bilde av korsfestelsen, en påskelilje og et glassmaleri av Maria som knelte for den oppstandne illustrerte en hilsen med titelen «Mot til å leve, mot til å handle». To hundre ord: Påsken er livets fest, Jesus ville frigjøre mennesker, jorden trues av klimakrise, oppstandelsen gir oss håp. Vel og bra – bare temmelig intetsigende og forferdelig kjedelig. Er dét virkelig all kraften man kan presse ut av påskens avgrunnsdype mysterium?

Hva ellers kunne kirken, ved kirken.no, så bidra med i påsketiden? Hva burde vi søkende nettsurfere tenke på – utover at det er viktig å ha «mot til å leve»? Jo, for det første at Diakoniens dag skulle arrangeres på Diakonhjemmet den 22. april. Dernest at høringsspørsmålene til Gudstjenestereformen var kommet i ny utgave og måtte besvares innen 15. september. For det tredje at den økumeniske konferansen «Tro til forandring» skulle avholdes i mai. Videre at det er høring av salmebokforslaget og høring av «Trosopplæringsplanen» på gang. Tilslutt kunne vi lese en artikkel om «strukturert samarbeid» om at trosopplæringsprosjekt og få en påminnelse om en økumenisk vennskapskonferanse i juni.

Jeg tror ikke vi trenger å gå så veldig mye lenger for å finne ut hva som er Den norske kirkes store problem i møte med vår tids religiøse søken. I det store, oppblåste luftslottet som er «Kirkens hus» (ja, det heter faktisk det!) sitter en armé av profesjonelle pratere og tror at det er de som holder kirken oppe. De reiser jo på konferanser! De produserer jo dokumenter! De sender jo forslag ut på høring! De innleder jo strukturerte samarbeid!

Jo, sikkert. Og jeg synes økumeniske konferanser er fint og viktig, bare for å ha sagt dét. Men det er et problem at «rådsstrukturen» og alle «rådene» er blitt målet, ikke middelet. At «Kirkens hus» er blitt «kirken selv». (I parantes bemerket: Knapt noen ting illustrerer dette bedre enn at et samlet bispemøte – med ett hederlig unntakforutsetter at en evt. fast preses skal ha sete i Oslo. Således f.eks. Tunsberg biskop: «Hvis ikke kan vi droppe hele greia»). Vi må ikke la oss lure: «Kirkens hus» minner i alt vesentlig mer om en papirfabrikk enn et gudshus, og er således mere i kommunion med Norske Skog enn med Den norske kirke. Innholdet på kirken.no tyder på at vi har glemt at Guds folk ikke først og fremst skal produsere papir, men at det skal produsere tro på Jesus Kristus. Dét skjer når Ordet forkynnes rent og klart og sakramentene forvaltes rett. Det skjer i gudstjenesten, ikke ved at «gudstjenestereformen» sendes ut på «høring». Er det ikke symptomatisk at akkurat i den tiden av året hvor evangeliet lyder aller klarest, nemlig påsken, så har ikke kirken.no det minste blikk for den liturgiske feiringen i menighetene? Internettsiden har faktisk ikke andre budskap å komme med enn at det – bare man får lagt disse ubeleilige «røddagene» bak seg – vil bli avholdt syv ganger syv «konferanser» i hovedstaden!

Markusevangeliet forteller om stenen som var veltet foran Jesu grav at «den var meget stor» (Mk 16:4). Engelen klarte likevel å velte den til side. Spørsmålet er om noen engel ville kunne klare å velte bort det søppelberget av utredninger og høringssvar som det norske kirkebyråkratiet har veltet foran Jesu grav i våre dager. Er det i det hele tatt mulig for Den oppstandne å komme seg ut?

La oss be til Gud om at ingen, ingen søkende mennesker må finne på å klikke seg inn på kirken.no. La oss håpe at de går til menighetene istedet, de som ganske enkelt samler seg rundt ord og sakrament istedet for å reise verden rundt på konferanser eller ta glassheisen opp og ned i «Kirkens hus». Kirkens egentlige hus – det er kirkebyggene. Det er dér ordet blir kjød, det er dér troen skapes. Én liten setning: «Jesus er oppstanden!» – er uendelig mye mer verdt for kirken enn en million sider med høringssvar. Og én enslig gudstjenestedeltager som ikke vet når hun skal sitte og når hun skal reise seg, er uendelig mye mer verdt for kirken enn hundre tusen kirkebyråkrater med dress og stresskoffert i innsjekkingskø på vei til en eller annen internasjonal konferanse.