Hva? Har Trygve Wyller hetset homofile?!

Ifølge Wikipedia ble mellom 5 og 15 000 homoseksuelle plassert i nazistenes konsentrasjonsleire under 2. verdenskrig. Nylig ble det satt opp et minnesmerke for dem – forøvrig laget av noen norske kunstnere – i utkanten av Berlins Tiergarten. Som man kan se av dette bildet ser minnesmerket ut som en ganske liten og skjev betongkloss med et stort kikkhull.

Jeg har tidligere sagt at jeg neppe duger som bokanmelder, og isåfall duger jeg enda mindre som kunstkritiker. Men la meg likevel synse litt: Rett på den andre siden av gaten ligger det kjente minnesmerket for nazismens jødiske ofre, som består av hundrevis av betongklosser i ulike størrelser. Det som skiller homoklossen fra klossene på den andre siden av gaten er for det første at den er skjev, for det andre at den har et stort kikkhull, og for det tredje at den bare er én.

Det skulle ikke forundre meg om det med skjevheten er tiltenkt. Og at den bare er én er passende; de homoseksuelle ofrene for nazismen er en dråpe i et hav av ondskap. Wikipedia påstår i tillegg at bare 2% av tyske homoseksuelle ble aktivt forfulgt av naziregimet. Men så er det kikkhullet.

Det som mer enn noe annet karakteriserer Peter Eisenmanns Shoah-monument er dets taushet. Han avviser til og med eksplisitt all symbolikk i møte med det ufattelige. De nitten tusen kvadrameterne med betongklosser betyr ingenting. De har ingenting å si, de er bare stum og tung og uforstående masse. Monumentet synes å kommunisere at den endelige løsningen på jødespørsmålet har en målestokk som gjør den umulig å møte med ord. Istedet får vi bare denne numne stillheten. Homomonumentet, derimot, taler. Høyt. Hvis du kikker inni kikkhullet, så ser du en enkel og direkte svart/hvittvideo av to unge menn. Først hvisker han ene noe i øret til den andre, og så kliner de i ca. 1 minutt:

Og så kan man si, som jeg gjorde selv da jeg var der, at dette jo er en ganske banal og intetsigende filmsnutt å drive og spille om og om igjen. Men det var jo nettopp så banalt og intetsigende, det de ble arrestert for. Det var ikke barrikadestorming og kamp for kjønnsnøytrale ekteskap. Det var bare sex. I verste fall.

Det er noe passende med det at klossen taler, så høyt og banalt og direkte som den gjør. For de fleste av dem som den står der til minne om, sa jo aldri sa noe selv. Heller ikke etter krigen, for homoseksualitet forble forbudt og dypt skambelagt i etterkrigstidens Tyskland. Selvfølgelig kan ikke minnesmerket bare minnes ofrene, det må også tale for dem. Det må si, ja skrike, det disse ofrene selv aldri torde å si, og det må si det eksplisitt og uten unnskyldninger: Det var dette det var, hverken mer eller mindre. Så intetsigende, så banalt – og så ekkelt – også for mange i dag.

Fremdeles er det nok slik at det å se to menn kysse er noe som får mange til å føle ubehag. Det er fullt forståelig, men derfor er også kyssefilmen en nødvendig del av minnesmerket. Det er lett å være mot nazistisk forfølgelse av minoriteter. Men det de ble forfulgt for, det var dette.

Ja ja. Grunnen til at jeg i det hele tatt kom på å nevne dette kunstverket, var at jeg for noen dager siden leste litt i en bok av selveste Trygve Wyller. Det dreier seg imidlertid ikke om den universelt forgudede TF-dekan, men antagelig om en forfader av denne. Advokat Trygve Wyller (f. 1889) ble arrestert i Stavanger i 1941, og tilbragte hele 2. verdenskrig i tysk fangenskap: Grini, Sachsenhausen, Dachau, Mauthausen. Han ble befridd fra Mauthausens utekommando Zement av amerikanerne i mai 1945, og i 1948 gav han ut erindringsboken Fangeliv og fri tanke på Cappelens forlag. Det er en rystende historie Wyller har å fortelle, men det som brente seg fast i meg og fikk meg til å tenke på klossen, det var det han skriver om leirens homoseksuelle. Vi har kunnet lese om disse mekanismene tidligere, men aldri har jeg sett det så tydelig beskrevet. Også i helvete finnes det hierarkier:

Visstnok var det en uhyggelig homoseksualitet i de leirer som jeg kom i. Og det kunne anta de villeste former, som f. eks. at «elskerinne-guttunger» fikk lov til å tyrannisere og mishandle de andre fanger på det grusomste. Men det var jo i og for seg noe som Himmler ikke hadde noe imot. Og dessuten skyldes det jo først og fremst at det tyske politi skrapte sammen de homoseksuelle forbrytere som sto utenfor partiet, og slapp dem løs i konsentrasjonsleirene. [Min uth.]

Det tok lang tid å få satt opp den skjeve klossen med kikkhullet. Kanskje er det noe passende også i at Denkmal für die im Nationalsozialismus ermordeten Homosexuellen ligger på den andre siden av gaten.

Reklame

 

Christus Victor

Dette er Berlins berømte Fernsehturm, sett fra et sted som tidligere lå vest for muren. TV-tårn flest pleier å ligge langt utenfor sentrum, men i DDR tenkte man gjerne litt anderledes om ting. Jada, jada – det var nok flere (og mer praktiske) grunner til at byggingen startet akkurat her i 1965 – men selvfølgelig var man klar over at dette ville bli et landemerke, synlig over hele byen. Og dette landemerket ville ligge i øst. Vestberlinerne ville aldri behøve mer enn å se ut vinduet for å bli minnet om sine sosialistiske naboers storhet og potens. Høyere enn alle kirketårn skulle den vidne om DDR-statens gudløse overlegenhet.

Det hele er vidunderlig ironisk. For hvor man enn er i Berlin, så ser man tårnet. Og litt avhengig av klokkeslett og værforhold, så vil man se sollyset reflektert i tårnets kuppel som et stort, skimrende og triumferende kristent kors. Denne effekten var, for å si det mildt, ikke påtenkt. Man prøvde å få det vekk, blant annet ved å lakkere kuppelen på ny. Men ingenting hjalp.

Tårnet, som skulle spy ut sosialistisk propaganda, fortsatte ufortrødent å forkynne Den korsfestede Kristus. Mens østtyske myndigheter gjorde sitt beste for å utradere kirkene i Øst-Tyskland, oppførte de egenhendig et 365 meter høyt monument til deres ære.

Det er mye man tror man vet, som andre også vet. Wikipedia kan fortelle meg at dette fenomenet på folkemunne fikk navnet «Rache des Papstes», altså «pavens hevn». Den frie encyclopedi forteller videre at Ronald Reagan nevnte det i sin «Tear down this wall»-tale i 1987. Reagan, som forøvrig nok ikke kommer til å slippe til orde altfor ofte på denne bloggen, sa følgende:

Years ago, before the East Germans began rebuilding their churches, they erected a secular structure: the television tower at Alexanderplatz. Virtually ever since, the authorities have been working to correct what they view as the tower’s one major flaw: treating the glass sphere at the top with paints and chemicals of every kind. Yet even today when the sun strikes that sphere, that sphere that towers over all Berlin, the light makes the sign of the cross. There in Berlin, like the city itself, symbols of love, symbols of worship, cannot be suppressed.

Snakke kunne han, om det enn gikk litt dårligere med tenkningen etterhvert.

Ellers har det blitt lite blogging i det siste, p.g.a. at jeg har hatt mye å gjøre. Forhåpentligvis vil det bedre seg fremover.

 

Kirchliche Statistik

Lutherbyen Wittenberg er selvsagt obligatorisk reisemål for alle kristne og ellers for alle som er interessert i historie. Byen er bitte liten, og det er fascinerende å tenke på hvilke krefter den en gang var sentrum for. Idag har den et meget bra Luther-museum, hvor man blant veldig mye annet kan beskue dette vesle tresnittet fra midten av 1500-tallet.  Over bildet av Wittenberg står det altså:

WITEBERGA, GLORIOSA DEI CIVITAS, SEDES ET ARX VERÆ DOCTRINÆ CATHOLICÆ, SEPTEMVIRATVS SAXONICI METROPOLIS, ACADEMIARVM IN EVROPA CLARISSIMA, ET POSTREMI MILLENARII LOCVS LONGE SANCTISS:

Nå ble latin aldri helt min tekopp, men dette må bety omtrent «Wittenberg! Du herlige Guds by; den sanne katolske læres sete og festning; Saksens hovedstad; Europas fremste universitet; det uten sammenligning helligste sted de siste tusen år».

Det er en liten og uanselig by, men den kunne likevel bli «det helligste sted de siste tusen år», kunne likevel tjene som det faste punktet reformasjonen behøvde for å flytte jorden.  Blant romersk-katolikker og canterbury-katolikker er vi (i våre beste stunder) wittenberg-katolikker –  i den forstand at Wittenberg er det geografisk og historisk konkrete utgangspunktet som vår tro trenger for å bli sant universell, sant katolsk.

Og så kan man spørre: Hva er igjen av dette idag? På den ene siden er Luther overalt i byen, hvorenn du snur deg har du ham, selv taggerne tenker øyensynlig ikke på annet:

Men ingenting av dette er jo Luther som reformator, Luther som kirkelærer og forkynner. Det er i verste fall Luther som turistattraksjon og i beste fall Luther som superhelt. Luther og Melanchthon som Batman og Robin. Jeg spurte ekspeditrisen i en kristen bokhandel hvor mange prosent av innbyggerne som er medlemmer av en kirke. Svaret var 17%. Sytten prosent! I Luthers hjemby er kirkebenkene tomme; menigheten er primært blitt nord-européiske teologer på ferie. Det offisielle navnet er  «Lutherstadt Wittenberg», men det er også alt det er: Et navn. Og i motsetning til navnet Jesus er det et navn som uten problemer har kunnet blekne til det ugjenkjennelige.

Noen har bestemt at 2008-2017 er Luther-tiår, jeg går ut fra at det er den tyske turistnæringen (2017 er 500-årsjubileet for de 95 tesene). Vi kan jo håpe og be om at det vil bety at ord og sakrament skal stå i sentrum i ti år. Da kan kanskje noen kan oppdage hva Luthers reformasjon egentlig handler om … nemlig den korsfestede Kristus, malt for våre øyne når ordet forkynnes og sakramentene forvaltes. Dét er en idé (og en virkelighet) som kan gjøre en hvilken som helst liten landsby til sentrum for verdensomveltende forandringer.

Men å gå rundt i Wittenberg kan av og til føles som å gå på naturhistorisk museum: Det er utstoppede eksemplarer av noe som en gang var levende. En utstoppet reformasjon. Det ser flott ut, men det er bare et uttørket skinn fylt med sagflis. I den en gang så «gloriosa» Guds by er Luther og Melanchthon redusert til museumseksponater.

 

Berlin: Contra reli

Igår gikk 29% av Berlins befolkning til valgurnene for å stemme ned et forslag om fritt valg mellom etikk- og religionsundervisning i grunnskolen. De fleste steder i Tyskland kan elevene velge, men i Berlin er etikkfaget siden 2006 obligatorisk for alle. Ifølge Vårt Land var årsaken til dette at æresdrapet på tyrkiske Hatun Sürücü skapte bekymring for integrasjonen av muslimer i Berlin. En koalisjon av kirker og CDU-politikere tok under parolen «Pro Reli» initiativet til en folkeavstemning for å gjeninnføre valgfriheten. Siden vi kom hit i mars har byen vært nedtapetsert av plakater for og imot: «Ja til valgfrihet!» «Nei til valgtvang!» «Vi vil ha begge deler, sammen!» Avisen Berliner Zeitung beskriver særlig Pro Reli-kampanjen som «høylytt, dyr, mot slutten svært aggressiv og utnyttet av CDU i politisk øyemed».

Og det endte altså med knusende tap for religionstilhengerne. Både den romerske og den evangeliske biskopen er skuffet. De har begge lagt sin personlige autoritet bak kampanjen, men dessverre for dem: Berlinerne, og særlig øst-berlinerne, interesserer seg ikke for religion. Av tre og en halv million innbyggere er bare 980 000 (under 30%) medlemmer av en kirke, og oppslutningen om valget var overraskende dårlig. Berliner Zeitung er bekymret for polariseringen som denne formen for direkte demokrati fører med seg, men glade for resultatet:

«Friheten» som Pro Reli-plakatene forkynte, var ikke friheten for mennesker som Hatun Sürücü til å leve sine liv i denne byen. Muslimer og tilhengere av andre religioner kom bare sporadisk til syne hos Pro Reli. Det handlet hele tiden om friheten de kristne kirkene vil ha til å gjøre sin innflytelse gjeldende i religionsundervisningen.

For en uhelbredelig KRL-romantiker som undertegnede er det dog et positivt tegn at man nå ser ut til å diskutere hvilken rolle religion bør ha i etikkundervisningen. Hvis religion i sterkere grad kommer inn i etikkfaget (uten påvirkning fra biskoper av ymse slag) er det jo i bunn og grunn KRL-modellen som her har vunnet: Ett obligatorisk fag for alle. Isåfall kan vel Berlins skolemyndigheter bestille billetter til Strasbourg først som sist, men inntil videre kan man jo tillate seg å håpe.

 

Den syke biskopen

Bamberg er en liten by i Bayern. Den står på UNESCOs liste over verdens kulturarv og er, ganske riktig, utrolig flott. Medregnet omegn har byen i tillegg visstnok Tysklands (og dermed selvsagt verdens) høyeste konsentrasjon av ølbryggerier pr. innbygger. Bamberg alene har ni bryggerier, og den lokale spesialiteten er Rauchbier, et mørkt øl med kraftig røyksmak. M.a.o. en by som bør sees og smakes; et besøk anbefales sterkt.

Bamberg har vært bispesete siden 1008, og har en svær domkirke. På en av søylene finner vi denne biskopen:

Det synes ikke veldig godt på bildet, men i virkeligheten er det slående: Mannen var biskop under svartedauden. Han er radmager, eldgammel og byllebefengt. Bispestaven er ikke lenger en hyrdestav, men en gammelmannsstav; han trenger den for i det hele tatt å kunne holde seg på bena. Hvor ofte ser man slike biskoper i kunsten? Eller i virkeligheten, for den saks skyld? Søylene i Bambergdomen er i alle fall dekorert med den ene biskopen flottere og mektigere enn den andre. Og så, plutselig, han her.

Han minner om pave Johannes Paul II de siste årene han levde, da alle sa: stakkars mann, han burde få slippe. Men det vi mente var selvsagt: stakkars oss. Vi burde få slippe. Slippe å få alderdom, sykdom, åndelig og fysisk forfall inn i stuene våre.

Det er nesten rart hvor lett det er å glemme at kristendom først og fremst handler om svakhet, om maktesløshet, om lidelse og død. Kirkene er fulle av krusifikser, korsveier og pietà-skulpturer, men vi ser dem ikke. Når paven ikke «fikk slippe», men stilte seg bak alteret og representerte Kristus, rett i trynet på oss, skamløst lidende – da så vi. Det hadde ikke noe annet innhold enn et hvilket som helst krusifiks eller pietà, men fordi det kom så nært, fordi vi så – ble vi dypt forstyrret. Det var så langt fra «prosperity gospel» som det er mulig å komme, istedet merket vi anstøtet: Herre, dette må ikke hende deg…

Det samme gjelder denne fyren i Bamberg. Han er syk, antagelig døende, og ingen forsøk er gjort på å pynte ham opp. Men se under føttene hans: Han er likevel sterk nok til å trampe djevelen under fote…

 

En helt vanlig dag på jobben

Stasi-museet i Leipzig er meget, meget bra og anbefales herved som obligatorisk opptakskrav til RU, SU og AUF. Litt slitent, litt hjemmesnekret, men med en autentisitet over seg som bør oppleves. At dette i stor grad har vært drevet av ildsjeler viser seg i temmelig krasse utfall mot den såkalte «Ostalgie»-motebølgen, og til det politiske partiet som de i hermetegn kaller Die «neue» Linke.

Blant utstillingsobjektene er en skolestil som en samvittighetsfull ungdomsskolelærer har tatt ut av bunken og sendt inn til sikkerhetstjenesten. Eleven har bl.a. klaget over at de østtyske bilene ikke har katalysator, og det er dermed alarm på vegne av vanvittig mange. De gravalvorlige interne dokumentene forteller om hvordan «saken» ble fulgt opp: Under avhør uttalte 9. klassingen, «uten den nødvendige selvkritikk», bl.a. at han  ikke trodde på det som sto i østtyske massemedia. Også moren ble hentet inn til avhør. Hun spurte om de i det hele tatt hadde rett til å konfiskere og beholde stilen. Dumt spørsmål – dét skal jeg love deg at de hadde. Og alt dette skjedde ikke i 1950 – men i 1989!

I den andre enden av skalaen hadde man mønsterelevene som ble funnet verdige til å innrulleres i ministeriets ungdomssatsning. Disse ble plukket ut gjennom en omfattende utsilingsprosess som tok til allerede på barneskolen. Når man var helt overbevist om at ingen tendenser til «Westvervandschaft» var å spore, ble man innrullert og fikk bl.a. lese de pedagogiske opplæringsplakatene som nå er utstilt i museet. Her kan man f.eks. få vite at

…keine persönlichen und brieflichen Kontakte in das nichtsozialistische Ausland sind notwendige Kennzeichnen Deiner persönlichen Vorbereitung auf unseren Beruf.

En som har sett «Die Leben der Anderen» kan selvsagt ikke la være å se for seg dem som jobbet der. Helt sikkert vanlige, kjedelige folk; gode samfunnsborgere og familiemennesker. Her er kontoret til en Stasi-medarbeider… bortsett fra bildet av Honecker vil alle som har vært med fedrene sine «på kontoret» kjenne det igjen:

Samtidig kunne «en helt vanlig dag på jobben» innebære de mest bisarre ting: Dette er f.eks. en spesiallaget maskin som ble brukt til å lime igjen konvolutter som hadde vært åpnet:

Hvis noen brev inneholdt kassetter med utenlandsk musikk, så ble disse beslaglagt. Kassettene ble tatt vare på og brukt til å ta opp samtaler.

Her har vi The official Stasi agent survival kit. Ute på spaningsoppdrag? Nullo problemo! På et blunk blir du forvandlet til en anleggsarbeider med helskjegg!

Og mens de var på jobb satt konene hjemme og laget veggtepper med Stasi-motiv. Endelig noe å henge opp over det nye, sovjetiske fjernsynet.

Nei, det føles ikke helt bra å flåse med dette – men hva skal man gjøre? Det er en til tider bisarr utstilling – men det ligger hele tiden et grusomt alvor under. På et annet museum viste de et videoopptak fra sent på 80-tallet. Det var stor folkefest, og «Internasjonalen» tordnet fra høyttalerne. Jeg har selv stått på Youngstorvet og sunget denne sangen (selv om det er endel år siden), men nå frøs jeg på ryggen da jeg hørte den. Jeg synger den ikke igjen.