Jeg sendte dette innlegget til Vårt Land, men det var for langt for dem. Jeg har ikke tid til å korte det ned, så da poster jeg det her istedet. Og godt nyttår osv

HVEM SKREMMER?

Vårt Land sendte 31.12.12 opp en aldri så liten nyttårsrakett for sine lesere med overskriften ”Kirken ansetter nesten ingen homofile”. Siden 2007 er tre samlevende homofile blitt ansatt, hvorav undertegnede utgjør én. Jeg har stor respekt både for Geir Wiknes og Åpen Kirkegruppe, men kjenner meg lite igjen i hans virkelighetsbeskrivelse i nevnte artikkel. Wiknes mener kirkens ”totalkommunikasjon” skremmer samboende homofile fra å søke prestestillinger. Jeg synes det er grunn til å spørre hvem som egentlig driver med skremselstaktikk i dette tilfellet.

De aller fleste prestestillinger utlyses med formuleringer av typen ”Samlivsform kan bli vektlagt”. Wiknes vil ha det til at dette er kodespråk for at ”ens søknad automatisk blir lagt nederst i bunken”. Sannheten er at dette avhenger av hva slags bispedømme og hva slags menighet man søker seg til. For stadig flere menighetsråd, bispedømmeråd og biskoper vil det ikke ha noe å si. Det er en uoversiktlig og uforutsigbar situasjon, men slik er livet. For den som søker prestestilling i Den norske kirke finnes ingen garanti for at man aldri vil møte kritiske synspunkter, men heller ingen garanti for at man kommer til å oppleve diskriminering og undertrykkelse. Kirkemøtevedtaket fra 2007 er et kompromiss som gjør situasjonen omtrent like vanskelig for begge parter.

Øyvind Benestad synes å antyde at antallet ansatte prester i årene etter 2007 er så lavt at vedtaket var forhastet. Der er jeg uenig. Man lar ikke være å gjøre noe som er riktig, bare fordi det vedrører noen få. Resultatet foreløbig er at tre menigheter rundt omkring i landet har fått en prest de ellers ikke ville ha fått. Det ser stakkarslig ut i statistikken, men det betyr helt sikkert mye for de tre menighetene. Da bør det også bety mye for kirken som helhet.

På den annen side kan det hende jeg leser Wiknes vrangvillig, men det virker nesten som at hans råd til samboende homofile søkere er å forskanse seg i et liberalt paradis ved navn Hamar bispedømme, fordi der er det ingen som stiller et eneste spørsmål noen gang. Jeg synes dette er merkelig, for artikkelen sier jo helt utvetydig at det er mulig å bli ansatt både i Tunsberg, Oslo og Sør-Hålogaland, sannsynligvis også i enda flere bispedømmer dersom man prøver.

Jeg mener vi bør søke de stillingene vi ønsker oss og føler oss kallet til. Dersom vi ikke får dem skal vi søke på andre stillinger. Når vi får en, skal vi frimodig forkynne evangeliet om frelsen i Kristus gjennom ord og sakrament. Vi skal drive sjelesorg, trosopplæring, diakoni og undervisning, kort sagt: Være prester. Ingen skal få meg til å tro at ikke dette er den beste måten å endre holdninger på.

Mitt budskap til samlevende homofile som vurderer å søke en prestestilling er dette: Ikke lytt til Wiknes’ skremsler. Ikke lytt til Benestads forsøk på marginalisering. Dersom du føler deg skremt av kirkens ”totalkommunikasjon”, så blås i den, også. Kirken trenger prester. Det finnes menigheter som ønsker deg som sin prest. Det finnes bispedømmeråd som vil ansette deg og biskoper som vil ordinere deg. Min egen erfaring fra å søke prestestilling i et forholdsvis konservativt bispedømme er så godt som entydig positiv.

Ikke la deg skremme. For det som venter deg er verdens mest fantastiske jobb. Jeg føler meg privilegert og takknemlig hver eneste dag – både for jobben min og for partneren min. Det at jeg ikke behøver å skjule hvem jeg er gjør meg helt sikkert til en bedre prest. Den opplevelsen unner jeg mange flere.

Reklamer

Espen Ottosen har gitt ut den litt kvalmt titulerte boken Mine homofile venner på Lunde forlag. Her kan du lese Ottosens forord.

Kristne homofile som samtidig er motstandere av homofilt samliv finnes jo. Tidligere pleide jeg å følge Dreadnought, bloggen til den australske katolikken John Heard. Heard var dengang ung, kjekk og nyfrelst på Wojtylas Theology of the Body; resultatet var en blogg som var personlig, rørende, in-your-face og til tider svært lesverdig. Så sluttet han å banne, sluttet å legge ut bilder av halvnakne menn, sluttet egentlig å være menneskelig. Istedet tok han rollen som den perfekte romersk-katolikk, apostel for den hellige pavestol og begynte å dosere den sanne aristoteliske lære som en annen ex-addict. Med andre ord: Kjeeeedelig.

Det virker nå som om Heard i stor grad er omfavnet av det romerske lederskapet i Australia; ut fra det han skriver ser det i alle fall ut som at han stadig vekk er rundt og taler på katolske ungdomskonferanser o.l. Katolikkene har bestandig kunnet dette med markedsføring. Selvfølgelig har det mer tyngde at en som selv har måttet betale for å følge budene står og forsvarer dem. Det er derfor ungdomslederen forteller gutta på leir at også han blir fristet av fine damer i dype utringninger. Han vet hvordan de har det – og likevel ventet han til han var gift og holder seg nå til kona.

Ottosen viser altså nok en gang sitt betydelige talent som informasjonssjef; de gjengse ”komme ut”-historiene er elsket av media fordi det er utrolig sterke narrativer. De kan ikke møtes effektivt med papirknitrende bibelvers, de må møtes med andre narrativer som også er sterke. Og det er sterkt å lese i dagens Vårt Land (og Dagen; ikke fullt så inspirerende i Dagbladet) om hvordan det føles når kirken blir stadig mer liberal, og man selv har ofret så mye for å følge det den samme kirken har ment i 2000 år:

Vi har forsøkt å leve et liv etter kristne normer, men tenker nå: ”Var det verdt strevet?” Var det nødvendig å kjempe for å leve slik vi [har] trodd Guds ord og kirkens lære tilsa? Hvor er kirkens sjelesørgeriske omsorg for dem som sliter med slike tanker? [fra Vårt Lands papirutgave]

Det er sterkt fordi jeg ikke vet hva jeg skal svare. Jeg er glad for liberaliseringen og mener den er riktig. Samtidig har jeg dyp respekt for dem som ser på sin homofile legning som et kors de er kalt til å bære. Hvordan uttrykke respekt, og samtidig holde på det jeg mener – uten at respekten oppfattes som helt teoretisk og irrelevant? De liberale fløyene i kirken bør stanse opp og lytte nøye. Hvor er vår sjelesørgeriske omsorg?

Debatten mellom Ottosen og ÅK-leder Gard Sandaker-Nielsen på P2s Nyhetsmorgen var talende i så måte. Min påstand er at boken burde være interessant, om ikke annet fordi den gir stemme til en gruppe som har vært totalt marginalisert, like mye innenfor en kristelig antihomo-diskurs som innenfor de ulike ”homofile diskursene” (Gaysir, gay pride, kampen for ekteskapsloven osv.). At Ottosen har skrevet en slik bok er kanskje et tegn på at legfolkets berøringsangst er iferd med å mildne. Pussig er det derimot å høre ÅK avfeie at det skulle være noe som helst interessant med disse menneskene som kjemper en kamp ingen er interessert i: Alle vet jo at det finnes kristne selvhatere! Alle vet jo at det også fantes kvinner som kjempet mot kvinnefrigjøring!

Emansipasjonens kampgny lyder så høyt at Sandaker-Nielsen ikke engang husker å ta med en formell frase om at han tross alt respekterer andres valg. Langt mindre en berømmelse av det motet som kreves for å stå frem på denne måten. (En Arnfinn Nordbø vet tross alt at han kan stå frem og få sympati; disse kan bare forvente seg almen hoderysting og fnising i krokene når de går forbi). Sikkert er det iallfall at kravene til livsstil og korrekte meninger ikke er mye mindre i ”åpne” kirkegrupper enn de er i forsamlingshuset på Randaberg.

Kanskje er det som jeg skrev om ovenfor (hvordan kombinere respekt og eget standpunkt) noe av det samme de ”homokonservative” føler i møte med homofile som har valgt å ”leve ut sin legning”. De forstår at de kan ha hatt det vanskelig, de forstår at de opplever sine samliv som dypt meningsfulle. De respekterer at folk har fattet (iallfall delvis) informerte valg om hvordan de skal leve livene sine. De ønsker ikke på noen måte å bli oppfattet som fordømmende, og de opplever heller ikke selv at de fordømmer. Men hvordan i huleste skal man uttrykke denne respekten, denne forståelsen, dette ønsket – og samtidig holde fast ved det som er deres faste overbevisning, nemlig at homofilt samliv er uforenelig med Skriften og at de ikke vil anbefale noen å følge deres eksempel? Ligger det ikke i sakens natur at den ”sjelesørgeriske omsorg” som etterlyses nødvendigvis må innbefatte total aksept?

Jeg registrerer forøvrig at promoteringen av boken er preget av polemikk mot dem som skifter syn etter personlige erfaringer med homofile, f.eks. i nær familie. «Hva har de bygd sitt syn på hvis deres forståelse av Bibelens tekster ikke tåler møtet med virkeligheten?» spør Bjørn Helge Sandvei. Å møte en slik bok handler selvsagt ikke bare om å forholde seg til menneskeskjebner, men også om å forholde seg til et politisk utspill fra en forholdsvis innflytelsesrik samfunnsaktør (altså NMS NLM). Jeg håper den ikke paradoksalt nok blir en bruksanvisning for hvordan man skal la være å lytte til andres erfaringer. Men jeg gleder meg uansett veldig til å lese den.