My God, my God, Thou art a direct God, may I not say a literall God, a God that wouldest be understood literally, and according to the plaine sense of all that thou saiest?

But thou art also (Lord I intend it to thy glory…) thou art a figurative, a metaphorical God too: A God in whose words there is such a height of figures, such voyages, such peregrinations to fetch remote and precious metaphors, such extensions… such Curtaines of Allegories…

O, what words but thine can expressed the inexpressible texture of thy Word.

John Donne: Devotions upon Emergent Occasions, XIX Expostulation.

Sitatet fant jeg midtveis ut i Brevard S. Childs’ Biblical Theology of the Old and New Testaments. Når jeg leser Childs er det med en veksling mellom dyp sympati med hans anliggende (kirken må lære seg å lese Skriften teologisk igjen; muren mellom dogmatikk og bibelfag må bygges ned) og en litt utålmodig irritasjon over den faktiske utførelsen. Han prøver hele tiden å ha sin cake & eat it too; både signum og res, tekst og virkelighet, vitenskapelig etterrettelighet og from oppbyggelse. Samtidig er det sikkert bra å bli utfordret når jeg selv er såpass villig til å gå den postliberale planken og gjøre alt til (vel og merke kanonisk) tekst. Håper å komme litt tilbake til dette, for jeg insisterer som sagt på at Childs anliggender er veldig viktige.