Prediken


https://i1.wp.com/upload.wikimedia.org/wikipedia/no/b/b2/St-olav-kiste.jpg

Vi har nettopp kommet oss gjennom olsokfeiringen her i Rollag. Det ble en temmelig eklektisk, men riktig så vakker liten feiring: Litt gregorianikk og litt hardingfele; litt pietisme og litt nasjonalromantikk; opplesning fra Passio Olavi, noen avmålte sving med røkelseskaret og god gammeldags messefeiring.

Det er problematiske ting ved middelalderens helgendyrkelse. Det er problematiske ting ved mellomkrigstidens Olavs-rinascita. Sikkert masse problematisk med å feire olsok i dag, sånn generelt. Og likevel: For en fantastisk fest å ha!

For sentrum i helgenkulten er det samme som i all kristen kult: Vi tror på en Gud som handler med materien. Som ikke sitter innelåst i en åndelig sfære, men som bøyer seg ned til oss og er tilstede, midt i vår verden. Alle kristendommens kjernesannheter vitner om dette ene, store: Verden er skapt av Gud. Mennesket er skapt i Guds bilde. Gud selv ble et menneske i Kristus. Den sentrale kristne riten handler om at Kristus blir nærværende i brød og vin.

Hvis vi lar dette synke inn blir kanskje middelalderens intense interesse for helgengraver og relikvier noe mer forståelig. Det er jo nettopp dette de vitner om, de også. Vi kan vel knapt forestille oss hvor sentralt helgen- og relikviedyrkelsen var i den tidlige middelalderkristendommen, og hvor sentral den var for kristendommens utbredelse. Gro Steinsland, for eksempel, argumenterer for at kristendom og norrøn hedendom ”strukturelt” sett er svært forskjellige, men at forestillingen om ”den hellige kongen” var et punkt hvor de møttes. Mer enn noe annet muliggjorde denne felles forestillingen det store og dyptgripende religionsskiftet som fulgte i årene etter Olavs død på Stiklestad. (Det forblir vel et faktum, uansett hvordan vi vrir og vender på det, at Olavs død er et vendepunkt både i kristnings- og rikssamlingsprosessen.)

Når kristendommen spredte seg til nye områder, var det en selvfølge at det kom nye helgener; det var på den måten det ble tydelig at de nye landene var innlemmet i den kristne verden. Boris og Gleb, som denne bloggen er oppkalt etter, var de første kanoniserte helgenene i det rus’iske Kiev-riket. I moderne tid har mange stusset over hvordan de kunne bli helgener, siden det er tydelig at de ikke dør martyrdøden, ikke for å beskytte troen på noen måte, men som tilfeldige offer i en politisk maktkamp. De dør ikke en gang frivillig; i tekstene ytrer de lange klager før de dør, trygler halvbroren Svjatopolk om å spare deres liv og tilbyr seg sogar å underordne seg ham som sin ”herre og Gud”. Moderne lesere har derfor tenkt at de må være veldig spesielle, kanskje til og med en helt ny type helgener som anses som hellige kun i kraft av sin uskyldige lidelse. Men når du leser den kirkelige litteraturen om dem, så er det helt klart at poenget for russerne var å vise at de nettopp ikke var spesielle. Akkurat de samme frasene og ordene brukes for å beskrive denne litt aparte martyrdøden, som en hvilken som helst annen helgen og hans død. Boris og Gleb var, for russerne, helgener akkurat som de store européiske helgenene var det, og nettopp derfor var Russland blitt en del av den kristne verden, tatt inn i frelseshistorien på lik linje med de kristne sentra i Rom og Bysants.

Fremveksten av en helgenkult, både den til Boris og Gleb og den til Olav, er selvsagt et komplisert sosialt fenomen. Det trengs initiativ ovenfra, fra kirken og den politiske makten, for å promotere kulten. Og det trengs en respons nedenfra.

Men dypest sett handler det, tror jeg kanskje, om øyne som ser. Om at en eller annen, på et eller annet tidspunkt, har begynt å se på virkeligheten med troens blikk. Et forheng dras tilside, og han ser mer.

Det er fullt mulig å se på det som skjer på Stiklestad i 1030 med et helt nøkternt, vitenskapelig blikk, og se en konge som faller i et slag, blir gravd ned og siden tas opp av menn innenfor kirke og politikk som ønsker å bruke ham til å underbygge sin egen makt. Det er mulig å se på det med det med et vikingblikk, og se en pinglete taperkonge som er så teit og svak at han ikke klarer å forsvare sitt eget liv mot noen bevæpnede bønder.

Men når Olav løftes frem som helgen, svært kort tid etter slaget, er det dypest sett fordi noen har lært seg å se med troens blikk. Det er jo det en omvendelsesprosess alltid handler om. Med våre egne øyne ser vi på Jesus og ser en stor morallærer og en viktig profet, men med troens blikk ser vi vår Gud og Herre. Med våre egne øyne ser vi en tørr oblat og et beger med vin, men med troens blikk ser vi Jesu Kristi kropp og blod, gitt for oss til syndenes forlatelse.

Likeledes med Olav. Noen ser med troens blikk på de for så vidt enkle og naturlige hendelsene etter slaget i 1030. Det er ikke slik at de først og fremst ser syner, at de ser hud som har trukket seg sammen og derfor feilaktig konkluderer med at neglene har vokst på mirakuløst vis. Det de ser, er en virkelighet hvor Gud er en realitet. Hvor Gud handler med materien, hvor han handler med mennesker! De ser at virkeligheten er gjennomsyret av guddomsmakt – selv i den ytterste periferien av den kjente verden, selv blant frosten og isen i Norge, selv her, selv hos oss, selv i våre liv. Forhenget rives til side, og de ser korset i kosmos.

Russerne kunne sett på Boris og Gleb og sett to fyrstesønner som blir drept fordi de er for dumme eller for svake eller for uheldige til å overleve. Men i stedet ser de, under alt dette, et bilde på Kristi lidelse. De ser at Boris og Gleb, med sin død, forkynner Kristi kors, og når blodet deres renner på marken i Rus’, så er det også Kristi blod som øses utover landet til syndenes forlatelse, fred og salighet.

Og sånn også med Olav: Folk ser en konge som faller, og de kobler det sammen med kulturelle forestillinger som de går med om kongemakt og styrke og helbredelse osv. Og så ser de plutselig noe mer, nemlig en stedlig manifestasjon av kristendommens grunnfortelling. De ser med troens blikk og da ser de Kristus på korset – som ellers var en fortelling som var vanskelig tilgjengelig for norske hedninger.

Olav blir deres oversettelsesverktøy; med sin død vitner han om Kristus på en måte som den mest fullendte misjonspreken aldri ville kunne makte. Olavsdiktningen er jo full av lyssymbolikk (som veldig mye helgendiktning er); tenk på messesekvensen Lux illuxit eller Einar Skulesons skaldekvad Geisli fra 1153. Her er Olav nettopp lysstrålen som utgår fra den evige sol og skaper lys i en verden som ligger i mørke. Bryteren slås på, og nordmennene klarer å se verden som den virkelig er, nemlig gjennomsyret av Guds nåde.

I senere Olavslitteratur og –kunst fungerer de historiske fakta bare som utgangspunkt for en omforming i kristen lei. Det kan få nesten groteske utslag, som i det såkalte Lübeck-pasjonalet fra siste halvdel av 1400-tallet, særdeles slående gjengitt også på et alterskap fra Andenes kirke, nå på Tromsø museum:

Da trakk hedningene ham naken ut og bandt for ansiktet hans og slo ham på kinnene (…) Deretter satte de tornekronen på og trykket den ned på hans hode så blodet fløt nedover ham. (…) Deretter bandt de ham til et kors som han hang på i stor nød i tre timer. Og han bad til Gud for dem som pinte ham.

Utover dette ekstreme eksempelet finner vi det samme i veldig mye av det som er overlevert: Olav gjør vann til vin. I Valldal metter han store menneskemengder med bare to dyreskrotter. I beskrivelsene fra slaget på Stiklestad leser vi at han kaster sverdet og ber for fiendene sine etter å ha fått det første såret. Snorre foreller om solformørkelsen under slaget på Stiklestad, som inntreffer til samme tid og varer like lenge som solformørkelsen under Kristi korsfestelse. Vi vet at det ikke var noen solformørkelse under slaget, men at det faktisk var en en måneds tid etterpå; det var bra nok.

Vi kan se på det som historieforfalskning og juks, men primært handler det om at noen har lært seg å se med troens øyne. Da ser de det som Edvard Hoem beskriver slik i sin roman om Olav Engelbrektson (Kom fram, fyrste!) :

Kristus lyste i verda ved sitt eksempel og sitt vitnemål, og som sola var for månen, var Kristus for Olav Haraldson: Kristi lys skein gjennom minnet om helgenkongen som la lysglans kring Nordens land.

Reklamer

Nå legger jeg hodet på bloggen, hehe, og gjør meg klar til å bli plukket i filler av internettet (som selvsagt er yderst interessert i alt hva jeg har å komme med). Her er saken: Jeg holdt preken på søndag, og siden da har jeg tenkt endel på et av poengene derfra: Sabbaten er en skapelsesordning. Det er jo innlysende ut fra Genesis, men jeg har ikke tenkt på det før (antagelig siden jeg ikke feirer sabbat), og nå er jeg usikker på hva dette vil si. I den omnipresente kirkelige debatten omkring ekteskap og samliv holdes det livslange, monogame ekteskapet mellom mann og kvinne frem som en ordning nedfelt i selve skapelsen, jf. Gen 1:27-28a; 2:18, 21-24. Sabbaten er, såvidt jeg kan se, en ordning nedfelt i skapelsen på akkurat samme måte som kjønnspolaritet og ekteskapsinngåelse, jf. Gen 2:2-3. Så da er spørsmålet: Hvorfor er det et avgjørende argument at ekteskapet mellom mann og kvinne er en skapelsesordning, når Jesus omtaler seg som herre over en annen skapelsesordning, og hele den kristne kirke har gått bort fra denne andre skapelsesordningen?

Jeg har selv hatt litt sympati med skapelsesordningsargumentet, så jeg skriver ikke dette for å bevise for all verden at nå må kirken åpne for kjønnsnøytrale ekteskap osv. (Det mener jeg som kjent ikke at den bør). Det er opplagt at det ene ikke nødvendigvis fører til det andre. Det at menneskesønnen er Herre over sabbaten betyr ikke at vi er herrer over menneskesønnen. Og der hvor avskaffelsen av sabbaten et stykke på vei har kunnet støtte seg til Jesu ord om at han er Herre over sabbaten, så er situasjonen anderledes med ekteskapet: Det opprettholdes i aller høyeste grad av Jesus selv, og han grunngir det med å vise nettopp til skapelsesberetningen (Mk 10:1-12 par.) Men intet sted står det at Jesus opphever sabbaten! Det er kirken som har tatt seg til rette på dette punktet. Hvordan henger dette sammen?

Disclaimer: Prekenen er ullen på lov/evangelium-skjelningen på en måte som truer med å gjøre den antinomistisk, selv om den prøver å avgrense seg fra dette med en tanke om «kjærlighetens bindende kraft» som nok ikke er 100% vellykket. For hva betyr dét, egentlig?!


Preken til 18. søndag etter pinse.

Lesetekster: Jes 1:12-17; Rom 14:1-8.
Prekentekst: Mark 2:18-28.

«Sabbaten ble til for mennesket – ikke mennesket for sabbaten. Menneskesønnen er Herre også over sabbaten». Dagens tekster er utfordrende, fordi de går rett til hjertet av gudsforholdet vårt, hva slags forhold vi har til Gud. Og de går rett til hjertet av gudstjenesten vår, hvordan vi tjener og lovpriser Gud. Og det koker ned til disse ordene, som både er herlig frigjørende, og som samtidig rommer en dyp utfordring: «Menneskesønnen er Herre også over sabbaten». Jesus sier at han er Herre over sabbaten. Hvor radikalt er det, egentlig? 

Sabbaten er mer enn bare en viktig tradisjon, et menneskelig påfunn, et ærverdig kulturuttrykk. Den jødiske Bibel sier helt tydelig at sabbaten er innfelt i selve skapelsesordningen. «Den syvende dagen hadde Gud fullført hele sitt verk», står det i 1. Mosebok. «Og Gud hvilte den syvende dagen etter at han hadde gjort alt dette. Gud velsignet den syvende dagen og lyste den hellig. For den dagen hvilte Gud etter det verk han hadde gjort da han skapte».

Verden var skapt på syv dager. Gud la denne rytmen inn i skaperverket da han skapte: Seks dager arbeid, og hvile på den syvende dag. Sabbaten, hviledagen, er ikke noe menneskelig påfunn eller en tilfeldig tradisjon – det er naturens orden. Den er en del av universets grunnleggende innstilling, en av de pillarene som hele skapelsen står på. Så grunnleggende er sabbaten, at overholdelsen av den var et av de 10 budene som Moses fikk av Gud på Sinai. De 10 bud var på to tavler – en med bud som regulerte forholdet til Gud, en med bud som regulerte forholdet til andre mennesker. Sabbatsbudet er et av de budene som regulerte gudsforholdet til israelerne. For å ha et avklart, godt forhold til Gud så var det noen få, grunnleggende bud som gjaldt: Du skal ikke ha andre guder enn meg. Du skal ikke lage deg noe utskåret bilde. Du skal ikke misbruke Guds navn. Og: Du skal holde hviledagen hellig.

Sabbatsbudet var et viktig bud fordi det handlet om å anerkjenne Gud som skaper, om å anerkjenne at skapelsen ikke er et tilfeldig kaos, men at det er skapt av Herren, Israels Gud, og at han har lagt ned i den en bestemt, iboende orden. I 4. Mosebok leser vi om en mann som sanket ved på sabbaten. «Da sa Herren til Moses: Mannen må dø. Hele menigheten skal steine ham utenfor leiren». Og det skjer, mannen blir steinet. Å bryte sabbatsbudet var et alvorlig lovbrudd fordi det viste at du ikke respekterte Gud som skaper av himmel og jord. Sabbatsbudet var viktig fordi det viste at du stod på Gud skaperens side i kampen mot kaoskreftene.

Så det er store ting som skjer i dagens tekst. Disiplene går langsmed en kornåker på sabbaten, og de begynner å plukke aks.. Fariseerne, den religiøse eliten, styrter til, oppbragt over at Jesu etterfølgere kan bryte skapelsesordningene og håne Gud på denne måten. «Hvorfor gjør de det som ikke er tillatt på sabbaten?» Og Jesus svarer med å fortelle denne historien om David, som går inn i tempelet og stjeler det brødet som bare prestene hadde lov til å spise, for de var «i nød» og de sultet.

Når Jesus sier at Menneskesønnen er Herre over sabbaten, så betyr ikke det bare at han har makt over den religiøse lovgivningen. Sabbaten var innfelt i selve skapelsesordningen, så det Jesus sier, er at Menneskesønnen er Herre over hele skapelsen, han er herre over himmel og jord, hav og land, sol og måne og stjerner. Jesu komme ryster hele universet i dets grunnvoller, det er et helt nytt liv som kommer med ham. Ja, det som skjer med Jesu er begynnelsen på en helt ny skapelse, hvor Gud skal være alt i alle.

Og da er ikke lenger de gamle formene nødvendigvis brukbare. Evangeliet er den nye vin, som ikke får plass i de gamle sekkene. Den sprenger dem. Sabbaten er et eksempel på en gammel form, som ikke lenger klarer å holde på den nye vinen som er evangeliet om Kristus. Kristus står ikke opp på den syvende dag i uken, men på den første dagen i uken, som samtidig er dagen etter den syvende – altså den åttende skapelsesdagen, dagen for nyskapelsen. Og de kristne begynner fra aller, aller første stund å gå bort fra syvendedagen, sabbaten, som hviledag, og over til den første dagen i uken, søndagen, som festdag for Kristi oppstandelse. Gud hvilte på den syvende dag og var ferdig, men Kristus stod opp igjen på den første, dagen etterpå. Det er nyskapelsen. Det er den nye skapelsesordningen. Det er begynnelsen på noe som er helt nytt.

Det er derfor vi er samlet her idag, ikke på sabbaten, men på søndagen. Jesu komme har rystet skapelsen i dens grunnvoller og bragt den ut av balanse. Evangeliets vin sprenger den gamle sabbatssekken og flommer over inn i den nye uka, inn i den nye skapelsen. Vi får en smakebit av den allerede her og nå, i kirken, hvor brødet og vinen som vi bringer frem for Guds åsyn blir noe mer enn bare vanlig brød og vin – det blir Jesu legeme og blod, begynnelsen på nyskapelsen, begynnelsen på det nye livet hvor Gud er alt i alle.

Og så skal vi passe oss, for det ville jo vært ganske usmakelig hvis vi skulle slått oss til ro med at Jesus kristiserer den gamle jødiske gudstjenesten og så sier at «men sånn som vi gjør det nå, det er etter Jesu vilje og her er alt bare topp». Profeten Jesaja kritiserer all tom gudsdyrkelse. Og jeg synes selv det er veldig utfordrende og vanskelige ord. «Kom ikke mer med gagnløse gaver! Offerrøken har jeg avsky for! Festene dere feirer er blitt en byrde for meg. Hvor mye dere enn ber, hører jeg dere ikke(!!)» Fordi: «Jeg tåler ikke ondskap og høytid sammen».

Kristus gir oss som er kristne frihet i dagens tekst. En grunnleggende frihet fra loven, fra gamle ordninger, fra det som hemmer og binder oss. Men samtidig holder han oss fast. Det er ikke lenger loven som skal sette grenser for oss, men kjærligheten. «Ondskap og høytid» det går like dårlig sammen nå som på Jesajas tid; gudstjeneste uten kjærlighet er ikke verdt noe. Når David og folket hans er i nød kan de gå inn og ete brødet som bare er for prestene. Når disiplene er sultne, kan de plukke aks. Kjærligheten er den nye loven, et menneske som sulter er viktigere enn regler og forskrifter. Forholdet til Gud og forholdet til andre mennesker er ikke lenger på to tavler, men det er ett, stort bud: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv. Å tjene menneskene i kjærlighet er å tjene Gud.

Kristus gir oss frihet. Paulus sier: «Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke igjen tvinge inn under trelldommens åk». Kristus døde for at vi skulle ha frihet fra lovbud og lovkrav; for at vi ikke lenger skulle behøve å komme til Gud med våre gjerninger, men at han istedet kommer til oss med sin nåde. Loven i Det gamle testamentet regulerer ikke lenger vårt gudsforhold; til og med de 10 bud gjelder ikke lenger som lov, selv om de kan være gode leveregler: Helt fra aller første stund lot de kristne være å forholde seg til bildeforbudet og til sabbatsbudet. Bildeforbudet er strøket, sabbatsbudet omdefinert. Resten av budene har spilt en viktig rolle som kristne leveregler. Men som religiøs lov, hvis overholdelse avgjør vårt gudsforhold gjelds de ikke lenger.

Den eneste som skaper vårt forhold til Gud nå er Jesus, ikke våre lovgjerninger. Det betyr: Vi er fri i Kristus, men bundet i kjærligheten. For kjærligheten er en kraft som binder. Det ligger ikke i kjærlighetens vesen å dele på den elskede, det kjenner vi til fra våre egne kjærlighetsforhold. Vi sier ikke: Jeg elsker deg, derfor ønsker jeg å dele deg med flest mulig. Vi sier: Jeg elsker deg, derfor ønsker jeg å gi hele mitt liv til deg i bytte mot at du gir ditt liv til meg.

Og da ser vi også at det ikke er noen motsetning mellom det å ha full frihet og det å være bundet av kjærligheten, tvert imot: Sann frihet er å være bundet til noe godt. I våre egne kjærlighetsforhold gir vi avkall på den falske friheten som ligger i å velge fritt blant nye partnere hver helg, til fordel for å binde oss til ett menneske. Sann frihet i religiøse anliggender, det er å være bundet til Kristus, til hans løfter og til hans legeme og blod. Det er å gi hele sitt liv til Kristus, og vite at han allerede har gitt hele sitt liv for deg.

Menneskesønnen er herre over sabbaten, over hele skapelsen, over jord og hav, over sol og måne og stjerner – og over hver og en av oss. Det gjør at vi er satt fri i Kristus, men bundet av kjærligheten til dem rundt oss. Gudstjeneste og mennesketjeneste er ett og det samme, og det er derfor hver messe slutter med oppfordringen: Gå ut og tjen Herren med glede.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.