SÆLE. Fjerde (og siste(!)) akt: Visjoner for fremtiden

Der hvor tredje akt er uendelig lang og komplisert, er fjerde akt velsignet kort og oversiktlig. Skjematisk kan handlingen fremstilles som følger: 1) Finn Jarle rydder kontoret sitt mens han synger. 2) Den nye redaksjonen presenteres på en pressekonferanse, og Ludvig Nessa fremfører en hyllest til Finn Jarle. 3) Anita synger en kjærlighetssang til Finn Jarle. 4) Finn Jarle synger om at fremtiden ligger åpen og at «alt kommer til å gå så bra».

Første sang i fjerde akt er den pompøse Siste dag, som på mange måter oppsummerer hele musikalens handling så langt. Vi befinner oss i Dagens redaksjonslokaler, hvor Finn Jarle går omkring og synger for seg selv:

Jeg går her og prøver å forstå
Det som har skjedd
Det man har gjort
Jeg føler meg redd

Jeg går her og minnes da jeg kom
og ble redaktør
Gav ut første nummer
Var jeg glad? ikke spør.

[Ref.] Jeg vil alltid minnes dette rom som jeg står i
Men vet at på den ytterste dag, dommedag får vi
en utlevert redaksjon som er prikk lik denne her
Jeg prøver å tenke på hvor sælt det skal bli
Men klarer bare tenke at i morgen har jeg fri
Og jeg føler meg ensom, tappet for kraft, ei i slag
Siste dag…

Børre, Anita også meg
vi tok verden med storm
Børre han dro
ned til Strandebarm…

Ludvig og Jan Aage overtok
og de hjalp godt til
Men gikk seg dog vill
i Satans kryssforhørnorm [???]

(…)

[Ref.] Jeg sto på min post jeg var apostel for Gud
og viet meg til Kristus med mitt hår og min hud
Avisen var barnet mitt, trykkpressen hjertet som slo
Mine ledere var mine indre organer
Å, Satan! Det er livet mitt, mine barn dere raner
Å, Gud! Redd mitt blod! Redd min tanke, min hjerne i dag!!
Siste dag…

Siden kommer Anita inn og tar del i sangen. Hun løfter ektemannens blikk opp og frem: «Finn Jarle, du har da ikke tapt / Du er ennå ved liv / Og du har da din viv / Alt Vårherre har skapt». De modulerer og synger tostemt når de blir enige om at

[Red.] Finn Jarle han er utvalgt av den store Vårherre
til mye mer enn lusen sjefsredaktør å være
Finn Jarle er herskeren, Finn Jarle er ruler på jord!
Det er såvidt Finn Jarle ikke er den nye Messias
Finn Jarle, ditt liv og din leven har vært stri, ‘ass
Finn Jarle er elsket av alle som kjemper Guds sag…
Siste dag…

Under den påfølgende pressekonferansen er selv journalistene vantro over at Finn Jarle kan ha fått sparken. «Hvordan kan dere? Gudsfrykten hos dere sover!» utbryter en av dem. URiD#2 forsikrer at «…Dagen skal bli en liberalkristen avis/ Så landets prestedøtre kan la seg voldta trygt». Plutselig skjer noe uventet: Ludvis Nessa brøyter seg inn, forbi sikkerhetsvakter og mens blitzregnet hagler over ham. Han stiller seg opp midt i rommet og fremfører et kraftfullt forsvar for den gamle redaktøren:

J’accuse: På Lucifer dere tre tenker!
Ugudelig 1 og 2 samt Odd Sverre.
Med Satan holder dere tre lag!!!

Journalistene forlater scenen, sceneskifte til Sæles private hjem. Anita synger Anitas sang før Finn Jarle selv kommer og begynner på avslutningsnummeret, Finn Jarles optimistiske fremtidsvisjon. Refrenget gjentas igjen og igjen, uten at det kan sies å være synderlig overlesset med innhold – m.a.o. litt som en moderne lovsang:

Finn Jarles, Finn Jarles optimistiske fremtidsvisjon
Å, alt kommer til å gå så bra!
Finn Jarles, Finn Jarles optimistiske fremtidsvisjon!
Ooooh…Ooh, la la!

Etterhvert begynner de andre personene i musikalen å komme inn på scenen, én etter én, helt til de danner et svært kor som står og synger på dette refrenget. I sceneanvisningene kan vi lese følgende:

Publikum har reist seg, avgir trampeklapp som får taket til å reise seg. De som har vært med stiller seg i en lang rekke over hele scenen mens de går frem en og en og mottar publikums ekstatiske jubel. [Her følger instrukser for hvilken rekkefølge de skal komme frem i.] (…) Applausen nekter å gi seg, så Børre Knudsen, Anita Apelthun Sæle og Finn Jarle Sæle går atter en gang frem og bukker og neier. De går tilbake, applausen fortsetter og Finn Jarle Sæle går atter en gang frem. Alle forsvinner rolig og velorganisert ut fra scenen, publikum blir stående og trampe taktfast i flere minutter. Tidenes beste musikalforestilling er over.

Nuvel. Dette er altså hele greia, i utdrag. Ble sittende litt her og nå og lure: Hvem skulle man hatt til å spille i musikalen? Hank von Helvete kunne kanskje blitt en spektakulær Finn Jarle? Eller rett og slett gode, gamle Kåre Conradi? Bjørn Floberg, Sven Nordin? Hva med Anita? Solveig Kringlebotn? Mia Gundersen? Mulighetene er legio… Til rollen som Børre burde vel Bjørn Sundquist være selvskreven, men er usikker på om han kan synge. Hmm…

Reklame

 

SÆLE. Tredje akt, del I: Første angrep

Tredje akt er den lengste og mest sentrale av aktene i Sæle. Dessverre bærer den også tydelige tegn på materialtretthet fra forfatterens side. Den kan til tider virke litt uinspirert. På grunn av lengden må omtalen av tredje akt deles i to, og denne første delen dekker Satans første angrep på avisen og slutter med en skikkelig cliffhanger.

Det er gått flere år siden første nummer av Dagen kom ut og Børre Knudsen forlot scenen for å bli biskop. Det er møte i Dagens redaksjon. Redaksjonen viser seg å bestå av det noe umake trekløveret Ludvig Nessa, Jan Aage Torp og Gunnar Prestegård. Min eneste forklaring på at jeg har bragt disse folkene inn i musikalen, er at de må ha blitt ramset opp som representanter for ”konservative kristne” i en tabloidavis. Graden av min uvitenhet omkring hvem disse personene faktisk er, kommer bl.a. til syne ved at Ludvig Nessa tydeligvis snakker en slags bisarr nordlandsdialekt. Hans første ord (etter at de tre har sunget sangen Møte i det kristenkonservative miljøet) er:

Hå, dær va de nære på atte æ flira, førr derre me sønging e no ganske arti!

Denne introsangen deres kan forøvrig tyde på at persondyrkelsen av Finn Jarle har nådd ganske usunne høyder:

I flere år har landet vårt hatt en frelser
I flere år har landet vårt rommet en stedfortreder for Gud!

Finn Jarles selvforståelse er på høyde med de andres oppfatning av ham:

Jeg redder alle sammen
Jeg er Herrens apostel
Jeg er jordens redningsmann

Foruten denne idoliseringen av redaktøren merker vi oss en påfallende militant ordbruk:

Dagen! Dagen!
Satans hode blir skjært av med sagen
som Finn Jarle holder i sine arme!
(…)

Dagen dreper Satan med sag og hammer
Dagen dreper Satans folk med meisel og kjøttøks og spett

Idyllen viser seg meget raskt å ha sprekker: Akkurat som de gamle ørkenfedre blir Dagen fra første stund utsatt for de frykteligste angrep fra Djevelen. Redaksjonen viser seg å ha to medlemmer til, i tillegg til Nessa, Torp og Prestegård: To høflige unge herrer ved navn F. F. F. Vignes og Erik Borg sr. Ifølge sceneanvisningene ser de ”sleipe og rotteaktige” ut, de har en “svak antydning til spisser på hver side av hodet”, og “når de snur ryggen til kan man se at de har noe oppkveilet innenfor buksebaken”. Straks de sanne kristenkonservative har forlatt rommet river de to av seg dressene og

… blir til djevler, ildrøde med øgleføtter, horn, lang hale og slangetunge. De holder hver sin djevelgaffel og spretter rundt i rommet på øglevis [!], smidig og elegant.

De synger sangen ”Misnøye med Finn Jarle”:

Finn Jarle tror at alle mann i Dagens redaksjon
kjemper mot Satan med øks og med ammunisjon
(…)
Han vet ikke at Borg og Vignes får leserne til å tro
at Gud er en dust og at Satan er snill og god!

De hevder at det er “krise for Satans sak” nå når Finn Jarles avis selges fritt over disk:

Alle tror at Finn Jarle Sæle er gud!
Snart følger alle menn’skene på jorden de ti bud…
Ånei!!!! Ånei!!!!
Det er krise!! Det er krise!!
Det er krise!! Det er krise for Satans sak!!

Takket være dem er det imidlertid endelig oppstått “misnøye med Finn Jarle / i Dagens redaksjon”. Dette tærer så sterkt på Finn Jarle at han i neste scene lar sin vanskelige situasjon gå utover den personen han elsker mest av alle. Dette er begynnelsen på tredje akts hjerte, den lange sangen “Splid i redaksjonen”:

Anita! Kan du bare holde deg der du hører hjemme?!
(…)
Du er dum! Heslig! Feit og stygg!!
Jeg giftet meg med deg kun for å få meg et ligg!!

Anita gjennomskuer heldigvis ektemannens utfall, og han åpner sitt hjerte for henne (Anitas linjer står her i kursiv):

Å, Anita! Å, Anita! Alt går den gale veien for meg…
Nu er det splid i Dagens redaksjon…
Ånei! Hva har skjedd, Finn Jarle…
Der er to, to staselige menn
De ønsker å aldri se meg igjen
Som sjefsredaktør i Dagen.
Som sjefsredaktør i mitt kall…
Å, min stakkars, stakkars Finn Jarle
Og jeg lot alt gå ut over deg.
Mitt livs lys, min varmrøde rose
Forladels, la oss nusse og kose.
Du er tilgitt, Finn Jarle, la oss nusse og kose…

Akkurat idet de skal til å “nusse og kose” blir døren slått opp, og Nessa, Torp, Prestegård, Vignes og Borg sr. marsjerer inn. De er meget alvorlige, og Vignes setter seg øverst ved bordet, klar med  dommerklubben: Retten er satt! Borg sr. har rollen som anklager, og fremfører absurde anklager om at Sæle har veket bort fra den sanne kristendom:

Du hevder du er from! Men er det fromhet, mine herrer
å gå inn for drap og brann
av menner som har bollet seg med – si, en annen mann?
(…)
Jeg mener dette ikke er fromhet!! For det står skrevet på de hellige stentavler:
Ikke lyg, ikke hor, ikke stjel
Men først og fremst så står det skrevet: DU SKAL IKKE SLÅ IHJEL!!!

Vignes og Borg sr. hopper igjen ut av dressene og viser sine sanne, djevelske jeg. Vignes hypnotiserer redaksjonsmedlemmene slik at de ikke skjønner hva som foregår:

Dere blir søvnige…
Dere blir søvnige…
Det som Erik Borg sr. nettopp sa
er ikke satanisk bla-bla-bla
Det er faktisk guddommelig sannhet
Det er alt det Gud egentlig vil!
Det er ordet til Jesus Kristus, dere vet
at det viktigste er å være snill
MOT ALLE!!!

De hypnotiserte Nessa, Torp og Prestegård svarer monotont og apatisk:

For det har Rosemarie Köhn sagt!

Finn Jarle prøver desperat å forsvare seg og å tale sine venner til fornuft. Det virker imidlertid som at Borg og Vignes’ vanvidd har fått feste seg i redaksjonen. Nessa, Torp og Prestegård danser rundt mens de synger:

Finn Jarle!! Vranglære!! Disse to ord
trodde jeg var antonyme som sølibat og hor!
Men endelig så vet jeg at de ord jeg nettopp sa
Er like synonyme som lykkelig og glad!

Ludvig Nessa synger:

Men Finn Jarle har jo leda Dagen værre einn ein sau
For Dagens skyld så håpe æ Finn Jarle ska dau

Gunnar Prestegård:

Finn Jarles linje er så gammeldags, den e’kke sann
Vi må bli liberale slik som tidsskriftet «Vårt land!»

Finn Jarle og Vignes/Borg blir stående på hver sin ende av langbordet mens de begge gjør sitt beste for å få redaksjonen over på sin side. I midten står de tre forvillede og aner ikke hvem de skal gå til:

[Finn Jarle:] Kom hit!! Kom hit!! Til Herrens side!!

[Vignes/Borg:] Kom hit, følg Satan!!  Det er på tide!!

[Finn Jarle:] Følg Gud, følg Gud, følg deres hjerte!!

[Vignes/Borg:] Kom hit, og påfør Herren smerte!!

Nessa, Torp og Prestegård velger tilslutt å trekke seg tilbake ”over et glass cognac og en røyk” for å avgjøre avisens videre skjebne…

 

SÆLE. Andre akt: Omvendelse, kjærlighet og aviser

Idet andre akt tar til, befinner vi oss ikke lenger på den uskyldsrene landsbygd, men i den sydende storby: ”Kristiania”. Finn Jarle er tydeligvis godt i gang med å få merker av den, for han sprader inn i første scene iført dress, slips og stresskoffert.

Ved en tilfeldighet blir han kjent med Børre Knudsen, som tar ham under sine vinger etter bl.a. følgende replikkveksling:

BK: (…) Si meg, hva heter du?
FJS: Finn Jarle. Finn Jarle Sæle.
BK: Tillat meg å kalle deg Sæle. Selv heter jeg Børre Knudsen. Hvor bor du?
FJS: Victoria Terasse
BK: Det gamle hullet! Det er altfor dårlig kvalitet for en mann av ditt kaliber. Nei, kom heller og bo med meg på mitt hotell, det passer bedre med din fremtoning.

Finn Jarle lever på dette tidspunkt i en tilstand av oppdemmet selvbenektelse, noe som kommer til uttrykk når han i en sukkersøt pianoballade forteller Børre Knudsen om sin oppvekst:

Jeg ble født ute på landsbygden, et vakkert og herlig sted
Vi dyrket vår Gud og vi bad våre bønner, og alt var ro og fred.
Og min far, han var bonde, og mor, hun holdt munn
Nu har de begge vært døde en stund.
Oooh, oooh, oooh
Vakre tider…

… og ikke minst gir en svært så retusjert beretning om sitt yrkesvalg:

Jeg vokste opp til å bli en ung mann, en skikkelig hederskar
Som drømte om rikdom og sakførerutdanning, og jeg fikk hjelp av far.
Og nu har jeg blitt det, og jeg tjener stort
Nu lever jeg livet som er akk så kort
Oooh Oooh Oooh
Vakre tider…

Heldigvis skuer Knudsens øyne dypere ned i menneskesjelen enn hva Sæle har regnet med. Når den eldre mannen nå overtar mikrofonen er Finn Jarles ballade plutselig stemt i moll:

Finn Jarle, du virker så hederlig, men der er noget som ei er rett
Der er noget du skjuler for mig i den stund som er nu, nokså slett
(…) Si sannheten, si sannheten Finn Jarle…

Mer skal det ikke til for å dytte Finn Jarle utenfor det stupet han selv har bygget opp. Uten forvarsel eksploderer lydbildet i et death-metal-inferno hvor Finn Jarle skriker ukontrollert:

Jeg har snytt min Gud!
Jeg har snytt min venn!
Jeg har snytt min Gud!

Han skriker alt ut av seg: Kallet, avvisningen, fornektelsen. Og Børre Knudsen skriker tilbake: Vil han virkelig “havne i HELVETE?!?!?!?!?!?” Finn Jarle innser sin egen elendighet og stiller seg, som den usleste blant syndere, under Herrens altutslettende dom. Og der, i det dypeste mørke, ligger nådens frø begravet. Umerkelig stiger en ny melodi opp fra orkestergraven, som en tynn blokkfløytetone akkompagnert av lave paukeslag: Det er “Kallet!” Med samme melodi som Gud kalte Finn Jarle til et liv i forsakelse og tjeneste taler nå Børre Knudsen som Guds røst på jorden:

Ja, Finn Jarle! Ja, Finn Jarle!
Du skal starte Vårherres avis!
For Finn Jarle! For Finn Jarle!
Du er ikke en dum julegris!!!

Møtet med Børre Knudsen blir Finn Jarles store gjennombrudd, hans omvendelsesøyeblikk, så å si. Men selv med Finn Jarle født på ny er ikke problemene over: Det viser seg nå at de to rett og slett ikke har nok midler til å få avisen på bena! Skuffelsen er stor, men foreløbig er det intet de kan gjøre…

Ny scene: Søndag! Fullsatt kirke og Børre Knudsen på prekestolen! Finn Jarle følger fascinert med, men selv Børres homiletiske mesterskap blir som den morknande vev når vår helt får øye på den vakreste pike han noengang har sett. Deres blikk møtes, og verden står stille. Sangen begynner lavmælt, men tilslutt synger hele menigheten med på Finn Jarles spontane kjærlighetssang:

Aniii-ita! Så vakker og ven, så kristenkonservativ
Ani-ita! Den som Finn Jarle har ventet på hele sitt li-i-iv.
Anita… Anita… Anita…

De møtes igjen, og romansen er et faktum (“Vi skal leve rent som såpe / Hver for oss, i frakk og kåpe”). Og det beste av alt: Med Anita følger “en klekkelig medgift” – endelig kan Dagen se dagens lys! Hensikten med den nye avisen uttrykkes programmatisk i sangen “Den kristenkonservative avisen Dagen”:

Verden har lenge manglet en avis
som gjør folk oppmerksom på Guds sanne stemme
Verden har lenge manglet en avis
som husker alt vanlige prester har til vane å glemme:

[Ref.:] Prestedøtre de skal brennes opp
En tyv om natten kan godt slaktes ned
Hvis din slave ikke ønsker å bli frigitt på din nåde
for å bli hos barn og kone har du rett til å bli vred
Du skal stikke en syl igjennem hans øre
Så han aldri mere sine barns latter kan høre
Brenn! Drep! Sten!
Sten! Drep! Brenn!
Ikke no for Bondevik ell’ Carl I. Hagen
Den kristenkonservative dagsavisen Dagen
er det som alle ønsker å se
Men ikke selv tør å stå fast ved…

Folket er åpenbart sulteforet på godt, oppbyggelig lesestoff, for når første nummer kommer ut tar de til gatene i ren fryd. Hundrevis av dansere fyller scenen under sangen “Glede i det kristenkonservative miljøet”. Alle kan imidlertid ikke være like glade. Med Anita inne i Finn Jarles liv er det ikke lenger plass for ham som gjorde redaktøren til den han er. Siste nummer i andre akt er “Børre Knudsens klagesang”, hvor den gamle hedersmannen klager sin nød over at tidene skifter, at oppbruddets time kan komme når man minst venter, og at ingenting kan vare evig – heller ikke gamle vennskap:

Finn Jarle, har du glemt
det vakre som vi to hadde sammen
Anita har stjålet din sjel fra meg
Og vårt forhold er borte som ringer i dammen…

Knudsen bestemmer seg for å «flykte da fra disse nye forholds uutholdelige sjelelarm» – nærmere bestemt til Strandebarm for å bli biskop. Til tordenbrak, lynglimt og uhemmet pauketraktering forlater han scenen, og 2. akt er over. Ifølge instruksjonene i manuskriptet oppstår på dette tidspunkt «tordnende applaus fra publikum».

Coming up: Finn Jarle kjemper mot djevelen og hans medhjelpere. Opptil flere ganger! Følg med, følg med…