CIMG1552Ifølge Wikipedia ble mellom 5 og 15 000 homoseksuelle plassert i nazistenes konsentrasjonsleire under 2. verdenskrig. Nylig ble det satt opp et minnesmerke for dem – forøvrig laget av noen norske kunstnere – i utkanten av Berlins Tiergarten. Som man kan se av dette bildet ser minnesmerket ut som en ganske liten og skjev betongkloss med et stort kikkhull.

Jeg har tidligere sagt at jeg neppe duger som bokanmelder, og isåfall duger jeg enda mindre som kunstkritiker. Men la meg likevel synse litt: Rett på den andre siden av gaten ligger det kjente minnesmerket for nazismens jødiske ofre, som består av hundrevis av betongklosser i ulike størrelser. Det som skiller homoklossen fra klossene på den andre siden av gaten er for det første at den er skjev, for det andre at den har et stort kikkhull, og for det tredje at den bare er én.

Det skulle ikke forundre meg om det med skjevheten er tiltenkt. Og at den bare er én er passende; de homoseksuelle ofrene for nazismen er en dråpe i et hav av ondskap. Wikipedia påstår i tillegg at bare 2% av tyske homoseksuelle ble aktivt forfulgt av naziregimet. Men så er det kikkhullet.

Det som mer enn noe annet karakteriserer Peter Eisenmanns Shoah-monument er dets taushet. Han avviser til og med eksplisitt all symbolikk i møte med det ufattelige. De nitten tusen kvadrameterne med betongklosser betyr ingenting. De har ingenting å si, de er bare stum og tung og uforstående masse. Monumentet synes å kommunisere at den endelige løsningen på jødespørsmålet har en målestokk som gjør den umulig å møte med ord. Istedet får vi bare denne numne stillheten. Homomonumentet, derimot, taler. Høyt. Hvis du kikker inni kikkhullet, så ser du en enkel og direkte svart/hvittvideo av to unge menn. Først hvisker han ene noe i øret til den andre, og så kliner de i ca. 1 minutt:

CIMG1550

Og så kan man si, som jeg gjorde selv da jeg var der, at dette jo er en ganske banal og intetsigende filmsnutt å drive og spille om og om igjen. Men det var jo nettopp så banalt og intetsigende, det de ble arrestert for. Det var ikke barrikadestorming og kamp for kjønnsnøytrale ekteskap. Det var bare sex. I verste fall.

Det er noe passende med det at klossen taler, så høyt og banalt og direkte som den gjør. For de fleste av dem som den står der til minne om, sa jo aldri sa noe selv. Heller ikke etter krigen, for homoseksualitet forble forbudt og dypt skambelagt i etterkrigstidens Tyskland. Selvfølgelig kan ikke minnesmerket bare minnes ofrene, det må også tale for dem. Det må si, ja skrike, det disse ofrene selv aldri torde å si, og det må si det eksplisitt og uten unnskyldninger: Det var dette det var, hverken mer eller mindre. Så intetsigende, så banalt – og så ekkelt – også for mange i dag.

Fremdeles er det nok slik at det å se to menn kysse er noe som får mange til å føle ubehag. Det er fullt forståelig, men derfor er også kyssefilmen en nødvendig del av minnesmerket. Det er lett å være mot nazistisk forfølgelse av minoriteter. Men det de ble forfulgt for, det var dette.

Ja ja. Grunnen til at jeg i det hele tatt kom på å nevne dette kunstverket, var at jeg for noen dager siden leste litt i en bok av selveste Trygve Wyller. Det dreier seg imidlertid ikke om den universelt forgudede TF-dekan, men antagelig om en forfader av denne. Advokat Trygve Wyller (f. 1889) ble arrestert i Stavanger i 1941, og tilbragte hele 2. verdenskrig i tysk fangenskap: Grini, Sachsenhausen, Dachau, Mauthausen. Han ble befridd fra Mauthausens utekommando Zement av amerikanerne i mai 1945, og i 1948 gav han ut erindringsboken Fangeliv og fri tanke på Cappelens forlag. Det er en rystende historie Wyller har å fortelle, men det som brente seg fast i meg og fikk meg til å tenke på klossen, det var det han skriver om leirens homoseksuelle. Vi har kunnet lese om disse mekanismene tidligere, men aldri har jeg sett det så tydelig beskrevet. Også i helvete finnes det hierarkier:

Visstnok var det en uhyggelig homoseksualitet i de leirer som jeg kom i. Og det kunne anta de villeste former, som f. eks. at «elskerinne-guttunger» fikk lov til å tyrannisere og mishandle de andre fanger på det grusomste. Men det var jo i og for seg noe som Himmler ikke hadde noe imot. Og dessuten skyldes det jo først og fremst at det tyske politi skrapte sammen de homoseksuelle forbrytere som sto utenfor partiet, og slapp dem løs i konsentrasjonsleirene. [Min uth.]

Det tok lang tid å få satt opp den skjeve klossen med kikkhullet. Kanskje er det noe passende også i at Denkmal für die im Nationalsozialismus ermordeten Homosexuellen ligger på den andre siden av gaten.

CIMG1560

Dette er Berlins berømte Fernsehturm, sett fra et sted som tidligere lå vest for muren. TV-tårn flest pleier å ligge langt utenfor sentrum, men i DDR tenkte man gjerne litt anderledes om ting. Jada, jada – det var nok flere (og mer praktiske) grunner til at byggingen startet akkurat her i 1965 – men selvfølgelig var man klar over at dette ville bli et landemerke, synlig over hele byen. Og dette landemerket ville ligge i øst. Vestberlinerne ville aldri behøve mer enn å se ut vinduet for å bli minnet om sine sosialistiske naboers storhet og potens. Høyere enn alle kirketårn skulle den vidne om DDR-statens gudløse overlegenhet.

Det hele er vidunderlig ironisk. For hvor man enn er i Berlin, så ser man tårnet. Og litt avhengig av klokkeslett og værforhold, så vil man se sollyset reflektert i tårnets kuppel som et stort, skimrende og triumferende kristent kors. Denne effekten var, for å si det mildt, ikke påtenkt. Man prøvde å få det vekk, blant annet ved å lakkere kuppelen på ny. Men ingenting hjalp.

Tårnet, som skulle spy ut sosialistisk propaganda, fortsatte ufortrødent å forkynne Den korsfestede Kristus. Mens østtyske myndigheter gjorde sitt beste for å utradere kirkene i Øst-Tyskland, oppførte de egenhendig et 365 meter høyt monument til deres ære.

Det er mye man tror man vet, som andre også vet. Wikipedia kan fortelle meg at dette fenomenet på folkemunne fikk navnet «Rache des Papstes», altså «pavens hevn». Den frie encyclopedi forteller videre at Ronald Reagan nevnte det i sin «Tear down this wall»-tale i 1987. Reagan, som forøvrig nok ikke kommer til å slippe til orde altfor ofte på denne bloggen, sa følgende:

Years ago, before the East Germans began rebuilding their churches, they erected a secular structure: the television tower at Alexanderplatz. Virtually ever since, the authorities have been working to correct what they view as the tower’s one major flaw: treating the glass sphere at the top with paints and chemicals of every kind. Yet even today when the sun strikes that sphere, that sphere that towers over all Berlin, the light makes the sign of the cross. There in Berlin, like the city itself, symbols of love, symbols of worship, cannot be suppressed.

Snakke kunne han, om det enn gikk litt dårligere med tenkningen etterhvert.

Ellers har det blitt lite blogging i det siste, p.g.a. at jeg har hatt mye å gjøre. Forhåpentligvis vil det bedre seg fremover.

Igår gikk 29% av Berlins befolkning til valgurnene for å stemme ned et forslag om fritt valg mellom etikk- og religionsundervisning i grunnskolen. De fleste steder i Tyskland kan elevene velge, men i Berlin er etikkfaget siden 2006 obligatorisk for alle. Ifølge Vårt Land var årsaken til dette at æresdrapet på tyrkiske Hatun Sürücü skapte bekymring for integrasjonen av muslimer i Berlin. En koalisjon av kirker og CDU-politikere tok under parolen «Pro Reli» initiativet til en folkeavstemning for å gjeninnføre valgfriheten. Siden vi kom hit i mars har byen vært nedtapetsert av plakater for og imot: «Ja til valgfrihet!» «Nei til valgtvang!» «Vi vil ha begge deler, sammen!» Avisen Berliner Zeitung beskriver særlig Pro Reli-kampanjen som «høylytt, dyr, mot slutten svært aggressiv og utnyttet av CDU i politisk øyemed».

Og det endte altså med knusende tap for religionstilhengerne. Både den romerske og den evangeliske biskopen er skuffet. De har begge lagt sin personlige autoritet bak kampanjen, men dessverre for dem: Berlinerne, og særlig øst-berlinerne, interesserer seg ikke for religion. Av tre og en halv million innbyggere er bare 980 000 (under 30%) medlemmer av en kirke, og oppslutningen om valget var overraskende dårlig. Berliner Zeitung er bekymret for polariseringen som denne formen for direkte demokrati fører med seg, men glade for resultatet:

«Friheten» som Pro Reli-plakatene forkynte, var ikke friheten for mennesker som Hatun Sürücü til å leve sine liv i denne byen. Muslimer og tilhengere av andre religioner kom bare sporadisk til syne hos Pro Reli. Det handlet hele tiden om friheten de kristne kirkene vil ha til å gjøre sin innflytelse gjeldende i religionsundervisningen.

For en uhelbredelig KRL-romantiker som undertegnede er det dog et positivt tegn at man nå ser ut til å diskutere hvilken rolle religion bør ha i etikkundervisningen. Hvis religion i sterkere grad kommer inn i etikkfaget (uten påvirkning fra biskoper av ymse slag) er det jo i bunn og grunn KRL-modellen som her har vunnet: Ett obligatorisk fag for alle. Isåfall kan vel Berlins skolemyndigheter bestille billetter til Strasbourg først som sist, men inntil videre kan man jo tillate seg å håpe.