Om et godt program og en gjeng dårlige politikere

Lørdag 19. mars hadde jeg følgende leserinnlegg på trykk i Trønder-Avisa:

Jeg er en av mange nord-trøndere som har lært russisk gjennom fylkeskommunens snart 20-årige utdanningsprogram i Minsk i Hviterussland. Jeg har ennå en rekke hviterussiske venner jeg holder kontakten med, og nylig leverte jeg min masteroppgave om russisk-ortodoks hymnediktning. Kunnskapen om den russisk-ortodokse kirke vil være en kjemperessurs når jeg nå går inn i arbeidet som prest i Den norske kirke. Uten de solide russiskkunnskapene jeg fikk i Minsk ville det ikke vært mulig for meg å tilegne meg denne kunnskapen; så er da også Nord-Trøndelag fylkeskommune behørig takket i forordet, «for generøs støtte så jeg i to år kunne delta på Norges beste russiskkurs».

Dette kurset skal nå visstnok legges ned. Fylkeskommunen har tålmodig opprettholdt tilbudet i snart 20 år. De har brukt nesten 20 år og millioner av kroner på å bygge opp en helt unik spisskompetanse blant lærerne ved Det landbrukstekniske universitetet i Minsk. Der har de blitt eksperter på å lære bort russisk til nordmenn i små grupper på tre eller fire. Når fylkesråden nå ønsker å avslutte samarbeidet fremstår det som en særdeles ekstragavant sløsing med møysommelig oppbygde menneskelige ressurser. Kan man virkelig kassere 20 års innsats på bakgrunn av et øyeblikks innfall? Fylkeskommunen kan tydeligvis det. Man kan til og med gjøre det uten å konferere med noen av de over 50 nordtrøndere med spisskompetanse på Hviterussland som man selv har utdannet. Ingen av de tidligere deltagerne på programmet har såvidt meg bekjent blitt kontaktet i forbindelse med denne avgjørelsen. Det tyder i beste fall på at man har handlet svært forhastet.

Fylkesråd Mevassvik sier at de jobber med å «erstatte tilbudet slik at det fortsatt blir mulig for nordtrøndersk ungdom å utdanne seg i russisk». Hun skal ha lykke til. Det landbrukstekniske universitetet i Minsk er blant byens minste, de har få utenlandske studenter og ingen fra Vest-Europa, bortsett fra nord-trønderne. Det gjør at vi blir ivaretatt og støttet opp om på en måte som man bare kan drømme om ved større universiteter – i Minsk, og for ikke å snakke om i Russland. Ved de prestisjetunge universitetene i Moskva og St. Petersburg vil eventuelle nord-trønderske studenter sitte i store auditorier og lære russisk sammen med 50-100 kinesere – til en dyrere penge. Tror fylkeskommunen virkelig at det er mulig å lære mer, eller like mye, eller halvparten så mye russisk i en slik situasjon som det er i et klasserom i Minsk, hvor fire nordtrøndere får undervisning alene av en professor i russisk med 20 års erfaring i å lære russisk til nordmenn?

Mevassviks begrunnelse for å avslutte et godt tilbud og erstatte det med et dårligere fremstår som feig, opportunistisk og oppsiktsvekkende lite gjennomtenkt. Fylkeskommunen ønsker «overhodet ikke å bli assosiert med regimet i Hviterussland. Derfor avvikler vi tilbudet». Bare få dager før Mevassvik uttalte dette, ble fylkeskommunens opplegg trukket frem som et eksempel til etterfølgelse fra Stortingets talerstol! Både representantene Dagfinn Høybråten (KrF) og Laila Gustavsen (Ap) roste samarbeidet som nettopp den type kontakt norske myndigheter ønsker å ha med Hviterussland! Norge har økt støtten til prosjektsamarbeid med Hviterussland etter det mye kritiserte valget i desember, så en generell akademisk og kulturell boikott som bare fører til å isolere det hviterussiske sivile samfunnet er ikke norsk politikk, og har aldri vært det. Fylkeskommunens program er kontakt mellom folk, ikke mellom myndigheter. Færre impulser utenfra kan bare føre til å styrke regimet. Å kutte denne kontakten nå, i en kritisk fase av landets utvikling, er å sette hensynet til eget omdømme foran interessene til det undertrykte hviterussiske folket.

Men hva hjelper vel det? Fylkesrådet har en «opplevelse» av at samarbeidet skader dem i «opinionens» øyne. Da hjelper det visst ikke hvor bra og positivt prosjektet er. Jeg håper det ennå ikke er for sent. Jeg håper at de vil være villige til å lytte til folk som faktisk kjenner Hviterussland og som kjenner programmet. Da vil de få høre at det de har bygget opp er altfor bra til å hive på båten slik de nå er i ferd med å gjøre.

Audun Opland, teologistudent ved Universitetet i Oslo.

Trønder-Avisa har siden sluppet til enda flere kritiske røster. Mange av argumentene som kommer frem nå ble forøvrig også brukt for to år siden (og var like gyldige den gang); da var det Trønder-Avisa som i sin egen lederartikkel som hadde kritisert samarbeidet. Sjekk forøvrig ut min tidligere Minsk-kollega Martin Paulsen sin argumentasjon for å fjerne visumplikten for hviterussere, samt selvfølgelig hans egen blogg.

Reklame

 

24. juli: Boris’ død

Nok en gang får jeg ta forbehold og si at dersom den ortodokse kirke hadde fulgt ordentlig tidsregning, så ville dagen idag, den 24. juli, vært minnedag for de hellige martyrene Boris og Gleb. Tradisjonen sier at 24. juli var dagen for drapet på Boris, den eldste av de to.

Flere moderne historikere hevder at 24. juli egentlig var datoen for det avgjørende slaget mellom brødrene Jaroslav og Svjatopolk ved elven Alta. Jaroslav (senere kalt ”den vise”) innførte da etter sigende en årlig minnemarkering for denne seieren, og det var først senere (da han forsøkte å innføre kulten av sine myrdede brødre for å sakralisere sin egen kongeslekt) at denne datoen ble knyttet til St. Boris. Samtidig, mener de samme forskerne, oppstår også tradisjonen om at Boris ble drept på samme sted som det avgjørende slaget sto – ved Altas bredder. I Nestorkrøniken kommer dette dramatisk til uttrykk i innføringen for året 1019, og det er ikke til å undres over at mange ser på hele denne tidlige delen av krøniken som en eneste lang hyllest til Jaroslav:

Jaroslav stilte seg på det sted hvor Boris var blitt myrdet, løftet hendene mot himmelen og ropte: Herre! Min brors blod roper til deg fra jorden! Hevn denne rettferdige manns blod, slik du en gang også hevnet Abels blod ved å føre sukk og skjelven over Kain. Legg det også på denne mann [d.v.s. Svjatopolk].
Han bad og sa: Mine brødre! Legemlig har dere forlatt dette sted, men hjelp meg likevel med deres bønner så jeg seirer over min morderiske og stolte bror.

Kain-typologien er gjennomgående i Boris-og-Gleb-syklusens behandling av morderen Svjatopolk. Når det gjelder Jaroslavs bønn til sine brødre mener mange at dette må tolkes som hedensk farvet forfedredyrkelse. Her på Borisoglebskij støtter vi selvsagt ikke slike revisjonistiske undergravningsforsøk. Vi går derfor raskt over til den mest kjente, utbredte og populære beskrivelsen av de hellige brødrenes endelikt, nemlig den såk. Fortellingen om de hellige pasjonsbærere Boris og Glebs’ lidelse og lovprisning.

Forhistorien er at Boris’ far, fyrst Vladimir, har sendt ham ut for å kjempe mot en invaderende steppehær. På vei tilbake får han vite at faren er død, og forstår allerede hvilken skjebne han går i møte:

Hvis han [Svjatopolk] spiller mitt blod og bestemmer seg for å ta mitt liv, da blir jeg martyr for min Herre. Jeg vil ikke sette meg til motverge, for det står skrevet: ”Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.” Og hos apostelen står det skrevet: ”Den som sier ’jeg elsker Gud,’ men hater sin bror, er en løgner.” Og videre: ”I kjærligheten finnes ingen frykt; den fullkomne kjærlighet jager frykten bort.”

På veien mot Kiev tar forfatteren i bruk et bredt spekter av virkemidler for å få frem Boris’ tanker. Vil han i det minste få se igjen sin bror Gleb? Forklaret ro i meditasjon over skriftsteder  veksler med tung sorg og bitre tårer når han tenker på på “sin skjønnhet og ungdom”.

Han slår opp leir ved elven Alta og avslår hirdens råd om å gå mot sin svikefulle bror: ”Ikke kan jeg løfte hånden mot min bror, og det endog en som er eldre enn meg, en jeg regner som min far.” Istedet begynner han forberedelsen til sin martyrdom gjennom bønn og gudstjeneste. Han fremsier sin aftenbønn “under bitre tårer, hivende pust og stadige stønn”; likeledes blir hans søvn forstyrret av “bitter, tung og grufull sorg”. Om morgenen byr han presten å feire morgengudstjeneste, samtidig som morderne rykker stadig nærmere. Foran Frelserens ikon ber han:

Herre Jesus Kristus! Gjør meg i stand til å ta imot lidelsen likesom du, som i dette billede viste deg på jorden og av din egen fri vilje ga deg selv til å spikres til korset og ta på deg lidelsen for våre synder!

På dramatisk vis bygges fortellingen opp mot det uunngåelige klimaks: Boris “hører den ondsinnede hvisken utenfor teltet”, det går en “skjelving gjennem ham”. Så “styrter” morderne mot teltet, det “glimter” i sverd og Boris’ legeme blir gjennemboret av fire navngitte illgjerningsmenn, som tidligere har avlagt troskapsed til Svjatopolk: “De usalige Putsja, Talets, Jelovitsj, Ljasjko”. Boris’ elskede tjener, Georgij, blir også drept når han prøver å verge sin herre med sitt eget legeme.

Fremdeles i live sjangler Boris ut av teltet mens hans takker Gud for å ha blitt funnet verdig til “denne seier”, og ber til Gud for sine drapsmenn og for sin bror Svjatopolk. Og her, melder forfatteren, overgav han sitt liv i Guds hender, den 24. dag i juli måned. Liket blir pakket inn og fraktet bort, men på veien viser det seg at Boris ikke er helt død likevel: På veien begynner han “å løfte sitt hellige hode. Da Svjatopolk fikk høre om dette, sendte han to varjager, og disse gjennomboret Boris med sverd i hjertet”. I Vysjhorod blir liket begravet ved Vasilij-kirken.

 

Fra mitt hymnologiske arbeid

Kremt. Et akutt anfall av dårlig masteroppgave-samvittighet (på overtid, for å si det mildt!) har resultert i manglende bloggdeltagelse de siste dagene. Håper å komme litt inn i debatten igjen etterhvert; i mellomtiden tusen takk til alle som skriver her. Jeg fryder meg med å lese innleggene deres, selv om jeg er treg til å svare på alle gode innvendinger.

Jeg sitter altså og leser kirkeslaviske hymner istedet for å skrive på bloggen, og det er en blandet fornøyelse. Hymnegenren innbyr i liten grad til kunstnerisk frihet, og resultatet er at man blir sittende og lese side etter side med tilnærmet identiske variasjoner over tema. Men innimellom dukker det opp fine ting, særlig blant hymnene til Gudsmoderen. Som f.eks. denne her (provisorisk oversatt til et heller hanglende norsk av undertegnede):

Han som er over enhver tid,
fordi han er tidens skaper,
skapes fra deg, jomfru
– som et lite barn.

Ingenting trigger folkefantasien som Maria. Hun er så nær oss. Jesus går på vannet, kaster ut demoner og står opp fra de døde. Maria bare mottar et budskap, føder, oppdrar – og ser sin eneste sønn dø. Det er milliarder av henne. De færreste av oss kan kaste ut en demon.

Når emnet er Maria, den evige jomfru, Gudsmoderen, Gudefødersken –  da er det som om hymnedikterne skrider til verket med en blanding av oppriktig, ærefryktig tilbedelse og familiær nærhet. Hun er som alle andre mødre, eller koner, eller døtre – samtidig som hun bærer frem menneskeslektens uforståelige og ufortjente frelse. Dette er tiden for riktig å fråtse  i guddommelige paradokser.

Vi besynger det morsliv
som var større enn alle himlene.
For dets skyld lever Adam i himmelen
– og fryder seg.

 

Maksim Gorkij: «Gode, vakre tekster…»

Jeg skriver på en masteroppgave om østslavisk hymnografi, d.v.s. liturgisk hymnediktning i det som nå er Russland, Ukraina og Belarus. Dette er et emne som det er skrevet forholdsvis lite om, og en av de viktigste grunnene til dét er selvsagt at det ble ansett som mer enn bare litt suspekt å jobbe med liturgiske tekster i den tidligere Sovjetunionen.

Det var generelt mye som kunne være suspekt. For at noe overhodet skulle kunne kalles vitenskap, måtte det selvsagt ha sitt grunnlag i den sanne ur-vitenskapen, altså den vitenskapelige marxismen. Stalin og Marx måtte derfor ha noe substansielt å komme med uansett hva temaet var. Historiske undersøkelser av den eldste østslaviske litteraturen? Ikke noe problem så lenge vi «understreker de progressive sosiale elementenes rolle og betydning»… ser tekstene som «deler av overbygningen over en føydal basis»… og selvfølgelig, selvfølgelig siterer fra Josef Stalins banebrytende arbeide: Marxismen og de sprogvitenskapelige spørsmål. (Sitatene er fra redaksjonens forord i TODRL, vol. IX, 1953).

Velvel. En av dem som faktisk jobbet med liturgiske tekster var filologen M. F. Murjanov. I en artikkel fra 1979, trykt i et lingvistisk fagtidsskrift, skriver han om hymnetradisjonen rundt Boris og Gleb (som altså er mitt tema også). Han sier, som sant er, at mange tviler på verdien av slikt arbeid, tekstenes «kirkelige karakter» tatt i betraktning. Dette er jo sent på 70-tallet, så Stalin duger ikke lenger som sannhetsvitne (det hadde sikkert funket bedre i dagens Russland!) Det Murjanov gjør er derfor å trekke en annen av de store, sovjetiske heltene opp av hatten, selveste Maksim Gorkij.

Maksim Gorkij holdt nemlig en tale – åpningstalen – på Den 2. all-sovjetiske forsamling til Unionen av militante gudløse. Der sa han følgende, som godt kan stå som overskrift for alt som vil bli skrevet på denne siden:

Det er ingen tvil om at mange vender tilbake til religionen av estetiske årsaker, av den grunn at de synger vakkert i kirken. Og sannelig – vår russiske kirkelige musikk er noe dypt verdifullt, den er sannelig god musikk. Av en eller annen grunn er det hittil ingen som har kommet på å skrive gode, vakre tekster til denne musikken – slik at man hadde kunnet synge den, ikke ved vesper, matutin eller vigilier, men hvor og når man måtte ønske. Hvorfor ikke gjøre dette? Musikkens verdi er jo ubetvilelig. Og hva ord angår – ja hva gir du meg. Ord har vi da nok av, ord skal vi saktens finne.

Gorkijs tale er forøvrig riktig sympatisk. Han oppfordrer de militante gudløse til å fortsette sitt gode arbeid i kampen mot religionsutøvelsen, men ber dem samtidig om å endre kursen litt. Han sier så å si: Stans deres drift mot død – men stans dem med ånd! Istedet for å storme rundt og tenne på kirker og drive med hærverk – hvorfor heller ikke sette seg ned og skrive gode, vakre tekster til kirkens melodier? Hvor heller ikke utgi en vitenskapelig bibelutgave med forklaringer og kritiske kommentarer? Det hjelper ikke bare å ta livet av prestene, ser dere, man må også kunne diskutere med dem. De er nemlig noen slu rever som vet hvordan de skal så overtroens frø i enkle folks hjerter.

Man ser for seg at de svære gorillaene i salen kan ha blitt litt glassaktige i øynene under denne delen av Gorkijs tale, at det kan ha bredt seg endel hosting og skraping med stoler. Mot slutten kommer imidlertid den store proletarforfatteren tilbake for fullt: med stor retorisk kraft maler han det gudløse kommunistiske paradis for tilhørernes øyne og går av scenen til «tordnende applaus». Yes we can!

(De som vil lese Gorkijs tale finner den i bd. 25 av hans Samlede verker fra 1953)