«Og jeg vil gi dere hvile»

Denne sto i Laagendalsposten i spalten «Ord for helgen» på lørdag.

”…OG JEG VIL GI DERE HVILE”

En viss musikkvideo har preget tabloidoverskriftene denne uken. Man kan si hva man vil om Tooji som låtskriver og artist, men han har i alle fall vist seg som en genial mediestrateg. Hvem hadde trodd at den gode, gamle miksen religion/sex fremdeles var så effektiv for å få oppmerksomhet?

Jeg er av dem synes det er flott at Tooji nå våger å stå åpent frem som den han er; det krever mot. Jeg håper han finner noen å dele livet med, dersom han ønsker det. Skulle han og hans utkårede få lyst på en kirkelig velsignelseshandling, er de hjertelig velkomne til Rollag (så lenge de er sånn noenlunde påkledd, da).

Samtidig liker jeg ikke videoen, og det av en mengde grunner. De fleste er ganske lette å tenke seg til. En av de viktigste kan uttrykkes gjennom det Jesus-sitatet som pryder altertavlen i Frogner kirke, og som også synes godt i videoen. ”Jeg vil give eder hvile”, står det der (Matt 11:28). I intervjuer har Tooji sagt mye fint om hvordan han ønsker å være et forbilde for andre, spesielt for unge homofile med minoritetsbakgrunn. Jeg tror helt sikkert han mener det oppriktig, men han gir dem ikke mye å hvile i.

Tvert imot inviterer videoen oss inn i det samme, nådeløse jaget som preger nesten hele kulturen: Det er perfekte treningssenter-kropper som byr seg frem for et glupsk kamera og et skuelystent publikum, gjennomseksualisert og glanset som en pornofilm. Han kaller det ”frigjøring”, men hiver seg ukritisk på en generell trend i samfunnet, drevet frem av sosiale medier og internett, hvor livet blir et stadig akselererende jag etter bekreftelsen i andre menneskers blikk. Det er ikke mye frihet i det, bare et bytte av lenker.

Vi lengter slik etter å bli sett. Bli begjært, bli likt, og enda viktigere, bli ”like-et”. Så vi stiller oss opp, lager trutmunn og finner de beste vinklene, tar bilder av god mat og rene pene unger og later som at absolutt alt er helt i orden.

Dette er en av grunnene til at kontrasten mellom videoen og kirkerommet blir så stor. For kirken er ikke prestasjonsdrevet. Den er et konkurransefritt fellesskap. En del reagerer på at vi alltid begynner messen med å lese syndsbekjennelsen. Hvorfor skal vi trampe oss selv ned og gjøre oss små og uverdige? Poenget er det stikk motsatte. Vi begynner med syndsbekjennelsen nettopp for å kaste av oss alt dill, alle pretensjoner, all uro og streben. Syndsbekjennelsen sier at her, i dette rommet, skal vi få slippe å gjøre oss til. Hit kan vi komme med hele oss – selv med det vi ikke er stolte av, selv med det vi ikke lykkes med. Vi samles ikke fordi vi tror vi er perfekte, men for å søke hvilen i Guds ufortjente nåde.

Så vil vel Tooji påpeke – med rette – at for enkelte grupper har det ikke fungert slik. De har nettopp IKKE kunnet komme til kirken med hele seg, og videoen kan nok ses som et opprør mot den historien. Men han har ikke skjønt at beskyldningen ”du er ikke bra nok!” ikke først og fremst lyder i kirken lenger, den lyder enda høyere på Instagram og på treningssenteret.

God søndag!

Reklame

 

Hvem skremmer?

Jeg sendte dette innlegget til Vårt Land, men det var for langt for dem. Jeg har ikke tid til å korte det ned, så da poster jeg det her istedet. Og godt nyttår osv

HVEM SKREMMER?

Vårt Land sendte 31.12.12 opp en aldri så liten nyttårsrakett for sine lesere med overskriften ”Kirken ansetter nesten ingen homofile”. Siden 2007 er tre samlevende homofile blitt ansatt, hvorav undertegnede utgjør én. Jeg har stor respekt både for Geir Wiknes og Åpen Kirkegruppe, men kjenner meg lite igjen i hans virkelighetsbeskrivelse i nevnte artikkel. Wiknes mener kirkens ”totalkommunikasjon” skremmer samboende homofile fra å søke prestestillinger. Jeg synes det er grunn til å spørre hvem som egentlig driver med skremselstaktikk i dette tilfellet.

De aller fleste prestestillinger utlyses med formuleringer av typen ”Samlivsform kan bli vektlagt”. Wiknes vil ha det til at dette er kodespråk for at ”ens søknad automatisk blir lagt nederst i bunken”. Sannheten er at dette avhenger av hva slags bispedømme og hva slags menighet man søker seg til. For stadig flere menighetsråd, bispedømmeråd og biskoper vil det ikke ha noe å si. Det er en uoversiktlig og uforutsigbar situasjon, men slik er livet. For den som søker prestestilling i Den norske kirke finnes ingen garanti for at man aldri vil møte kritiske synspunkter, men heller ingen garanti for at man kommer til å oppleve diskriminering og undertrykkelse. Kirkemøtevedtaket fra 2007 er et kompromiss som gjør situasjonen omtrent like vanskelig for begge parter.

Øyvind Benestad synes å antyde at antallet ansatte prester i årene etter 2007 er så lavt at vedtaket var forhastet. Der er jeg uenig. Man lar ikke være å gjøre noe som er riktig, bare fordi det vedrører noen få. Resultatet foreløbig er at tre menigheter rundt omkring i landet har fått en prest de ellers ikke ville ha fått. Det ser stakkarslig ut i statistikken, men det betyr helt sikkert mye for de tre menighetene. Da bør det også bety mye for kirken som helhet.

På den annen side kan det hende jeg leser Wiknes vrangvillig, men det virker nesten som at hans råd til samboende homofile søkere er å forskanse seg i et liberalt paradis ved navn Hamar bispedømme, fordi der er det ingen som stiller et eneste spørsmål noen gang. Jeg synes dette er merkelig, for artikkelen sier jo helt utvetydig at det er mulig å bli ansatt både i Tunsberg, Oslo og Sør-Hålogaland, sannsynligvis også i enda flere bispedømmer dersom man prøver.

Jeg mener vi bør søke de stillingene vi ønsker oss og føler oss kallet til. Dersom vi ikke får dem skal vi søke på andre stillinger. Når vi får en, skal vi frimodig forkynne evangeliet om frelsen i Kristus gjennom ord og sakrament. Vi skal drive sjelesorg, trosopplæring, diakoni og undervisning, kort sagt: Være prester. Ingen skal få meg til å tro at ikke dette er den beste måten å endre holdninger på.

Mitt budskap til samlevende homofile som vurderer å søke en prestestilling er dette: Ikke lytt til Wiknes’ skremsler. Ikke lytt til Benestads forsøk på marginalisering. Dersom du føler deg skremt av kirkens ”totalkommunikasjon”, så blås i den, også. Kirken trenger prester. Det finnes menigheter som ønsker deg som sin prest. Det finnes bispedømmeråd som vil ansette deg og biskoper som vil ordinere deg. Min egen erfaring fra å søke prestestilling i et forholdsvis konservativt bispedømme er så godt som entydig positiv.

Ikke la deg skremme. For det som venter deg er verdens mest fantastiske jobb. Jeg føler meg privilegert og takknemlig hver eneste dag – både for jobben min og for partneren min. Det at jeg ikke behøver å skjule hvem jeg er gjør meg helt sikkert til en bedre prest. Den opplevelsen unner jeg mange flere.

 

Homofile venner

Espen Ottosen har gitt ut den litt kvalmt titulerte boken Mine homofile venner på Lunde forlag. Her kan du lese Ottosens forord.

Kristne homofile som samtidig er motstandere av homofilt samliv finnes jo. Tidligere pleide jeg å følge Dreadnought, bloggen til den australske katolikken John Heard. Heard var dengang ung, kjekk og nyfrelst på Wojtylas Theology of the Body; resultatet var en blogg som var personlig, rørende, in-your-face og til tider svært lesverdig. Så sluttet han å banne, sluttet å legge ut bilder av halvnakne menn, sluttet egentlig å være menneskelig. Istedet tok han rollen som den perfekte romersk-katolikk, apostel for den hellige pavestol og begynte å dosere den sanne aristoteliske lære som en annen ex-addict. Med andre ord: Kjeeeedelig.

Det virker nå som om Heard i stor grad er omfavnet av det romerske lederskapet i Australia; ut fra det han skriver ser det i alle fall ut som at han stadig vekk er rundt og taler på katolske ungdomskonferanser o.l. Katolikkene har bestandig kunnet dette med markedsføring. Selvfølgelig har det mer tyngde at en som selv har måttet betale for å følge budene står og forsvarer dem. Det er derfor ungdomslederen forteller gutta på leir at også han blir fristet av fine damer i dype utringninger. Han vet hvordan de har det – og likevel ventet han til han var gift og holder seg nå til kona.

Ottosen viser altså nok en gang sitt betydelige talent som informasjonssjef; de gjengse ”komme ut”-historiene er elsket av media fordi det er utrolig sterke narrativer. De kan ikke møtes effektivt med papirknitrende bibelvers, de må møtes med andre narrativer som også er sterke. Og det er sterkt å lese i dagens Vårt Land (og Dagen; ikke fullt så inspirerende i Dagbladet) om hvordan det føles når kirken blir stadig mer liberal, og man selv har ofret så mye for å følge det den samme kirken har ment i 2000 år:

Vi har forsøkt å leve et liv etter kristne normer, men tenker nå: ”Var det verdt strevet?” Var det nødvendig å kjempe for å leve slik vi [har] trodd Guds ord og kirkens lære tilsa? Hvor er kirkens sjelesørgeriske omsorg for dem som sliter med slike tanker? [fra Vårt Lands papirutgave]

Det er sterkt fordi jeg ikke vet hva jeg skal svare. Jeg er glad for liberaliseringen og mener den er riktig. Samtidig har jeg dyp respekt for dem som ser på sin homofile legning som et kors de er kalt til å bære. Hvordan uttrykke respekt, og samtidig holde på det jeg mener – uten at respekten oppfattes som helt teoretisk og irrelevant? De liberale fløyene i kirken bør stanse opp og lytte nøye. Hvor er vår sjelesørgeriske omsorg?

Debatten mellom Ottosen og ÅK-leder Gard Sandaker-Nielsen på P2s Nyhetsmorgen var talende i så måte. Min påstand er at boken burde være interessant, om ikke annet fordi den gir stemme til en gruppe som har vært totalt marginalisert, like mye innenfor en kristelig antihomo-diskurs som innenfor de ulike ”homofile diskursene” (Gaysir, gay pride, kampen for ekteskapsloven osv.). At Ottosen har skrevet en slik bok er kanskje et tegn på at legfolkets berøringsangst er iferd med å mildne. Pussig er det derimot å høre ÅK avfeie at det skulle være noe som helst interessant med disse menneskene som kjemper en kamp ingen er interessert i: Alle vet jo at det finnes kristne selvhatere! Alle vet jo at det også fantes kvinner som kjempet mot kvinnefrigjøring!

Emansipasjonens kampgny lyder så høyt at Sandaker-Nielsen ikke engang husker å ta med en formell frase om at han tross alt respekterer andres valg. Langt mindre en berømmelse av det motet som kreves for å stå frem på denne måten. (En Arnfinn Nordbø vet tross alt at han kan stå frem og få sympati; disse kan bare forvente seg almen hoderysting og fnising i krokene når de går forbi). Sikkert er det iallfall at kravene til livsstil og korrekte meninger ikke er mye mindre i ”åpne” kirkegrupper enn de er i forsamlingshuset på Randaberg.

Kanskje er det som jeg skrev om ovenfor (hvordan kombinere respekt og eget standpunkt) noe av det samme de ”homokonservative” føler i møte med homofile som har valgt å ”leve ut sin legning”. De forstår at de kan ha hatt det vanskelig, de forstår at de opplever sine samliv som dypt meningsfulle. De respekterer at folk har fattet (iallfall delvis) informerte valg om hvordan de skal leve livene sine. De ønsker ikke på noen måte å bli oppfattet som fordømmende, og de opplever heller ikke selv at de fordømmer. Men hvordan i huleste skal man uttrykke denne respekten, denne forståelsen, dette ønsket – og samtidig holde fast ved det som er deres faste overbevisning, nemlig at homofilt samliv er uforenelig med Skriften og at de ikke vil anbefale noen å følge deres eksempel? Ligger det ikke i sakens natur at den ”sjelesørgeriske omsorg” som etterlyses nødvendigvis må innbefatte total aksept?

Jeg registrerer forøvrig at promoteringen av boken er preget av polemikk mot dem som skifter syn etter personlige erfaringer med homofile, f.eks. i nær familie. «Hva har de bygd sitt syn på hvis deres forståelse av Bibelens tekster ikke tåler møtet med virkeligheten?» spør Bjørn Helge Sandvei. Å møte en slik bok handler selvsagt ikke bare om å forholde seg til menneskeskjebner, men også om å forholde seg til et politisk utspill fra en forholdsvis innflytelsesrik samfunnsaktør (altså NMS NLM). Jeg håper den ikke paradoksalt nok blir en bruksanvisning for hvordan man skal la være å lytte til andres erfaringer. Men jeg gleder meg uansett veldig til å lese den.

 

Hva? Har Trygve Wyller hetset homofile?!

Ifølge Wikipedia ble mellom 5 og 15 000 homoseksuelle plassert i nazistenes konsentrasjonsleire under 2. verdenskrig. Nylig ble det satt opp et minnesmerke for dem – forøvrig laget av noen norske kunstnere – i utkanten av Berlins Tiergarten. Som man kan se av dette bildet ser minnesmerket ut som en ganske liten og skjev betongkloss med et stort kikkhull.

Jeg har tidligere sagt at jeg neppe duger som bokanmelder, og isåfall duger jeg enda mindre som kunstkritiker. Men la meg likevel synse litt: Rett på den andre siden av gaten ligger det kjente minnesmerket for nazismens jødiske ofre, som består av hundrevis av betongklosser i ulike størrelser. Det som skiller homoklossen fra klossene på den andre siden av gaten er for det første at den er skjev, for det andre at den har et stort kikkhull, og for det tredje at den bare er én.

Det skulle ikke forundre meg om det med skjevheten er tiltenkt. Og at den bare er én er passende; de homoseksuelle ofrene for nazismen er en dråpe i et hav av ondskap. Wikipedia påstår i tillegg at bare 2% av tyske homoseksuelle ble aktivt forfulgt av naziregimet. Men så er det kikkhullet.

Det som mer enn noe annet karakteriserer Peter Eisenmanns Shoah-monument er dets taushet. Han avviser til og med eksplisitt all symbolikk i møte med det ufattelige. De nitten tusen kvadrameterne med betongklosser betyr ingenting. De har ingenting å si, de er bare stum og tung og uforstående masse. Monumentet synes å kommunisere at den endelige løsningen på jødespørsmålet har en målestokk som gjør den umulig å møte med ord. Istedet får vi bare denne numne stillheten. Homomonumentet, derimot, taler. Høyt. Hvis du kikker inni kikkhullet, så ser du en enkel og direkte svart/hvittvideo av to unge menn. Først hvisker han ene noe i øret til den andre, og så kliner de i ca. 1 minutt:

Og så kan man si, som jeg gjorde selv da jeg var der, at dette jo er en ganske banal og intetsigende filmsnutt å drive og spille om og om igjen. Men det var jo nettopp så banalt og intetsigende, det de ble arrestert for. Det var ikke barrikadestorming og kamp for kjønnsnøytrale ekteskap. Det var bare sex. I verste fall.

Det er noe passende med det at klossen taler, så høyt og banalt og direkte som den gjør. For de fleste av dem som den står der til minne om, sa jo aldri sa noe selv. Heller ikke etter krigen, for homoseksualitet forble forbudt og dypt skambelagt i etterkrigstidens Tyskland. Selvfølgelig kan ikke minnesmerket bare minnes ofrene, det må også tale for dem. Det må si, ja skrike, det disse ofrene selv aldri torde å si, og det må si det eksplisitt og uten unnskyldninger: Det var dette det var, hverken mer eller mindre. Så intetsigende, så banalt – og så ekkelt – også for mange i dag.

Fremdeles er det nok slik at det å se to menn kysse er noe som får mange til å føle ubehag. Det er fullt forståelig, men derfor er også kyssefilmen en nødvendig del av minnesmerket. Det er lett å være mot nazistisk forfølgelse av minoriteter. Men det de ble forfulgt for, det var dette.

Ja ja. Grunnen til at jeg i det hele tatt kom på å nevne dette kunstverket, var at jeg for noen dager siden leste litt i en bok av selveste Trygve Wyller. Det dreier seg imidlertid ikke om den universelt forgudede TF-dekan, men antagelig om en forfader av denne. Advokat Trygve Wyller (f. 1889) ble arrestert i Stavanger i 1941, og tilbragte hele 2. verdenskrig i tysk fangenskap: Grini, Sachsenhausen, Dachau, Mauthausen. Han ble befridd fra Mauthausens utekommando Zement av amerikanerne i mai 1945, og i 1948 gav han ut erindringsboken Fangeliv og fri tanke på Cappelens forlag. Det er en rystende historie Wyller har å fortelle, men det som brente seg fast i meg og fikk meg til å tenke på klossen, det var det han skriver om leirens homoseksuelle. Vi har kunnet lese om disse mekanismene tidligere, men aldri har jeg sett det så tydelig beskrevet. Også i helvete finnes det hierarkier:

Visstnok var det en uhyggelig homoseksualitet i de leirer som jeg kom i. Og det kunne anta de villeste former, som f. eks. at «elskerinne-guttunger» fikk lov til å tyrannisere og mishandle de andre fanger på det grusomste. Men det var jo i og for seg noe som Himmler ikke hadde noe imot. Og dessuten skyldes det jo først og fremst at det tyske politi skrapte sammen de homoseksuelle forbrytere som sto utenfor partiet, og slapp dem løs i konsentrasjonsleirene. [Min uth.]

Det tok lang tid å få satt opp den skjeve klossen med kikkhullet. Kanskje er det noe passende også i at Denkmal für die im Nationalsozialismus ermordeten Homosexuellen ligger på den andre siden av gaten.

 

«Betre død enn homofil?», del II: Borisoglebskij vurderer, empatiserer og moraliserer

Puh. Nå over til innholdet, som stort sett er kjent fra de to millioner medieoppslagene som har vært om saken det siste året. Det er likevel fremdeles en sak som både be- og opprører.

Arnfinn skriver hudløst og ærlig om forholdet til foreldrene, og om hvordan de taklet at han sto frem som homofil. Kapitlene ”Ut til mor og far” og ”Velkomne heim?” er sterk lesning, men det er ikke uthengning eller sjikane. Gang på gang ”streker han under på” at reaksjonene skyldes omsorg og kjærlighet. Han skriver selv med kjærlighet og empati, men samtidig legger han ikke skjul på sin egen skuffelse over enkelte ting. Det synes jeg er naturlig, og det blir gjort med respekt. Han trekker også frem de tilfellene hvor de har strukket seg langt for å møte ham og kjæresten med respekt og gjestfrihet.

Rusa på den rette tro
Enkeltpersoner reagerer som de gjør av mange ulike årsaker, og det er ikke riktig for meg som leser (uten tilknytning til dette miljøet) å sette meg til og fordømme hvordan disse har reagert. Det som imidlertid overrasket og sjokkerte meg var den nådeløse fariseismen i reaksjonene fra enkelte organsisasjoner. På side 72-3 finner vi følgende historie:

Misjonsleiinga i Indremisjonsforbundet (IMF) hadde fått nyss i at ein god venn av meg – ein av deira dåverande deltidstilsette – hadde blitt sett offentleg saman med meg. Han blei kalla inn til samtale med leiinga og fekk høre at det i og for seg ikkje var galt [sic] å ha homofile venner, men han måtte vere varsam med å vise dette offentleg då dette kunne tolkast slik at han aksepterte og godtok det livet eg levde som homofil.

Ved det meget omtalte barnehjemmet i Ukraina blir Arnfinn møtt med utskjelling, sjikane og trusler. Det norske styret må gjerne mene at han ikke hadde noe der å gjøre, men hvorfor er det umulig for dem å reagere på måten han ble møtt på? Er det virkelig mulig å bli så rettroende at det man ikke lenger kan få seg til behandle folk på en anstendig måte? Det er fristende å påstå at når man ikke kan reagere på sjikane og trusler av frykt for å være ”ettergivende” i et etisk spørsmål, da har Bibelen sluttet å være Guds ord, og istedet blitt Guds bokstaver – tilfeldige, meningsløse og fullstendig ubarmhjertige.

Prakteksemplet på forblindet loviskhet finner vi likevel på side 85:

KPK-Ukraina har ein årleg basar (…) Eg ville gjerne vere med på denne basaren våren 2006 (…) Ukrainarane svara at dei ville setje seg i bilen og køyre rett heim att til Ukraina om eg kom. Det norske styret samtykte og sa at det ville vere eit feil signal å sende om eg som homofil fekk vere til stades på basaren, då det kunne skade stiftinga sitt ry som ei konservativ, bibeltru stifting.

Jeg har sett flere raljere over biskop Laila og andre som underbygger sitt endrede synspunkt med å vise til ”hvordan Jesus møtte mennesker”. I dette tilfellet blir imidlertid relevansen av en slik innvending så åpenbar at man nesten må le. Eller var det slik at Jesus noen gang nektet å være med sammen med noen fordi det kunne ”skade hans ry” som en ”konservativ og bibeltro” person?!

Slike vanvittige episoder bør skape debatt i alle ”konservative og bibeltro” organisasjoner. Da får det heller være at Arnfnn etter min mening eisegerer litt for heftig (og litt for mistenksomt) i sin gjengivelse av Espen Ottosen.

Litt om retning
Det er litt uklart hvem boken henvender seg til. Jeg vil tippe at Arnfinn selv først og fremst skriver til sitt gamle miljø i Misjonssambandet, og til dem med tilsvarende meninger (inkludert homofile fra slike miljøer). Det virker iallfall som at de mest inspirerte og gjennomarbeidede delene av boken er de som henvender seg spesifikt til denne gruppen. De delene hvor han ”analyserer” og doserer om bedehuskultur og –forkynnelse er ikke like overbevisende (ønske fra forlaget?) Likevel utgjør særlig beskrivelsene fra egen barndom og ungdom et fascinerende innblikk i en fremmed kultur for en utenforstående som meg.

Ønsket om å ”forkynne” for Sambandet og andre med samme syn gjør at Arnfinns personlige historie er supplert med en lang og grundig del II om Bibelens syn på homofili og homoseksualitet. Den avsluttes med en spennende samtale mellom forfatteren og professor Halvor Moxnes. Videre er det med et kapitel som argumenterer for kjønnsnøytral ekteskapslov på det som i mine øyne er en veldig lite overbevisende måte. Derimot synes jeg han skriver klokt og (overraskende) nyansert om genetikk og biologi versus kultur og oppdragelse i kapitlet ”Skapt slik?”. Han konkluderer på denne måten:

Ein veit ingenting om vi er født homofile, eller blitt homofile. Mange av oss liker å tru vi er skapt slik, men vi veit ikkje [Her vil jeg tro han eg. mener født, ikke skapt. Min anm.] Det vi veit, er at vi homofile også er ein del av skapinga. Vi er like mykje skapt i Guds bilde [sic] som heterofile er det. Det er irrelevant om vi er født slik eller blitt slik, og uansett er det ikkje eit val vi har tatt eller kan ta. Poenget er at vi er slik vi er.

Arnfinn og homoene
I et tidligere blogginnlegg stilte jeg spørsmålstegn ved Arnfinns relevans som posterboy for norske homofile idag. Min innvending var kort sagt at Arnfinn som ”årets homo” og halvoffisiell maskot kan bidra til å sementere en offeridentitet som har gått ut på dato. For de aller fleste norske homoer er den ikke lenger en konstruktiv måte å forstå seg selv på.

Samtidig kan man også se positivt på det. Betre død enn homofil? presenterer utvilsomt en klassisk komme-ut-historie hvor kjærligheten seirer over prinsipprytteri og stivbent dogmatisme. Samtidig er det faktisk en av de mest oppbyggelige komme-ut-historiene man kan tenke seg. Arnfinn kommer ikke ut av skapet for å kunne ”leve ut sine lyster” i en subkultur hvor alt flyter. Tvert imot – han kommer ut for å kunne elske og bli elsket i et stabilt, monogamt og gjensidig forpliktende parforhold. Ordene formelig svulmer av stolthet når han skriver om kjæresten sin, men det er så langt fra ”pride”-paradenes skamløshet som det er mulig å komme. Istedet for ”gay pride” er det ekte stolthet over å være elsket av en man elsker selv. Kanskje boken bør debatteres litt på Gaysir likevel.

 

«Betre død enn homofil?», del I: Borisoglebskij trakterer rødpennen

For lenge siden antydet jeg at jeg gjerne ville lese boken til Arnfinn Nordbø, Betre død enn homofil? (Samlaget, 2009). Nå har jeg gjort det, men jeg vet ikke i hvor stor grad jeg egentlig duger som bokanmelder. Jeg er helt klart estetiker av legning (i motsetning til etiker), og hvis jeg må velge mellom form og innhold velger jeg alltid form. Det er et problem med bøker som denne, som tar opp viktige og alvorlige temaer på en seriøs måte, men som formmessig må erklæres som katastrofeområde.

Betre død enn homofil? er skrevet på redselsfull Samlag-nynorsk, noe titelen forsåvidt allerede bærer bud om. Blant de mest forstyrrende elementene finner vi former som bare, høre, nå, ennå, derfor, muleg, fortapelsen, venn, forskjell, hemmelegheit, voldtatt (men også voldteken), betyding, begynne og begynning (”Men la oss begynne med begynninga”). Foruten, altså, død. Ord som nokon, ingen og eigen bøyes hverken i kjønn eller tall, slik at det f.eks. snakkes om ”deira eigen oppfatning”, ”ingen hjelp” og ”nokon av argumenta”.

Slike ting er sikkert ”lov” ifølge en eller annen liste med samnorske klammeformer. Teksten er imidlertid også skjemmet av det som bare kan være slurvefeil: ”Kyrkja har […] ikkje vigslingsplikt til å vie homofile”. ”Det høres rimeleg vanskeleg ut å kombinere onani utan å tenke seksuelt”. ”[E]g [kan] streke under på dette”. ”Vere tiltrekt til eige kjønn”. ”Spørre eit spørsmål”. ”Yttarst viktig”.

Etikerne der ute vil selvsagt synes at dette er helt hårreisende: Her leser han om en stakkars unggutt som blir utstøtt og diskriminert, og det eneste han klarar å hisse seg opp over er rettskrivningen! Men sånn er altså jeg. Jeg klarer ikke å konsentrere meg om innholdet i det fyren skriver når han skriver på denne måten. Det handler ikke om at Arnfinn Nordbø skulle være dårlig til å skrive, men om at alle tekster har godt av å få noen utenfrablikk på seg. Det gjelder  særlig alt som skal ut i bokform. Det som gis ut i bokform får en autoritet som et blogginnlegg ikke har. Ingen har større ansvar enn forlagene for å røkte det norske språket og opprettholde norsk som kulturspråk. I dette tilfellet spør man seg om manuskriptet overhodet har gjennomgått noen språkvask fra forlagets side. Det er isåfall bevisst uaktsomhet og Samlaget burde skamme seg, selv om dette kanskje var en ”hasteutgivelse” som skulle ut på markedet mens Arnfinn-saken ennå var varm. Det er ikke noen unnskyldning.

 

En sur, gammel katolikk sier kloke ting

Vårt Land har opprettet et nettsted som de kaller http://www.verdidebatt.no. Det er et fryktelig sted, litt som debattsidene i Vårt Land, bare med mindre redaksjonell utsiling og UTEN ENDE. I papirutgaven får du bare to eller tre sider (og ingen på fredag og lørdag) – her bare fortsetter og fortsetter det. Alltid nye tråder, alltid nye temaer, alltid nye vranglærer som folk har fått det for seg at de må «avsløre». Jeg abonnerte på Vårt Land en gang i tiden, fordi jeg fikk det støttet av Siviltjenesteadministrasjonen. Bare dét, å få de to eller tre debattsidene inn i huset, over dørstokken, gjorde meg dårlig. De var som dråper av syre som langsomt etset bort min fra før av ikke spesielt solide tro.

Og likevel – grunnen til at jeg abonnerte på avisen i utgangspunktet var jo at jeg ville ha det! Jeg ville «følge med i kristen-Norge». Jeg syntes det var spennende, morsomt! Vårt Land-debatten var og er min store, stygge last. Jeg  har til og med deltatt selv (med det innlegget som er gjengitt nederst i kommentarfeltet på denne siden). Det er når jeg kaster meg over Vårt Land-debatten, hungrende etter smålig krangel, at jeg virkelig kan kjenne på min egen syndighet. Av og til ringer Vårt Land og spør om jeg ikke vil begynne og abonnere igjen. En gang svarte jeg, som sant var, at sist hadde det gått på psyken løs. Svaret fra telefonselgeren tyder på at det ikke bare er jeg som sliter: «Ja», sa han, «det skjønner jeg godt».

Og nå, med verdidebatt.no, er debatten og fristelsen aldri mer enn et tastetrykk unna. I det siste har de kristne avisene, inkludert Vårt Land, skrevet masse om porno (og dertilhørende amerikansk-inspirert «porn addiction») og hvordan dette kan utgjøre en ødeleggende fristelse også for kristne. Alltid bare et tastetrykk unna – uendelige mengder – så mye du vil ha! Det vil de ha åpenhet om! Men selv lanserer de altså en 24-timers, usensurert og ubevoktet nettversjon av sine egne debattsider – det er hva jeg kaller kristelig dobbeltmoral i sin mest destillerte form. Og kom ikke og si at Vårt Land ikke er klar over hvilken «guilty pleasure» debattsiden deres er. Det er en grunn til at de kutter den ut i helgen.

Velvel. Når jeg nå, kremt, en sen nattetime har vært innom verdidebatt.no med blussende kinner og svette håndflater, har jeg funnet linken til dette innlegget, «Ikke for å krenke». Meget klokt, og meget godt skrevet av Aftenpostens kommentator Jan E. Hansen. Hansen er, som dere sikkert vet, en gjennomgående gretten, konservativ, gammel, mannlig pessimist, det som på kulturkatolsk heter en «munter herre i Roma». Med andre ord en mann nøyaktig etter mitt hjerte. Innlegget handler om ekteskapsloven, og sto tydeligvis på trykk for et par ukers tid siden. Lovlig pompøst, men likefullt ordkunst på høyt nivå, f.eks. i denne passasjen:

Når en norm oppheves over natten, står mange opp i morgentimene, taust og fortumlet. Sier ikke stort, bråker nødig, og forstår heller ikke alt. Det er ikke homofobi, bare ordløst tap. Hvor ble det av ekteskapet?

Where indeed. Og selvsagt avslutningen, hvor han maler opp en fremtid som allerede er begynt å bli en del av nåtiden:

Vi kan abortere i den ene enden, adoptere i den andre. La leve og la dø. Skaffe oss barn på laboratoriet, snart forlange å bli avlivet rett over gangen. Vi kan ikke fortsette slik, etter min mening. Det er galt, etter min mening. Det er skalting og valting med liv og død, også etter min mening. Hvis jeg krenker noen nå, er det dem – og ingen andre enn dem – som har sluttet å bekymre seg for moralske problemstillinger som gjelder alle.

Jeg blir bestandig så glad av å lese ting som klarer å være både sant og velskrevet samtidig.

 

En silkehomses bekjennelser

Kim Friele er sint. Sint på de intellektuelle onanistene og silkehomsene, de utakknemlige gratispassasjerene som under Fritt Ord-utdelelsen sto på operataket og åt druer og drakk champagne med dyret i Åpenbaringen, a.k.a. Nina Karin Monsen. Kosepratet om trygdeordninger og lesbeavl med Hufsa. Anne Grete Preus, Erling Lae, Finn Schjøll og Frank Rossavik er blant dem som har begått et «kjempesvik», ifølge Friele. Borisoglebskij nevnes ikke, og var da heller ikke tilstede på operataket, men den generelle tendensen i Frieles uttalelser tilsier at også jeg burde føle meg truffet. Jeg er forferdelig dårlig på å ta imot kjeft og synes det er veldig ubehagelig når folk er sinte på meg. Spesielt, selvfølgelig, når «folk» er Kim Friele, som jeg – som tidligere nevnt – beundrer høyt. Likevel må jeg si at jeg synes argumentasjonen hennes er meget merkelig. Her er anklagene hennes, slik de er gjengitt av BA:

1. Disse homsene [altså silkehomsene, deriblant undertegnede] har aldri slåss for den friheten vi har i dag.
2. De har aldri betalt noen pris, men synes sikkert det er veldig kjekt og greit at loven kom rekende.
3. De forstår ikke at noen har slåss for at de skal være beskyttet. De er historieløse.
4. Nå skjønner hun at generasjonen under henne lever i en aldeles annerledes tid. De har reist av sted som gratispassasjerer når de sitter der og driver den intellektuelle analysen sin. Men de glemmer hva noen har betalt.

Jeg tilhører en av flere generasjoner under Friele, og jeg lever heldigvis i en aldeles anderledes tid. Mye takket være Friele selv. Og nå må noen si fra hvis jeg har misforstått, men jeg trodde det var dette som var poenget! Jeg trodde poenget med Frieles kamp var at tidene skulle forandre seg, at homofile i generasjonene under henne ikke skulle behøve å kjempe den samme kampen om igjen og om igjen. Jeg innrømmer det gjerne: Jeg har aldri måttet slåss for den friheten homofile har idag, jeg har aldri betalt noen pris, jeg har vært en gratispassasjer og jeg har erstattet barrikadestorming med en intellektuell analyse som ofte sikkert slår over i intellektuell onani. Dette siste må man gjerne kritisere, men jeg kan ikke gå rundt å ha dårlig samvittighet for at jeg er født ti år for sent til å ha opplevd ekte undertrykkelse. Tvert imot synes jeg jeg bør ha lov til å være glad for det.

Det at jeg ikke har blitt forfulgt og undertrykt diskvalifiserer ikke meg fra å mene noe om homobevegelse, homomiljø og homotilværelse idag. Som homofil er jeg nødt til å prøve fortolke hva det vil si å være homo i dagens samfunn, prøve å finne ut hvordan man som homofil best legger til rette for å skape et godt og ansvarlig liv for seg selv og dem rundt seg. Da kan jeg ikke late som at jeg lever på 70-tallet, at homofili fremdeles er en psykiatrisk diagnose, at homoseksuelle handlinger straffeforfølges av en fiendtlig statsmakt og at en samlet kirke fordømmer meg til helvete. Det er ikke slik verden er. Det må jeg ta konsekvensen av. Dette er nettopp ikke historieløst, det er å ta inn over seg hvordan historien har utviklet seg. Det er ikke forfall og dekadanse, som Friele tolker det som, men tvert imot en veldig, veldig positiv utvikling. Det tydeligste uttrykk det siste året for at vi (ja, jeg våger å inkludere både meg selv og Friele i samme pronomen) har vunnet, er at det fantes homofile som forsvarte Monsen og tok turen til operataket. Det er bra at vi har kommet så langt at ikke alle homofile er nødt til å tenke på «homosaken» hele tiden.

PS: Uttrykket «silkehomse» regner jeg med er en henspilling på gode gamle «silkefronten», altså de som mente man burde oppføre seg anstendig og ikke overdrive i landssvikoppgjøret etter krigen. Selveste «silkebispen» var Eivind Berggrav, som gikk imot bruk av dødsstraff. Jeg synes ikke det er en gruppe som det er veldig ubehagelig å bli sammenlignet med.

PPS: Mine innlegg om Monsen og Fritt Ord ble etterhvert mange, og jeg samler dem derfor her: Skal homoaktivister også hylles? (19. april), Mer homostøtte til Monsen (25. april), Kaldblodig morder observert i gjerningsøyeblikket (5. mai), LLH gjør et desperat forsøk på å føre en saklig debatt (5. mai) og Absolutt siste innlegg om Nina Karin Monsen (8. mai).

 

Absolutt siste innlegg om Nina Karin Monsen

Noen forsøk på å oppsummere det som skjedde da Nina Karin Monsen fikk Fritt Ord-prisen er bedre enn andre. Forfatteren Kaj Skagen har en meget god omtale av den nye boken hennes i Dag og Tid; anbefales sterkt! Skagen gjør forsåvidt ikke annet enn å oppføre seg som et anstendig menneske og prøve å føre en saklig debatt, men dette er altså så sjeldent i dagens norske debattklima at vi nesten setter morgenkaffen i vrangstrupen. Tenk, en kritisk leser som likevel prøver å forstå!  Han setter f.eks. det demoniserte utsagnet om at homofile kan ha krav på trygd inn i sin rette sammenheng og konkluderer:

Ein treng ikkje å lika denne argumentasjonsforma for å framstilla henne korrekt som det ho er: ikkje eit innlegg for å gje homofile trygd for homofilien deira, men eit innlegg mot bioteknologisk assistanse til likekjønna par.

Skagen har noen meget interessante poenger når han (i likhet med meg selv i et tidligere innlegg) tviler på at årsaken til de voldsomme reaksjonene ikke er Monsens meninger, men hennes krasse og sårende stil. Skagens moteksempel er professor Sigurd Skirbekk. Skirbekk la frem sin nasjonal-konservative sosiologiske samfunnsanalyse «med ei korrekt akademisk språkform, men vart like fullt skandalisert i pressa og måtte sjå kontoret sitt okkupert av aktivistar».

Støyen omkring boka og prisen til Monsen reiser dermed i seg sjølv spørsmålet om sigersgangen til kulturradikalismen og nyliberalismen i norsk kulturliv sidan 1970-åra har ført til ei utoleleg innskrenking av åndsfridomen, fordi visse livssyn, haldning­­ar og idear nærast automatisk utløyser ei aggressiv mobilisering av massen mot den einskilde.

Skagen er innom Facebook-aksjonen mot Monsen («eit alvorleg åtak på ytringsfridomen»), oppsummerer Monsens bok på en pedagogisk måte, maner til debatt om bioteknologi og konkluderer med at Monsen kan være Fritt Ords beste valg siden Kim Friele.

Neste års vinner av Fritt Ord-prisen (he he), document.no, har også noen artige kommentarer om «behovet for reaksjonære«. Man kunne kanskje si at hele deres virksomhet er uttrykk for tanken om et slikt «behov», men ok. Hans Rustad skriver bl.a.:

Jeg vil tro Francis Sejersted kjenner en uro over en utvikling som tilsynelatende pågår uten hemninger og bremser. Da han deltok i RedaksjonEn så han fortvilet ut. Argumentene som ble brukt mot ham og Monsen var umulig å imøtegå. Det var, som han sa, «påstander» og «feiltolkninger». Men dette er resultatet av de siste års dialogkultur og absoluttering av rettigheter og likestilling. Hvis man opplater sin munn og tar til motmæle, blir man møtt med uthengning og utstøtelse. Man beveger seg motstandsløst i sitt eget univers og hisser hverandre opp over den som krenker: Dialogkulturen er en enetale.

Og sist, men ikke minst: Frank Rossavik i Morgenbladet, som mener hombevegelsens posisjon er svekket, «både blant politikere, andre meningsdannere og folk flest». I stedet for å ironisere over Monsen en dag eller to lanserte de en voldsom kampanje; de møtte (med Skagens uttrykk) «meiningar med aksjonar, idear med demonstrasjonar». Rossavik har følgende råd til LLH m/omland:

Rett ryggen, hev dere over fordommer, tål motstand, vær romslig, opptre med styrken som er vunnet – det kler en moderne homobevegelse i Norge bedre.

Et trefoldig amen til det.

I den andre enden av skalaen har vi min i andre henseender utrolig dyktige NT-professor Halvor Moxnes: Han mener fremdeles at homofile er «noen som er særlig utsatt og sårbare», og at en manglende vilje til å gi dem vern mot diskriminering «truer hele eksistensen til et demokratisk samfunn». Moxnes’ konklusjon er at «Fritt Ord må spørre ved pristildelinger: Hvem er det som trenger det frie ord?»  Det må de selvfølgelig, og det har de gjort. Det som truer demokratiet er at mektige grupper demoniserer enkeltmennesker fordi de har meninger som ikke deles av flertallet.

 

LLH gjør et desperat forsøk på å føre en saklig debatt…

… men lykkes bare nesten. LLH-leder Karen Pinholt er i Dagbladet sitert på følgende salve under dagens demonstrasjon på Plata:

Jeg skulle sagt at Fritt Ord har blod på hendene. At de dytter unge homofile til selvmord. At Nina Karin Monsen har psykotiske trekk. Men jeg skal ikke legge debatten på det nivået.

Tja, ingen skal ihvertfall si at du ikke prøvde, Karen!

Denne kvinnen har altså sittet på tv og beskyldt Nina Karin Monsen for ikke å være tilstrekkelig gjennomreflektert. Hun er demokratisk valgt av norske homofile til å være vårt ansikt utad, vår talsperson i offentligheten. Man får de ledere man fortjener, og homobevegelsen har her tydeligvis fått sin. Kim Friele er jo sakligheten selv sammenlignet med Pinholt:

Francis Sejersted sier at Monsen ikke får prisen for meningene sine. Vi vet alle at hun heller ikke har fått den for dialekten eller utseendet sitt.

Dette er ihvertfall morsomt, det har glimt i øyet. Friele lar oss le, der Pinholt med sin gravalvorlige selvhøytidelighet ikke har annet å tilby enn fri fråtsing i den samme gamle offerrollen: Stakkars, stakkars oss.

Dagbladets debatt i forkant var derimot forbilledlig (jeg klarer ikke å finne den på nett). Arrangørene hadde begått det kunststykket å invitere to av Norges mest gjennomreflekterte homofile (når det gjelder homosaken), nemlig Frank Rossavik og Anne Holt. De er begge kritiske til homobevegelsen, men likevel sterkt uenige om hvorvidt Nina Karin Monsen burde fått prisen. Rossavik fikk spm. fra salen: det hadde vært greit nok om denne debatten hadde holdt seg på Litteraturhuset, men hva med den unge, homofile gutten som sitter på landsbygda hvor homofili ennå er uglesett? Tenk hvor vanskelig prisutdelingen gjør det for ham! Rossavik svarte at han hadde sittet i debatter med homobevegelsen i år etter år etter år, og hver gang han var litt uenig med dem om noe så kom man trekkende med denne gutten. «På grunn av ham så kan vi ikke mene det du sier der». Men vi kan jo ikke slutte å diskutere ting p.g.a. en tenkt person!

Nå er han jo ikke bare en tenkt person, men som Rossavik også påpekte, er det grunn til å spørre om det er Nina Karin Monsens utfall (hvor mange 17-åringer finnes det i dette landet som vil ta henne alvorlig?) eller homobevegelsens insistering på egen offerrolle som gjør mest skade. Overfor denne gutten på landsbygda vil jeg derfor presisere: Nina Karin Monsen fikk ikke Fritt Ord-prisen fordi storsamfunnet ønsker å belønne hennes crazy meninger. Nina Karin Monsen fikk Fritt Ord-prisen fordi meningene hennes er så marginaliserte i dagens Norge at de trenger å bli holdt kunstig i live. Fritt Ords talerstol er for Nina Karin Monsens vedkommende ikke en seierspall, men en respirator.

Nå har hun fått sine til kjedsommelighet omtalte fire hundre tusen, og homobevegelsen har demonstrert. Det må være greit. La oss håpe begge parter kan klare å roe seg litt ned..