Nå legger jeg hodet på bloggen, hehe, og gjør meg klar til å bli plukket i filler av internettet (som selvsagt er yderst interessert i alt hva jeg har å komme med). Her er saken: Jeg holdt preken på søndag, og siden da har jeg tenkt endel på et av poengene derfra: Sabbaten er en skapelsesordning. Det er jo innlysende ut fra Genesis, men jeg har ikke tenkt på det før (antagelig siden jeg ikke feirer sabbat), og nå er jeg usikker på hva dette vil si. I den omnipresente kirkelige debatten omkring ekteskap og samliv holdes det livslange, monogame ekteskapet mellom mann og kvinne frem som en ordning nedfelt i selve skapelsen, jf. Gen 1:27-28a; 2:18, 21-24. Sabbaten er, såvidt jeg kan se, en ordning nedfelt i skapelsen på akkurat samme måte som kjønnspolaritet og ekteskapsinngåelse, jf. Gen 2:2-3. Så da er spørsmålet: Hvorfor er det et avgjørende argument at ekteskapet mellom mann og kvinne er en skapelsesordning, når Jesus omtaler seg som herre over en annen skapelsesordning, og hele den kristne kirke har gått bort fra denne andre skapelsesordningen?

Jeg har selv hatt litt sympati med skapelsesordningsargumentet, så jeg skriver ikke dette for å bevise for all verden at nå må kirken åpne for kjønnsnøytrale ekteskap osv. (Det mener jeg som kjent ikke at den bør). Det er opplagt at det ene ikke nødvendigvis fører til det andre. Det at menneskesønnen er Herre over sabbaten betyr ikke at vi er herrer over menneskesønnen. Og der hvor avskaffelsen av sabbaten et stykke på vei har kunnet støtte seg til Jesu ord om at han er Herre over sabbaten, så er situasjonen anderledes med ekteskapet: Det opprettholdes i aller høyeste grad av Jesus selv, og han grunngir det med å vise nettopp til skapelsesberetningen (Mk 10:1-12 par.) Men intet sted står det at Jesus opphever sabbaten! Det er kirken som har tatt seg til rette på dette punktet. Hvordan henger dette sammen?

Disclaimer: Prekenen er ullen på lov/evangelium-skjelningen på en måte som truer med å gjøre den antinomistisk, selv om den prøver å avgrense seg fra dette med en tanke om «kjærlighetens bindende kraft» som nok ikke er 100% vellykket. For hva betyr dét, egentlig?!


Preken til 18. søndag etter pinse.

Lesetekster: Jes 1:12-17; Rom 14:1-8.
Prekentekst: Mark 2:18-28.

«Sabbaten ble til for mennesket – ikke mennesket for sabbaten. Menneskesønnen er Herre også over sabbaten». Dagens tekster er utfordrende, fordi de går rett til hjertet av gudsforholdet vårt, hva slags forhold vi har til Gud. Og de går rett til hjertet av gudstjenesten vår, hvordan vi tjener og lovpriser Gud. Og det koker ned til disse ordene, som både er herlig frigjørende, og som samtidig rommer en dyp utfordring: «Menneskesønnen er Herre også over sabbaten». Jesus sier at han er Herre over sabbaten. Hvor radikalt er det, egentlig? 

Sabbaten er mer enn bare en viktig tradisjon, et menneskelig påfunn, et ærverdig kulturuttrykk. Den jødiske Bibel sier helt tydelig at sabbaten er innfelt i selve skapelsesordningen. «Den syvende dagen hadde Gud fullført hele sitt verk», står det i 1. Mosebok. «Og Gud hvilte den syvende dagen etter at han hadde gjort alt dette. Gud velsignet den syvende dagen og lyste den hellig. For den dagen hvilte Gud etter det verk han hadde gjort da han skapte».

Verden var skapt på syv dager. Gud la denne rytmen inn i skaperverket da han skapte: Seks dager arbeid, og hvile på den syvende dag. Sabbaten, hviledagen, er ikke noe menneskelig påfunn eller en tilfeldig tradisjon – det er naturens orden. Den er en del av universets grunnleggende innstilling, en av de pillarene som hele skapelsen står på. Så grunnleggende er sabbaten, at overholdelsen av den var et av de 10 budene som Moses fikk av Gud på Sinai. De 10 bud var på to tavler – en med bud som regulerte forholdet til Gud, en med bud som regulerte forholdet til andre mennesker. Sabbatsbudet er et av de budene som regulerte gudsforholdet til israelerne. For å ha et avklart, godt forhold til Gud så var det noen få, grunnleggende bud som gjaldt: Du skal ikke ha andre guder enn meg. Du skal ikke lage deg noe utskåret bilde. Du skal ikke misbruke Guds navn. Og: Du skal holde hviledagen hellig.

Sabbatsbudet var et viktig bud fordi det handlet om å anerkjenne Gud som skaper, om å anerkjenne at skapelsen ikke er et tilfeldig kaos, men at det er skapt av Herren, Israels Gud, og at han har lagt ned i den en bestemt, iboende orden. I 4. Mosebok leser vi om en mann som sanket ved på sabbaten. «Da sa Herren til Moses: Mannen må dø. Hele menigheten skal steine ham utenfor leiren». Og det skjer, mannen blir steinet. Å bryte sabbatsbudet var et alvorlig lovbrudd fordi det viste at du ikke respekterte Gud som skaper av himmel og jord. Sabbatsbudet var viktig fordi det viste at du stod på Gud skaperens side i kampen mot kaoskreftene.

Så det er store ting som skjer i dagens tekst. Disiplene går langsmed en kornåker på sabbaten, og de begynner å plukke aks.. Fariseerne, den religiøse eliten, styrter til, oppbragt over at Jesu etterfølgere kan bryte skapelsesordningene og håne Gud på denne måten. «Hvorfor gjør de det som ikke er tillatt på sabbaten?» Og Jesus svarer med å fortelle denne historien om David, som går inn i tempelet og stjeler det brødet som bare prestene hadde lov til å spise, for de var «i nød» og de sultet.

Når Jesus sier at Menneskesønnen er Herre over sabbaten, så betyr ikke det bare at han har makt over den religiøse lovgivningen. Sabbaten var innfelt i selve skapelsesordningen, så det Jesus sier, er at Menneskesønnen er Herre over hele skapelsen, han er herre over himmel og jord, hav og land, sol og måne og stjerner. Jesu komme ryster hele universet i dets grunnvoller, det er et helt nytt liv som kommer med ham. Ja, det som skjer med Jesu er begynnelsen på en helt ny skapelse, hvor Gud skal være alt i alle.

Og da er ikke lenger de gamle formene nødvendigvis brukbare. Evangeliet er den nye vin, som ikke får plass i de gamle sekkene. Den sprenger dem. Sabbaten er et eksempel på en gammel form, som ikke lenger klarer å holde på den nye vinen som er evangeliet om Kristus. Kristus står ikke opp på den syvende dag i uken, men på den første dagen i uken, som samtidig er dagen etter den syvende – altså den åttende skapelsesdagen, dagen for nyskapelsen. Og de kristne begynner fra aller, aller første stund å gå bort fra syvendedagen, sabbaten, som hviledag, og over til den første dagen i uken, søndagen, som festdag for Kristi oppstandelse. Gud hvilte på den syvende dag og var ferdig, men Kristus stod opp igjen på den første, dagen etterpå. Det er nyskapelsen. Det er den nye skapelsesordningen. Det er begynnelsen på noe som er helt nytt.

Det er derfor vi er samlet her idag, ikke på sabbaten, men på søndagen. Jesu komme har rystet skapelsen i dens grunnvoller og bragt den ut av balanse. Evangeliets vin sprenger den gamle sabbatssekken og flommer over inn i den nye uka, inn i den nye skapelsen. Vi får en smakebit av den allerede her og nå, i kirken, hvor brødet og vinen som vi bringer frem for Guds åsyn blir noe mer enn bare vanlig brød og vin – det blir Jesu legeme og blod, begynnelsen på nyskapelsen, begynnelsen på det nye livet hvor Gud er alt i alle.

Og så skal vi passe oss, for det ville jo vært ganske usmakelig hvis vi skulle slått oss til ro med at Jesus kristiserer den gamle jødiske gudstjenesten og så sier at «men sånn som vi gjør det nå, det er etter Jesu vilje og her er alt bare topp». Profeten Jesaja kritiserer all tom gudsdyrkelse. Og jeg synes selv det er veldig utfordrende og vanskelige ord. «Kom ikke mer med gagnløse gaver! Offerrøken har jeg avsky for! Festene dere feirer er blitt en byrde for meg. Hvor mye dere enn ber, hører jeg dere ikke(!!)» Fordi: «Jeg tåler ikke ondskap og høytid sammen».

Kristus gir oss som er kristne frihet i dagens tekst. En grunnleggende frihet fra loven, fra gamle ordninger, fra det som hemmer og binder oss. Men samtidig holder han oss fast. Det er ikke lenger loven som skal sette grenser for oss, men kjærligheten. «Ondskap og høytid» det går like dårlig sammen nå som på Jesajas tid; gudstjeneste uten kjærlighet er ikke verdt noe. Når David og folket hans er i nød kan de gå inn og ete brødet som bare er for prestene. Når disiplene er sultne, kan de plukke aks. Kjærligheten er den nye loven, et menneske som sulter er viktigere enn regler og forskrifter. Forholdet til Gud og forholdet til andre mennesker er ikke lenger på to tavler, men det er ett, stort bud: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv. Å tjene menneskene i kjærlighet er å tjene Gud.

Kristus gir oss frihet. Paulus sier: «Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke igjen tvinge inn under trelldommens åk». Kristus døde for at vi skulle ha frihet fra lovbud og lovkrav; for at vi ikke lenger skulle behøve å komme til Gud med våre gjerninger, men at han istedet kommer til oss med sin nåde. Loven i Det gamle testamentet regulerer ikke lenger vårt gudsforhold; til og med de 10 bud gjelder ikke lenger som lov, selv om de kan være gode leveregler: Helt fra aller første stund lot de kristne være å forholde seg til bildeforbudet og til sabbatsbudet. Bildeforbudet er strøket, sabbatsbudet omdefinert. Resten av budene har spilt en viktig rolle som kristne leveregler. Men som religiøs lov, hvis overholdelse avgjør vårt gudsforhold gjelds de ikke lenger.

Den eneste som skaper vårt forhold til Gud nå er Jesus, ikke våre lovgjerninger. Det betyr: Vi er fri i Kristus, men bundet i kjærligheten. For kjærligheten er en kraft som binder. Det ligger ikke i kjærlighetens vesen å dele på den elskede, det kjenner vi til fra våre egne kjærlighetsforhold. Vi sier ikke: Jeg elsker deg, derfor ønsker jeg å dele deg med flest mulig. Vi sier: Jeg elsker deg, derfor ønsker jeg å gi hele mitt liv til deg i bytte mot at du gir ditt liv til meg.

Og da ser vi også at det ikke er noen motsetning mellom det å ha full frihet og det å være bundet av kjærligheten, tvert imot: Sann frihet er å være bundet til noe godt. I våre egne kjærlighetsforhold gir vi avkall på den falske friheten som ligger i å velge fritt blant nye partnere hver helg, til fordel for å binde oss til ett menneske. Sann frihet i religiøse anliggender, det er å være bundet til Kristus, til hans løfter og til hans legeme og blod. Det er å gi hele sitt liv til Kristus, og vite at han allerede har gitt hele sitt liv for deg.

Menneskesønnen er herre over sabbaten, over hele skapelsen, over jord og hav, over sol og måne og stjerner – og over hver og en av oss. Det gjør at vi er satt fri i Kristus, men bundet av kjærligheten til dem rundt oss. Gudstjeneste og mennesketjeneste er ett og det samme, og det er derfor hver messe slutter med oppfordringen: Gå ut og tjen Herren med glede.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Vårt Land har opprettet et nettsted som de kaller http://www.verdidebatt.no. Det er et fryktelig sted, litt som debattsidene i Vårt Land, bare med mindre redaksjonell utsiling og UTEN ENDE. I papirutgaven får du bare to eller tre sider (og ingen på fredag og lørdag) – her bare fortsetter og fortsetter det. Alltid nye tråder, alltid nye temaer, alltid nye vranglærer som folk har fått det for seg at de må «avsløre». Jeg abonnerte på Vårt Land en gang i tiden, fordi jeg fikk det støttet av Siviltjenesteadministrasjonen. Bare dét, å få de to eller tre debattsidene inn i huset, over dørstokken, gjorde meg dårlig. De var som dråper av syre som langsomt etset bort min fra før av ikke spesielt solide tro.

Og likevel – grunnen til at jeg abonnerte på avisen i utgangspunktet var jo at jeg ville ha det! Jeg ville «følge med i kristen-Norge». Jeg syntes det var spennende, morsomt! Vårt Land-debatten var og er min store, stygge last. Jeg  har til og med deltatt selv (med det innlegget som er gjengitt nederst i kommentarfeltet på denne siden). Det er når jeg kaster meg over Vårt Land-debatten, hungrende etter smålig krangel, at jeg virkelig kan kjenne på min egen syndighet. Av og til ringer Vårt Land og spør om jeg ikke vil begynne og abonnere igjen. En gang svarte jeg, som sant var, at sist hadde det gått på psyken løs. Svaret fra telefonselgeren tyder på at det ikke bare er jeg som sliter: «Ja», sa han, «det skjønner jeg godt».

Og nå, med verdidebatt.no, er debatten og fristelsen aldri mer enn et tastetrykk unna. I det siste har de kristne avisene, inkludert Vårt Land, skrevet masse om porno (og dertilhørende amerikansk-inspirert «porn addiction») og hvordan dette kan utgjøre en ødeleggende fristelse også for kristne. Alltid bare et tastetrykk unna – uendelige mengder – så mye du vil ha! Det vil de ha åpenhet om! Men selv lanserer de altså en 24-timers, usensurert og ubevoktet nettversjon av sine egne debattsider – det er hva jeg kaller kristelig dobbeltmoral i sin mest destillerte form. Og kom ikke og si at Vårt Land ikke er klar over hvilken «guilty pleasure» debattsiden deres er. Det er en grunn til at de kutter den ut i helgen.

Velvel. Når jeg nå, kremt, en sen nattetime har vært innom verdidebatt.no med blussende kinner og svette håndflater, har jeg funnet linken til dette innlegget, «Ikke for å krenke». Meget klokt, og meget godt skrevet av Aftenpostens kommentator Jan E. Hansen. Hansen er, som dere sikkert vet, en gjennomgående gretten, konservativ, gammel, mannlig pessimist, det som på kulturkatolsk heter en «munter herre i Roma». Med andre ord en mann nøyaktig etter mitt hjerte. Innlegget handler om ekteskapsloven, og sto tydeligvis på trykk for et par ukers tid siden. Lovlig pompøst, men likefullt ordkunst på høyt nivå, f.eks. i denne passasjen:

Når en norm oppheves over natten, står mange opp i morgentimene, taust og fortumlet. Sier ikke stort, bråker nødig, og forstår heller ikke alt. Det er ikke homofobi, bare ordløst tap. Hvor ble det av ekteskapet?

Where indeed. Og selvsagt avslutningen, hvor han maler opp en fremtid som allerede er begynt å bli en del av nåtiden:

Vi kan abortere i den ene enden, adoptere i den andre. La leve og la dø. Skaffe oss barn på laboratoriet, snart forlange å bli avlivet rett over gangen. Vi kan ikke fortsette slik, etter min mening. Det er galt, etter min mening. Det er skalting og valting med liv og død, også etter min mening. Hvis jeg krenker noen nå, er det dem – og ingen andre enn dem – som har sluttet å bekymre seg for moralske problemstillinger som gjelder alle.

Jeg blir bestandig så glad av å lese ting som klarer å være både sant og velskrevet samtidig.

Nina Karin Monsen fikk Fritt Ord-prisen for noen dager siden, og jeg gratulerer så mye. Veldig bra gjort av juryen. Så mange som mulig bør føle seg litt ubekvemme når en slik pris blir utdelt, og det tror jeg de har lyktes med her.

Selv vet jeg for eksempel ikke helt hva jeg skal mene om Monsen. På den ene siden er jeg på mange måter enig med henne i sak (når det gjelder ekteskapsloven og delvis velferdsstaten, ikke når det gjelder monarkiet). På den andre siden synes jeg altfor ofte at hun henfaller til overforenklinger og litt for billig polemikk; hun tenker klart og godt, men hun er ikke særlig glad i mennesker. Hun blir for kald. Likevel er jeg glad for at hun sier det hun sier. Vi trenger slike som henne.

Det vi derimot ikke trenger er hysteriske homo-Høyre som danser ut på krigsstien til MGP-rytmer, væpnet til tennene med offerretorikk og forurettet sutring. Ifølge stortingsrepr. André Oktay Dahl har Monsen «trakassert en hel befolkningsgruppe» og «drevet heksejakt på homofile». Enda verre blir det i Dagbladet på lørdag, hvor religionshistoriker Dag Øistein Endsjø har på trykk en kronikk med titelen «Skal rasister også hylles?» Her heter det at Fritt Ord «…hyller personer som på grunnlag av sin religiøse overbevisning ønsker å begrense andres liv» og at Monsen får prisen p.g.a. sin «sterke, religiøst motiverte homohets».

Endsjø drar paralleller til den religiøst (gammeltestamentlig) begrunnede rasismen i USA og Sør-Afrika, og til den ideologiske rasismen man kan finne i dagens Norge:

Vigrids ny-hedenske rasisme er av et nyere slag, men ikke desto mindre legitim, siden det fremdeles er snakk om deres religiøse overbevisning. Også logisk og etisk sett er rasisme og homofobi to parallelle uttrykk for menneskers ønske om at deres religiøse fordommer skal begrense andre menneskers liv».

Vigrid, apartheid, raseskille og homohat. Sterk kost, for å si det mildt! En utenforstående spør seg: Hva er det Monsen egentlig har gitt uttrykk for i den offentlige debatten? At homofile bør tvangssteriliseres? At de bør interneres? At de bør omvendes? At de ikke bør få bruke samme offentlige transport som heterofile? Nei, ingen av delene. Hun har ikke en gang, i motsetning til Islamsk Råd, vært tvetydig på om de bør henrettes eller ikke.

Nina Karin Monsen har argumentert for at begrepet «ekteskap» bør forbeholdes samliv mellom en mann og en kvinne. Hun har ment at barn i utgangspunktet bør ha en far og en mor. Hun har gitt uttrykk for at barn ikke er et produkt som folk skal kunne kjøpe seg på Stork. Hun har vært polemisk og av og til har hun vært slem. Men hun har også minnet offentligheten om ting som burde være helt selvinnlysende. Slik som her, i et Dagblad-portrett som ligger på nettet:

Aldri har du så mye makt over et annet menneske som når du har barn. Hvis ikke du blir tyrann eller diktator eller arbeider i konsentrasjonsleir. Ingen er så hjelpeløst avhengig som det lille barnet, og det er et moralsk spørsmål om man vil ha så mye makt over et annet menneske.

Når Monsen slås i hartkorn med Vigrid og apartheid som «helt parallelle størrelser, historisk, religiøst, etisk, logisk og menneskerettslig», så er det tydelig at all etisk refleksjon har kollapset. I homoaktivistenes verden finnes ingen gradering av uenighet. Flere ganger henviser Endsjø til Islamsk Råd Norge, som altså må sende brev til Klara Klok for å få vite hva de skal mene om dødsstraff for homofile. Endsjø synes det er fælt at de får statsstøtte. Men det farlige er at han ikke har noe etisk apparat for å gradere synspunktene til Nina Karin Monsen og synspunktene til Islamsk Råd i forhold til hverandre. Fordi begge er i strid med LLHs prinsipprogram, så havner de i samme kategori. Det er m.a.o. like ille å mene at begrepet «ekteskap» betegner et samliv mellom mann og kvinne, som å mene at homofile bør drepes! Begge deler er «homohets» og «homofobi», begge deler er i like monn «krenkende» og «trakasserende».

Nina Karin Monsen er tydeligvis en verdig vinner av Fritt Ord-prisen – fordi hun kjemper mot folk som vil ha retten til å definere all politisk uenighet som pr. definisjon menneskerettsstridig. Ikke ulikt dem som tidligere iår gikk inn for å gjenopplive blasfemiparagrafen ønsker de seg retten til ikke å bli krenket i det offentlige rom. Det er totalitært og livsfarlig, og det er bra at noen protesterer, selv om denne noen er N. K. Monsen.