Universitetets teologiske fakultet (TF) fyller 200 år omtrent på denne tida. Borisoglebskij stiller seg i rekken av gratulanter med en ønskereprise fra bloggens glansdager: Den nye fakultetssangen, forfattet av undertegnede. Den gamle fakultetssangen gikk på Jahn Teigens «Min største kjærlighet» og inneholdt linjer som «Lenge trodde jeg at Gud / var en mann og hadde hvit hud. / Men nå har jeg lært at han er hun / i en feministisk forelesningsstund. / Trodde sterkt på helvete / Helt til Grandal fjerna det.» Refrenget var fylt av både håp og kjærlighet: «Mitt kjære fakultet, du gjorde mer for meg enn du noen gang kan forestille deg.»

Den nye fakultetssangen er, for å si det sånn, et par hakk mer kynisk og ikke så rent lite reaksjonær. Det er kanskje talende at melodien denne gang ikke er hentet fra 10 i skuddet, men fra innerst i hjørnet i Landstads aller mest pietistiske bøttekott: Mitt hjerte alltid vanker.

Så syng av full hals og la eder beruse av tanken på de neste 200. Prost!

DEN NYE FAKULTETSSANGEN

En gang for lenge siden
Da trodde vi på Gud
Ja til og med på Jesus
Og endog på de ti bud.
Det var i gamle dager,
Så dumme vi var da!
Nå tror vi på konteksten
Som vi fant i Afrika.

Hva skal vel vi med frelse?
Dommedag er satt på vent!
Evig liv er gått av moten
Vi vil ha “empowerment”!
Vår Gud er ingen Fader
Hun er en metafor.
Trygve Wyller må bli rektor!
Og det skal bli fred på jord.

Og av og til på søndag
Går vi til kirken hen,
Og deltar i et språkspill
Om at Jesus er vår venn.
Men vi vet mye bedre,
Så smarte vi har blitt!
For vi har gått på TF
Og studert hermeneutikk.

Før var Den norske kirke
Svært konservativ.
Den ville bare skremme
Og begrense menskers liv.
Nå er det nye tider,
Nå skal fanger settes fri!
Vi skal se Sophia flyve
Over fjord og fjell og li.

Ja, nå kjemper vi for frihet!
Sier: “What would Jesus do?”
Vi reiser oss mot urett,
til bispemøtets gru!
Nå tar vi biskop Laila
Og hennes gamle skrap!
Vi KREVER å få leve
I samboerskap.

Ja, kyss meg på diskursen
Og gi meg stein for brød.
For min kontekst alene
Jeg leve vil og dø.
Nå tror vi på konteksten
Som vi fant i Afrika.
La oss gå rundt totempælen,
Syng amen, halleluja!

I det første blogginnlegget kom jeg inn på at sovjetiske forskere måtte komme med obligatoriske henvisninger til Stalin og Marx for å bli tatt alvorlig (vel, evt. for ikke å bli knerta). Vi skal ikke gjøre narr av sovjeterne for det; akkurat de samme mekanismene gjelder selvsagt også i norsk akademia. Forskjellen er rent sproglig; kodeordene er gått fra å være «Stalin» og «Marx» til å bli f.eks. «diskurs»… «sosiale script»… «postmoderne flux»… «kulturelt minne»… «konstruerte kjønnsdikotomier»… «postkolonial heteronormativ dialogisitet»… osv. osv. (Denne listen bærer preg av at jeg går på TF, ser jeg, men folk kan bare fylle inn det de kommer på fra sine egne miljøer).

Enda et interessant poeng: Det som i Sovjet gjaldt akademia gjaldt like mye for kunsten. Sannsynligvis levde vel kunstnerne nesten hakket farligere. Heller ikke for kunstnernes del kan man imidlertid si at våre dagers representanter for standen har noe mindre press på seg enn de hadde i Sovjetunionen. Neida, vi tar ikke livet av dem – men vi glemmer dem, og nå til dags er kanskje ikke det særlig mye bedre. Således: Akkurat som Osip Mandelstam tilslutt gav etter og skrev en ode til Stalin, slik har Bjarne Melgaard gitt etter for sensasjonskravet og laget kunst av mulige overgrepsofre. Må man så må man.