«Og jeg vil gi dere hvile»

Denne sto i Laagendalsposten i spalten «Ord for helgen» på lørdag.

”…OG JEG VIL GI DERE HVILE”

En viss musikkvideo har preget tabloidoverskriftene denne uken. Man kan si hva man vil om Tooji som låtskriver og artist, men han har i alle fall vist seg som en genial mediestrateg. Hvem hadde trodd at den gode, gamle miksen religion/sex fremdeles var så effektiv for å få oppmerksomhet?

Jeg er av dem synes det er flott at Tooji nå våger å stå åpent frem som den han er; det krever mot. Jeg håper han finner noen å dele livet med, dersom han ønsker det. Skulle han og hans utkårede få lyst på en kirkelig velsignelseshandling, er de hjertelig velkomne til Rollag (så lenge de er sånn noenlunde påkledd, da).

Samtidig liker jeg ikke videoen, og det av en mengde grunner. De fleste er ganske lette å tenke seg til. En av de viktigste kan uttrykkes gjennom det Jesus-sitatet som pryder altertavlen i Frogner kirke, og som også synes godt i videoen. ”Jeg vil give eder hvile”, står det der (Matt 11:28). I intervjuer har Tooji sagt mye fint om hvordan han ønsker å være et forbilde for andre, spesielt for unge homofile med minoritetsbakgrunn. Jeg tror helt sikkert han mener det oppriktig, men han gir dem ikke mye å hvile i.

Tvert imot inviterer videoen oss inn i det samme, nådeløse jaget som preger nesten hele kulturen: Det er perfekte treningssenter-kropper som byr seg frem for et glupsk kamera og et skuelystent publikum, gjennomseksualisert og glanset som en pornofilm. Han kaller det ”frigjøring”, men hiver seg ukritisk på en generell trend i samfunnet, drevet frem av sosiale medier og internett, hvor livet blir et stadig akselererende jag etter bekreftelsen i andre menneskers blikk. Det er ikke mye frihet i det, bare et bytte av lenker.

Vi lengter slik etter å bli sett. Bli begjært, bli likt, og enda viktigere, bli ”like-et”. Så vi stiller oss opp, lager trutmunn og finner de beste vinklene, tar bilder av god mat og rene pene unger og later som at absolutt alt er helt i orden.

Dette er en av grunnene til at kontrasten mellom videoen og kirkerommet blir så stor. For kirken er ikke prestasjonsdrevet. Den er et konkurransefritt fellesskap. En del reagerer på at vi alltid begynner messen med å lese syndsbekjennelsen. Hvorfor skal vi trampe oss selv ned og gjøre oss små og uverdige? Poenget er det stikk motsatte. Vi begynner med syndsbekjennelsen nettopp for å kaste av oss alt dill, alle pretensjoner, all uro og streben. Syndsbekjennelsen sier at her, i dette rommet, skal vi få slippe å gjøre oss til. Hit kan vi komme med hele oss – selv med det vi ikke er stolte av, selv med det vi ikke lykkes med. Vi samles ikke fordi vi tror vi er perfekte, men for å søke hvilen i Guds ufortjente nåde.

Så vil vel Tooji påpeke – med rette – at for enkelte grupper har det ikke fungert slik. De har nettopp IKKE kunnet komme til kirken med hele seg, og videoen kan nok ses som et opprør mot den historien. Men han har ikke skjønt at beskyldningen ”du er ikke bra nok!” ikke først og fremst lyder i kirken lenger, den lyder enda høyere på Instagram og på treningssenteret.

God søndag!

Reklame

 

Hvem skremmer?

Jeg sendte dette innlegget til Vårt Land, men det var for langt for dem. Jeg har ikke tid til å korte det ned, så da poster jeg det her istedet. Og godt nyttår osv

HVEM SKREMMER?

Vårt Land sendte 31.12.12 opp en aldri så liten nyttårsrakett for sine lesere med overskriften ”Kirken ansetter nesten ingen homofile”. Siden 2007 er tre samlevende homofile blitt ansatt, hvorav undertegnede utgjør én. Jeg har stor respekt både for Geir Wiknes og Åpen Kirkegruppe, men kjenner meg lite igjen i hans virkelighetsbeskrivelse i nevnte artikkel. Wiknes mener kirkens ”totalkommunikasjon” skremmer samboende homofile fra å søke prestestillinger. Jeg synes det er grunn til å spørre hvem som egentlig driver med skremselstaktikk i dette tilfellet.

De aller fleste prestestillinger utlyses med formuleringer av typen ”Samlivsform kan bli vektlagt”. Wiknes vil ha det til at dette er kodespråk for at ”ens søknad automatisk blir lagt nederst i bunken”. Sannheten er at dette avhenger av hva slags bispedømme og hva slags menighet man søker seg til. For stadig flere menighetsråd, bispedømmeråd og biskoper vil det ikke ha noe å si. Det er en uoversiktlig og uforutsigbar situasjon, men slik er livet. For den som søker prestestilling i Den norske kirke finnes ingen garanti for at man aldri vil møte kritiske synspunkter, men heller ingen garanti for at man kommer til å oppleve diskriminering og undertrykkelse. Kirkemøtevedtaket fra 2007 er et kompromiss som gjør situasjonen omtrent like vanskelig for begge parter.

Øyvind Benestad synes å antyde at antallet ansatte prester i årene etter 2007 er så lavt at vedtaket var forhastet. Der er jeg uenig. Man lar ikke være å gjøre noe som er riktig, bare fordi det vedrører noen få. Resultatet foreløbig er at tre menigheter rundt omkring i landet har fått en prest de ellers ikke ville ha fått. Det ser stakkarslig ut i statistikken, men det betyr helt sikkert mye for de tre menighetene. Da bør det også bety mye for kirken som helhet.

På den annen side kan det hende jeg leser Wiknes vrangvillig, men det virker nesten som at hans råd til samboende homofile søkere er å forskanse seg i et liberalt paradis ved navn Hamar bispedømme, fordi der er det ingen som stiller et eneste spørsmål noen gang. Jeg synes dette er merkelig, for artikkelen sier jo helt utvetydig at det er mulig å bli ansatt både i Tunsberg, Oslo og Sør-Hålogaland, sannsynligvis også i enda flere bispedømmer dersom man prøver.

Jeg mener vi bør søke de stillingene vi ønsker oss og føler oss kallet til. Dersom vi ikke får dem skal vi søke på andre stillinger. Når vi får en, skal vi frimodig forkynne evangeliet om frelsen i Kristus gjennom ord og sakrament. Vi skal drive sjelesorg, trosopplæring, diakoni og undervisning, kort sagt: Være prester. Ingen skal få meg til å tro at ikke dette er den beste måten å endre holdninger på.

Mitt budskap til samlevende homofile som vurderer å søke en prestestilling er dette: Ikke lytt til Wiknes’ skremsler. Ikke lytt til Benestads forsøk på marginalisering. Dersom du føler deg skremt av kirkens ”totalkommunikasjon”, så blås i den, også. Kirken trenger prester. Det finnes menigheter som ønsker deg som sin prest. Det finnes bispedømmeråd som vil ansette deg og biskoper som vil ordinere deg. Min egen erfaring fra å søke prestestilling i et forholdsvis konservativt bispedømme er så godt som entydig positiv.

Ikke la deg skremme. For det som venter deg er verdens mest fantastiske jobb. Jeg føler meg privilegert og takknemlig hver eneste dag – både for jobben min og for partneren min. Det at jeg ikke behøver å skjule hvem jeg er gjør meg helt sikkert til en bedre prest. Den opplevelsen unner jeg mange flere.

 

En bokstavelig og metaforisk Gud

My God, my God, Thou art a direct God, may I not say a literall God, a God that wouldest be understood literally, and according to the plaine sense of all that thou saiest?

But thou art also (Lord I intend it to thy glory…) thou art a figurative, a metaphorical God too: A God in whose words there is such a height of figures, such voyages, such peregrinations to fetch remote and precious metaphors, such extensions… such Curtaines of Allegories…

O, what words but thine can expressed the inexpressible texture of thy Word.

John Donne: Devotions upon Emergent Occasions, XIX Expostulation.

Sitatet fant jeg midtveis ut i Brevard S. Childs’ Biblical Theology of the Old and New Testaments. Når jeg leser Childs er det med en veksling mellom dyp sympati med hans anliggende (kirken må lære seg å lese Skriften teologisk igjen; muren mellom dogmatikk og bibelfag må bygges ned) og en litt utålmodig irritasjon over den faktiske utførelsen. Han prøver hele tiden å ha sin cake & eat it too; både signum og res, tekst og virkelighet, vitenskapelig etterrettelighet og from oppbyggelse. Samtidig er det sikkert bra å bli utfordret når jeg selv er såpass villig til å gå den postliberale planken og gjøre alt til (vel og merke kanonisk) tekst. Håper å komme litt tilbake til dette, for jeg insisterer som sagt på at Childs anliggender er veldig viktige.

 

Olavsfeiring: Korset i kosmos

Vi har nettopp kommet oss gjennom olsokfeiringen her i Rollag. Det ble en temmelig eklektisk, men riktig så vakker liten feiring: Litt gregorianikk og litt hardingfele; litt pietisme og litt nasjonalromantikk; opplesning fra Passio Olavi, noen avmålte sving med røkelseskaret og god gammeldags messefeiring.

Det er problematiske ting ved middelalderens helgendyrkelse. Det er problematiske ting ved mellomkrigstidens Olavs-rinascita. Sikkert masse problematisk med å feire olsok i dag, sånn generelt. Og likevel: For en fantastisk fest å ha!

For sentrum i helgenkulten er det samme som i all kristen kult: Vi tror på en Gud som handler med materien. Som ikke sitter innelåst i en åndelig sfære, men som bøyer seg ned til oss og er tilstede, midt i vår verden. Alle kristendommens kjernesannheter vitner om dette ene, store: Verden er skapt av Gud. Mennesket er skapt i Guds bilde. Gud selv ble et menneske i Kristus. Den sentrale kristne riten handler om at Kristus blir nærværende i brød og vin.

Hvis vi lar dette synke inn blir kanskje middelalderens intense interesse for helgengraver og relikvier noe mer forståelig. Det er jo nettopp dette de vitner om, de også. Vi kan vel knapt forestille oss hvor sentralt helgen- og relikviedyrkelsen var i den tidlige middelalderkristendommen, og hvor sentral den var for kristendommens utbredelse. Gro Steinsland, for eksempel, argumenterer for at kristendom og norrøn hedendom ”strukturelt” sett er svært forskjellige, men at forestillingen om ”den hellige kongen” var et punkt hvor de møttes. Mer enn noe annet muliggjorde denne felles forestillingen det store og dyptgripende religionsskiftet som fulgte i årene etter Olavs død på Stiklestad. (Det forblir vel et faktum, uansett hvordan vi vrir og vender på det, at Olavs død er et vendepunkt både i kristnings- og rikssamlingsprosessen.)

Når kristendommen spredte seg til nye områder, var det en selvfølge at det kom nye helgener; det var på den måten det ble tydelig at de nye landene var innlemmet i den kristne verden. Boris og Gleb, som denne bloggen er oppkalt etter, var de første kanoniserte helgenene i det rus’iske Kiev-riket. I moderne tid har mange stusset over hvordan de kunne bli helgener, siden det er tydelig at de ikke dør martyrdøden, ikke for å beskytte troen på noen måte, men som tilfeldige offer i en politisk maktkamp. De dør ikke en gang frivillig; i tekstene ytrer de lange klager før de dør, trygler halvbroren Svjatopolk om å spare deres liv og tilbyr seg sogar å underordne seg ham som sin ”herre og Gud”. Moderne lesere har derfor tenkt at de må være veldig spesielle, kanskje til og med en helt ny type helgener som anses som hellige kun i kraft av sin uskyldige lidelse. Men når du leser den kirkelige litteraturen om dem, så er det helt klart at poenget for russerne var å vise at de nettopp ikke var spesielle. Akkurat de samme frasene og ordene brukes for å beskrive denne litt aparte martyrdøden, som en hvilken som helst annen helgen og hans død. Boris og Gleb var, for russerne, helgener akkurat som de store européiske helgenene var det, og nettopp derfor var Russland blitt en del av den kristne verden, tatt inn i frelseshistorien på lik linje med de kristne sentra i Rom og Bysants.

Fremveksten av en helgenkult, både den til Boris og Gleb og den til Olav, er selvsagt et komplisert sosialt fenomen. Det trengs initiativ ovenfra, fra kirken og den politiske makten, for å promotere kulten. Og det trengs en respons nedenfra.

Men dypest sett handler det, tror jeg kanskje, om øyne som ser. Om at en eller annen, på et eller annet tidspunkt, har begynt å se på virkeligheten med troens blikk. Et forheng dras tilside, og han ser mer.

Det er fullt mulig å se på det som skjer på Stiklestad i 1030 med et helt nøkternt, vitenskapelig blikk, og se en konge som faller i et slag, blir gravd ned og siden tas opp av menn innenfor kirke og politikk som ønsker å bruke ham til å underbygge sin egen makt. Det er mulig å se på det med det med et vikingblikk, og se en pinglete taperkonge som er så teit og svak at han ikke klarer å forsvare sitt eget liv mot noen bevæpnede bønder.

Men når Olav løftes frem som helgen, svært kort tid etter slaget, er det dypest sett fordi noen har lært seg å se med troens blikk. Det er jo det en omvendelsesprosess alltid handler om. Med våre egne øyne ser vi på Jesus og ser en stor morallærer og en viktig profet, men med troens blikk ser vi vår Gud og Herre. Med våre egne øyne ser vi en tørr oblat og et beger med vin, men med troens blikk ser vi Jesu Kristi kropp og blod, gitt for oss til syndenes forlatelse.

Likeledes med Olav. Noen ser med troens blikk på de for så vidt enkle og naturlige hendelsene etter slaget i 1030. Det er ikke slik at de først og fremst ser syner, at de ser hud som har trukket seg sammen og derfor feilaktig konkluderer med at neglene har vokst på mirakuløst vis. Det de ser, er en virkelighet hvor Gud er en realitet. Hvor Gud handler med materien, hvor han handler med mennesker! De ser at virkeligheten er gjennomsyret av guddomsmakt – selv i den ytterste periferien av den kjente verden, selv blant frosten og isen i Norge, selv her, selv hos oss, selv i våre liv. Forhenget rives til side, og de ser korset i kosmos.

Russerne kunne sett på Boris og Gleb og sett to fyrstesønner som blir drept fordi de er for dumme eller for svake eller for uheldige til å overleve. Men i stedet ser de, under alt dette, et bilde på Kristi lidelse. De ser at Boris og Gleb, med sin død, forkynner Kristi kors, og når blodet deres renner på marken i Rus’, så er det også Kristi blod som øses utover landet til syndenes forlatelse, fred og salighet.

Og sånn også med Olav: Folk ser en konge som faller, og de kobler det sammen med kulturelle forestillinger som de går med om kongemakt og styrke og helbredelse osv. Og så ser de plutselig noe mer, nemlig en stedlig manifestasjon av kristendommens grunnfortelling. De ser med troens blikk og da ser de Kristus på korset – som ellers var en fortelling som var vanskelig tilgjengelig for norske hedninger.

Olav blir deres oversettelsesverktøy; med sin død vitner han om Kristus på en måte som den mest fullendte misjonspreken aldri ville kunne makte. Olavsdiktningen er jo full av lyssymbolikk (som veldig mye helgendiktning er); tenk på messesekvensen Lux illuxit eller Einar Skulesons skaldekvad Geisli fra 1153. Her er Olav nettopp lysstrålen som utgår fra den evige sol og skaper lys i en verden som ligger i mørke. Bryteren slås på, og nordmennene klarer å se verden som den virkelig er, nemlig gjennomsyret av Guds nåde.

I senere Olavslitteratur og –kunst fungerer de historiske fakta bare som utgangspunkt for en omforming i kristen lei. Det kan få nesten groteske utslag, som i det såkalte Lübeck-pasjonalet fra siste halvdel av 1400-tallet, særdeles slående gjengitt også på et alterskap fra Andenes kirke, nå på Tromsø museum:

Da trakk hedningene ham naken ut og bandt for ansiktet hans og slo ham på kinnene (…) Deretter satte de tornekronen på og trykket den ned på hans hode så blodet fløt nedover ham. (…) Deretter bandt de ham til et kors som han hang på i stor nød i tre timer. Og han bad til Gud for dem som pinte ham.

Utover dette ekstreme eksempelet finner vi det samme i veldig mye av det som er overlevert: Olav gjør vann til vin. I Valldal metter han store menneskemengder med bare to dyreskrotter. I beskrivelsene fra slaget på Stiklestad leser vi at han kaster sverdet og ber for fiendene sine etter å ha fått det første såret. Snorre foreller om solformørkelsen under slaget på Stiklestad, som inntreffer til samme tid og varer like lenge som solformørkelsen under Kristi korsfestelse. Vi vet at det ikke var noen solformørkelse under slaget, men at det faktisk var en en måneds tid etterpå; det var bra nok.

Vi kan se på det som historieforfalskning og juks, men primært handler det om at noen har lært seg å se med troens øyne. Da ser de det som Edvard Hoem beskriver slik i sin roman om Olav Engelbrektson (Kom fram, fyrste!) :

Kristus lyste i verda ved sitt eksempel og sitt vitnemål, og som sola var for månen, var Kristus for Olav Haraldson: Kristi lys skein gjennom minnet om helgenkongen som la lysglans kring Nordens land.

 

Ljoden av domedag

For tre år siden skrev jeg et slags essay til akt, medlemsbladet til Norges kristelige studentforbund, om salmene til siste søndag i kirkeåret. Og nå på søndag er det jo faktisk nok en gang siste søndag i kirkeåret! En bedre anledning får man vel knapt til å resirkulere dette verket; jeg liker mye av det ennå, og har valgt praktisk talt ikke å forandre på teksten. Bonuspoeng: Den øker nynorskandelen på bloggen, og det liker vi.

Og så er det kanskje litt i tiden: For en stund siden skrev Sunniva Gylver et innlegg om helvete på «Verdidebatt», denne syndens pøl som gode kristne prøver å holde seg lengst mulig unna. Hun fikk selvsagt tusen millioner svar, med varierende grad av fryktelighet. Det klart mest interessante, og utfordrende, svaret kom fra Gunn Hild Lem, som skrev om «Helvete for fall»  i sin trosspalte i Aftenposten. Helvete og dommedag er ikke helt det samme, men de henger sammen, og Lems tanker går rett inn i sjelen på det vi forkynner og det vi driver med i kirken. I tillegg er det et fantastisk velskrevet innlegg, som vanlig når Lem skriver. Det er fristende å sitere lange utdrag, men jeg skal prøve å være selektiv:

Ingenting tramper så grundig på menneskers verdighet som forestillingen om helvete. (…)

Frihet er ikke å befinne seg for enden av et våpen med frihet til å adlyde eller dø. (…)

Det er et paradoks at Bibelen lover de frelste kjøtthjerter i stedet for steinhjerter, men likevel tilbyr dem en forestillingsverden som ikke kan forenes med medlidenhet. (…)

Sunniva Gylver skriver at hun bøyer kne i ærefrykt og tillit. Ikke med min beste vilje kan jeg forstå at det er mulig, med mindre hun er overbevist om det hun ikke tør skrive: At helvete selvsagt ikke kan eksistere.

Dette er ikke et svar på de utfordringene som Lem gir oss, men iallfall et annet innsteg… Med ønske om en god og velsignet domssøndag til alle.

LJODEN AV DOMEDAG: OM DOMEDAGSSALMANE I NORSK SALMEBOK

Det har vorte vanleg å ha sokalla «familiegudstenester» på siste sundagen i kyrkjeåret. Denne sundagen, som òg vert kalla «domssundag», handlar om at Jesus skal koma att i herlegdom og døme levande og daude. Eg skjønar godt at mange vél å ha familiegudsteneste denne dagen: Dom og daude, himmel og helvete er rett og slett ikkje sèrleg morosame ting å snakke om. Iallfall ikkje samanlikna med at Jesus elskar alle borna osb., som ein snakkar om i familiegudstenestene.

Norsk salmebok frå 1985 har ti salmar (NoS 251-260) som ein tenkjer seg høver sèrleg godt til denne ‘domssundagen’. Dei spenner frå mellomalderen, via luthersk ortodoksi og pietisme fram til vår eiga tid. Når statskyrkjeprestar og sentrumsteologar idag ikkje tør å nemne domedagen meir, fær me heller vende oss til kva folk har tenkt og trudd før i tida. Me er nøyddt til det, for utan domedagen finst det inga kristen von. Dette er altså eit høve kor ein med full rett kann tala om salmearven vår som ein ‘skatt’. Om tungane stilnar i kyrkjene, så har me i alle høve orgelet der til å gje oss ein heilt naudsynt atterklang av domedag.

I. «DOMSBASUN MED TUNGE TONAR»

Me byrjar i mellomalderen. Tenk deg å sitje i ei halvtom kyrkje og syngje av full hals saman med alle pensjonistane:

Vreidedagen, han skal renna
og til oske verdi brenna,
som Guds ord oss grant lèt kjenna.

Redslerop mot himlen ljomar
når han kjem, den høge domar.
Tungt som klokkemalm det ômar.

Dette er Dies irae, vreidens dag (NoS 252). Og dette er berre byrjinga. Dies irae er ei hymne som retteleg meiskar seg i djup, menneskeleg redsle. Redsla for Gud, for den rasande allmakta.

Årsaka til dette fryktelege gudsraseriet som salmen syner fram, det er synet av ei verd som har vend seg bort frå kjærleiken. Som har vald djevelen framfor Gud. Som har vald Auschwitz, Hiroshima, Rwanda. Som har vald byrgskap og misunning, svik og undertrykkjing, grådigskap og hat. Som, når ho møtte den absolutte og potensielt alt-forløysande kjærleiken, istaden valde å spikre han til ein kross for å døy. Ei slik verd kann ikkje halde fram i møte med Gud; ho er allereie og må vera fordømd for all æve. Men Guds vreide i møte med den syndige verda er samstundes ein grufull dom over kvar og éin av oss, ein dom so total at ingen utan vidare kann vita seg frelst:

Å, kva skal eg arme svara?
Kven kan reknaskapen klara
når ein rettvis snautt vert spara?

Me er alle dømde, saman med den verda me bur i. Det skal me vera inderleg glade for – for viss me ikkje tek denne domen på oss og talar klårt om han, då gjer me samstundes Gud til ein gud som ikkje bryr seg om uretten. Me skal ottast og elske domen; noko anna ville vore eit svik mot alle ofra og eit svik mot det gudbilledlege i oss sjølve.

No er det sjølvsagt ikkje berre dom i Dies irae, all tale om dom som ikkje vert halde saman med ei tale om nåden og frelsa er ukristeleg. Men det segjer noko om Guds vreide i møte med uretten at forfattaren er nøyddt til å minne Jesus om det han leid på krossen:

Kom i hug, du Jesus milde,
du for mi skuld koma ville;
lat mi sjel ei gå til spille.

II. «RENS DITT SORTE SYNDEKLEDE HVITT I LAMMETS RØDE BLOD!»

Dies irae er veldig oppteken av det individuelle ved domen, det går mykje i den «syndeangesten» som eg kjenner ved tanken på domen. Seinare århundre vert endå meir opptekne av dette individuelle. Ambrosius Stub (NoS 254: Tiden svinner, tiden rinner) synest vera meir oppteken av dauden åt den enkelte enn av sjølve domedagen. Han på ein måte krympar domen. Det viktigaste er at ein har rukke å vende om før ein døyr; domedagen vert i røynda berre ein formalitet:

Hvor du går i verden vide,
døden alltid står på lur.
Tenk på evighet i tide,
om den ei skal bli deg sur.

Dén av salmane som tek den individualistiske tendensen klårt lengst, det er Mathias Orheim og hans Å, tenk når eingong alle fram skal stemna (NoS 256). Orheim plar elles vera ein skjønn pietist og ein brukeleg diktar (sjå t.d. NoS 750, 751) – men domedagssalmen hans er gjenomsyra av ei kald og ekkel «andelegheit» som sjølvgodt ser for seg domedagen som eit gigantisk møte i syforeininga:

Å, tenk eingong det stemnemøte store
når me ved porten skal kvarandre sjå,
me som på jordi her i lag har vore;
kven skal gå inn, og kven skal ute stå?

Jau, det skal jaggu verte lystelege saker! Her ser me ei form for frelsesvisse som frå éi side er rett og rimeleg ut frå Guds lovnadar, men samstundes (det viser Dies irae oss!) ikkje maktar å ta botnlausa i Guds vreide på ålvor. Det vert for lett.

Det gode med denne individualismen er sjølvsagt at han maktar å halde fram det ansvaret som kvar enkelt av oss har, ikkje berre i høve til Gud, men i høve til nesten. Elias Blix skriv i NoS 255 Livet lid, til kvelds det hallar:

Lat di miskunn i oss leva,
så me skuld forlata må,
våre sysken miskunn gjeva
og i domen miskunn få.

Denne formen for «frelse ved gjerningar» er jo både sèrs bibelsk («Alt det de hev gjort mot ein av desse minste brørne mine, det hev de gjort imot meg»), og ganske «forbundsk». Vel verdt å ta med seg, med andre ord.

III. «EVIG SKAL DIN GODHET RÅDE!»

Når me nærmar oss vår eiga tid finn me to salmar som på eit vis snur opp ned på perspektivet i høve til dei andre. Takk og pris. Fyrst Svein Ellingsen: Herre, når din time kommer (NoS 259). Dinest Eyvind Skeie: En dag skal Herrens skaperdrømmer møte (NoS 260).

Av desse lærer me at det er rett å gruve seg til domedagen, men berre om ein fyrst glær seg til han. Og Ellingsen, til dømes, glær seg – så mykje at den vanlege, strenge oppbyggjinga av salmeversa vert sprengd. Enderima må vike for ein glæde og entusiasme som ikkje har tid til å forhalde seg til slike formalitetar. Form og innhald går saman i eit brennande utolmod – på å få sjå Gud andlet til andlet:

Herre, når din time kommer,
åpenbarer du ditt rike,
og i klarhet får vi skue
alt det skapte, frigjort, fullendt!
Vi skal se deg som du er!

For Ellingsen er domedagen ikkje myrker, men ljos: «Jordens smerte er beseiret! Dødens makt er overvunnet!» (v. 2). Ikkje berre eg, ikkje berre alle menneska, men heile skapningen skal verte forløyst. Og fyrstegrøden av dette eskatologiske gudsriket det fær me del i her og no:

Du var nær oss i vår dåpsstund.
Du er nær ved alterbordet.
Dine gaver gir oss forsmak
på ditt rikes store måltid.

Skeie sin salme er den siste av dei ti. Han er òg den største og mektigaste, både kvalitativt og tematisk. Her er både den djupe redsla og den djupe tryggleiken; både krossen som frelsas einaste kjelde og det kosmiske omfanget av forløysinga; både domen som dom og domen som nåde:

En dag skal Herrens skaperdrømmer møte
den jord som slektens ondskap har lagt øde.
Og det er Dommens dag, hvert kne seg bøye!
All ære til vår Skaper i det høye!

Det høres over jord en bitter klage
når Jesus kommer, full av kraft, tilbake.
Det er på Dommens dag. Hvert kne seg bøye!
Da lyser korsets merke fra det høye.

Akt vel på tidens tegn, for Jesus kommer.
Snart skyter treet blad og det blir sommer.
Da er det Kristi dag. Hvert kne seg bøye!
Han råder i det dype og det høye!

Og han som hang på korset, tornekronet,
skal løfte verden opp til Gud, forsonet.
Han er Guds offerlam. Hvert kne seg bøye!
All ære til vår Fader i det høye!

Til sist skal Herren rope i det øde
og dømme alle, levende og døde.
Nå er det nådens tid. Hvert kne seg bøye!
All ære til vår frelser i det høye!

Sjå for deg ei høgmesse kor Herre, når din time kommer er inngangssalme og En dag skal Herrens skaperdrømmer møte vert sunge ein gong midt i. Då skulde ein vera klar til å syngje Dies irae som utgangssalme, og ei meir høvande utgangssalme for heile kyrkjeåret er umogleg å tenkje seg. Då stend ein verkeleg rusta til å gå inn i ei ny adventstid.

Så i år droppar me familiegudstenestene og preikar dom og daude, svovel, ild og blod. For det er berre gjenom desse kategoriane at me vert i stand til å halde fram vona, den kristne vona, den menneskelege vona. Den einaste vona som finst for denne verda er vonløysa i Guds vreide, vonløysa i den endelege, altutslettande domen:

«Han som vitnar dette, segjer: ‘Ja, eg kjem snart’. Amen, ja kom, Herre Jesus!» (Åp 22:20).

 

Helgefri

Endelig en biskop som tar sitt tilsynsansvar på alvor! Man kan si mye fint om kirken, men den er ikke alltid like forutseende. Ta nå for eksempel denne skikken med å feire messe på søndag, av alle dager: Vel og bra, ikke noe galt med det.  Men én ting falt det tydeligvis ikke de ansvarlige prelater inn å tenke på, den gangen de bestemte dette (det var vel på kirkemøtet i Nikea): Dersom vi velger å feire gudstjenesten vår på søndag, hvordan skal vi da sørge for at prestene kan få fri i helga?!?!

Ingen kan tenke på alt, men mange kan komme på ganske mye rart om man bare tar tiden til hjelp. Møre biskop har nå løst denne årtusengamle floken, som har ført med seg så mye hodebry, tynnslitte ekteskap og avlyste turer til Hunderfossen opp gjennom historien. Sunnmørspostens vesle notis fortjener å siteres in extenso og i en form som høver til det dystopiske prosadiktet den er:

Biskop Inge

borg Midttømme vil ha

flere

gudstjenester på hverdager og færre på søn

dag.

Dette

h

e

n

g

e

r sammen med prestenes

a r b e i d s t i d s b e s t e m m e l s e r. Det

er for å gi prestene fri

i helgene, sier

Per

Inge

Haugen, leder

for avdeling for kirkeliv ved Møre bispedømm

e.

I et

di

rek

tiv

utsendt fra biskopen blir hver

kirke i bispedømmet bedt

om å legge seks til

12

gudstjenester i året til hverdager. Biskop

Ingeborg har startet en revisjon

av tallet på gudstj

enester

i alle kirkene

i hele bispedømmet,

sier

Haugen.

Men søndag er fortsatt hoveddagen for gudstjenester, understreker H a u g e n .

Dette er

noe som har skjedd

over tid og som henger

sammen med prestenes  f e r i e –   o g   f r i t i d s r e g l e m e n t . Men

Haugen

understreker

at kirken fortsatt er svært opptatt av

å

holde fast ved tradisjone

n med g

udstjenester søndag f

orm

id

da

g

.

I Åndalsnes Avis utdypes revisjonen av prost Lars Slettebø:

Ett hensyn har vært prestenes arbeidstid der det har vært nødvendig å flytte en del arbeid bort fra søndager for å gi prestene en mer normal arbeidstidsordning. (…)

Ser vi litt fram i tid, regner jeg med både en større grad av sentralisering og at mer og mer flyttes til hverdager. (…)

Det handler om å være i dialog med brukerene [sic] (…).

[sic] indeedelidoo.

Etter en idé av Ragnhild har jeg nå søkt min egen biskop om vi ikke kan ha juleaftensgustjeneste på lille juleaften i stedet. Jeg synes det er så greit å ha fri den kvelden. Julen er nå liksom familiehøytiden, så det er fint for meg også å være sammen med familien. Jeg kan vel ikke for at jula er på juleaften av alle dager.

Dessuten er kalenderen en eneste stor kulturell konstruksjon!!!

God helg! Tar den like godt først som sist. Sees på mandag! Amen.

 

Skapelsesordninger

Nå legger jeg hodet på bloggen, hehe, og gjør meg klar til å bli plukket i filler av internettet (som selvsagt er yderst interessert i alt hva jeg har å komme med). Her er saken: Jeg holdt preken på søndag, og siden da har jeg tenkt endel på et av poengene derfra: Sabbaten er en skapelsesordning. Det er jo innlysende ut fra Genesis, men jeg har ikke tenkt på det før (antagelig siden jeg ikke feirer sabbat), og nå er jeg usikker på hva dette vil si. I den omnipresente kirkelige debatten omkring ekteskap og samliv holdes det livslange, monogame ekteskapet mellom mann og kvinne frem som en ordning nedfelt i selve skapelsen, jf. Gen 1:27-28a; 2:18, 21-24. Sabbaten er, såvidt jeg kan se, en ordning nedfelt i skapelsen på akkurat samme måte som kjønnspolaritet og ekteskapsinngåelse, jf. Gen 2:2-3. Så da er spørsmålet: Hvorfor er det et avgjørende argument at ekteskapet mellom mann og kvinne er en skapelsesordning, når Jesus omtaler seg som herre over en annen skapelsesordning, og hele den kristne kirke har gått bort fra denne andre skapelsesordningen?

Jeg har selv hatt litt sympati med skapelsesordningsargumentet, så jeg skriver ikke dette for å bevise for all verden at nå må kirken åpne for kjønnsnøytrale ekteskap osv. (Det mener jeg som kjent ikke at den bør). Det er opplagt at det ene ikke nødvendigvis fører til det andre. Det at menneskesønnen er Herre over sabbaten betyr ikke at vi er herrer over menneskesønnen. Og der hvor avskaffelsen av sabbaten et stykke på vei har kunnet støtte seg til Jesu ord om at han er Herre over sabbaten, så er situasjonen anderledes med ekteskapet: Det opprettholdes i aller høyeste grad av Jesus selv, og han grunngir det med å vise nettopp til skapelsesberetningen (Mk 10:1-12 par.) Men intet sted står det at Jesus opphever sabbaten! Det er kirken som har tatt seg til rette på dette punktet. Hvordan henger dette sammen?

Disclaimer: Prekenen er ullen på lov/evangelium-skjelningen på en måte som truer med å gjøre den antinomistisk, selv om den prøver å avgrense seg fra dette med en tanke om «kjærlighetens bindende kraft» som nok ikke er 100% vellykket. For hva betyr dét, egentlig?!

Preken til 18. søndag etter pinse.

Lesetekster: Jes 1:12-17; Rom 14:1-8.
Prekentekst: Mark 2:18-28.

«Sabbaten ble til for mennesket – ikke mennesket for sabbaten. Menneskesønnen er Herre også over sabbaten». Dagens tekster er utfordrende, fordi de går rett til hjertet av gudsforholdet vårt, hva slags forhold vi har til Gud. Og de går rett til hjertet av gudstjenesten vår, hvordan vi tjener og lovpriser Gud. Og det koker ned til disse ordene, som både er herlig frigjørende, og som samtidig rommer en dyp utfordring: «Menneskesønnen er Herre også over sabbaten». Jesus sier at han er Herre over sabbaten. Hvor radikalt er det, egentlig? 

Sabbaten er mer enn bare en viktig tradisjon, et menneskelig påfunn, et ærverdig kulturuttrykk. Den jødiske Bibel sier helt tydelig at sabbaten er innfelt i selve skapelsesordningen. «Den syvende dagen hadde Gud fullført hele sitt verk», står det i 1. Mosebok. «Og Gud hvilte den syvende dagen etter at han hadde gjort alt dette. Gud velsignet den syvende dagen og lyste den hellig. For den dagen hvilte Gud etter det verk han hadde gjort da han skapte».

Verden var skapt på syv dager. Gud la denne rytmen inn i skaperverket da han skapte: Seks dager arbeid, og hvile på den syvende dag. Sabbaten, hviledagen, er ikke noe menneskelig påfunn eller en tilfeldig tradisjon – det er naturens orden. Den er en del av universets grunnleggende innstilling, en av de pillarene som hele skapelsen står på. Så grunnleggende er sabbaten, at overholdelsen av den var et av de 10 budene som Moses fikk av Gud på Sinai. De 10 bud var på to tavler – en med bud som regulerte forholdet til Gud, en med bud som regulerte forholdet til andre mennesker. Sabbatsbudet er et av de budene som regulerte gudsforholdet til israelerne. For å ha et avklart, godt forhold til Gud så var det noen få, grunnleggende bud som gjaldt: Du skal ikke ha andre guder enn meg. Du skal ikke lage deg noe utskåret bilde. Du skal ikke misbruke Guds navn. Og: Du skal holde hviledagen hellig.

Sabbatsbudet var et viktig bud fordi det handlet om å anerkjenne Gud som skaper, om å anerkjenne at skapelsen ikke er et tilfeldig kaos, men at det er skapt av Herren, Israels Gud, og at han har lagt ned i den en bestemt, iboende orden. I 4. Mosebok leser vi om en mann som sanket ved på sabbaten. «Da sa Herren til Moses: Mannen må dø. Hele menigheten skal steine ham utenfor leiren». Og det skjer, mannen blir steinet. Å bryte sabbatsbudet var et alvorlig lovbrudd fordi det viste at du ikke respekterte Gud som skaper av himmel og jord. Sabbatsbudet var viktig fordi det viste at du stod på Gud skaperens side i kampen mot kaoskreftene.

Så det er store ting som skjer i dagens tekst. Disiplene går langsmed en kornåker på sabbaten, og de begynner å plukke aks.. Fariseerne, den religiøse eliten, styrter til, oppbragt over at Jesu etterfølgere kan bryte skapelsesordningene og håne Gud på denne måten. «Hvorfor gjør de det som ikke er tillatt på sabbaten?» Og Jesus svarer med å fortelle denne historien om David, som går inn i tempelet og stjeler det brødet som bare prestene hadde lov til å spise, for de var «i nød» og de sultet.

Når Jesus sier at Menneskesønnen er Herre over sabbaten, så betyr ikke det bare at han har makt over den religiøse lovgivningen. Sabbaten var innfelt i selve skapelsesordningen, så det Jesus sier, er at Menneskesønnen er Herre over hele skapelsen, han er herre over himmel og jord, hav og land, sol og måne og stjerner. Jesu komme ryster hele universet i dets grunnvoller, det er et helt nytt liv som kommer med ham. Ja, det som skjer med Jesu er begynnelsen på en helt ny skapelse, hvor Gud skal være alt i alle.

Og da er ikke lenger de gamle formene nødvendigvis brukbare. Evangeliet er den nye vin, som ikke får plass i de gamle sekkene. Den sprenger dem. Sabbaten er et eksempel på en gammel form, som ikke lenger klarer å holde på den nye vinen som er evangeliet om Kristus. Kristus står ikke opp på den syvende dag i uken, men på den første dagen i uken, som samtidig er dagen etter den syvende – altså den åttende skapelsesdagen, dagen for nyskapelsen. Og de kristne begynner fra aller, aller første stund å gå bort fra syvendedagen, sabbaten, som hviledag, og over til den første dagen i uken, søndagen, som festdag for Kristi oppstandelse. Gud hvilte på den syvende dag og var ferdig, men Kristus stod opp igjen på den første, dagen etterpå. Det er nyskapelsen. Det er den nye skapelsesordningen. Det er begynnelsen på noe som er helt nytt.

Det er derfor vi er samlet her idag, ikke på sabbaten, men på søndagen. Jesu komme har rystet skapelsen i dens grunnvoller og bragt den ut av balanse. Evangeliets vin sprenger den gamle sabbatssekken og flommer over inn i den nye uka, inn i den nye skapelsen. Vi får en smakebit av den allerede her og nå, i kirken, hvor brødet og vinen som vi bringer frem for Guds åsyn blir noe mer enn bare vanlig brød og vin – det blir Jesu legeme og blod, begynnelsen på nyskapelsen, begynnelsen på det nye livet hvor Gud er alt i alle.

Og så skal vi passe oss, for det ville jo vært ganske usmakelig hvis vi skulle slått oss til ro med at Jesus kristiserer den gamle jødiske gudstjenesten og så sier at «men sånn som vi gjør det nå, det er etter Jesu vilje og her er alt bare topp». Profeten Jesaja kritiserer all tom gudsdyrkelse. Og jeg synes selv det er veldig utfordrende og vanskelige ord. «Kom ikke mer med gagnløse gaver! Offerrøken har jeg avsky for! Festene dere feirer er blitt en byrde for meg. Hvor mye dere enn ber, hører jeg dere ikke(!!)» Fordi: «Jeg tåler ikke ondskap og høytid sammen».

Kristus gir oss som er kristne frihet i dagens tekst. En grunnleggende frihet fra loven, fra gamle ordninger, fra det som hemmer og binder oss. Men samtidig holder han oss fast. Det er ikke lenger loven som skal sette grenser for oss, men kjærligheten. «Ondskap og høytid» det går like dårlig sammen nå som på Jesajas tid; gudstjeneste uten kjærlighet er ikke verdt noe. Når David og folket hans er i nød kan de gå inn og ete brødet som bare er for prestene. Når disiplene er sultne, kan de plukke aks. Kjærligheten er den nye loven, et menneske som sulter er viktigere enn regler og forskrifter. Forholdet til Gud og forholdet til andre mennesker er ikke lenger på to tavler, men det er ett, stort bud: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv. Å tjene menneskene i kjærlighet er å tjene Gud.

Kristus gir oss frihet. Paulus sier: «Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke igjen tvinge inn under trelldommens åk». Kristus døde for at vi skulle ha frihet fra lovbud og lovkrav; for at vi ikke lenger skulle behøve å komme til Gud med våre gjerninger, men at han istedet kommer til oss med sin nåde. Loven i Det gamle testamentet regulerer ikke lenger vårt gudsforhold; til og med de 10 bud gjelder ikke lenger som lov, selv om de kan være gode leveregler: Helt fra aller første stund lot de kristne være å forholde seg til bildeforbudet og til sabbatsbudet. Bildeforbudet er strøket, sabbatsbudet omdefinert. Resten av budene har spilt en viktig rolle som kristne leveregler. Men som religiøs lov, hvis overholdelse avgjør vårt gudsforhold gjelds de ikke lenger.

Den eneste som skaper vårt forhold til Gud nå er Jesus, ikke våre lovgjerninger. Det betyr: Vi er fri i Kristus, men bundet i kjærligheten. For kjærligheten er en kraft som binder. Det ligger ikke i kjærlighetens vesen å dele på den elskede, det kjenner vi til fra våre egne kjærlighetsforhold. Vi sier ikke: Jeg elsker deg, derfor ønsker jeg å dele deg med flest mulig. Vi sier: Jeg elsker deg, derfor ønsker jeg å gi hele mitt liv til deg i bytte mot at du gir ditt liv til meg.

Og da ser vi også at det ikke er noen motsetning mellom det å ha full frihet og det å være bundet av kjærligheten, tvert imot: Sann frihet er å være bundet til noe godt. I våre egne kjærlighetsforhold gir vi avkall på den falske friheten som ligger i å velge fritt blant nye partnere hver helg, til fordel for å binde oss til ett menneske. Sann frihet i religiøse anliggender, det er å være bundet til Kristus, til hans løfter og til hans legeme og blod. Det er å gi hele sitt liv til Kristus, og vite at han allerede har gitt hele sitt liv for deg.

Menneskesønnen er herre over sabbaten, over hele skapelsen, over jord og hav, over sol og måne og stjerner – og over hver og en av oss. Det gjør at vi er satt fri i Kristus, men bundet av kjærligheten til dem rundt oss. Gudstjeneste og mennesketjeneste er ett og det samme, og det er derfor hver messe slutter med oppfordringen: Gå ut og tjen Herren med glede.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

 

Den nye fakultetssangen, i anledning TFs 200-årsfest

Universitetets teologiske fakultet (TF) fyller 200 år omtrent på denne tida. Borisoglebskij stiller seg i rekken av gratulanter med en ønskereprise fra bloggens glansdager: Den nye fakultetssangen, forfattet av undertegnede. Den gamle fakultetssangen gikk på Jahn Teigens «Min største kjærlighet» og inneholdt linjer som «Lenge trodde jeg at Gud / var en mann og hadde hvit hud. / Men nå har jeg lært at han er hun / i en feministisk forelesningsstund. / Trodde sterkt på helvete / Helt til Grandal fjerna det.» Refrenget var fylt av både håp og kjærlighet: «Mitt kjære fakultet, du gjorde mer for meg enn du noen gang kan forestille deg.»

Den nye fakultetssangen er, for å si det sånn, et par hakk mer kynisk og ikke så rent lite reaksjonær. Det er kanskje talende at melodien denne gang ikke er hentet fra 10 i skuddet, men fra innerst i hjørnet i Landstads aller mest pietistiske bøttekott: Mitt hjerte alltid vanker.

Så syng av full hals og la eder beruse av tanken på de neste 200. Prost!

DEN NYE FAKULTETSSANGEN

En gang for lenge siden
Da trodde vi på Gud
Ja til og med på Jesus
Og endog på de ti bud.
Det var i gamle dager,
Så dumme vi var da!
Nå tror vi på konteksten
Som vi fant i Afrika.

Hva skal vel vi med frelse?
Dommedag er satt på vent!
Evig liv er gått av moten
Vi vil ha “empowerment”!
Vår Gud er ingen Fader
Hun er en metafor.
Trygve Wyller må bli rektor!
Og det skal bli fred på jord.

Og av og til på søndag
Går vi til kirken hen,
Og deltar i et språkspill
Om at Jesus er vår venn.
Men vi vet mye bedre,
Så smarte vi har blitt!
For vi har gått på TF
Og studert hermeneutikk.

Før var Den norske kirke
Svært konservativ.
Den ville bare skremme
Og begrense menskers liv.
Nå er det nye tider,
Nå skal fanger settes fri!
Vi skal se Sophia flyve
Over fjord og fjell og li.

Ja, nå kjemper vi for frihet!
Sier: “What would Jesus do?”
Vi reiser oss mot urett,
til bispemøtets gru!
Nå tar vi biskop Laila
Og hennes gamle skrap!
Vi KREVER å få leve
I samboerskap.

Ja, kyss meg på diskursen
Og gi meg stein for brød.
For min kontekst alene
Jeg leve vil og dø.
Nå tror vi på konteksten
Som vi fant i Afrika.
La oss gå rundt totempælen,
Syng amen, halleluja!

 

– Det forklarer sagen, sa mannen…

… han felte trær på Tabor.

 

Druer som knuses i gjærkar

I flere av de eldste tyske reformatoriske kirkeordningene ble det foreskrevet å feire reformasjonsjubiléum på datoen for innføringen av legmannskalken i det respektive området. Det at også menigheten, i tråd med Kristi innstiftelse, fikk dele av den kalk som er den nye pakt i Hans blod var et av de synligste liturgiske utslagene av reformasjonen, og et av de symbolsk sett aller mest potente. Det er derfor temmelig ironisk å bivåne at menigheten nå ikke vil ha den lenger. Det er nemlig alkohol i den.

Den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse? Jo da, det er vel og bra det, men vi har jo allerede mottatt syndenes forlatelse, én gang for alle, sola fide – og kan vel like gjerne tilbringe Herrens dag med å nippe høflig til litt saftogvann? For å si som en av delegatene i kirkemøtets facebook-diskusjon om hvorvidt det samme blodet kan overgis til det kommunale avløpssystemet etter messen: «Er’e så nøye?» Nei du kan så si! Han har jo allerede gjennomgått en korsfestelse, så han tåler vel litt.

Medieoppslagene fra det nylig avsluttede «kirkemøtet»™ gjør meg, for å være ærlig, litt redd for hva fremtiden vil bringe for oss som ønsker å jobbe i denne kirken. Sjekk kirkemøtets facebook-side, hvor delegatene tenker høyt om både smått og stort hva angår forvaltningen av Ord og Sakrament. Mindre tilfeldig er det ikke. Man burde ha skrevet en analyse, om det ikke var for at man ville blitt så bunnløst deprimert. En av Norges mektigste teologer sier f.eks. at takkoffer og eukaristi ikke hører sammen (!!) – fordi da tenker «dei i kyrkjelydane» at «dei må betala for nattverden». Åja, da var dén saken avgjort. Kirkens liturgi reduseres til en uendelig rekke diskusjoner om kontekstløse «rubrikker». For eller mot? Simpelt flertall! Herlig, vi klubber igjennom. Bang! Neste!

Dette er realityversjonen av det almene prestedømme, og du kan til og med følge det hele live på twitter og facebook. Å lage liturgi på denne måten virker omtrent like adekvat som å prøve å finne seg en livspartner ved å delta i Paradise Hotel.

Alkohol eller ikke?
En av de mange diskusjonssakene i forbindelse med «liturgireformen» var altså et forslag om å forby alkoholholdig nattverdsvin. Dette har vært og er i praksis forbudt allerede i en rekke norske menigheter, men nå skulle det formaliseres av «kirkedemokratiet». En av delegatene oppsummerer saken på følgende, pedagogisk klare og forbilledlige vis:

Ifølge norsk lov er det ikke anledning til å servere alkohol til personer under 18. Vi har da tre alternativer: enten bruke avalkoholisert vin, nekte alle personer under 18 år nattverd eller å bryte norsk lov. Jeg er ikke for å bryte norsk lov, selv ikke i Guds navn. Jeg er ikke for å nekte personer under 18 år nattverd. Men jeg er veldig for avalkoholisert nattverdsvin.

Loven! Selv jeg kjenner at det napper i ryggmargen. Dette er skummelt; ingen snille barn ønsker å bryte Loven! Snille kristne, derimot, kan heldigvis hvile i trygghet om at de ikke er bundet av noen lover: Til frihet har Kristus frigjort oss; stå derfor fast, og la eder ikke atter legge under trældoms åk! Én ting er at forslagsstillernes argumentasjon er legalistisk (bokstavelig talt), men den er også helt og holdent ad hoc. Alle, selv politiet, vet at det serveres vin i norske kirker hver søndag (sist jeg var i kirken så jeg minst én tidligere politimester). Hvis ingen SWAT-team har stormet inn og skreket «drop that chalice!!» til nå, så er det antagelig fordi den «alkoholserveringen» som foregår blir ansett for å være innenfor lovens grenser. I en tid hvor det åpenbart er i ferd med å bli en kristen dyd ikke å innordne seg under samfunnets lover, er det ingen grunn til å skyve jusen foran seg og bli mer lovlydige enn hva lovene selv legger opp til.

Det hele koker ned til det Børre Knudsen så smukt formulerer i Niels Chr. Geelmuydens biografi om ham:

I favør av å forfuske et så gjennom alle tider sentralt sakrament, blir det gjerne anført to argumenter. Det ene baserer seg på en rotnorsk pietistisk forestilling om at vin er syndig. I sin konsekvens kan ikke det bety annet enn at også Herren var synder. (…) Det annet argument er at vin kan være til alvorlig skade for barn og tørrlagte alkoholikere. Til det er det kun å si at hvis man tar den aktuelle alkoholmengde i betraktning, så er hostesaft og kefirmelk langt skadeligere. Hostesaft nøler ikke de ansvarlige prelater med å dele ut til forkjølede barn og slektninger, men Jesu blod til menigheten er de knepne på.

Men kan det ikke, som Tunsberg biskop innvender, være slik at den ørlille munnfull det er plass til i en norsk særkalk, eller den enda mindre mengde som suges opp i en intinktert (?) brødbit eller oblat, blir den bokstavelige dråpen som får det til å renne over for dem som i utgangspunktet sliter med rusproblemer? Vel, til det er å si: Så langt det er mulig skal vi følge Kristi innstiftelse og motta nattverden i begge skikkelser. Dersom vi av en eller annen tvingende grunn ikke kan motta nattverden i begge skikkelser, så får vi motta den i én skikkelse. Den sommeren jeg gikk med kjevelås var det fysisk umulig for meg å motta brødet, så da fikk jeg nøye meg med vinen. Ble jeg dermed utestengt fra kirkefellesskapet på noen måte? Ble jeg et «b-medlem»? Begynte jeg å anse megselv som mindre verdt enn de andre eller kvidde jeg meg for å motta nattverden? Selvfølgelig ikke! Hvis du ikke kan, så kan du ikke. Ferdig med det.

Den thomistiske konkomitanslæren kan ikke brukes for å nekte legfolket adgang til kalken, men som trøst for dem som av en eller annen grunn er henvist til å motta nattverden under én skikkelse er den selvsagt like gyldig idag: Hele Kristi person er fullt og helt tilstede i både brødet og vinen. Du har ikke mottatt noe «mindre» av Kristi legeme fordi om du bare mottar brødet, eller bare mottar vinen. Du blir ikke «mindre» en del av Kristi fellesskap fordi om du bare mottar brødet, eller bare mottar vinen. En slik bekymring kan bare oppstå der hvor nattverden er blitt en ren symbolhandling. Her til inspirasjon (og i brukervennlighetens navn har jeg satt en klammeparantes rundt det vi faktisk ikke kan akseptere):

Sub divérsis speciébus,
[Signis tantum, et non rebus,]
Latent res exímiæ.

Caro cibus, sanguis potus:
Manet tamen Christus totus,
Sub utráque spécie.

Burde menighetsrådet virkelig ha innført nattverd i én skikkelse (vin) for alle den måneden jeg gikk med kjevelås, bare for at jeg ikke skulle føle meg utenfor? Nei, det burde de ikke, for det å åpne opp for og legge til rette for individuelle tilpasninger er ikke det samme som å legge om en hel ordning, særlig i anliggender som direkte eller potensielt angår kirkens sakramentale liv. (På samme måte tror jeg kirken bør kunne utføre forbønnshandlinger for inngåtte homofile partnerskap eller likekjønnede sivilrettslige ekteskap, selv om den selvsagt ikke kan vie likekjønnede par under en «kjønnsnøytral ekteskapslov»).

«Full inkludering» er en utopisk konstruksjon som ikke finnes. Folk som har fått fjernet spiserøret og må få all næring tilført intravenøst vil forbli utestengt, for nattverden er jo fortsatt et måltid som krever spising og drikking. Eller er kanskje det også noe vi kan lempe på? «Spirituell nattverd» blir kanskje det eneste tillatte alternativ et par kirkemøter fra nå?

«Er’e så nøye?»
Det neste spørsmålet er selvsagt om det faktisk er så farlig hvorvidt nattverdsvinen inneholder alkohol eller ikke, hvorvidt dette ikke er et gapende adiaforon i en tid da kirken heller burde bry seg om viktigere ting . La oss igjen gi ordet til Børre Knudsen, fra samme bok:

På mange kan det sikkert virke rart at vi er så opptatt av dette med vinen. (…) Alt reduseres i vår tid. Vinen er redusert til en alkoholholdig væske av råtne druer. En rusgift og ingenting mer. I årtusener før Helsedirektoratet ble oppfunnet, før samfunnet ble et eneste stort sanatorium, har vin vært et enestående kulturprodukt med rituelle og magiske egenskaper. Vin var hva som sto på Herrens bord den siste aften. Vin var det Herren skjenket sine disipler og seg selv.

Én ting er at når Kristus sier «Drikk alle derav!» så er det alkoholholdig vin han snakker om. Enda viktigere er det at vinen i nattverden ikke bare er et dagligdags næringsmiddel (selv om den også er dét): Den er et eskatologisk symbol, på det nærmeste knyttet sammen med forestillingen om Guds kommende rike som en bankett, som et overdådig gjestebud (f.eks.: Mt 8:11, 22:2; Lk 13:29, 14:15; 22:30; Åp 19:9).

For å ta det første først: Katolikken berørte de filologiske sidene ved saken for en stund siden, og konkluderte i likhet med det overveldende flertall av spesialistene med at vinen i nattverdsinnstiftelsen er vanlig, gjæret vin. I den grad «Guds klare ord» skal være noe mer enn et ninjastjerne-slagord man hiver på folk man ikke liker, så bør man ha meget gode grunner for å fravike de instruksene Jesus gir når han innstifter kirkens sentrale sakrament. Nattverden er ikke en historiserende etterligning av Jesu siste måltid, men den er likefullt innstiftet med bruk av brød og (altså alkolholholdig) vin, ikke for eksempel tofu og druesaft. Kirken har ikke mandat til å ta i bruk andre elementer enn dem Jesus selv foreskrev – uansett hvor edle grunner man kan ha for å ønske at han hadde brukt noe annet.

I tillegg kommer selvsagt det faktum at kirken alltid har tolket innstiftelsen dithen at det er alkoholholdig vin som foreskrives. Tradisjonen er langt mer entydig på dette punktet enn på andre, lignende spørsmål, som hvorvidt man skal bruke blandet eller ublandet vin, gjæret eller ugjæret brød. Med unntak av gnostiske sekter i tidligkristen tid er det først med den moderne avholdsbevgelsen at det motsatte synet har fått innpass.

Salige er de som er innbudt til Lammets bryllups-nattverd!
Hva angår det andre (vinens rolle som eskatologisk symbol): I Skriften er vinen er tvetydig størrelse, den opptrer både som en velsignelse fra Gud og som en potensielt farlig drikk som kan lede til synd (Wikipedias artikkel om dette er balansert og informativ). Også nattverden har en dobbelthet ved seg (1 Kor 11:29!); den er mer enn et hyggelig minnemåltid som synliggjør fellesskapet. Det står store ting på spill: Tilgivelse for synd. Seier over døden. Nyskapelse: «Derfor, dersom nogen er i Kristus, da er han en ny skapning; det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt!» (2 Kor 5:17).

Når Gud gjør alle ting nye, da skal folk «komme fra øst og vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himlenes rike» (Mt 8:11). Kirkens og Kristi nattverd er et eskatologisk gledesmåltid, en forsmak på den «Lammets bryllups-nattverd» (Åp 19:9) som vi skal få del i når Gud blir alt i alle. «Allerede, men ennå ikke» gir den oss del i denne kommende virkeligheten. Guds evighet bryter inn i tiden; gjør oss til ett med Jesus Kristus og gir oss del i hans evige offer. Våre skitne og uverdige hender får bære Hans sanne legeme, som ble ofret for oss. Våre tullete små kalker får romme hans sanne blod, som ble utøst for vår skyld.

Vinen blir en sentral del av den eskatologiske symbolverdenen ikke  minst som gledes- og nådesmetafor. Men også på grunn av sine iboende, symbolske egenskaper: Vinen er et naturprodukt som gjennomgår en prosess som både innebærer ødeleggelse og foredling, som modnes over tid og som blir noe annet. For oss gjenspeiler det hvordan vår egen vei frem til alterringen krever stadig omvendelse, og hvordan hele skaperverket «stønner og lider som i fødselsveer» inntil det skal bli «frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få del i den frihet som Guds barn skal eie i herligheten».

Som det heter i salmen: Druer som knuses i gjærkar / modnes til gylden vin. Med mindre «kirkemøtet» får det som det vil, selvsagt. Da skal det nemlig bli forbudt at de gjør det. Istedet skal man ved hjelp av en kjemisk prosess avbryte den naturlige prosessen og ta noe ut; reversere både ødeleggelses- og foredlingsprosessen. Til vårt eskatologiske gjestebud – det sanneste, vakreste og mest dyrebare som finnes på jorden – kommer vi trekkende med sterilisert vin. Er det umulig at den kan bli bærer for Kristi sanne legeme og blod? Selvsagt ikke; alt er mulig for Gud. Men kan det bli mer skingrende upoetisk? Og kan det over tid unngå å gjøre vår tenkning om sakramentet vasnere og mer smålåten enn det egentlig er rom for i vår lutherske tradisjon?

Og det verste er…
Gud klarer seg nok. Tentativt vil jeg skrive spørsmålet om alkohol eller ikke alkohol på listen for adiafora. Men når adiafora gjøres til lovbud og brukes i forsøk på å binde samvittighetene kan de plutselig få større betydning. Når en skikk er foreskrevet av Jesus, understøttet av en ubrutt 1900 år gammel kirkelig tradisjon og knyttet til sentrale momenter ved en realistisk og eskatologisk nattverdsforståelse, da er det ganske enkelt ikke noe et tilfeldig sammenrasket kirkemøte kan forby.

Og her er vi ved kjernen av hvorfor jeg finner denne saken så provoserende: Forvaltningen av Ord og Sakrament er prestens oppgave i luthersk kristendom. Spørsmålet om alkohol eller ikke alkohol er et teologisk spørsmål, hvor presten eventuelt må ta ansvaret for de «korrigeringer» av Kristi innstiftelse som han finner nødvendige ut fra de lokale forholdene. For kirkemøtedelegatene synes dette å være en sak hvor de med selvfølgelighet anser seg meningsberettiget – og endog at de har mandat til å forby kirkens tradisjonelle syn. Saken er i og for seg ikke så sentral, men den er desto mer skummel fordi den avslører en «rådsstruktur» uten noen som helst forståelse for egne begrensninger. Den eneste grunnen til at det ikke ble fattet noe vedtak i denne «saken», var visst at de ikke rakk å behandle den. Her er det tydeligvis bare å spenne beltet om livet og stålsette seg for trengselstiden.